Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
Krigen 1914-1918 var den første krigen mellom hele nasjoner, i motsetning til krig mellom hærer. Hånden som førte den, nådde inn i hvert eneste hjem i de fleste europeiske og i mange ikke-europeiske land. Det var et nytt fenomen i verden, men krigen var forutsagt av kommunismens og sionismens sammensvorne. Protokollene fra 1905 sa at motstand mot den planen som var framsatt i dem, ville bli møtt med «universell krig». Max Nordau sa i 1903 at den sionistiske ambisjon i Palestina ville bli oppfylt av «den kommende verdenskrig».
Hvis slike ord skulle kunne gå i oppfyllelse og påkalle seg status av «overnaturlig viten», som eksisterte forut for de faktiske hendelser, måtte sammensvergelsen få kontroll over de involverte regjeringer, slik at deres stats politikk og følgelig deres militære operasjoner kunne omlegges for å tjene sammensvergelsens formål og ikke nasjonale interesser. Den amerikanske president var allerede (dvs. fra 1912) de hemmelige «rådgiveres» fange, som det har blitt vist; og hvis Houses framstilling av ham (framstillingene likner hverandre i nøkkelromaner og i de anerkjente Private Papirer) er korrekt, passer han til den beskrivelse som er gitt i de tidligere Protokoller: «… vi erstattet herskeren med en karikatur av en president, som var tatt ut av pøbelen, blant våre marionetter, våre slaver.»
Wilson trengte imidlertid ikke å ta større aktiv del for å fremme den store «plan» i de tidlige stadier av Første Verdenskrig. Han kom til å utfylle sin funksjon seinere; som en oppfyllelse. I begynnelsen var det viktigste å oppnå kontroll over den britiske regjering. Kampen for å oppnå dette varte i to år og endte med seier for de intrigerende, hvis aktiviteter var ukjente for de store masser. Denne kampen, som ble utkjempet i «den internasjonale politikks labyrint», var Første Verdenskrigs avgjørende slag. Det vil si (ettersom ingen beslutning noen sinne er endelig og alltid kan endres av en senere beslutning), at den skapte de største og mest varige virkninger på det tjuende århundres videre forløp. Disse virkningene fortsatte med å dominere hendelsene mellom krigene og under Annen Verdenskrig. I 1956 ser den ut til å utgjøre den mest sannsynlige årsak til en tredje «universell krig». Ikke noe væpnet sammenstøt i løpet av krigen 1914-1918 kom til å innvirke så mye på framtida som erobringen av den britiske regjering i 1916. Denne prosessen var skjult for de forvirrede masser. Fra start til slutt trodde britene at de kun hadde å gjøre med en framfusende teutonisk krigsherre. Og amerikanerne trodde at de europeiske folkeslags uforbederlige stridbarhet var den egentlige årsak til alt oppstyret.
I England i 1914 fantes ikke den samme situasjon som var oppstått ved president Wilsons hemmelige fangenskap. De ledende politiske og militære poster var bekledt av menn som satte ethvert forslag om politisk og militær handling på prøve: ville det hjelpe til å vinne krigen, og var det i deres lands interesse? Sionismen besto ikke denne prøven. Historien om de første to år av den fire år lange krigen, er historien om kampen for å velte disse sjenerende menn og erstatte dem med andre, som var mer medgjørlige.
Før 1914 var sammensvergelsen kun trengt inn i forrommene (bortsett fra Balfour-regjeringens skjebnesvangre handling i 1903). Etter 1914 sluttet stadig flere ledende menn seg til denne avledningsmanøver, sionismen. I dag er «de praktiske overveielser» (om popularitet eller ikke i offentligheten, om stemmer, om økonomisk støtte eller embete) som politikere utsettes for, velkjente, for de har blitt påvist av mange troverdige skrevne beretninger. Men på den tid, i England, skulle en politiker være usedvanlig kløktig eller framsynt for å oppfatte sionistene som nøkkelen til framgang. Derfor har den balfourske romantiske betatthet kanskje drevet dem; annalene er uklare om den perioden og forklarer ikke det uforklarlige. [Det er senere kommet fram at den egentlige opphavsmann til Balfourdeklarasjonen var Lord Amery, som var hemmelig jøde.] Videre har engelskmenn alltid hatt en tendens til å gi sine handlinger et slør av høyt moralsk formål, og til å overtale seg selv til å tro på det. Dette fikk lord Macaulay til å bemerke: «Vi kjenner ikke noe syn så latterlig som den britiske offentlighet i ett av deres periodiske moralske anfall.» Det er mulig at noen av de menn som den gang sluttet seg til denne intrigen (hva det utvilsomt var) oppriktig trodde at de gjorde det riktige. Dette selvbedrag viser seg i den eneste uttalelse jeg har kunnet finne, som klart identifiserer en gruppe pro-sionister i høye stillinger i England på denne tid og antyder et slags motiv som det så satirisk som er framstilt ovenfor, av lord Macaulay.
Dette kommer fra en Oliver Locker-Lampson, som var medlem av det konservative partiet tidlig i dette århundre. Han spilte ikke noen framtredende rolle, og var kun bemerkelsesverdig, om i det hele tatt, på grunn av sin senere fanatiske støtte til sionismen i og utenfor parlamentet; men han var en personlig venn av de ledende menn, som dyttet sionismen på det britiske folk. I 1952 skrev han i en ukeavis i London:
«Winston, Lloyd George, Balfour og jeg var oppdratt «livskraftig protestantisk [nå kjent som kristne sionister] i troen på en ny frelser, som skal komme når Palestina gis tilbake til jødene.» Dette er den messianske idé som de cromwellske tilhengere av tusenårsriket trodde på, her prakket på det tjuende århundre. Kun de nevnte personer ville kunne avgjøre om dette passer, og kun én av dem er i live. Hvorvidt det er den sanne basis for protestantismen, livskraftig eller ikke, må leseren selv vurdere; men sannsynligvis vil ingen hevde at det er en fornuftig basis for en stats politikk eller militære operasjoner i krig. Den uttrykker selvfølgelig også den samme ugudelige idé, som rørte profeten Monk og alle slike menn: at ettersom Gud har glemt sin plikt og har feilet, må noen gjøre det riktig for ham. Uansett, en gruppe var dannet, og vi kan like gjerne bruke det navn som denne mann ga den: «de Livskraftige Protestanter».
Første verdenskrig begynte, og de Livskraftige Protestanter var ivrige etter å få makt så de kunne påvirke operasjoner i Europa med det formål å levere Palestina til sionistene. Weizmann, som ikke hadde ligget på latsiden siden sist vi så ham i hyggelig samvær med Balfour i Manchester i 1906, gikk straks til aksjon: «Nå er det tid … de politiske perspektiver vil være fordelaktige,» skrev han i oktober 1914. Han valgte seg ut C. P. Scott, redaktør av Manchester Guardian, som den gang som nå var svært opptatt av enhver ikke-hjemlig sak.
Scott var henrykt over å erfare at hans gjest var «en jøde, som hatet Russland» (Russland, Englands allierte, var på samme tid ved å redde de britiske og franske hærer i Vest ved å angripe fra Øst) og tok ham straks med til frokost med Lloyd George, som da var finansminister. Lloyd Georg (som Weizmann fant «usedvanlig respektløs» angående krigen i Europa) var «varm og oppmuntrende» med hensyn til sionismen og foreslo enda et møte med Balfour. Dette fulgte den 14. desember 1914. Balfour, som husket samtalen i 1906, spurte «ganske nonsjalant» om han kunne hjelpe Weizmann i noen praktisk situasjon, men fikk svaret: «Ikke mens kanonene tordner; når den militære situasjon blir mer avklart, kommer jeg tilbake.» (Fru Dugdale, hvis beretning stemmer overens med Weizmanns egen: «Jeg fulgte ikke opp på denne åpning, tid og sted var ikke gunstige.» Det var ved dette møtet at Balfour uoppfordret sa at «når kanonene tier, får De nok Deres Jerusalem».)
Weizmann tok ikke imot Balfours «ganske nonsjalante» tilbud med særlig iver, av en god grunn. Sionismens hovedkvarter var i dette øyeblikk i Berlin og Weizmanns kolleger der var overbevist om at Tyskland ville vinne krigen. Før de la noen kort på bordet, ville de være sikre på dette. Da de senere besluttet å spille det allierte kort, «tordnet» kanonene stadig. Det var ikke myrderiene i Europa som hadde avskrekket Weizmann fra å «følge opp på åpningen». Som han sannferdig fortalte Balfour (og Balfour forsto bestemt ikke hva hans gjest hadde i tankene), «tidspunktet … var ikke gunstig», og Weizmann hadde til hensikt å vente «inntil den militære situasjon ble mer avklart».
Det er påfallende at noen av de mennene som var involvert i disse offentlig ukjente intervjuene, synes å ha forsøkt å skjule deres møtetidspunkter; på denne tid burde Englands skjebne være det eneste de var opptatt av. Jeg har allerede nevnt ett tilsynelatende tilfelle: forvirring omkring datoen for lord Balfours andre møte med Weizmann, som beskrevet. Likeledes skrev Lloyd George at hans første møte med Weizmann fant sted i 1917, da han var statsminister og han kalte det «tilfeldig». Weizmann rettet det foraktelig: «Faktisk begynte hr. Lloyd Georges støtte til det jødiske hjemland lenge innen han hadde blitt statsminister, og vi hadde flere møter i de mellomliggende år.»
Et tredje møte med Balfour fulgte; «en stor samtale, som varte flere timer» og gikk «usedvanlig godt». Weizmann gav enda en gang uttrykk for sitt «hat til Russland», Englands hardt pressede allierte. Balfour undret seg mildt over «hvordan en venn av England kunne være så anti-russisk når Russland gjorde så mye for å hjelpe England i krigen». Som ved den tidligere anledningen, da han antydet til britiske jøders antisionistiske overbevisning, synes han ikke å ha hatt noen virkelig hensikt om å protestere og konkluderte: «Det er en stor sak De arbeider for; De må komme igjen og igjen.»
Lloyd George advarte også Weizmann om at «det vil utvilsomt komme sterk motstand fra visse jødiske kretser», og Weizmann ga sitt stereotype svar at «rike og mektige jøder er for det meste imot oss». Merkelig nok synes dette svar å ha gjort dypt inntrykk på de Livskraftige Protestanter, som for det meste var rike og maktfulle menn, og de ble snart likeså fiendtlige overfor deres landsmenn, Englands jøder, som deres plageånd, Weizmann fra Russland.
Motstand imot sionismen kom fra et annet sted. I de høyeste stillinger var det stadig menn som kun tenkte på den nasjonale plikt og på å vinne krigen. De ville ikke tolerere «hat» til en militær alliert eller gå inn for en ødsel «ekstraforestilling» i Palestina. Disse menn var Herbert Asquith (statsminister), lord Kitchener (krigsminister), sir Douglas Haig (som ble hærsjef i Frankrike) og sir William Robertson (hærsjef i Frankrike, senere sjef for imperiets generalstab).
Asquith var den siste liberale leder i England som forsøkte å gi «liberalismen» en betydning i overensstemmelse med nasjonale interesser og religiøs overbevisning, i motsetning til den betydning som uttrykket har blitt gitt i de seneste førti år (som gitt i protokollene: «Da vi brakte liberalismens gift inn i statslegemet, undergikk hele dets politiske temperatur en forandring; stater har blitt angrepet av en dødelig sykdom, en blodforgiftning …»). Da han senere ble styrtet, døde liberalismen i dennes egentlige betydning i England; selve partiet gikk i forfall og falt sammen og etterlot seg kun et navn, som mest ble brukt til «dekke» for kommunisme og dens myriader av «utopiske drømmere».
Asquith hørte først om den intrigen som var ved å bli brygget sammen da han mottok forslaget om en jødisk stat i Palestina fra en jødisk minister, Herbert Samuel, som hadde vært til stede ved frokosten mellom Weizmann og Lloyd George i desember 1914; disse to var blitt informert om den på forhånd. Asquith skrev: «… Samuels forslag om britisk anneksjon av Palestina, et land på størrelse med Wales, mye av det ufruktbare fjell og en del av det uten vann. Han mener at vi i dette lite lovende område kan plante omkring tre eller fire millioner jøder … Jeg synes ikke om dette forslag til utvidelse av vårt ansvarsområde … Den eneste andre tilhenger av dette forslaget er Lloyd George, og jeg behøver vel ikke å si at han er revnende likegyldig med jødene og deres andel i framtida …»
Asquith (som traff Lloyd George på kornet) forble av samme mening til det siste. Ti år senere, lenge etter at han hadde fratrådt sitt embete, besøkte han Palestina og skrev: «Dette snakk om å gjøre Palestina til et jødisk nasjonalt hjem synes meg likeså fantastisk som alltid.» I 1915 gjorde han gjennom sitt avvisende svar seg selv og sin avgang fra embetet til intrigens mål. Så lenge han kunne, holdt han sitt land utenfor Palestina-eventyret; han aksepterte de militære lederes vurdering om at krigen bare kunne vinnes (om overhodet) på den viktigste slagmark, i Europa.
Lord Kitchener, som var av samme mening, hadde stor autoritet og nøt enorm popularitet. Det overordnede militære mål på dette stadium var, sa han, å få Russland til å bli i krigen (sionistene ønsket Russlands ødeleggelse og informerte de Livskraftige Protestanter om det). Lord Kitchener ble sendt til Russland av Asquith i juni 1916. Krysseren Hampshire, og med den lord Kitchener, forsvant. Gode autoriteter er enige om at han var den eneste som kunne ha fastholdt Russland i krigen. En formidabel forhindring, både for verdensrevolusjonen der og det sionistiske foretak, forsvant dermed. Sannsynligvis kunne sionismen ikke blitt påtvunget Vesten dersom han hadde levd. Jeg husker at da soldatene på vestfronten hørte nyheten, følte de at de hadde tapt et stort slag. Deres intuisjon var riktigere enn hva de ante.
Deretter sto kun Asquith, Robertson, Haig og Englands jøder mellom sionismen og dens mål. Intrigens område ble utvidet. Times og Sunday Times sluttet seg til Manchester Guardian i deres begeistring for sionismen, og i og omkring kabinettet sluttet stadig flere seg til Balfour og Lloyd George. Lord Milner (som var ved å slutte seg til) meddelte at «hvis araberne tror at Palestina vil bli et arabisk land, så tar de grundig feil». Samtidig var oberst Lawrence i gang med å samle araberne til opprør imot en fiende av de allierte, nemlig tyrkerne. Philip Kerr (senere lord Lothian, ved den tid Lloyd Georges amanuensis) besluttet at det skulle oppstå «et jødisk Palestina» etter tuktelsen av «den gale hund i Berlin» (slik keiseren ble framstilt for «pøbelen»). Sir Mark Sykes, leder av krigskabinettet, var «et av våre største funn» (Weizmann), og han utvidet ideen, slik at den skulle bli til «befrielsen av jødene, araberne og armenierne».
Ved hjelp av slike falske påvirkninger blir «flertallet» igjen og igjen «overbevist». Araberne og armenierne var, hvor de alltid hadde vært, og hadde ingen ambisjoner om å flytte noe annet sted. Jødene i Europa var så frie eller ufrie, som andre mennesker. Jødene i Palestina hadde demonstrert sin iver etter å dra til Uganda. Jødene i Europa og Amerika ville bli der de var. Kun de judaiserte khazarer i Russland, som var underlagt deres talmudiske ledere, ønsket å komme i besittelse av Palestina. Sir Mark Sykes’ oppfinnelse av formuleringen «befrielsen av …» var enda en ulykke for ettertiden, for den antydet at Palestina-eventyret kun skulle være ett av flere liknende. Til forskjell fra de øvrige Livskraftige Protestanter var han ekspert i mellomøstlige anliggender, og må ha visst bedre.
En annen ny tilhenger, lord Robert Cecil, brukte tilsvarende bedragersk formulering: «Arabia for arabere, Judea for jøder, Armenia for armenere» (armenernes befrielse ble helt glemt i de etterfølgende begivenheter). Hans tilfelle var også merkelig, for statsmannskunst var medfødt i slekten Cecil. Sionismen hadde en merkelig makt til å skape avvik hos ellers begavede menn. Balfour (halvt Cecil) besatt slekten Cecils visdom i andre anliggender; han ga ut et skrift om reorganiseringen av Europa etter krigen. Verket danner i dag skole for klok statsmannskunst, mens han i spørsmålet om sionismen handlet som en som er påvirket av et euforiserende stoff.
Lord Cecils tilfelle er likeså uforklarlig. Jeg husker et foredrag han ga i Berlin (i 1930-årene) om Folkeforbundet. Høy, duknakket, med skarpe trekk, arvelig begavet, ytret han varsler om framtida som fra en åpenbaringenes fjelltopp, og påberopte seg med gravrøst «de hebraiske profeter». Som ung journalist var jeg svært imponert, uten å forstå hva han mente. I dag, når jeg har lært litt, er det stadig et mysterium for meg; hvis for eksempel profeten Jeremias var noe, så var det antisionist.
Men Weizmann sier spesifikt om lord Robert: «For ham var gjenetableringen av et jødisk hjemland i Palestina og organiseringen av verden i en stor føderasjon, komplementære trekk i det neste skritt på veien til å få brakt orden i menneskelige forhold … Som en av grunnleggerne av Folkeforbundet betraktet han det jødiske hjemland som likeså viktig som selve forbundet.»
Her slipper den store hemmelighet ut; men erkjente sir Robert det? Erobringen av Palestina til sionistene fra Russland var bare «det neste skritt» på veien til «å få brakt orden i menneskelige forhold» (lord Actons uttalelse om «planen» og «lederne» bringes i erindring). «Verdensføderasjonen» framstilles som en medvirkende omstendighet i den samme plan. Dette forbunds grunnleggende teori i dens forskjellige former har vist seg å være at nasjoner bør avgi deres suverenitet, slik at separate nasjoner vil forsvinne (dette er selvfølgelig også det grunnleggende prinsipp i Protokollene). Men hvis nasjoner skal forsvinne, hvorfor skal deres utslettelse begynne med skapelsen av en ny nasjon, med mindre det er for at den skal være den øverste autoritet til å «bringe orden i menneskelige forhold» (denne idé med en øverste nasjon går som en rød tråd gjennom Det Gamle Testamente, Talmud, Protokollene og ortodoks sionisme).
Slik blir lord Roberts støtte til sionismen uforståelig, for hans nedarvede visdom gjorde ham svært bevisst om farene ved et verdensdespoti, og i denne perioden skrev han til House i Amerika:
«At vi bør gjøre en virkelig innsats for å få etablert et fredsmaskineri når denne krig er over, er jeg ikke i tvil om … En fare mener jeg er at man vil søke å oppnå for mye … Intet gjorde mer skade for fredens sak enn sammenbruddet av anstrengelsene i denne retning etter Waterloo. Det er nå generelt glemt at Den hellige Alliance opprinnelig ble inngått som en Liga til å Framtvinge Fred. Dessverre tillot den sine energier å bli avledet på en slik måte at den i virkeligheten ble en liga til å opprettholde tyranni, med det resultat at den generelt kom i miskreditt, foruten å gjøre umåtelig skade på andre måter … Eksemplet viser hvor lett de mest velmente planer ender med å mislykkes.»
Sitatet viser at lord Cecil burde ha vært oppmerksom på faren ved å «avlede energier»; det viser seg også at han misforstår sionismens natur, hvis den mening Weizmann tillegger ham er korrekt. Da han skrev disse ord var en ny «Liga til å gjennomtvinge fred» ved å bli organisert i Amerika av Houses egen svoger, dr. Mezes. Det var forgjengeren for forskjellige verdensregjeringsdannelser som siden har fulgt etter, i hvilke maktfulle gruppers hensikt om i virkeligheten å danne «en liga til å opprettholde tyranni» i verden er blitt klart avslørt.
Så da det andre år av Første Verdenskrig gikk på hell, var de Livskraftige Protestanter som hadde rettet blikket mot Palestina, og ikke Europa, blitt et tallrikt broderskap som omga den russisk-sionistiske kjerne. De herrer Leopold Amery, Ormsby-Gore og Ronald Graham sluttet seg til de ovennevnte «venner». Sionismen hadde en fot innenfor alle avdelinger, unntatt i krigsdepartementet. Hva enn grunnen til deres opprinnelige entusiasme hadde vært, lokket materielle goder nå ubestridelig; intrigen siktet på å fjerne menn fra offisielle stillinger og overta deres plasser.
Den obstruerende statsminister, Asquith, ble fjernet ved slutten av 1916. Gårsdagens opptegnelser viser nå hvordan det ble gjort, og tidens gang gjør det mulig å vurdere resultatene. Det motiv som ble gitt til massene, var at Asquith var ineffektiv i krigføringen. Oppriktigheten i denne påstand kan måles ved det som fulgte; hans etterfølgeres første handling var å sende styrker til Palestina, og som følge av det var Lloyd George like ved å tape krigen helt og holdent.
Den 25. november 1916 anbefalte Lloyd George sin sjef å trekke seg tilbake fra formannskapet i krigsrådet til fordel for Lloyd George. Normalt ville et slikt forlangende ha vært det rene selvmord, men dette var en koalisjonsregjering, og den liberale Lloyd George fikk støtte til sitt forlangende av de konservative ledere, Bonar Law og Sir Edward Carson, så det ble et ultimatum. (Disse to trodde antakelig oppriktig på Lloyd Georges overlegne evner; og de kan neppe mistenkes for tilstrekkelig konservativt renkespill til å kunne gjennomskue at han til slutt ville ødelegge det liberale parti!)
Lloyd George forlange også at den inkompetente Balfour (konservativ) skulle avsettes fra posten som leder av admiralitetet. Den liberale statsminister avviste indignert å overgi krigsrådet eller avsette Balfour (4. desember). Så mottok han Balfours oppsigelse, hvorpå han straks sendte Balfour en kopi av sitt eget brev, der han nektet å avskjedige Balfour. Deretter fant Balfour, som hadde holdt seg innendørs på grunn av en lei forkjølelse, styrke til å sende enda et brev, der han insisterte på å si opp, som Lloyd George hadde forlangt, og Lloyd George sa også opp.
Asquith ble så tilbake alene. Den 6. desember hadde Balfour (som var blitt avskjediget etter Lloyd Georges diktat) det bra nok til å motta Lloyd George. Den ettermiddagen møttes partilederne og erklærte at de med glede ville stå til tjeneste under Balfour. Balfour sa nei takk, men tilbød at han med glede ville stå til tjeneste under Lloyd George. Lloyd George ble så statsminister, og ansatte den inkompetente Balfour som utenriksminister. Så disse to mennene, som privat var engasjert i å støtte sionismen, flyttet inn på de høyeste offisielle posisjoner, og fra da av var den britiske regjerings krefter innstilt på å levere Palestina til sionistene over alle andre formål. (I 1952 leste jeg et brev i det jødiske blad Commentary i New York, som lot forstå at jødene i det nordlige Wales med deres stemmer hadde spilt den avgjørende rolle i valget av Lloyd George. Jeg har også troverdige opplysninger om at han i sin advokatpraksis gjorde mange forretninger med sionister, men det kan jeg ikke selv stå inne for. I hans tilfelle kan, etter min mening, et korrupt formål ikke utelukkes; det understøttes av unøyaktigheten i hans uttalelser om sionismen, som Weizmann to ganger retter på.)
Slik omgrupperte de sentrale figurer på scenen seg. Lloyd George, en liten smart advokat i jakke blant de større kolleger, mange fortsatt iført den gammeldagse skjøtefrakk, og liknet spurver i tranedans. Ved siden av ham sto Balfour, høy og skranglete, alltid klar med et trøtt, kynisk svar på et ærlig spørsmål, glad for litt vennlig tennis. Jeg kan se ham for meg nå, slentrende, drømmende, gjennom Saint James Park, på vei mot regjeringsbygningen. Rundt om disse to et gresk kor av kabinettministre og høytstående embetsmenn, som hadde oppdaget deres «livskraftige protestantisme». Noen av disse Sions medreisende har kanskje ærlig og redelig latt seg lure; eller de har ikke vært klar over hvem de var kommet ut å kjøre med. Lloyd George var den første av en lang rekke skikkelser som kunne gjenkjenne en god svindel når han så en. Gjennom disse menn fikk de uskyldige ordene «tjuende århundres politiker» en uhellsvanger betydning, og århundret kan takke dem for mange av dets ulykker.
Med hensyn til å avlede de britiske militære styrker til fremmede formål, var det kun én sterk motstander tilbake etter lord Kitcheners død og fjernelsen av Asquith. Sir William Robertsons robuste skikkelse gjorde front mot gruppen omkring Lloyd George. Hadde han sluttet seg til den, kunne han ha fått titler, mottakelser, privilegier, ordener, forgylte skrin, kors og bånd og stjerner helt ned på magen. Han kunne ha fått formuer for «rettighetene» til hva som helst han ville skrive (personlig eller støttet av en assistent). Han kunne ha fått boulevarder oppkalt etter seg, og kunne ha dratt i triumftog gjennom jublende byer i Europa og Amerika. Han kunne ha fått Kongressen og underhuset til å reise seg i ærbødighet og blitt dratt inn i Jerusalem på en hvit hest. Han kom ikke engang i Adelskalenderen, noe som er svært uvanlig for en britisk feltmarskalk.
Han var den eneste som noen sinne hadde steget til høyeste rang helt fra rekrutt. I England, som hadde en liten, profesjonell hær, var dette en betydelig prestasjon. Han var liketil, ærlig, tung, med grove trekk; han var av folket og liknet en flott seniorsersjant. Den eneste som støttet ham i hans kamp, var kommandøren i Frankrike, sir Douglas Haig, som var av kavalerioffisersslekt; en flott soldat, den alminnelige soldats ideal av hvordan en offiser skulle være. Robertson, den barske, gamle soldat var (motvillig) gått med på å delta i en fest til innsamling av penger som overklassedamer beskjeftiger seg med i krigstider, og ved en slik anledning så han Lady Constance Stewart Richardson, som følte seg presset til å danse i stil og gevanter som Isadora Duncan. En general, som la merke til Robertsons utålmodighet, sa: «De må da innrømme at hun har flotte ben.» «Hm, som alle andre ben,» knurret Robertson.
Det falt i denne siste manns lodd å forhindre overflytting av britiske hærstyrker til Palestina, hvis han kunne. Han betraktet alle forslag utelukkende ut fra deres militære betydning for krigen og seieren. Kunne det hjelpe til å vinne krigen, var motivet ham likegyldig; hvis ikke, var han imot det uten hensyn til noe annet. På dette grunnlag besluttet han at det sionistiske forslag var et farlig ekstrashow, som bare kunne forsinke seieren eller bringe den i fare. Han diskuterte aldri og hadde kanskje ikke en gang mistanke om noen form for politiske implikasjoner; de var irrelevante for ham.
I 1915 sa han til Asquith: «Den mest effektive metode (til å slå sentralmaktene) er helt klart å vinne en evigvarende seier over den tyske hæren, som fortsatt er på Vestfronten.» Derfor frarådet han inntrengende «hjelpekampanjer i uvesentlige områder og svekkelse av styrkene i Frankrike … Den eneste målestokk for alle planer og forslag er deres betydning for krigen».
Mennesker i krig er heldige dersom deres ledere resonnerer slik, og uheldige dersom de unngår dette resonnementet. Etter en slik gyllen regel var Palestina-foretaket (et politisk prosjekt) utelukket. Da Lloyd George ble statsminister, rettet han straks alle sine krefter i retning av å avlede styrker til en større kampanje i Palestina: «Da jeg dannet regjering, brakte jeg det straks på bane i krigsdepartementet, å føre en kampanje inn i Palestina. Sir William Robertson, som var ivrig etter å avverge faren for at for mange tropper ble sendt fra Frankrike til Palestina … var sterkt imot dette og vant inntil videre.»
Sir William Robertson bekrefter: «Inntil desember 1916» (hvor Lloyd George ble statsminister) «har operasjoner lenger vekk enn Suezkanalen i hovedsak vært av defensiv art. Regjeringen så vel som generalstaben … erkjenner den overveldende viktighet av kampen i Europa og nødvendigheten av å gi hærene størst mulig støtte. Denne enstemmighet mellom ministre og soldater kunne ikke opprettholdes etter at regjeringen byttet ledelse … Den fundamentale meningsforskjell var spesielt påtrengende i tilfellet Palestina … Det nye krigsdepartement hadde kun eksistert noen få dager da det ga generalstaben ordre til å undersøke muligheten for å utvide operasjonene i Palestina … generalstaben ba om tre divisjoner mer, og disse kunne tas fra hærene på Vestfronten … Generalstaben sa at prosjektet ville bli en betydelig kilde til problemer og skade våre muligheter for suksess i Frankrike … Disse konklusjoner var en skuffelse for ministrene, … som ønsket å se Palestina besatt med det samme, men de kunne ikke avvises … I februar henvendte krigskabinettet seg igjen til sjefen for generalstaben og spurte hvilke framskritt som var blitt gjort med forberedelser til en etterårskampanje i Palestina.»
Disse tekstene viser hvordan statens politikk og militære operasjoner i en krig kan «bøyes» av politisk press bak kulissene. I det aktuelle tilfellet kom stridens eple mellom politikere og soldater til å dreie seg om liv eller død for nasjonene helt fram til i dag, i 1950-årene. [Boka avsluttet i 1956.]
Lloyd George skaffet seg økt makt ved en manøver som enda en gang viser den fremadrettede tankegang som må være lagt ned i forberedelsen av dette (sionistiske) foretakende, og i den omhyggelige utvelgelsen av «administratorer» til å følge opp på det som var gått forut. Han foreslo at krigsdepartementet skulle få Englands «Dominions» (selvstyrte områder innenfor det britiske imperiet) med på råd i langt større utstrekning enn hittil, med tanke på krigen». Uttrykt på den måten tiltalte ideen i høy grad massene i England. Soldater fra Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika kjempet skulder ved skulder med deres egne sønner. De oversjøiske landenes øyeblikkelige reaksjon på at «det gamle land» var i fare, hadde rørt den innfødte brites hjerte, og han var svært glad for at deres ledere skulle dras enda sterkere inn i «krigføringen».
Men «diplomatens tale» (og hans hensikt) var en ganske annen enn hans handling. Lloyd George forslag var kun et «dekke» for å bringe general Smuts [en av grunnleggerne av Folkeforbundet] til London fra Sør-Afrika, han ble av sionistene ansett for deres mest verdifulle «venn» utenfor Europa og Amerika, og general Smuts ble brakt dit for å foreslå erobring av Palestina.
Velgerbefolkningen i Sør-Afrika er så likt delt mellom afrikandere og engelsktalende sørafrikanere, at de «usikre 20 prosent» om mulig var enda mer avgjørende der enn i Amerika. Sionistene følte seg i stand til, og muligens trodde også general Smuts det, å «levere» en valgseier. En av hans kolleger, B. K. Long (et parlamentsmedlem fra Smits’ parti og tidligere ansatt ved London Times) skrev at «den betydelige jødiske stemmeblokk, som var sterkt lojal overfor Smuts og hans parti», hjalp ham sterkt til valgseire. Hans biograf nevner en stor arv fra «en rik og maktfull jøde» (et eksempel på falskheten i Weizmanns anklage imot rike og maktfulle jøder; den samme sir Henry Strakosch testamenterte for øvrig en liknende gave til Winston Churchill) og nevner gaver i form av hus og bil fra andre ikke-navngitte kilder. Slik var de partipolitiske betraktninger som hvilte på general Smuts av samme art som de som hvilte på Lloyd George, på House og senere andre, og materielle faktorer er synlige i hans tilfelle.
Imidlertid er religiøse (eller pseudo-religiøse) motiver ofte nevnt i hans biografier (som det også etter hvert hevdes av Lloyd Georges). De sier at han foretrakk Det Gamle Testamente framfor Det Nye, og de siterer ham for å ha sagt: «Jo eldre jeg blir, jo mer hebreer blir jeg.» Jeg møtte ham mange år senere, da jeg visste hvilken viktig rolle han hadde spilt i denne tidligere historie. Han var da (i 1948) svært bekymret over forfallet i verdenssituasjonen og den eksplosive rolle Palestina hadde spilt i den. Han så godt ut, sunn og rank som nesten åttiåring, med klare øyne og et lite skjegg. Han kunne til tider være hensynsløs og kunne ha vært framstilt i et grusomt lys (hvis masse-avisene hadde vært imot ham snarere enn for ham) og hans politiske kløkt var på linje med Lloyd Georges. Propagandaen framstilte ham som den store arkitekt av anglo–boer-forsoningen.
Da general Smuts døde på sin ensomme Transvaal-farm, var de to folkegruppene mer uenige enn noen sinne, så virkelig forsoning måtte overlates til de kommende generasjoner. I Sør-Afrika var han en splittende kraft, og alle visste at den virkelige makt bak hans parti var gull- og diamant-gruppens, ikke Englands. Johannesburg var basen for hans politiske styrke. I 1948, da det ble satt på prøve, var han den første til å støtte sionismen imot en hardt presset engelsk regjering.
Den 17. mars 1917 nådde general Smuts fram til London, og ble mottatt med enestående bifallsjubel, og fjerningen av Sir William Robertson var nær. Mottakelsen av general Smuts i triumf var et tidlig eksempel på det som senere ble kjent som en fjernstyrt presses «oppbygging» av en utvalgt toppfigur. Metoden kunne kjennes i en annen form i hans hjemlige Sør-Afrika, der «M’Bongo», lovpriseren, spankulerer fram og tilbake foran høvdingen og utroper ham til «Den store elefant, jordryster, himmelstormer» og liknende.
General Smuts ble presentert for imperiets krigsdepartement som «en av krigens mest geniale generaler» (Lloyd George). I virkeligheten hadde general Smuts ført en liten kolonial kampanje i Sørvest-Afrika, og da han ble kalt til London, var han midt i en uferdig kampanje i Øst-Afrika imot «en liten, men effektiv bush-trent hær på 2000 tyske offiserer, og 20.000 innfødte askarier» (ifølge hans sønn, J. C. Smuts). Så hyllesten var generøs (Lloyd Georges tanker om profesjonelle soldater var ikke store: «Det er ingen profesjon der erfaring og utdannelse teller mindre i sammenlikning med dømmekraft og teft.»)
For bedre å kunne isolere seg fra «generalene» (unntatt general Smuts), hadde Lloyd George og hans lille krigførende komité leid et privat hus «hvor de sitter to ganger om dagen og bruker all deres tid på militærpolitikk, som er mitt arbeid; en liten gruppe politikere, som er ganske uvitende om krig og alt det som hører med, forsøker å føre krig selv» (Sir William Robertson). I april 1917 presenterte general Smuts, etter invitasjon, sine forslag til hvordan krigen kunne vinnes for denne eksklusive gruppen. De ble innhyllet i følgende språk: «Palestina-kampanjen presenterer svært interessante militære og til og med politiske muligheter … Det langt viktigere og mer kompliserte spørsmål om Vestfronten må også tas i betraktning. Jeg har alltid betraktet det som uheldig … at de britiske styrker har blitt helt og holdent bundet på denne front.» Da dette råd ble gitt, var Russland ved å bryte sammen, overføring av tyske hærer til Vestfronten var en innlysende og øyeblikkelig kjensgjerning, og trusselen mot denne front var plutselig blitt økt til størrelsesorden: Dødelig.)
Denne anbefaling ga Lloyd George den støtten på høyeste militært nivå som han trengte (om enn fra Øst-Afrika), og han fikk omgående krigsdepartementet til å gi ordre til den militære kommandant i Egypt om å angripe mot Jerusalem. General Murray innvendte at hans styrker var utilstrekkelige, hvoretter han ble avsatt. Deretter ble kommandoen tilbudt general Smuts, som Lloyd George mente «nok ville lede en kampanje i det området med stor besluttsomhet».
Nå vant Sir William Robertson sin største seier i krigen. Han hadde en samtale med general Smuts. Hans gjests egenskaper som general kan aldri vurderes, for han fikk aldri mulighet til å vise dem i de små kampanjene han ledet. Hans egenskaper som politiker er imidlertid hevet over enhver tvil; han var en svært forsiktig mann og svært uvillig til å bytte triumfene i London mot å risikere fiasko på slagmarken, som kunne ødelegge hans politiske framtid i Sør-Afrika. Derfor avslo han Lloyd Georges tilbud etter sin samtale med Sir William Robertson. (Som tiden skulle vise, ville han ha blitt spart for en fiasko, men det var ikke mulig å forutse, og slik gikk enda en erobrer glipp av sjansen til å dra inn i Jerusalem på en stridshest. Da politikere vanligvis elsker slike øyeblikk, til tross for det komiske skjær tiden ofte kaster over dem, angret han senere dette: «Tenk, å være kommet inn i Jerusalem! Hvilket minne!») Men på daværende tidspunkt sa han til Lloyd George: «Det er min faste overbevisning at vår øyeblikkelige militære situasjon ikke virkelig kan rettferdiggjøre en offensiv kampanje for å erobre Jerusalem og besette Palestina.»
Lloyd George lot seg ikke avskrekke selv av denne 180 graders vending eller av Russlands sammenbrudd og den nye fare i Vest. I september 1917 besluttet han at de nødvendige tropper i den store kampanje i Palestina kunne unnværes på Vestfronten i vinteren 1917-1918 og kunne ferdiggjøre oppgaven i Palestina tidsnok til å være tilbake i Frankrike innen åpningen av «vårens kampanjer».
Kun Gud kan ha spart Lloyd Georges landsmenn fra den fulle konsekvens av denne beslutning. Krigen kunne ikke vinnes i Palestina; den kunne fortsatt tapes i Frankrike, og faren var alvorlig. Men Lloyd George, som var blitt avvist, til og med av general Smuts, hadde endelig funnet militær støtte, for i dette øyeblikk dukket en annen skikkelse fram fra kulissene og ropte «gjørme-måneder».
Det var en viss sir Henry Wilson, som på følgende måte beskriver seg selv på en krigsmisjon til Russland i januar 1917: «Gallamiddag i utenriksdepartementet … Jeg var kledd som offiser av æreslegionen, stjerne og halskjede av Bath, også russiske skulderstropper og grå astrakhan-lue, og jeg var i det hele tatt en flott mann. Jeg vakte stor oppsikt ved utenriksdepartementets middag og den etterfølgende mottakelse. Jeg var mye høyere enn storhertug Serge og i det hele tatt «iøynefallende», som jeg fikk vite: supberb!»
Det var denne mannen, som viste seg fram på den tragiske russiske bakgrunn, som Lloyd George og sionismen kunne takke for den gylne muligheten som endelig viste seg, og som var svært nær å bli en katastrofe for England. Sir Henry Wilson var svært høy, tynn, glatt som en ål og smilende; en av disse sirlige, lærinnbundne og polerte lapser i haugen med kravedistinksjoner og messingkanter, og som tok motet fra de møkkete, skyttergravslitne soldater i Frankrike. Han talte flytende fransk (fordi han tilfeldigvis hadde hatt en fransk guvernante) og på den konto var «Henri» elsket av de franske generaler, som syntes at han var forfriskende fri for engelsk stivhet (faktisk var han irlender og i irske spørsmål uenig med de fleste andre irlendere. To av disse skjøt ham på hans dørterskel i London i 1922 og ble hengt.)
Sir Henry hadde tidligere vært enig med alle de andre militære ledere om den altoverskyggende viktighet av hovedfronten, og vanviddet ved «sidesprang», og han overgikk andre i sin iver etter å erklære dette prinsipp: «Måten å vinne krigen på, er ved å drepe tyskere, ikke tyrkere … Det sted der vi kan drepe flest tyskere, er her» (i Frankrike) «og derfor skal hvert pund ammunisjon vi eier og har, bringes hit. All historisk erfaring viser at engasjement på en annen uvesentlig og ineffektiv krigsskueplass ikke har noen betydning for de sentrale operasjoner, utover å svekke styrkene der» (uttalt i 1915).
Ingen stabskandidat eller rekrutt ville tvile på dette. Sir Henry kan ikke i 1917 ha oppdaget noen militær grunn til å forlate dette grunnleggende prinsipp for krigføring til fordel for det motsatte. Forklaringen på at han inntok et motsatt standpunkt kan kun være den som er innlysende. Han hadde observert Sions oppstigning og arten av Lloyd Georges uenighet med hans egen sjef, sir William Robertson. Sir Henry så en mulighet for å gå inn i sir Williams sko. Derav kommer det at Weizmanns beretning om sin «oppdagelse av venner» i den perioden omfatter en hentydning til General Wilsons «sympati», «en god venn av Lloyd George». Den 23. august 1917 rapporterte sir Henry til Lloyd George: «… tror fast på at hvis en virkelig god plan ble utarbeidet, kunne vi rense ut tyrkerne fra Palestina, og sannsynligvis slå dem fullstendig i løpet av vintermånedene, uten at det på noen måte kom i veien for Haigs operasjoner neste vår og vinter» (i Frankrike).
I denne rapporten fant Lloyd George endelig den støtten han trengte til sin ordre i september 1917, sitert seks avsnitt tilbake. Han grep det besnærende uttrykket «gjørme-måneder». Det ga ham et militært argument! General Wilson forklarte ham at disse «gjørme-månedene» i Frankrike besto av «fem måneders gjørme og snø fra midten av november til midten av april», som ville holde hærene fast i skyttergravene og dermed forhindre et større tysk angrep (i 1918). Det var på dette rådet Lloyd George baserte sin beslutning om å hente «de nødvendige tropper til en stor kampanje i Palestina» ut av Frankrike, og levere dem tilbake til Frankrike tidsnok til å imøtegå en nødsituasjon der. Som den ene mann blant de militære ledere, hevdet general Wilson overfor Lloyd George at det store tyske angrep sannsynligvis aldri ville komme (det kom i midten av mars).
Sir William Robertson påpekte forgjeves at tidsplanen var illusorisk; flytting av hærer medførte store problemer med transport og forsendelser, og når de siste divisjoner gikk i land i Palestina, ville de første være på vei bort igjen! I oktober advarte han igjen om at tropper som ble fjernet fra Frankrike ikke kunne nå tilbake tidsnok til sommerens kamper: «Den riktige militære framgangsmåte å følge, er å opptre defensivt i Palestina … og fortsette med å søke en avgjørelse i Vesten … alle reserver bør settes inn på Vestfronten.»
I dette skjebnesvangre øyeblikk slo tilfeldighetene (erkekonspiratoren i denne historie) til igjen, i sionistenes disfavør. Ministre i London (som synes nesten å ha glemt Vestfronten) plaget sir William Robertson om å «gi oss Jerusalem som julegave» (uttrykket synes igjen å avsløre den «bemerkelsesverdige respektløshet» med hensyn til krigen som Weizmann tidligere tilskrev Lloyd George). I Palestina gjorde general Allenby, som var under et tilsvarende press, et forsøksvis framstøt og oppdaget til sin overraskelse at tyrkerne gjorde liten motstand, hvoretter han uten store vansker marsjerte inn i Jerusalem.
Seieren var av liten militær verdi i krigen i det samlede regnskap, men Lloyd George var ikke til å stoppe etter det. Tropper ble tatt fra Frankrike uten hensyn til forholdene der. Den 6. januar 1918 beklaget sir Douglas Haig seg over svekkelsen av hans hærer i Frankrike, rett før det største slaget; han «manglet 114.000 infanterister». Den 10. januar 1918 var krigsdepartementet nødt til å utstede ordrer om å redusere alle divisjoner fra 12 til 9 bataljoner infanteri.
En fri presse kunne i denne perioden ha gitt sir William Robertson den støtten han hadde bruk for i offentligheten for å forhindre alt dette. Dette ble ham ikke forunt, for på det tidspunkt var tilstandene som forutsagt i Protokollene i 1905: «… Vi må tvinge regjeringene til å handle i den retning som vil fremme vår stort uttenkte plan, som allerede nærmer seg sin oppfyllelse gjennom det vi vil presentere som den offentlige mening, hemmelig sufflert av oss ved hjelp av den såkalte Stormakt, pressen, som med få unntakelser, som man nærmest kan se bort fra, allerede er helt i våre hender …» Skribenter med et glimrende ry var parate til å informere offentligheten om den overhengende fare; det fikk de ikke lov til.
Oberst Repington ved The Times var den best kjente militære skribent i sin tid; hans ry på dette området var det beste i verden. Han bemerket i sin dagbok: «Dette er fryktelig og vil bety reduksjon med en fjerdedel av vårt infanteri i Frankrike og total forvirring nettopp som en krise er på vei. Jeg har ikke følt meg så elendig siden krigen begynte … Jeg kan bare si så lite, for redaktøren av The Times manipulerer ofte min kritikk eller unnlater å offentliggjøre den … Hvis The Times ikke vender tilbake til sin uavhengige linje og handler som vakthund for offentligheten, må jeg toe mine hender.»
Da sir William Robertsons advarsler gikk i oppfyllelse, ble han fjernet. Lloyd George, som var bestemt på å få autorisert sitt Palestina-eventyr, la i Versailles fram sin plan for de alliertes krigsråd, hvis tekniske rådgivere i 1918 godkjente den «på betingelse av at Vestfronten blir sikret». På Clemenceaus oppfordring gjentok sir William Robertson sin advarsel om at planen ville utgjøre en dødelig fare for Vestfronten. Da møtet endte, irettesatte Lloyd George ham sint, og han ble straks erstattet av sir Henry Wilson.
Før han forlot sin post, brukte han den siste tiden på å gjøre enda et forsøk på å avverge den kommende katastrofe. Han dro til Paris (også i januar) for å be general Pershing, den amerikanske kommandør, om hjelp til å fylle opp den halvtomme front (kun fire og en halv divisjon hadde på det tidspunkt nådd Frankrike). General Pershing, en plikttro soldat, svarte slik Robertson hadde ventet, og selv ville ha gjort i general Pershings sted: «Han observerte skarpsindig at det var vanskelig å forene min anmodning om hjelp til å forsvare Vestfronten med herr Georgs ønske om en offensiv i Palestina. Det var dessverre ikke noe å si til dette argument, utover at hvis det sto til ham, ville ikke én mann eller kanon bli sendt til Palestina fra noe som helst sted.»
Deretter «vedrørte» ikke lenger saken sir William Robertson. Hans beretning atskiller seg fra Lloyd Georges og andre politikeres gjennom at han ikke uttrykker nag; hans eneste tema er plikt. Om den måten han ble behandlet på, sier han: «Det har ofte vært min ubehagelige plikt i løpet av 1917 å motsette meg militære foretak som statsministeren ville ha hæren til å utføre, og denne motstand har utvilsomt fått ham til å beslutte seg til å forsøke med en annen som leder for imperiets generalstab … Så da jeg ble avløst, var det ikke mer å si, og jeg sa ikke noe.» Slik forsvinner en beundringsverdig mann ut av denne historien, som handler om mange dårligere menn. Men hans verk varte ved; for inntil det tidspunktet da han ble avløst, reddet han kanskje tilstrekkelig med menn og kanoner til at den smuldrende linje holdt i den siste og ytterste nød i mars; som et bristende tau fremdeles kan holde i kraft av en enkelt tråd.
Da han var borte, var det to menn utenfor regjeringen og hæren, som fortsatte kampen, og deres bestrebelser fortjener å bli nevnt, for de er blant de siste som gjorde anstrengelser for å beholde en fri, uavhengig og årvåken journalistikk. Oberst Repington var en tidligere kavalerioffiser, en beundrer av smukke kvinner, han elsket gode samtaler, var en beau sabreur. Hans dagbøker gir et godt bilde av det intetsigende livet som førtes i salongene, mens hærene kjempet i Frankrike, og det i London utspilte seg intriger i de politiske venteværelser. Han nøt dette livet, og skjønt han følte dets urimelighet, var han klar over at å være nedfor ikke var noe legemiddel. Han var likeså ærlig og patriotisk som Robertson, og ubestikkelig. Rundhåndede tilbud (som kunne ha lokket ham til taushet og sikkert også var ment slik) hadde ingen virkning på ham.
Han skrev: «Vi sender over en million menn ut på en sidelinje i krigen og reduserer våre styrker i Frankrike på et tidspunkt hvor alle de tyske styrker fra Russland kan komme imot oss … Jeg er ute av stand til å få den støtten fra redaktøren for The Times som jeg trenger for å vekke landet, og jeg tror ikke jeg kan fortsette med ham stort lengre.» (Jeg oppdaget oberst Repingtons dagbøker gjennom mitt arbeid med denne bok, og ble da klar over at hans erfaring med den samme redaktør var identisk med min, bare tjue år tidligere.) En måned senere skrev han: «I en stormfull samtale fortalte jeg Geoffrey Dawson at hans underdanighet overfor krigsdepartementet i dette år var den vesentligste årsak til vår hærs farlige situasjon … Jeg ville ikke ha mer med The Times å gjøre».
Så var det kun én mann tilbake i England som var i stand til, og villig til, å offentliggjøre sannheten. H. A. Gwynne ved Morning Post trykte Repingtons artikkel uten å utsette den for sensur. Den avslørte svekkelsen av den franske front, da denne var kommet under angrep. Han og oberst Repington ble deretter anklaget, rettsforfulgt og idømt bøter (den offentlige mening var tilsynelatende for mye på deres side til at man kunne idømme dem hardere straffer). Sir William Robertson skrev til oberst Repington: «Liksom De selv gjorde jeg det som var best i landets alminnelige interesse, og resultatet har vært nøyaktig hva jeg forventet … Men det viktigste er å holde seg til saken, og så kan man være overbevist om at det før eller siden vil komme noe godt ut av det som nå synes ondt.»[1]
Lloyd Georges to krigsår som leder i England var slik betydningsfulle i deres virkning på samtiden, og jeg tror at jeg har klart å påvise hvordan han kom til makten, og hvilket overordnet mål han forfulgte i hele perioden. Etter atten måneder hadde han overvunnet enhver motstand, overført en mengde menn fra Frankrike til Palestina, og var endelig parat til det store eventyr.
Den 7. mars 1918 ga han ordre til «en avgjørende kampanje» for å erobre Palestina, og sendte general Smuts dit for å instruere Allenby i overensstemmelse hermed.
Den 21. mars 1918 begynte den lenge ventede tyske offensiv i Frankrike med alle de menn, kanoner og fly som var blitt frigjort fra den russiske front.
«Den avgjørende kampanje» i Palestina ble øyeblikkelig avblåst, og hver eneste mann som kunne klemmes ut av Palestina ble i hast brakt til Frankrike. Det samlede antall menn som inntil oktober 1918 var blitt anvendt i Palestina, var 1.192.511 (general Robertson).
Den 27. mars 1918 skrev oberst Repington: «Dette er det verste nederlag i hærens historie.» Den 6. juni hadde tyskerne i alt tatt 175.000 fanger og over 2.000 kanoner.
På dette tidspunkt viste det seg endelig hvor sanne de var de ordene som er sitert etter sir William Robertsons brev til oberst Repington, og de er fortsatt et håpefullt varsel til mennesker av god vilje i dag. Ved å holde seg til saken hadde han reddet nok til at fronten kunne holde, selv om den var nær ved å bryte sammen, inntil amerikanerne begynte å ankomme i store tall. Dermed var krigen praktisk tatt slutt. Dersom Russland hadde forblitt i krigen, hvis utflukten til Palestina hadde vært unngått og styrken forblitt konsentrert i Frankrike, ville den avgjort sluttet tidligere og sikkert uten «innblanding» fra Amerika. Men et slikt forløp ville ikke ha fremmet den store plan om å «bringe orden i menneskelige forhold».
På dette punkt i historien skriver jeg med en følelse av å være deltaker, og det påvirker sannsynligvis det jeg har skrevet i hele den forgående historie, for virkningene, som jeg har sett i min generasjon, ser for meg ut til å være skadelige. Jeg husker det store tyske angrep, den 21. mars 1918. Jeg så det fra luften og fra landjorden og var med i kampene i den første måneden, inntil jeg ble båret vekk på en båre. Jeg husker sir Douglas Haigs ordre om at hver mann måtte kjempe og dø, der hvor han sto; det var slått opp på veggen i min eskadrons messe. Jeg skal ikke klage over opplevelsen og ville ikke slette den fra mitt liv, om jeg kunne. Nå, da det står klart for meg gjennom hvilke skjulte midler og hensikter det alt sammen skjedde, tror jeg at kommende generasjoner, hvis de vet litt mer om hva som skjedde den gang og har skjedd siden, bedre vil være i stand til å fastholde «en sikker kurs» og dermed få noe godt til å komme ut av det som synes ondt. Det er derfor jeg skriver denne boka.
Som resultat av seieren i Europa ble det begjærte territorium i Palestina langt om lenge oppnådd. Men det er én ting å oppnå land og noe annet å bygge noe på det. I dette land skulle et sionistisk «hjemland» opprettes, så en «stat» (og endelig kanskje et «statsforbund»?). Ingen av disse tingene kunne gjøres av England alene. Det var ingen presedens for at en europeisk erobrer ga arabisk territorium til en asiatisk begunstiget. Til en slik transaksjon måtte andre nasjoner tvangsinnlegges, mange nasjoner, og et selskap stiftes, så det kunne komme til å se ut som ærlig forretning. Faktisk trengtes et «folkeforbund», og framfor alt måtte Amerika «inndras». Denne andre delen av planen var også under forberedelse. Men britiske hærer satte seg til å skrive et troverdig skjøte på overdragelsen, sjøsette et selskap og generelt fremme foretaket.
Lloyd George var uttjent, og hans tid nesten forbi. Leseren må nå vende blikket mot den andre siden av Atlanteren og se hva House, Brandeis og rabbiner Stephen Wise hadde av planer. En Woodrow Wilson spiller en skummel rolle i denne fortsettelsen.
[1] I fortsettelsen av alt dette fratrådte Edward Carson, som uten å vite det hadde hjulpet Lloyd George til å bli statsminister, sin stilling i regjeringen, og fortalte redaktøren av The Times at bladet kun var talerør for Lloyd George, og at The Morning Post var det virkelig uavhengige blad. Gwynne sa til oberst Repington at regjeringen ønsket å ødelegge The Morning Post, «siden det er en av de få uavhengige aviser som er tilbake.» Før den neste krigen kom, var den «ødelagt» som allerede beskrevet. Deretter overlevde kun en ukeavis i England, som etter min mening i mange år forsøkte å opprettholde prinsippet om upartisk og uavhengig journalistikk, men i 1953 ble Truth også ved hjelp av endret eierskap banket på plass.
–> Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok