Fet, feit eller fedmelidelse?

En spade er ikke en spade, men et redskap til å grave med. Med en gang jeg hører ordet «spade» danner det seg raskt et bilde av en spade i mitt hode. Men når jeg hører «et redskap til å grave med» begynner jeg straks å se for meg flere redskaper som kan brukes til dette formålet. Så hvorfor i all verden kan jeg ikke kalle en spade for en spade? Det er jo så mye enklere.

Selv er jeg overvektig, spesielt på de ca. 25% av min høyde som befinner seg omtrent på midtpartiet, altså feit på midten, mens bein og armer er normale. Litt typisk eldre kvinne (eller bør jeg omskrive ordet eldre til noe annet, for ikke å fornærme meg selv?). Kanskje jeg kan kalle det «et problem med midtpartiet»? Aller helst burde jeg vel kalle det «høy kroppsmasseindeks», men jeg finner heller ikke det fullt dekkende. Av en eller annen grunn er det mange som ønsker å fjerne adjektiver som på en enkel og lett forståelig måte beskriver virkeligheten. Noen mener altså at adjektiver i større grad bør fjernes, og erstattes av nye og mer kompliserte ordgrupper, slik at vi ikke automatisk visualiserer hva som sies/skrives. Kanskje en form for virkelighetsflukt?

Også ordet «diabetiker» bør visst bort ifølge artikkelen nedenfor. Så hva i all verden skal jeg unnskylde meg med neste gang jeg sier «nei takk» til en riktig søt kake? Må jeg gå inn i offerets rolle og si «jeg lider av diabetes»?

I går hadde Aftenposten v/Silje Dyregrov en artikkel der hun (eller bør jeg kanskje bruke «hen», slik svenskene har begynt med?) et intervju med professor Jøran Hjelmesæth, med denne tittelen:

Vil ha slutt på ordbruk som «fet», «overvektig» og «diabetiker»

Personer med høy BMI, blir ofte kalt overvektige eller fete. Det vil Jøran Hjelmesæth ha en slutt på. Han er leder ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst ved Sykehuset i Vestfold, og professor ved Universitet i Oslo.

– I fagkretser er det generell enighet om at folk ikke bør karakteriseres ved sin lidelse eller sykdom, som diabetiker, epileptiker, funksjonshemmet og utviklingshemmet. Derfor bør vi heller ikke bruke betegnelser som «overvektige» og «fete». Det er stigmatiserende og diskriminerende, mener Hjelmesæth.

Les gjerne hele artikkelen. Hjelmesæth har visst også en nesegrus beundring for amerikanerne (de som oppfant fedmeproblemet):

«Fedme» i stedet for «fet»

Han tok nylig til orde for dette i Språkspalten til Tidsskrift for Den norske legeforeningen. Han ble inspirert av redaktørene i det amerikanske tidsskriftet Obesity. De har besluttet å unngå ord som «obese» (fet) for å beskrive personer, på grunn av et leserinnlegg som oppfordret dem til å endre språkbruken.

De vil erstatte adjektivet «fet(e)» med substantivet «fedme» i fremtidige artikler.

Så hva er vi med litt overvekt blitt nå? Jeg føler at jeg har blitt et offer, mer enn en selvstendig person. Jeg har blitt et menneske som lider av fedme. Jeg har fått et fedmeproblem – akkurat som om jeg ikke allerede visste det, siden jeg er overvektig på et visst parti!

Heldigvis finner jeg litt lenger ned i artikkelen at det ikke er så ille å være overvektig, men ordet «fet» (vestkantdialekt) eller «feit» (bygdenorge) er ord vi må få bort. Det har jo aldri vært meningen at vi skal leve i virkeligheten, vi må skaffe oss flere alternativer til virkeligheten.

Heldigvis har Språkrådet satt sine bein godt plantet i virkeligheten, og sier følgende:

Språkrådet uenig
Språkrådet oppfordrer alle til å ta hensyn, tenke seg om og vise folkeskikk når de velger ord. De mener likevel at det ikke er grunn til å bytte fra en adjektivisk uttrykksmåte («sykelig overvektig» eller «fet») til et preposisjonsuttrykk («med sykelig overvekt» eller «fedme»).

Så får vi bare håpe at det finnes nok fornuft igjen i vårt land til at den seirer. Alt vi egentlig trenger å gjøre er å vise litt hensyn til hverandre, og det burde jo være en naturlig del av barneoppdragelsen. Det finnes ingen perfekte mennesker sett fra alle menneskers synspunkter.

Det har alltid vært spennende å lese i kommentarfeltet, og denne gangen er det intet unntak. Noen har kommet med spissfindige betraktninger. Her er noen klipp:

Jeg er ikke norsk, men en mann fra Norge. Jeg er visst heller ikke mann, men en person med maskuline tendenser. Og høy er jeg slettes ikke – jeg har bare vertikale fordeler.

Impliserer du at det å være høy har fordeler!? Dette var en svært støtende kommentar.

Beklager så mye! Er «vertikalt utagerende» eller «av utfyllende karakter på tommestokken» mer nøytrale begreper?

Nei. Begrepet «tommestokk» er diskriminerende overfor det metriske systemet. Skam deg!

Jeg har nådd min idealvekt, jeg bare mangler litt på høyden.

Men hva blir det neste? Skal man fjerne samtlige ord en eller annen kan bli lettere nedstemt av? Hva med ordet skallet?

Mitt barnebarn og hans kamerat sa at det var stygt å seie at noken var tjukk eller feit, så dei kom fram til at det var bedre å seie at dei var innholdsrike.

Da blir slanke diskriminert men det er kanskje ikke like ille.

Når ble det politisk korrekt å være hårsår?

Ja, det kan virkelig være vanskelig å ta mange av de påfunnene vi blir servert på ramme alvor. Det er vel ikke ordene i seg selv det er noe feil med, men heller hvordan vi velger å bruke dem. Derfor:

La ordene være i fred, men lær oss å bruke dem med fornuft og vise hensyn til våre medmennesker! Hensynsfullhet er et ord vi bør lære mer om betydningen av. «Gjør mot andre som du ønsker at andre skal gjøre mot deg.» Enkel leveregel. Vi må også lære oss til å se på ord som det de er, ord, men det kan være mange måter å bruke og misbruke ord på, og det kan være mange måter å oppfatte ord på også, litt avhengige av hvor sårbare vi tillater oss å være.

Jeg synes George Carlin har en god beskrivelse av omskriving av velkjente ord og begreper.

3 tanker om “Fet, feit eller fedmelidelse?”

  1. 🙂 Herlig! Jeg har opplevet noen slike, og minnes ungdommens skomaker som en dag titulerte seg med, ‘fotbeklednings- ingeniør’,og omtrent samtidig ble vår lokale ‘søppeltømmer’ omvandlet til ‘renovatør’ i et ‘renovasjonsfirma’ som var hans tidligere ‘avfallsforretning’.

    Selv har jeg hatt visse problemer med ‘å holde vekta’ opp gjennom åra, og har derfor ofte blitt tildelt, -«Jøss, nå er’u jaggu blitt feit, tjukken!» Og, av samme person(er) blitt tildelt, når jeg har kjempet av meg noen kilo, -«Jøss, tjukken, er’u blitt sjuk, eller?» 🙂

    Jeg har imidlertid aldri tatt på vei av å bli tiltalt med ‘tjukken’, og forøvrig har fruen alltid hevdet at en ‘skikkelig mann’ må ha en viss pondus! Slikt hjelper selvsagt på selvbildet; jeg er ikke overvektig og ei heller har jeg ølvom, men jeg er bestykket med en maskulin pondus.

    Ved en anledning da jeg hadde gått opp noen kilo, nevnte jeg på pøbben en kveld, den utrolige fjellklatrer og polfarer, Reinhold Messner, som uttalte at ikke kunne gjennomført sin kryssing av Antarktisk uten på forhånd å ha bygget opp en betydelig opplagsnæring, (10-20 kg) Et isolerende fettlag utgjorde omtrent halvparten av energibehovet under turen.

    I ettertid, når jeg hadde gått opp noen kilo, hørte jeg derfor ofte kommentar til vekten, -«Jøss, er’e Sydpolen som står for tur, eller?»

    Men, som det står i ‘Kongespeilet’, «Pass nøye på tungen din, og vit at dette er et godt råd. For tungen din kan sømme deg, og tungen din kan dømme deg.»

    Til slutt, en anekdote tilegnet Språkrådet. Jeg ble forleden fortalt at Språkrådet hadde satt foten ned ifbm utsagnet, «Skuta gikk ned med mann og mus.» Det skal nå hete, «Skuta gikk ned med pikk og pakk.»

    1. Takk for kommentaren, Brandulph! 🙂

      Jeg tror humor og ironi kan være viktig for å holde ut. Og man trenger litt av begge deler når man først begynner å se på ordenes betydning i å forme menneskers meninger. Skal ledernes ønsker om endringer lykkes, er de avhengige av de rette ordene – og, ikke minst, at de kaller på de rette følelsene hos dem de henvender seg til. De vet at folk flest styres av følelser, og hvor lett det er å spille på disse følelsene. Man trenger ikke sannhet så lenge man kan kalle på de rette følelsene.

  2. Jeg ler!
    Måtte tenke på Pensjonistskolen som fantes på mitt hjemsted før. Dit kom pensjonister for sosial omgang og ulike kurs i hyggelige omgivelser. Nå har de tidsriktig nok skifta navn: Norsk Senter for Seniorutvikling. ??

    Ha en god dag, og takk for en modig og viktig blogg!

Det er stengt for kommentarer.