Kapittel 22 – Direktørene
Da det ble mulig å få øye på den jødiske ledelsen av verdensrevolusjonen ved midten av siste århundre, var den anført av ashkenazi-jødene, de slaviske jøder. Langt de fleste sefardiske (vestlige eller iberiske) jøder var sterkt imot dette. Den var rettet imot dem like mye som imot kristendommen, for emansipasjonen i Europa hadde ført til en betraktelig grad av assimilasjon i deres tilfeller. De var ved å slippe ut av klørne på judaismens (jødedommens) «eldste», som var ved å miste deres makt på grunn av jødisk integrasjon i menneskeheten. Atskillelse var viktig for den talmudiske jødedom, og integrasjon dødbringende for den.
Da kastet de «østjødene» seg inn i kappestriden. Østjødenes tilsynekomst faller sammen med begynnelsen av verdensrevolusjonen. Før den tid kjente Vesten kun til «jøder», og det var sefardiske jøder. Kastein sier, idet han henviser til den tidsperiode hvor Disraeli begynte å snakke om et jødisk lederskap av revolusjonen: «Fra da av er det mulig å tale om østlige og vestlige jøder.» Faktisk hadde de to forskjellige raser eksistert i omkring tusen år. Kastein sier her at de østlige jøder på dette tidspunkt trådte fram som en distinkt gruppe, som var mobilisert av den rabbinske regjering imot de emansiperte sefardiske jøder i Vesten og imot selve Vesten.
Inntil da hadde de vestlige jøder kun vært svakt bevisste om disse østlige jøder, og for det kristne Vesten var de ukjente. Deres kraft til å henge sammen og den energi som hadde hopet seg opp i dem gjennom mange århundrers rabbinsk absolutisme i ghettoene skulle, da de trengte inn i Vesten, gjøre dem til den sterkeste av alle krefter som påvirket det tjuende århundres hendelser. De var av godt materiale til det formålet de fikk stukket ut. De var rasemessig av barbarisk asiatisk opprinnelse, og i århundrer hadde de mottatt talmudisk trening med en ensretting så streng som noe eldgammelt orientalsk despoti.
I den store strategi som utfoldet seg i løpet av det nittende århundre, ble de anvendt til et dobbelt formål, og med dyktighet ble de brukt til å oppnå ting så selvmotsigende at deres parallelle prestasjoner ville ha blitt ansett for umulige av enhver rasjonell iakttaker, før dette faktisk skjedde. I selve Russland ble de anvendt som gruppe til å ødelegge emansipasjonen (for det ville ikke ha vært noe håp om å få Vestens emansiperte jøder tilbake, dersom disse hadde sett at også de østlige jøder ble emansiperte). For den omgivende verden ble de, til tross for at de selv blokkerte emansipasjonsprosessen i Russland, framstilt som ofre for en grusom «antisemittisk» forfølgelse, som ganske meningsløst nektet dem emansipasjon!
Med kontroll over de moderne medier til massepropaganda og massepåvirkning er det mulig å pådytte massene en masse falske inntrykk av at det som foregår andre steder, og under slike falske forutsetninger å bevege dem til krig. Opp til dette århundre (det 20.) begynte Vestens politikere regelmessig å holde bombastiske taler mot forfølgelse av jøder i Russland, mens de samme jøder under et jernhardt lederskap ble oppmuntret til å ødelegge emansipasjonen med alle midler.
Skulle leseren være i tvil, kan jeg tilføye at det bildet som her tegnes, er historisk autentisk og bekreftes av jødiske autoriteter. Blant andre sier Kastein: «Det store flertall av jøder yter bitter, passiv motstand mot alle forsøk på «forbedringer». Denne motstand var imidlertid ikke bare «passiv», men antok også dødbringende former. Dr. Chaim Weizmann er sannsynligvis den beste autoritet for den perioden, og hans arbeider vil bli utførlig referert i det følgende. De ghettotilvante ashkenazi-jødene ble (både i deres kommunistiske og deres sionistiske organisasjoner) inspirert til å motstå emansipasjon på alle tenkelige måter (inklusive mord, som en siste utvei), mens historien om forfølgelser av dem ble banket inn i de vestlige jøders bevissthet som en skremmende advarsel, og inn i det kristne Vestens bevissthet som et rettmessig krav om redning.
De ikke-jødiske politikere i Vesten presenterte disse oppdiktede historier om deres befolkninger, for de hadde funnet ut at maktfulle jøder i alle land kunne hjelpe vennlige partier med penger, støtte fra pressen og stemmer. Hva de forlangte til gjengjeld var støtte til den gode sak, hjelp til de «forfulgte» jøder i Russland og til en «tilbakevending» til Palestina. I virkeligheten betydde dette at politikere som ville oppnå disse tjenester, måtte underordne nasjonale interesser to formål, som til slutt var ødeleggende for alle nasjonalstater: revolusjonen og ambisjonen om et landområde til den dominerende rase. Det var gjennom denne prosess, uttalte Disraeli i Lothair (1879), at «demokrati har degradert statsmenn til politikere». Det var også på den måten at massene ble innpodet legenden om vedvarende forfølgelse av jøder og om en iboende sykdom hos ikke-jøder (en epidemi som raserte på den tid i Russland, som het «antisemittisme»). Denne legenden tålte ingen motsigelser, uansett hvor godt motsigelsen var underbygget. En gang var det farlig å mene at jorden var rund, så de fleste var utad enige om at den var flat; denne tilstand ble gjenskapt ved hjelp av den talmudiske jødedoms propaganda i det nittende århundre med de resultater som vi har sett i dette århundre (det 20.).
De vestlige jøder var langt mindre mottakelige for disse to strømninger østfra, enn de vestlige politikere. Disse opprinnelige jøder, der den sefardiske tradisjon og arv fortsatte, beveget seg mot integrasjon eller i det minste mot en deltakelse i menneskeheten med færre gnisninger. De fryktet intuitivt det voksende presset fra Russland, husket den ulykkelige slutten på de lange, velstående århundrer i Spania, og hadde bange anelser om hva konsekvensene kunne bli. Jeg husker fra min egen tid i Europa hvordan de vestlige jøder mistrodde og fryktet disse østlige jøder fordi de i dem så spøkelset av en tvungen tilbakevending til ghettoene og den rabbinske absolutisme. Tyske jøder hadde den gang for vane å referere til «diese Ostjuden» (disse østjødene) med avsky, og da østjødene etter Første Verdenskrig hadde banet seg vei fra Russland og Polen og inn i Tyskland, talte de med forakt om de jødene som levde der som «diese Berliner» (disse berlinere!).
I deres avsondrede tilholdssteder østpå satte jødedommens rabbinske ledelse seg fore å bruke disse judaiserte tatarer fra Russland imot de emansiperte jøder vestpå og imot Vesten selv. Jødedommens hemmelighetsfullhet har alltid gjort jødiske folketellinger umulige. Denne mangel på pålitelige tall for jødiske befolkninger satte den herskende sekt i stand til for et århundre siden, å påbegynne – og i våre dager nesten å ferdiggjøre – en forbløffende biologisk operasjon: De har transformert nesten alle jøder til ashkenazi-jøder!
Ved slutten av det 18. århundre var det de sefardiske jøder Vesten kjente til. De hadde arvet i det minste en svak tradisjon, en tynn tråd, som førte tilbake gjennom Spania til Afrika og som så fortapte seg i legender om kanaanittisk opprinnelse. I midten av vårt århundre ble disse jødene av jødedommens «eldste» erklært for nesten utdødde! En rapport som ble framlagt på Den andre sefardiske Verdenskonferanse, som ble holdt i New York i 1954, erklærte at verdens jødiske befolkning var på 11.763.491; at kun 1.744.883 (eller 15%) av disse jødene var sefarder; og at kun 52.000 av disse sefardene levde i Europa (som tidligere utelukkende kjente til sefardiske jøder) og i den vestlige hemisfære som helhet.
Normale fødsels- og dødsrater kunne ikke ha utvirket denne magien. De sefardiske jøder er helt klart blitt erklært for «forsvunnet», liksom de ti israelske stammer for nesten tre tusen år siden, fordi de «har holdt opp med å tro på at de har en skjebne som er forskjellig fra deres medmenneskers». Ashkenaziene har blitt belønnet med arven fra Juda, «en eksistens som er fundamentalt forskjellig fra andre menneskers … ingen assimilasjon med andre … absolutt forskjellighet» – og nesten alle jøder har nå blitt erklært for ashkenazier! Slik har jødedommens «eldste» to ganger utslettet folkemasser med et pennestrøk. Sefardene er blitt utstøtt av samme grunn som israelittene ble det, men helt åpenbart lever de rent faktisk videre, noen integrert i menneskeheten, noen atskilt i den opprinnelige jødedom.
Østjødenes identifikasjon med verdensrevolusjonen for et århundre siden kan ikke ha skjedd ved et tilfelle eller ved en individuell opplæring, for de ble despotisk regjert. De østlige rabbinernes regime var nesten absolutt, og de ghetto-skapte samfunn adlød dere befalinger i alle hverdagslivets forhold, som å være lovgivere og øvrighetspersoner autorisert av Gud. I 1930-årene, da jeg så ganske mye av slike østjødiske samfunn i Polen og Rutenia [vestlige Ukraina], levde de stadig et liv i isolasjon, som det var umulig for vestlige mennesker å forestille seg inntil man så det. En massebevegelse av disse østjøder inn i den revolusjonære leir (eller annen leir) kunne ikke ha funnet sted uten rabbinsk ledelse, for straffen for ulydighet i disse talmudiske avlukker var fryktelig (jeg har sitert den jødiske autoritet, som bevitner at rabbinerne til tider oppmuntret til lynsjing, dersom de lokale forhold holdt dem fra åpenlyst å tildele den dødsstraff som Loven foreskrev).[1]
Derfor må massebevegelsen inn i den revolusjonære leir anses for å ha vært ledet fra høyeste sted i den jødiske regjering, som var forflyttet til Polen etter utvisningen fra Spania, og som forsvant ut av syne ved delingen av Polen i 1772. Sett i historisk perspektiv blir den store planens tredobbelte formål klart, og hendelser har demonstrert dette. Først ble det vendt opp-ned på emansipasjonen (og dermed jødisk assimilasjon i Vesten), og den herskende sekts overherredømme innenfor jødedommen forble intakt. Dernest kunne det gjennom revolusjonen tas hevn over kristendommen for utvisningen fra Spania, og kanskje for selve kristendommens eksistens (for det er faktisk denne krenkelsen som Talmud er svaret på). For det tredje ville revolusjonen fremme oppfyllelsen av Loven, som påbud ødeleggelse av hedningene og «det utvalgte folks» triumf, eller i hvert fall triumf for den sekt, som anvendte denne forførende betegnelse.
En ambisjon som kanskje ikke var helt bort i veggen blant jøder i det nære Østen i den relativt lite kjente verden i 500 f.Kr., ble således til stormannsgalskap i vår globale tid, som nå er vitne til et forsøk på å påtvinge hele verden en gammel stammelov, som er oppstått fra smålige stridigheter i små forhistoriske land. Ikke-jøden er tilbøyelig til å tro at Loven som styrer dette foretakende kan finnes i Toraen eller Det Gamle Testamente, som han deler med jøden, men dette er ikke sant. Det Gamle Testamente inneholder en opphøyet lov om rettferdighet og medmenneskelig atferd og inspirerte glimt av det universelle «alle menneskers bedehus». Denne loven ble avvist av Juda, og Toraen innbefatter de innskudd og annulleringer som opphever den. Den inneholder i hvert fall begge deler; det er to bøker og man kan velge den som man synes er Guds ord. Det er faktisk hva kristendommen gjorde; den tok fra Det Gamle Testamente og anvendte de delene av Toraen på seg selv som hadde en universell anvendelighet og ignorerte de levittiske tilføyelser, som opphevde de moralske bud.
Men den jødiske lov, under hvilken det østlige rabbinat førte østjødene inn i den revolusjonære leir, er Talmuds, som «den moderne jøde er et produkt av» (sitert fra Rodkinson ovenfor). Talmud inneholder ikke noen opphøyet lov om rettferdighet, som skal anvendes på alle mennesker, men framhever troen på Molok uten universelt sikte: Det er en bok, ikke to. Det er det kompromissløse svar på kristendommen: Rettesnorene for rettferdighet, for likhet eller barmhjertighet mot sin neste er ikke bare uanvendelige mot den kristne, men innebærer en forbrytelse for enhver som gjør noe annet. Talmud forbyr uttrykkelig å redde en ikke-jøde fra døden … å gi tilbake mistet eiendom osv. til ham, å ha medlidenhet med ham» (sitert fra den tidligere rabbiner Drach ovenfor). Dette var de slaviske ashkenaziers lov i ghettoene; disse ashkenazi-jøder ble under streng ledelse opphavsmenn til verdensrevolusjonen; og ifølge de jødiske autoriteter utgjør ashkenaziene nå «jødene» – eller 85 prosent av dem.
Slik utdannet en mektig og hemmelig sekt, som nesten var ukjent for omverdenen, en kompakt menneskemasse et sted i Russland, til angrepet på de kristne nasjonalstater og på Vesten; og i det nittende århundre begynte sekten å slippe løs den kraften den hadde samlet opp. I de neste hundre og femti år (inntil i dag, 1956) har den revolusjonære kraft virket med stadig større effekt i nedbrytingen av Vesten, idet den alltid fulgte den opprinnelig plan, den som ble avslørt i Weishaupts papirer, og «personer av jødisk rase» ble konstant funnet som dens ledere. Resultatene har vist seg: Europa, som en gang var en landmasse av velstående og virile nasjonalstater, er nå et sted fullt av forvirrede mennesker som kjemper for å komme ut av den nye – mørkets – tidsalder og tilbake i lyset. Virkningene har bredt seg langt ut over Europas grenser. Disraelis «ødeleggende prinsipp» viser seg i dag over hele verden. Kanskje vil det gå enda hundre år før den kraften som er sluppet løs, er brukt opp, og ashkenaziene (som sefardene før dem) finner søkningen mot resten av menneskeheten for sterk, slik at kabbalistenes drøm om verdensherredømme til slutt forsvinner.
Under Loven var denne ødeleggelse ikke et mål i seg selv; den var et middel på veien til det målet som denne loven foreskrev. Utslettelsen av nasjonalstatene skulle være forstadiet til etableringen av den triumferende sionistiske nasjonalstat; den som tilhørte det utvalgte folk i deres forjettede land. Derfor ble det i midten av det forrige århundre sluppet enda en kraft løs i form av en annen gruppe østjøder fra de Talmud-regjerte områder, hvorfra verdensrevolusjonen fikk sin form og drivkraft.
Det var sionismen som ideologi og kraft som ble satt i gang for å oppnå «tilbakevending» og legge grunnlaget for nasjonalstaten over alle nasjonalstater i Palestina. Denne bestrebelse og dominerende kraft holdt i hundre år skritt for skritt tritt med revolusjonen, og den ene kunne ikke ha klart seg uten den andre. Resultatet er klart synlig: «Tilbakevending» er oppnådd, og det utvalgte folks nasjonalstat har blitt grunnlagt. Samtidig er andre folkeslags nasjonalstater, og de raser som er utenfor Loven, blitt redusert eller utslettet. Den dominerende kraft korrumperte disse landenes regjeringer på høyeste nivå. Den revolusjonære kraft undergravde deres fundamenter på nederste nivå.
Da Kastein hadde bekreftet at den jødiske regjering («senteret») med dets ubrutte, mer enn to tusen år lange historie) «opphørte med å eksistere» etter delingen av Polen i 1772, noterte han at ett hundre år senere eksisterte det en «jødisk internasjonale».[2] Han mente tydelig nok at den jødiske regjering over jøder, hadde gitt plass til en jødisk regjering over regjeringer, og det er helt klart sant i vår tid.
Disraeli snakket om «et nettverk» av revolusjonære organisasjoner som dekket jorden som et system av jernbaner. Det er den perfekte beskrivelse av den destruktive mekanisme som ble konstruert. For å nå det overordnede mål skulle det være et annet slags nettverk øverst, og skjønt Disraeli ikke brukte ordet «nettverk» i dette tilfelle, antydet han det da han sa: «Verden regjeres av helt andre personer enn hva de mennesker tror som ikke kan se inn bak kulissene.» Det er utvilsomt den «jødiske internasjonale» Kastein snakker om, en liga av maktfulle og rike mennesker på toppen, og under hvis autoritet først konger og prinser, og siden presidenter og politikere fant seg selv.
Disse to maskiner arbeidet parallelt, hver fremmet den andres målsetning. I deres håndtering av folkemassene var de ikke-jødiske regenter tvunget av trusselen om revolusjon nedenfra til å gi fra seg stadig mer autoritet, inntil de falt. Gjennom deres håndtering av andre land i de kriger som det førte til, var de tvunget av økonomiske hensyn til å støtte prinsippet om «tilbakevending» til Palestina. Ikke-jøder spør ofte hvorfor rike mennesker skulle støtte revolusjon. Disraeli stilte det samme spørsmål, for selv å gi svaret: «De ønsker å ødelegge kristendommen.» Han visste nøyaktig hva han talte om; for ikke-jøden blir svaret kanskje mer forståelig når det tilføyes at jødene kun følger talmudisk lov, som krever ødeleggelsen av hedenske nasjonalstater som forspillet til deres triumferende «tilbakevending».
Slik utgjør historien om oppveksten av sionismen fra de russiske ghettoer, og det fine samspill mellom de to kreftene: den ene, som snor seg om Vestens regenter, og den andre, som underminerer nasjonalstatenes struktur, det neste kapittel i Kontroversen om Sion.
Fotnoter:
[1] Denne rabbinske administrasjon av den jødiske lov innenfor jødiske samfunn fortsetter i dag i Amerika, England og andre vestlige land. I 1955 var det en jødisk handelsmann i Leeds i England, som kom under jødisk mistanke om å ha tillatt en del av 223 gamle britiske tanks, som han hadde skilt seg av med, å nå fram til Egypt, en nabo til den sionistiske stat. Det ble ikke klaget over salg til noen andre land, og transaksjonen var, uten hensyn til bestemmelsessted, lovlig under britisk lov. Kun salget til Egypt ble brakt inn for en jødisk domstol, der presidenten uttalte til den engelske presse at dersom mannen ble frikjent, ville rettens dom «bli akseptert uten spørsmål fra det jødiske samfunn», men hvis han ikke ble det, «har vi som samfunn måter å håndtere en lovbryter på». Ordet «lovbryter» refererer til den jødiske rabbinerloven, der det var en åpen trussel at en mann som hadde «brutt loven» ville bli straffet uten hensyn til om han var skyldig eller uskyldig under loven i det landet hvor han var borger. I dette tilfellet gikk denne handlingen på tvers av landets øverste lover, både hva gjaldt utenrikspolitikk og nasjonalt forsvar, for utenrikspolitikk og nasjonalt forsvar kan ikke gjennomføres i nasjonal interesse dersom deler av samfunnet kan oppheve regjeringspolitikk ved å diktere hvilke land det kan selges våpen til – og ytterligere straffe autonomt utpekte «lovbrytere». Dette tilfellet var imidlertid kun spesielt i kraft av den offentlige omtale det fikk. Så vidt jeg kunne bedømme, vakte tilfellet ikke større oppmerksomhet, og hvis det gjorde, så fikk det ikke lov til å komme til uttrykk i avisene. Det var et eksempel på i hvilken utstrekning offentlig diskusjon eller kritikk av skritt tatt av jødedommens ledende krefter, var blitt brakt til taushet i Vesten i 1955.
[2] Samarbeidende «rabbinater» i primært USA (New York, Washington), men også øvrige verden og «Israel», med nøyaktig sammensetning stadig delvis ukjent. Sannsynligvis er jødiske toppfolk i USA’s finansverden, politikk og medier blant medlemmene, uansett om de er ateister eller troende jøder (2013).
–> Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok