Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
Bolsjevismens triumf i Moskva og sionismens samtidige triumf i London i samme uke i 1917, var tilsynelatende uavhengige hendelser. Begges opprinnelige kilde har blitt påvist i et tidligere kapittel, og de skjulte menn, som fremmet sionismen gjennom de vestlige regjeringer, støttet også verdensrevolusjonen. De to krefter oppfylte supplerende mål i den urgamle lov: «Bryt ned og destruer … hersk over alle nasjoner.» Den ene destruerte øst, mens den andre regjerte hemmelig i vest.
Året 1917 skaffet beviset for Disraelis utsagn om revolusjonen i dens 1848-stadie, nemlig at jøder sto i spissen for «hvert eneste» av de hemmelige brorskap og søkte mot å ødelegge kristendommen. Den ledende gruppe som trådte fram på scenen i 1917 besto så altoverveiende av jøder at den må kalles jødisk. Karakteren av den opprinnelige kraft ble heretter en historisk kjensgjerning og ikke lenger et emne for polemisk debatt. Den ble ytterligere identifisert gjennom sine handlinger: Dens innledende lovgivning, en symbolsk latterliggjøring av kristendommen og et spesielt kjennetegn som bevisst ble etterlatt til identifikasjon av gjerningsmennene til mordet på monarken [tsaren]. Alle disse enkeltområder hadde karakter av en talmudisk hevnakt.
I de førti år som siden har gått, er det gjort store anstrengelser for å undertrykke den viten om denne kjensgjerning, som allerede har blitt endelig fastslått, ved hjelp av ulogiske, usammenhengende irettesettelser av enhver som ønsket å diskutere dette avsnitt av historien. For eksempel skrev en dyktig og (fortjent) respektert jødisk forfatter i USA i 50-årene, idet han kritiserte en bok han hadde sitert fra: «Det er umulig å lese det uten å nå fram til den konklusjon at professor Beaty forsøker å bevise at kommunismen er en jødisk bevegelse.» Hva angår lederskapet var det tilfellet i en lang periode før 1917 (med hensyn til den senere og den aktuelle situasjon, vil følgende kapitler se på bevisene). Det var ikke en sammensvergelse av alle jøder, men tilsvarende var heller ikke den franske revolusjon, fascismen eller nasjonalsosialismen sammensvergelser av henholdsvis alle franskmenn, alle italienere eller alle tyskere. Den organiserte makt og lederskapet stammet fra de talmudisk-kontrollerte jødiske områder i Russland, og i den forstand var kommunismen påviselig øst-jødisk.
Hva angår de formål som ble avslørt da revolusjonen rammet i 1917, så visste disse at revolusjonen ikke kun var episodisk eller spontan, men tvert imot det tredje «utbrudd» av den organisasjon som for første gang ble avslørt gjennom Weishaupt. De to vesentligste trekk dukket opp igjen: Angrepet på all lovlig regjering uansett type, og angrepet på religion. Siden 1917 har verdensrevolusjonen vært tvunget til å oppgi sitt tidligere skalkeskjul, som gikk ut på at den kun var rettet mot «konger» eller mot presters politiske makt.
En autoritet fra denne perioden hadde kjennskap om dette og uttrykte det. Som andre tidligere – Edmund Burke, John Robison, George Washington, Alexander Hamilton og Disraeli – skrev Winston Churchill:
«Det virker nesten som om både det kristne evangelium og evangeliet om antikrist var planlagt å skulle oppstå blant det samme folk, og som om denne gåtefulle og hemmelighetsfulle rase hadde blitt utvalgt til å manifestere det mest opphøyde, og det aller laveste, både det guddommelige og det djevelske … Helt tilbake fra ‘Spartacus’ på Weishaupts tid til Karl Marx og fram til Trotskij (Russland), Bela Kun (Ungarn), Rosa Luxembourg (Tyskland) og Emma Goldman (USA) er denne verdensomspennende sammensvergelsen for å styrte sivilisasjonen og til oppbygging av samfunnet på basis av stanset utvikling, misunnelig ondskapsfullhet og umulig likhet, fortsatt å vokse. Den spilte, som den moderne forfatter fru Nesta Webster så talentfullt har vist det, en avgjørende rolle i den franske revolusjons tragedie. Den har vært drivfjøra i samtlige samfunnsundergravende bevegelser gjennom det nittende århundre; og nå er det omsider lykkes denne gruppe av usedvanlige personligheter fra underverdenen i Europas og Amerikas store byer å gripe det russiske folk om strupen og praktisk talt blitt de ubestridte herskere over dette enorme imperium. Det er ingen grunn til å overdrive den andelen disse internasjonale og hovedsakelig ateistiske jøder har spilt i skapelsen av bolsjevismen og den russiske revolusjon. Det er avgjort en svært viktig rolle; muligens overgår den samtlige andre.»
Det er den siste oppriktige uttalelse (som jeg har kunnet finne) om dette spørsmål, fra en ledende offentlig person. Etter dette tidspunkt senket det seg en bannlysing av offentlig diskusjon ned over verden, og Den Store Stillhet fulgte – opp til dagen i dag. I 1953 nektet Churchill å gi tillatelse (som kreves etter engelsk lov) til at det kunne lages en fotostat av denne artikkelen (fra Illustrated Sunday Herald, den 8. februar 1920), uten at han ga noen grunn for det.
Kjensgjerningen om det jødiske lederskap var et stykke offentlig viten av enorm betydning og den senere undertrykkelse av det, der en offentlig diskusjon ville ha hatt en rensende effekt, produserte i stedet en gigantisk svekkelse av Vesten. Det blir umulig å skape noen rasjonell statspolitikk når slike vesentlige områder av kunnskap utelukkes fra den offentlige diskusjon; det er som å spille biljard med skjeve køer og ellipseformede baller. Sammensvergelsens makt ses mer tydelig på dens suksess med denne undertrykkelsen enn på noe annet (som det også gjaldt i tidligere forhold til Robison, Barruel og Morse).
På revolusjonens tid var opplysningene tilgjengelige. Den engelske regjerings hvitebok fra 1919 (Russland No. 1. En samling av rapporter om bolsjevismen) siterte fra en rapport som den hollandske ambassadør i St. Petersburg, M. Oudendyke, hadde sendt til Balfour: «Bolsjevismen er organisert og drevet av jøder som ikke har noen nasjonalitet, og som kun har det mål å ødelegge den eksisterende tingenes orden til egen fordel.» De Forente Staters ambassadør, David R. Francis, rapporterte tilsvarende. «Bolsjeviklederne her, hvorav de fleste er jøder og 90 prosent er tidligere utviste, som har vendt tilbake, er ganske likeglade med Russland eller noe annet land. De er internasjonalister og de prøver å starte en verdensomspennende sosial revolusjon.» M. Oudendykes rapport ble utelatt fra senere utgaver av den britiske offisielle rapport, og alle slike autentiske dokumenter fra denne perioden er nå vanskelige å finne. Heldigvis for den som vil studere emnet, har et enkelt vitne bevart den offisielle opptegnelse.
Det dreier seg om Robert Wilton, som var korrespondent for Londons Times, og som opplevde den bolsjevikiske revolusjon. Den franske utgave av hans bok inneholdt de offisielle bolsjevikiske fortegnelser over medlemmene av de herskende organer (de hadde blitt utelatt i den engelske utgave).
Disse lister viser at Sentralkomiteen for det bolsjevikiske parti, som utøvde den største makt, omfattet 3 russere (inklusive Lenin) og 9 jøder. Det nest viktigste organ, Sentraleksekutivkomiteen (eller hemmelige politi) omfattet 42 jøder samt 19 russere, lettere, georgiere og andre. Folkekommisærenes Råd besto av 17 jøder og 5 andre. Moskvas Tsjeka (hemmelige politi) besto av 23 jøder og 13 andre. Ut av 556 høytstående funksjonærer i bolsjevikstaten, hentet fra en offisiell navneliste trykt i 1918-19, var det 458 jøder og 108 andre. Sentralkomiteene for noen små, såkalte «sosialistiske» eller andre ikke-kommunistiske partier (i denne tidligste periode ble noe som skulle likne en «opposisjon» tillatt for å narre massene, som under tsaren hadde vent seg til opposisjonspartier) besto av 55 jøder og 6 andre. Alle navnene anføres i de originale dokumentene som gjengis av Wilton. (I parentes bemerket var sammensetningen av de to kortlivede bolsjevikiske regjeringer utenfor Russland i 1918-1919 i Ungarn og Bayern tilsvarende.)
Wilton utførte en stor og utakknemlig oppgave ved å opplyse avislesere om hva det var som gikk for seg i Russland (han døde kort tid etter, nedbrutt, kun noen og femti år gammel). Han valgte ikke selv den oppgaven det var å rapportere om den mest betydningsfulle hendelse som noen sinne har blitt tilbudt en journalist. Det var hans plikt. Utdannet i Russland som han var, kjente han landet og språket perfekt, og han var høyt ansett av så vel russere som den britiske ambassade. Han observerte gateopptøyene fra vinduet i The Times’ kontor, som støtte opp til den regjeringsbygning der ministrene fra det styrtede regimet søkte tilflukt. I tidsrommet mellom fremkomsten av Kerensky-regjeringen i foråret 1917 og bolsjevikenes maktovertakelse i november 1917, hadde det vært hans embetsplikt å rapportere et fullstendig nytt fenomen i verdens gang: Fremveksten av et jødisk regime til despotisk overherredømme i Russland og til en helt åpen kontroll av Verdensrevolusjonen. Samtidig ble det klart for ham at han ikke ville bli tillatt å rapportere fritt om denne kjensgjerning.
Den hemmelige historie fortelles med overraskende åpenhjertighet i den offisielle historie for hans avis, The Times, som kom ut i 1952. Historien viser den hemmelige mekanisme som så tidlig som i 1917 eksisterte med det formål å holde tilbake sannheten om revolusjonen for Vestens befolkninger.
Dette verk roser Wilton for hans reportasjer og hedrer hans omdømme vedrørende tiden før 1917. Deretter endres tonen ganske plutselig. Vedrørende Wiltons tidlige advarsler om hva som var ved å skje i 1917, sier boka: «… De fikk ikke straks virkning for bladets politikk; delvis fordi deres opphavsmann ikke nøt full tillit.»
Men hvorfor det, dersom hans tidligere arbeid og omdømme var så strålende? Årsaken kommer litt etter litt fram.
Teksten fortsetter med å berette at Wilton begynte å klage over «sminkingen» eller undertrykkelsen av hans reportasjer. Så begynte The Times å trykke artikler om Russland, skrevet av personer med kun et svakt kjennskap til landet. Som resultat kom de ledende artikler om Russland til å anta en tone som gjorde Wilton fortvilt, og som avislesere i de følgende årtier i stigende grad ble vant til å se: «De som tror på Russlands framtid som et fritt og effektivt demokrati vil betrakte det nye regimes framgang med tålmodig tiltro og oppriktig sympati.» (Hver eneste av hendelsene som ble opplevd av Wilton i Moskva, og som også oberst Repington opplevde i London, opplevde jeg selv – og andre korrespondenter – helt tilsvarende i Berlin 1933-38.)
Mellomperioden på fem måneder, da et jødisk regime tok over fra Kerensky, startet. Og i nettopp dette øyeblikk mistet Wiltons avis «tilliten» til ham. Hvorfor? Forklaringen følger. Den offisielle historie fra The Times sier: «Det var ikke heldig for Wilton, at en av hans rapporter skulle bringe ideen til sionistiske kretser og til og med inn i utenriksdepartementet, at han var antisemitt.»
«Sionistiske kretser» bes leseren merke seg. Ikke en gang «kommunistiske kretser»; her blir arbeidsfellesskapet helt tydelig. Hvorfor skulle «sionister» (som ønsket at den britiske regjering skulle skaffe dem «et hjemland» i Palestina) bli fornærmet over at en britisk korrespondent i Moskva rapporterte at et jødisk regime var i ferd med å overta makten i Russland? Wilton rapporterte bare det kommende regimes art. Det var hans arbeid. Etter «sionistenes» mening var dette «antisemittisme», og bare påstanden var nok til å ødelegge «tillit» til ham på hovedkontoret. Hvordan kunne han da ha bevart sitt hell og «tillit». Tydeligvis kun ved å desinformere om begivenhetene i Russland. Han forventes rent faktisk å utelate omtale av den avgjørende kjensgjerning i tidens nyheter!
Da jeg leste denne øyeåpnende skildring, spekulerte jeg over gjennom hvilke ruter de «sionistiske sirkler» hadde utbredt seg til «utenriksdepartementet», som deretter hadde sendt «ideen» videre til Printing House Square [der The Times lå], at Wilton var «antisemitt». Etterforskeren lærer i likhet med den ensomme gullgraver, at han kun skal forvente et lite utbytte fra mye slit, men i dette tilfelle overraskes jeg av en stor gullklump av sannhet, som jeg fant i The Times’ offisielle historie trettifem år etter begivenheten. Det sto at «sjefen for propaganda i utenriksdepartementet sendte redaktøren et papir utferdiget av en av hans medarbeidere», der denne «påstand» (som øyensynlig opprinnelig hadde blitt trykt i en eller annen sionistisk trykksak) ble gjentatt. Den offisielle historie avslørte til og med denne «ene medarbeiders» identitet.
Det var en ung Reginald Leeper, som tre tiår seinere (som Sir Reginald) ble britisk ambassadør til Argentina. Jeg slo deretter opp i «Who’s Who» for å finne opplysning om Leepers karriere og fant ut av at hans første registrerte ansettelse begynte (da han var tjueni) i 1917: «Trådte inn i det internasjonale kontor, Informasjonsdepartementet, 1917». Leepers memorandum vedrørende Wilton ble sendt til The Times tidlig i mai 1917. Hvis han derfor hadde blitt ansatt i utenriksdepartementet så tidlig som nyttårsdag i året 1917, ville han kun ha vært der i fire måneder da han til The Times brakte videre sin «påstand» angående den svært godt kvalifiserte Wilton, som hadde vært ansatt i avisen i sytten år, og med en øyeblikkelig effekt. Den offisielle historien sier at Wiltons artikler heretter gjennom denne avgjørende periode gikk tapt eller «ble ignorert». (Redaktøren var den samme som oberst Repington beklaget seg over i 1917-1919 og til hvem undertegnede sendte sin oppsigelse i 1938, ut fra samme grunnleggende prinsipp om hederlig journalistikk.)
Wilton kjempet videre en tid, idet han vedvarende protesterte imot «sminkingen» og undertrykkelsen av sine artikler, deretter nedfelte han, som sin siste tjeneste for en sannferdig journalistikk, alt hva han visste i sin bok. Han gjenkjente og skrev ned de gjerninger som identifiserte regimets helt særlige natur: loven imot «antisemittisme», de anti-kristne foranstaltninger, helgenkåringen av Judas Iskariot, samt de talmudiske fingeravtrykk som hånende hadde blitt etterlatt i Romanov-familiens dødsværelse.
Loven mot «antisemittisme» (som ikke kan defineres) var i seg selv et fingeravtrykk. En ulovlig regjering som helt overveiende var jødisk, advarte gjennom denne foranstaltning, som inkluderte dødsstraff, massene mot å interessere seg for revolusjonens opprinnelse. Det betydde i virkeligheten at Talmud ble Russlands lov, og i de etterfølgende fire årtier er denne lov rent faktisk og i stigende grad blitt gjort til bestanddel av strukturen i Vesten.
De kortvarige anti-kristne gjerninger under den franske fasen av Revolusjonen gjenoppsto nå i mer åpen form. Dynamitt-sprengningen av kirker og opprettelsen av et anti-Gud museum i St. Basils katedral var de mest demonstrative av de indikasjoner som fantes for det nye regimets karakter, som Wilton noterte: «I andel av befolkningen utgjør jøder én ut av ti. Blant kommissærene som regjerer Bolsjevik-Russland, utgjør de ni ut av ti. Om noe, er andelen av jøder enda høyere.» Dette var en nøktern reportasje, og hvis det hadde dreid seg om «ukrainere» f.eks. i stedet for «jøder», ville ingen ha protestert. Alene det å reportere en kjensgjerning ble grunnlag for hemmelig utelukkelse, fordi denne kjensgjerningen vedrørte jøder.
Minnesmerket viet Judas Iskariot, som Wilton beskrev, var enda en tilsiktet forhånelse av kristendommen. Dersom de jødiske herskere kun ønsket å frambringe et samfunn basert på likhet i 1917, var det ingen relevans i å forherlige en gjerning fra år 29 e.Kr. med en helgenglorie av heroisme. Revolusjonen i Russland kan overhodet ikke forstås hvis ikke symbolikken i denne handling forstås.
Talmudisk hevn over «hedningene» som et aspekt, ble umiskjennelig en del av denne periodens massakrer. I august 1918 skjøt Kanegisser, som var jøde, en annen jøde, Uritsky. Deretter beordret en jøde, Peters, som var sjef for Petrograds tsjeka, «masseterror» mot russerne, og en jøde, Zinoviev, krevde at ti millioner russere skulle «tilintetgjøres». Den britiske regjerings hvitebok om bolsjevismen (1919) beskriver de massakrene på russiske bønder som fulgte.
Den handling som så langt ble den mest betydningsfulle til avsløring av regimet, var selve den form hvorunder Romanov-familien ble myrdet. Hadde det ikke vært for Wilton, ville denne historien aldri ha nådd til verdens kunnskap, slik at man den dag i dag ville ha trodd at tsarens hustru og barn endte sine dager i «beskyttelses-varetekt».
Tsaren handlet forfatningsmessig til det siste, idet han abdiserte på sine ministres råd (5. mars 1917). Deretter ble han (under Kerensky-perioden og kort etter) relativt godt behandlet i et år som fange i Tobolsk under en russisk kommandant og med russiske vakter. I april 1918, etter at det jødiske regimet hadde oppnådd kontroll over landet, ble han etter ordre fra Moskva overflyttet til Jekaterinburg. De russiske vaktene ble deretter trukket tilbake, og deres plass inne i huset ble erstattet med menn hvis identitet aldri har blitt fastslått. De lokale russere husket dem senere som «letter» (de eneste fremmedspråklige Røde soldater de kjente til), men de ser ut til å ha blitt brakt dit fra Ungarn.
Den russiske kommandants plass ble overtatt av en jøde, Yankel Yurovsky (7. juli). Dette fullendte en jødisk kjede av fangevoktere fra toppen i Moskva via den regionale sovjet i Ural til fengselet i Jekaterinburg (som ligger i Ural). Den virkelige hersker i Russland på dette tidspunkt var terroristen Sverdlóv, som «godkjente handlingen utført av Urals regionale sovjet». På det tidspunkt var hele familien død.
Sannheten ble kun kjent på grunn av et tilfelle, at Jekaterinburg ble inntatt av den hvite hær den 25. juli, at Wilton ledsaget dem, og at hærens leder, general Dieterichs, samt en berømt kriminolog, M. Sokolov og Wilton avslørte de nedgravde beviser. Da de hvite tropper trakk seg tilbake, bragte Wilton med seg bevisene. De opptrer i hans bok og inkluderer mange fotografier.
Mordene hadde blitt utført etter ordre fra – og i konstant konsultasjon med – Sverdlóv i Moskva. Opptegnelser over telefonsamtalene mellom ham og tsjekistene i Jekaterinburg ble funnet. Blant disse var en rapport til ham fra Jekaterinburg, som lød: «I går dro en kurér av gårde med de dokumentene som interesserer Dem.» Denne kurér var sjefsmorderen Yurovsky, og etterforskerne mente at «dokumentene» var Romanov’enes hoder, idet ingen kranier eller hodeknokler ble funnet.
Mordhandlingen ble senere beskrevet av vitner, som ikke hadde kunne unnslippe scenen, og minst én hadde selv deltatt. Ved midnatt vekket Yurovsky tsaren og hans familie, førte dem nedenunder til et kjellerrom, og skjøt dem der. De faktiske mordere var Yurovsky, hans sju uidentifiserte utenlandske medskyldige, en viss Nikulin fra den lokale tsjeka og to russere, tilsynelatende profesjonelle mordere i tsjekaens tjeneste. Ofrene var tsaren, hans hustru, hans syke sønn (som lå i farens armer da han ikke kunne gå), fire døtre, en russisk lege, samt et mannlig og kvinnelig medlem av tjenestefolkene. Værelset var fremdeles skittent etter skyting og bajonett-stikking, da M. Sokolov og Wilton så det, og hans bok har med bilder av det.
Etter at omstendighetene omkring mordene var blitt fastslått, var etterforskerne oppsatte på å finne kroppene eller rester av dem. De fant ut at Yurovsky, før han slapp ut av byen, skrytende skal ha sagt at «verden vil aldri finne ut av hva vi gjorde med kroppen». Jorden ble imidlertid langt om lenge fravristet sin hemmelighet. Kroppene hadde blitt brakt på fem lastebiler til en forlatt sjakt i en jernmine i en skog, der de var blitt skåret i stykker og brent ved hjelp av 6-700 liter bensin. En viss Voikov fra den uralske Tsjeka (en av Lenins medpassasjerer i toget fra Tyskland) hadde, som kommisær for forsyninger, skaffet 200 kg svovelsyre for å løse opp knoklene med. Asken og stumpene hadde så blitt kastet ned i minesjakta, etter at isen i sjaktens bunn først var slått i stykker, slik at bunken ville synke. Deretter var en kunstig bunn blitt senket ned for å dekke over alt. Da denne ble fjernet, nådde etterforskningen sitt mål. Øverst lå liket av en spaniel som hadde tilhørt en av prinsessene. Derunder lå stumper av knokler og hud, en finger og mange personlige eiendeler som hadde unngått ødeleggelsen. Et merkelig funn var en samling av negler, mynter, sølvfolie o.l. Det minnet om innholdet i en guttelomme, og det var det. Den lille guttens engelsklærer, Sidney Gibbes, identifiserte det. Tiltakene som var foretatt for å kvitte seg med kroppene og andre beviser var av et slag som kun profesjonelle forbrytere ville anvende. De liknet de metodene som ble anvendt i gangsterkriger i USA i forbudstiden.
Disse oppdagelsene avslørte, da de ble kjent for omverdenen, usannheten i Sverdlóvs melding om at kun tsaren hadde blitt «henrettet» og hans familie sendt til «et sikkert sted». Morderne oppførte for syns skyld en «rettssak» over «28 personer under anklage for å ha myrdet tsaren og hans familie». Kun åtte av navnene ble offentliggjort, alle ganske ukjente i relasjon til forbrytelsen, og fem personer ble erklært for skutt. Hvis de overhodet hadde eksistert kunne de ikke ha hatt noe med forbrytelsen å gjøre. Hovedmorderen, Sverdlóv, ble kort tid etter drept i en eller annen partistrid, og tusener av uskyldige døde i de vilkårlige massakrene som fulgte. Jekaterinburg ble endret til Sverdlovsk for å tildele ham evig berømmelse for hans andel i den symbolske dåd.
Den viktigste grunn til å berette alle detaljene i pogromen av Romanov-familien er å påpeke de «fingeravtrykk» som ble etterlatt i værelset der den fant sted. En av moderne, antakelig deres leder, ble tilbake for å triumfere og for å etterlate en avgjørende signatur på veggen, som var full av obskøne og hånende inskripsjoner på hebraisk, ungarsk og tysk. Blant disse var et par verselinjer på rim, som beviselig henførte gjerningen til Loven i Tora-Talmud, og på denne måten viste den ettertiden et eksempel på oppfyllelse av Loven ved jødisk hevn, som den forstås av Levittene. De var skrevet på tysk av en som parodierte den jødiske dikter Heinrich Heines vers om mordet på Belsassar, den mytologiske hersker som beskrives i Daniels Bok som mottok Guds straff i anledning av en fornærmelse av Juda:
Belsazar ward aber in selbiger Nacht
Von selbigere Knechten umgebracht.[1]
Forfatteren av parodien tilpasset – mens han kynisk fortolket drapsscenen – disse linjer til det han nettopp hadde gjort:
Belsa zar ward in selbiger Nacht
von seinen Knechten umbebracht.
Det kan neppe finnes et tydeligere indisium for motiv og gjerningsmann.
Revolusjonen var ikke russisk; utbruddet fant sted i Russland, men revolusjonen hadde sine venner høyt plassert overalt. I denne perioden (1917-18) vil den som studerer emnet, for første gang kunne oppdage at ledende personligheter begynte å gi den hemmelige støtten til kommunismen, som de allerede ga til dens blodsbror, sionismen. Dette skjedde på begge sider av krigsfronten. Først da de avgjørende, men hemmelige formål i krigen gjorde seg gjeldende, forsvant forskjellen mellom «venn» og «fiende». Selv om sionistene utøvde «uimotståelig press» på Londons og Washingtons politikere, beholdt de lenge sitt hovedkvarter i Berlin. Kommunistene oppnådde avgjørende støtte fra Tyskland i det ene øyeblikk, og fra Tysklands fiender i det nesten.
For eksempel begynte Tyskland, da 1914-18-krigen startet, å «sende russere med revolusjonære tendenser, og som oppholdt seg i Tyskland som fanger, tilbake til Russland med penger og pass, så de kunne skape uroligheter hjemme» (ambassadør Gerard til House i Berlin). Robert Wilton sier at beslutningen om å skape revolusjonen i Russland ble formelt tatt på et tysk-østerriksk generalstabsmøte i Wien sent på året 1915. Den tyske hærsjef, general Ludendorff, angret senere på dette: «Ved å sende Lenin til Tyskland påtok vår regjering seg … et stort ansvar. Fra et militært synspunkt kunne hans reise forsvares, fordi Russland måtte temmes; men vår regjering skulle ha sørget for at vi ikke ble involvert i dets fall.»
Dette kunne, isolert sett, være en enkel menneskelig feil. Det som så ut som et klokt militært trekk, fikk katastrofale politiske konsekvenser som ikke kunne ha vært forutsett. Men hvilken forklaring kan det finnes for amerikanske og britiske politikere, hvis viktigste militære og politiske grunnprinsipp måtte være å støtte Russland, men som ikke desto mindre ga støtte til de utenlandske revolusjonære, som «temmet Russland»?
Jeg har allerede sitert lederen hos Times for dens omtale av revolusjonen («… et fritt og effektivt demokrati … det nye regimes framgang …»). Det dukket opp i The Times i London, mens dens erfarne korrespondents artikler ble «ignorert» og «tilliten» til ham forsvant, fordi avisen hadde mottatt en «påstand» om at han var «antisemitt». På den andre siden av Atlanteren betrodde den faktiske regent av landet, House, liknende følelser til sin dagbok. For ham var de utenlandske revolusjonære som ble smuglet inn i Russland i krigstid fra Vesten, ærlige landbruks-reformatorer: «Bolsjevikene syntes for de freds- og landhungrige russere å være de første ledere som gjorde seg ærlige anstrengelser for å oppfylle deres behov.» Churchill hadde kalt dem: «denne gruppe av usedvanlige personligheter fra underverdenen i Europas og Amerikas store byer.»
I dag vet alle hva som skjedde med russernes «hunger etter land» under bolsjevismen. I 1917 hadde tsaren og hans ministre i 50 år slitt for å tilfredsstille denne «hunger etter land», og hadde mislyktes som følge av mordanslag. Tilsynelatende var House ukjent med dette. Da revolusjonen hadde blitt gjennomført, instruerte han sin skygge-president om «at nøyaktig ingenting skulle gjøres, bortsett fra å sende erklæring om sympati for Russlands anstrengelser for å forme seg selv til et kraftfullt demokrati og tilby vår finansielle, industrielle og moralske støtte på enhver mulig måte».[2]
Likheten mellom første del av denne setning og lederen i Londons The Times kan noteres. Maktfulle grupper bak kulissene i begge hovedsteder var åpenbart enige om å presentere offentlighetens masser for dette falske bilde av at et «kraftfullt» og «effektivt» demokrati var ved å oppstå. Den andre halvdel av setningen sløyfet første dels politikk om «å gjøre nøyaktig ingenting» ved å gi ordre til å gjøre nøyaktig alt. For hva mer kan man gjøre enn å gi «finansiell, industriell og moralsk støtte på enhver mulig måte»? Dette ble amerikansk utenrikspolitikk fra det øyeblikk House instruerte presidenten om det, og det svarte nøyaktig til den politikk som ble fulgt av Roosevelt under Andre Verdenskrig, som jeg senere skal vise.
Slik begynte Vesten eller mektige menn i Vesten, å stille seg på revolusjonens side imot russerne, noe som også betydde imot alle mennesker som avskydde revolusjonen. Ikke alle mektige menn eller menn som senere skulle bli mektige, ga sin støtte til dette skjulte prosjektet. Den gang beskrev Winston Churchill igjen revolusjonens sanne karakter:
«Jeg bestrider så avgjort bolsjevikenes rett til å representere Russland … De forakter en så alminnelig anerkjent ting som nasjonalitet. Deres ideal er en verdensomspennende proletariaets revolusjon. Bolsjevikene berøvet i ett tak Russland for de to mest etterlengtede ting: fred og seier – seieren, som var innen rekkevidde, og freden, som var dets høyeste ønske. Tyskerne sendte Lenin inn i Russland med den klare hensikt å arbeide for Russlands fall … Knapt var Lenin ankommet før han begynte diskret å sende et vink her og der til obskure personer i lumre huler fra New York til Glasgow, Bern og andre land» (leseren vil legge merke til hvor de «russiske» revolusjonære ble brakt inn i Russland fra) «og han samlet de ledende ånder fra en fryktinngytende sekt sammen, den mest fryktinngytende sekt i verden … Med disse ånder omkring seg gikk han med demoniske evner i gang med å rive enhver institusjon som den russiske stat og nasjon var avhengig av, i stumper og stykker. Russland ble knust. Russland skulle knuses … Dets lidelser er langt mer grusomme enn nåtidige beskriver lar en forstå, og landet ble berøvet dets plass mellom verdens store nasjoner» (House of Commons, 5. november 1919).
Churchills beskrivelse har bevart sin verdi, spesielt uttrykket: «den mest fryktinngytende sekt i verden», som ligner Bakunins uttrykk fra hans angrep på jødisk utnyttelse av revolusjonen femti år tidligere. Den tekst som tidligere i kapitlet ble sitert fra Churchills artikkel, viser at han var likeså mye på det rene med denne sektens identitet.
Slik triumferte i Russland Chaim Weizmanns medsammensvorne fra ungdommen i den talmudiske del av Russland nøyaktig samtidig med at han selv triumferte i London og Washington. Den eneste forskjell like fra begynnelsen mellom ham og dem, var det som finnes mellom «revolusjonær sionisme» og «revolusjonær kommunisme», som han selv viser det. I hans studietid i Berlin, Freiburg og Genève hadde han ført mange opphetede debatter angående denne forskjell, som for dem som avviser revolusjon i det hele tatt, er en sondering uten mening. Balfours privatsekretær, Fru Dugdale, portretterer revolusjonens blodsbrødre i diskusjon fra den tiden da deres samtidige triumf var under forberedelse:
«Lenin og Trotskij grep makten i den samme uke i november år 1917, da den jødiske nasjonalisme vant sin anerkjennelse. Flere år tidligere hadde Weizmann og Trotskij i Genève kveld etter kveld gjort rede for deres motsatte politiske oppfatninger fra konkurrerende kafeer i universitetsdistriktet. Begge var russisk-fødte … de fikk gruppene av jødiske studenter til å bølge fra den ene siden av gaten til den andre. Leon Trotskij, som var den Røde Revolusjons apostel; Chaim Weizmann, som var apostel for en tradisjon som var ubrutt gjennom to tusen år. Nå gikk ved et svært sjeldent sammentreff begges drøm i oppfyllelse i samme uke».
Ja, den knipetang som Vesten skulle fanges med hadde i sannhet blitt smidd, og hvert av håndtakene ble kontrollert av en gruppe revolusjonære som var «russisk-fødte» (men ikke russiske).
For Weizmann og hans medarbeidere i London og Washington var begivenheten i Moskva i én forstand en forbigående pinlig ting. De hadde basert deres krav om Palestina på legenden om at det måtte finnes et «tilfluktssted» for jødene som «ble forfulgt i Russland» (en helt åpenbar non sequitur, men god nok for pøbelen») og nå var det ingen «forfølgelse i Russland». Tvert imot hersket et jødisk regime i Moskva og «antisemittisme» var en forbrytelse som kvalifiserte til dødsstraff. Men hvor var så de jødene som hadde bruk for «et tilfluktssted»? (Dette er tydelig nok grunnen til at Robert Wilton måtte forhindres i å rapportere om karakteren av det nye regime i Moskva.)
Rabbiner Elmer Berger sier: «Den sovjetiske regjering ga endog jøder privilegier som jøder … i et enkelt tak emansiperte revolusjonen nettopp de jøder, for hvem hittil kun sionismen ville være en effektiv løsning ifølge sionistiske talsmenn. Sovjetiske jøder hadde ikke lenger bruk for Palestina eller noe annet tilfluktssted. Den innflytelsen som de russiske jøders lidelser ble brukt til, og som Herzl ofte hadde anvendt i forsøk på å tvinge et skjøte på Palestina fra en eller annen makt, var borte.»
Det avskrekket ikke Weizmann. Uten nølen informerte han jødene om at de ikke skulle forvente noe pusterom:
«Noen av våre venner … er svært raske til å trekke konklusjoner om hva som vil skje med den sionistiske bevegelse etter den russiske revolusjon. Nå, sier de, er den største drivkraft for den sionistiske bevegelse blitt fjernet. De russiske jøder er fri. Intet kan være mer overflatisk og forkjært enn det. Vi har aldri bygget vår sionistiske bevegelse på vårt folks lidelser i Russland eller noe annet sted. Disse lidelser var aldri årsaken til sionismen. Den fundamentale årsak til sionismen var og er jødenes ustoppelige strev etter å få deres eget hjem.»
Weizmann talte sant i usant. Det var sant at sionismens organisasjoner aldri i virkeligheten hadde bygget deres bevegelse på «vårt folks lidelser i Russland eller noe annet sted». De var ganske likeglade med noen som helst lidelser, jødiske eller andre, som ble forårsaket av sionismen. Men de hadde utenfor enhver diskusjon brukt «vårt folks lidelser i Russland» som deres argument når de beleiret vestlige politikere, som like fra Wilson og framover fortsetter å henvise til den.
I denne avgjørende uke skulle falskheten i hele denne påstanden, selv om den tydelig var avslørt, allikevel ikke få noen betydning. For den britiske regjering hadde, som fru Dugdale skrev, etterhånden forpliktet seg. Det kunne ikke en gang settes fram en illusjon om at noen jøde hadde behov for «et tilfluktssted», men Lloyd George hadde påtatt seg å erobre Palestina for «jødene».
Den grunnleggende villfarelse i denne virksomheten ble avslørt samtidig med at det ble presset ned over Vestens hals som en tung møllestein. Selv om denne uforbederlige feil i forutsetningen for virksomheten måtte føre til dets sammenbrudd på et tidspunkt, ville tragikomedien nødvendigvis skulle spilles til sin sørgelige ende, slik som Sabbatai Zevis messiasrolle i 1666.
Hadde det ikke vært for en senere begivenhet, ville virksomheten ha lidt en naturlig død, og kun ha overlevd i historiebøkene som Balfours fjolleri. Denne begivenhet var at Hitler dukket opp, og for en tid fylte han ut tomheten som var oppstått etter tapet av myten om «forfølgelsen i Russland», og som hos noen jøder skapte et ønske om tross alt å reise helt til Palestina. For sionistene hadde Hitler måttet oppfinnes, hvis han ikke hadde kommet av seg selv; en plan som var i ferd med å bryte sammen, kom ved hans hjelp til å se nesten levedyktig ut for en stund. Hitler-tiden som episode hører til i et senere kapittel i denne fortelling.
[1] «Men før morgenen kom igjen, var Belsassar drept av sine egne menn.»
[2] Det er muligens en betydningsfull detalj som viser «presidenthoffets» sammensetning, samt typen av påvirkning, som amerikanske presidenter mottok i de neste to generasjoner, at president Eisenhower i 1955 fra sin sykehusseng i Denver sendte en personlig lykkønskning til den sovjetiske statsminister Bulganin på årsdagen for den bolsjevikiske revolusjon, den 7. november. Den demokratiske og parlamentariske revolusjon, som var legitimert ved tsarens abdikasjon, fant sted i mars 1917. Den 7. november var den dagen da bolsjevikene kuppet den rettmessige regjering. I 1955 hadde amerikanske presidenter samtidig lenge regelmessig advart befolkningen mot den «sovjetiske» eller «kommunistiske» (dvs. bolsjevikiske) aggresjon.
–> Kapittel 33 – Ligaen til å fremtvinge fred
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok