Kapittel 4 – Lenkene smis
Den babylonske episoden var avgjørende i sine konsekvenser, både for den lille judeiske stammen den gang, og for den vestlige verden i dag.
I denne perioden oppnådde levittene ting som skulle få vedvarende betydning i folkeslagenes liv. De føyde fire bøker til Femte Mosebok og skapte således en rasebasert, religiøs, intolerant lov som, hvis den kunne tvinges igjennom, ville avskjære judeerne (jødene) fra resten av menneskeheten for tid og evighet. Ved eksperimentet i Babylon fant de på måter til å tvinge den gjennom, dvs. å holde deres tilhengere atskilt fra dem de bodde iblant. De vant seg autoritet blant dem som hadde tatt dem til fange, og til slutt «rev de deres hus ned» og «ødela det fullstendig». Eller, hvis det ikke skjedde i virkeligheten, så ga de denne versjonen av historien videre til en ettertid som aksepterte den, og som etter hvert begynte å se disse folk som en uimotståelig kraft.
Det første «fangenskap» (det egyptiske) synes å ha vært helt og holdent en legende. I hvert fall gjendrives det av hva man faktisk vet, og ettersom Annen Mosebok ble ferdiggjort etter den babylonske opplevelsen, kan de levittiske skriftlærde ha oppfunnet historien om det tidligere «fangenskap» og om Jehovas straff over egypterne for å understøtte den versjonen av den babylonske perioden som de da var i gang med å forberede.
Hva som skjedde i Babylon synes å ha vært svært forskjellig fra det bildet av masse-fangenskap, senere fulgt av masse-tilbakevending, som er blitt overlevert av de levittiske skrifter.
Ingen masse-utvandring av fanger fra Jerusalem til Babylon kan ha funnet sted, fordi det store flertall av judeere, hvorav en jødisk nasjon oppsto, allerede var frivillig spredt omkring i den kjente verden (dvs. rundt om Middelhavet, i land vest og øst for Juda), siden de var dratt dit hvor handelen var mest gunstig).
I dette henseende var proporsjonene i bildet omtrent som i dag. I Jerusalem var det kun en kjerne, bestående i hovedsak av de mest nidkjære tilhengere av tempelkulten, og folk med jobb som bandt dem til jorden. Autoriteter er enige om at kun noen titusener ble tatt med til Babylon, og at disse representerte en liten del av helheten.
Heller ikke judeerne var enige om denne spredningen, selv om sørgelitteraturen gir det inntrykket. Parserne fra India er et eksempel på nesten det samme og i samme periode. Også de overlevde tapet av stat og hjemland som et religiøst samfunn som var blitt spredt. De senere århundrer gir mange eksempler på at rasebaserte – eller religiøse – grupper har overlevd under fjerne himmelstrøk. Etter noen generasjoner kommer slike rasegrupper til å tenke på deres fedres hjemland simpelthen som «det gamle land». De religiøse vender sine øyne mot en hellig by (f.eks. Roma eller Mekka) bare fra et annet sted på jorden.
I judeernes tilfelle var forskjellen at det gamle land og den hellige by var den samme. At «jehovaismen» krevde en triumferende tilbakevending og gjenetablering av tempeltilbedelsen og likene av de utslettede hedninger. Og at denne religion også var lov for deres daglige liv, slik at en verdslig ambisjon av det eldgamle stammeorienterte eller nasjonalistiske slaget – også var en viktig trosartikkel. Andre slike trosretninger stivnet. Denne ene overlevde og kom til å bringe forstyrrelser i folkenes liv opp gjennom tidene fram til i dag, hvor den har nådd sin mest nedbrytende virkning.
Dette var det direkte resultat av den praksis som levittene utviklet, og de erfaringer de gjorde da de først fikk mulighet til å prøve ut troen i fremmede omgivelser.
De babylonske erobrernes vennlige behandling av deres judeiske fanger var nøyaktig motsatt av den som var påbudt judeerne under motsatte omstendigheter. Den Andre Lov som var blitt lest opp for dem like før deres nederlag, sier: «La ikke noe leve som ånder …». Dr. Kastein sier at fangene «nøt fullstendig frihet» med tanke på bolig, trosutøvelse, erverv og selvadministrasjon.
Denne friheten gjorde det mulig for levittene å gjøre stort sett frie mennesker til fanger. På prestenes forlangende ble de tvunget til å bosette seg i lukkede samfunn, og slik oppsto ghettoen og levittenes makt. Den talmudiske regel fra den kristne periode, som forlangte utjaging av jøder som solgte «nabo-eiendom» til «fremmede» uten tillatelse, har sin opprinnelse i denne første praksis med selv-isolasjon i Babylon.
Den fremmede herskers støtte var nødvendig til denne innesperring av de landflyktige, foretatt av deres egne prester, og den ble gitt ved denne første anledning, som ved utallige andre anledninger siden.
Med deres folk godt og solid under tøffelen gikk levittene i gang med å gjøre Loven ferdig. De fire bøker, som de føyde til Femte Mosebok utgjør Toraen, og dette verk, som opprinnelig betydde «doktrine», anerkjennes nå som Loven. Men uttrykket «gjøre ferdig» er svært misvisende i denne sammenheng.
Kun Toraen (i betydningen: de fem bøker) ble gjort ferdig. Loven ble ikke den gang gjort ferdig, og kan heller aldri senere gjøres ferdig pga. eksistensen av «den hemmelige Tora», som er beskrevet i Talmud (som i seg selv kun var en senere fortsettelse av Toraen) og prestenes påstand om guddommelig rett til fortolkning. Faktisk ble Loven hele tiden gjort om, ofte for å lukke et hull som kunne ha tillatt «den fremmede» å nyte en rettighet, som kun tilkom «en neste». Noen eksempler på denne fortløpende rettelsesprosessen er allerede gitt, og andre følger i dette kapitlet. Virkningen var vanligvis å gjøre hat til – eller forakt for – «den fremmede» til en integrert del av Loven ved å bringe tilveie diskriminerende straffer eller straffrihet.
Med Toraen ferdiglagd var det blitt bygd en storstilt innhegning, ganske enestående i sin art, men stadig uferdig, som besto mellom et hvert menneske som på noe tidspunkt hadde akseptert denne «Lov» – og resten av menneskeheten. Toraen tillot ikke et skille mellom denne Jehovas Lov og menneskets, mellom religiøs og sivil rett. «Den fremmedes» lov eksisterte ikke, verken teologisk eller juridisk, og et hvert krav om å utøve en slik var «forfølgelse», for Jehovas lov var den eneste lov.
Presteskapet hevdet at Toraen regulerte enhver dagligdags handling ned til den mest trivielle. Enhver innvending om at Moses på fjellet ikke kunne ha mottatt detaljerte instruksjoner fra Jehova og som dekket enhver handling som ble utført av et menneske, ble møtt med dogmet at presteskapet som stafettløpere ga videre «den muntlige tradisjon» om Jehovas åpenbaring til Moses fra generasjon til generasjon, samt uendelig makt til nye fortolkninger. Slike innvendinger var visstnok ganske sjeldne, da Loven påbød dødsstraff for tvilere.
Hr. Montefiore bemerker ganske korrekt at Det Gamle Testamente er «åpenbart lovgivning, ikke åpenbart sannhet» og sier at de israelittiske profeter ikke kan ha visst noe om Toraen, da levittene gjorde den ferdig i Babylon. Jeremias’ ord «den skrivende penn er forgjeves» refererer helt klart til denne prosessen av levittisk revisjon og til fenomenet: å tillegge Jehova og Moses utallige nye «lover og forordninger».
«Synd» var ikke et begrep i Toraen da den ble utformet. Det er logisk, for i lov kan det ikke være «synd», kun større og mindre forbrytelser. Den eneste forbrytelse denne loven anerkjente, var ulydighet, som utgjorde en stor eller i noen tilfeller en noe mindre, forbrytelse. Det som normalt forstås ved «synd», nemlig et brudd på moralbegreper, ble noen ganger uttrykkelig påbudt eller gjort tilgivelig ved å ofre et dyr.
Ideen om «tilbakevending» (sammen med de relaterte ideene om ødeleggelse og dominans) ble grunnlaget for dette dogmet, som sto og falt med det. Det var ikke noe sterkt ønske i folket om å vende tilbake fra Babylon til Jerusalem (ikke mer enn i dag, hvor instinktet hos det store flertall av jøder er absolutt imot «tilbakevending», slik at den sionistiske stat langt lettere fant penger utenfra – enn tilflyttere).
Bokstavelig oppfyllelse var den viktigste grunnsetning, og det betydde at besittelse av Palestina, midtpunktet for det imperium som skulle komme, var essensielt (som det stadig er). Dets viktighet i mønsteret var et spørsmål om politikk, ikke om beboelse.
I Babylon føyde så levittene Andre-, deretter Første-, Tredje- og Fjerde Mosebok til Femte. Første- og Annen Mosebok leverer en versjon av historien, som er tilpasset Loven som levittene på det tidspunkt allerede hadde utbredt med Femte Mosebok. Den går helt tilbake til Skapelsen, som de skriftlærde hadde den nøyaktige dato på (dog gir de to første kapitler i Første Mosebok noe avvikende skapelsesberetninger, og vitenskapsmenn mener at den levittiske innflytelse er mer merkbar i annet kapittel enn i første).
Det som måtte ha overlevd fra den tidligere israelittiske tradisjon, finnes i Første- og Andre Mosebok, og i de israelittiske profeters opplyste tekster. Disse mer godartede deler blir alltid annullert av senere fanatiske deler, som må formodes å være levittenes tilføyelser.
Det er uforklarlig hvorfor levittene tillot disse glimt av en kjærlig Gud for alle mennesker å forbli i teksten, ettersom de ugyldiggjorde den nye lov og lett kunne ha vært fjernet. En troverdig teori er at den tidligere tradisjon var for velkjent for folket til simpelthen å bli slettet. Så det måtte beholdes, men deretter annulleres ved allegoriske hendelser og tilføyelser.
Selv om Første og Andre Mosebok ble til etter Femte, er tonen av det fanatiske stammesamhold svakt i dem. Høydepunktet finnes i Femte, Tredje og Fjerde, som bærer tydelig preg av levittene og isolasjonen i Juda og Babylon.
I Første Mosebok er det eneste forvarsel om den senere voldsomhet: «Og jeg vil gjøre dere til en stor nasjon og jeg vil velsigne dere og gjøre deres navn stort; og dere skal være en velsignelse; og jeg vil velsigne dem, som velsigner dere og forbanne den som forbanner dere; og i dere skal alle jordens slekter velsignes … og Herren viste seg for Abraham og sa: Til din sæd vil jeg gi dette land …»
Annen Mosebok er ikke svært annerledes, for eksempel: «Hvis dere gjør alt hva jeg sier, vil jeg være deres fienders fiende … og jeg vil slå dem ned.» Disse tekster kan være levittiske innføyelser.
Men i Annen Mosebok dukker noe meget viktig opp, idet dette løftet er beseglet med blod, og derfra løper blodet som en flod gjennom lovens bøker. Moses sies å «ta blodet og stenke det på folket … og sier: ‘Se, med blod har Herren skrevet denne pakt med dere om alle disse ord.’» Aron-slektens nedarvede og vedvarende presteskap er basert på blod-ritualet. Jehova sier til Moses: «Og ta Aron, din bror, og hans sønner med ham, slik at de kan tjene meg som prester.»
Prestevielsen beskrives deretter i detaljer av Jehova selv, ifølge de levittiske skribenter:
Man skal ta en «lytefri» ung tyr og to værer og slakte dem «for Herren», og på alteret skal man brenne en vær og tyrens innvoller. Blodet fra den andre væren skal smøres på «spissen av det høyre øre på Aron og på det høyre øre på hans sønner og på tommelen på deres høyre hånd og på den store tå på den høyre fot og stenkes utover alteret … og på Aron og på hans klær og på hans sønner og på hans sønners klær.»
Bildet av blodstenkte prester, som her beskrevet, er verdt å tenke over. Selv over denne store avstand i tid reiser spørsmålet seg: hvorfor ble det lagt så stor vekt på blod-offer i de bøkene som levittene skrev? Svaret synes å ligge i denne sektens rent sagt forbløffende genialitet til å inngyte frykt ved hjelp av terror. For bare det å nevne «blod» i denne sammenheng fikk den troende og overtroiske judeer til å skjelve for sin egen sønn!
Det er alt sammen utmalt i Andre Mosebok, disse fanatiske presters krav om deres tilhengeres førstefødte:
«Og Herren talte til Moses og sa: Dere skal hellige meg alle førstefødte, det som åpner skjødet blant Israels barn, både blant mennesker og dyr: det er mitt».
Ifølge den teksten som tidligere er sitert fra Micah, fortsatte praksisen med å ofre den førstefødte lenge, og synet av den blodstenkte levitt må ha hatt en fryktelig betydning for den ydmyke mann av folket, for i sitatet ovenfor, som tillegges Gud, er den førstefødte «av mennesker og dyr» lenket sammen. Denne betydning beholdes lenge etter at presteskapet (på en særdeles utspekulert måte, som vil bli beskrevet senere) planla å opphøre med den praksis å ofre mennesker, mens de fastholdt denne særrettighet. Selv da representerte det blod som ble stenket på presten, skjønt det var blod fra et dyr, stadig deres eget avkom.
I jødedommens talmudiske høyborg har denne stenking av blod på prester fortsatt inn i vår tid. Den er ikke en levning fra fortiden. Tjuefire århundrer etter at Andre Mosebok ble samlet, erklærte de reformerte rabbinere i Amerika (Pittsburgh, 1885): «Vi forventer verken en tilbakevending til Palestina eller offergudstjenester under ledelse av Arons sønner; heller ikke gjeninnføring av noen av de lovene som angår den jødiske stat.» Viktigheten av denne uttalelsen lå i at man i 1885 fant det nødvendig å offentliggjøre den: det viser at jødedommens motsatte retning stadig praktiserte bokstavelig overholdelse, inklusive «offergudstjenester». (I 1950-årene hadde de reformerte rabbinerne i Amerika mistet mye innflytelse og var nær ved å bli trengt tilbake av militant sionisme.)
Levittenes forfatterskap til Toraen er også påviselig gjennom at mer enn halvparten av de fem bøkene handler om minutiøst detaljerte instruksjoner som hevdes å komme direkte fra Herren, om konstruksjon av og utstyr til altere og tabernakler, klær til og utforming av drakter, mitraer, belter, gylne kjeder og edelsteiner som de blodstenkte prestene skal utstyres med, hvordan deres blod skal anvendes, betaling av tiender og kontanter og generelt presteskapets privilegier og biinntekter. Dusinvis av kapitler er helliget blodofring i særdeleshet.
Gud er nok ikke så interessert i blodet av dyr og prestenes fine utstyr. Det var nettopp mot dette de israelske «profeter» hadde protestert. Det var omdanningen av en urgammel stammereligion til en mumie. Men det er stadig den loven som håndheves av den herskende sekt, og som har stor makt i vår tid.
Da de samlet disse lovbøkene, inkluderte de levittiske skribenter mange allegoriske eller illustrerende hendelser som skulle vise de fryktelige følger av «ulydighet». Det er lignelsene i Det Gamle Testamente, og deres moral er alltid den samme: død over «lovovertrederen». Andre Mosebok inneholder den best kjente av dem, liknelsen om gullkalven. Da Moses kom ned og så den, befalte han «Levis sønner» å gå igjennom leiren «og la hver mann slå i hjel sin bror, og hver mann sin ledsager, og hver mann sin nabo», noe de pliktoppfyllende levittene gjorde, slik at «det av folket den dag falt omkring tre tusen menn».
Kristendommen arvet også denne liknelsen om gullkalven (da man hadde arvet Det Gamle Testamente) og man anser det for å være en advarsel imot avgudsdyrkelse. Imidlertid kan et ganske annet motiv ha fått levittene til å oppfinne den. Mange judeere og muligens noen prester på den tiden var muligens kommet i tanker om at Gud kanskje heller ville ha den symbolske ofring av en gylden kalv enn å høre på offerdyrenes evige breking, samt deres blod «stenket» og den «søte duft» av deres brennende kadavre. Levittene bekjempet voldsomt enhver slik svekkelse av deres ritualer, slik at disse liknelsene alltid er rettet imot enhver som søker å endre det i den minste detalj.
Et liknende tilfelle er «Korah-opprør» (Fjerde Mosebok), hvor «to hundre og femti prinser i forsamlingen, navnkyndige menn, samlet seg imot Moses og mot Aron og sa til dem: Dere påtar dere for mye, menigheten er hellig hver eneste en, og Herren er med dem. Derfor bør dere heve dere over Herrens menighet.»
De israelske «profeter» hadde hatt denne beklagelsen at levittene tok for mye på seg, og liknelsen i Fjerde Mosebok har klart til hensikt å ta motet fra protesterende: «Så jorden åpnet seg og oppslukte Korah og hans to hundre og femti navnkyndige menn» (men menigheten «fortsatte med å knurre», hvoretter Herren lot pesten ramme dem, og innen Aron nådde å gå i forbønn, lå «fjorten tusen sju hundre» døde).
Læren i disse liknelsene, respekt for presteskapet, blir slått fast like etter denne anekdoten, ved å oppregne levittenes privilegier med ord som tilskrives Herren: «All den beste olje, og all den beste vin og hvete og de første av de frukter som skal ofres til Herren, dem har jeg gitt dere.»
Formodentlig fordi den eldre tradisjon påtvang dem begrensninger i historieskrivningen, er Første og Andre Mosebok relativt behersket. Den fanatiske tonen, som først lyder høyt i Femte Mosebok, blir høyere i Tredje og Fjerde, inntil endelig en avsluttende liknelse utmaler en rase-religiøs massakre som en handling av den høyeste fromhet, i «overholdelse av loven», og belønnet av Gud. Disse to siste bøkene skal, liksom Femte Mosebok, ha blitt etterlatt av Moses og handle om hans nattverd med Jehova. I disse tilfeller ble det ikke påstått at «et manuskript grånet av elde» var blitt oppdaget. De dukket bare opp.
De viser sektens tiltakende fanatisme i denne perioden, og den voksende voldsomheten i deres tilskyndelser til rase- og religiøst hat. Femte Mosebok hadde først oppfordret til å «elske den fremmede» og så igjen ha annullert denne «dom» (som sannsynligvis stammet fra den tidligere israelittiske tradisjon) med den senere, som utelukket den fremmede fra forbudet mot åger.
Tredje Mosebok gikk mye lengre. Den begynte også med en oppfordring til å vise kjærlighet: «Den fremmede som lever iblant dere, skal være som en som er født iblant dere, og dere skal elske ham som dere selv» (kapittel 19). Så kommer det motsatte i kapittel 25: «Av barna av de fremmede som lever blant dere, av dem skal dere handle, og deres etterkommere, som lever iblant dere skal være deres eiendom. Og dere skal ta dem som en arv og eie til deres barn etter dere, de skal være deres slaver for alltid; men dere skal ikke herske med hardhet over deres brødre, Israels barn.»
Dette gjorde det til et lovbrudd å gjøre «fremmede» til slaver (det gjelder stadig). Hvis Det Gamle Testamente har «samme guddommelige gyldighet» som det Nye, så hadde erklærte kristne, som var pionerer, rett til å påberope seg slike tekster som begrunnelse for slaveri i Amerika og Sør-Afrika.
Tredje Mosebok introduserte det som (i hvert fall gjennom en klar avtale) kanskje er den viktigste av alle forskjeller i Loven mellom «din neste» og «den fremmede». Femte Mosebok hadde tidligere nevnt (i kapittel 22), at «dersom en mann treffer en forlovet pike ute på marken, og han holder henne fast og ligger med henne, da er det bare mannen som lå med henne, som skal dø. Med piken skal du ikke gjøre noe, hun har ingen dødsskyld. For med denne saken har det seg på samme vis som når en overfaller sin neste og slår ham i hjel.» Det er den slags lovgivning mht. voldtekt, som sannsynligvis kunne finnes i all den lovgivning som den gang var ved å bli utformet og for den saks skyld ville passe inn i nåtidig lovgivning bortsett fra straffens voldsomhet. Denne tekst kunne meget vel representere den tidligere israelittiske holdning til lovovertredelse. Den var nøytral og ikke avhengig av hvem offeret var.
Tredje Mosebok (kapittel 19) foreskrev imidlertid at en mann som «kjenner» en forlovet kvinnelig slave, kunne rense seg for sin skyld ved å bringe en vær til presten «som skyldoffer», og så vil «den synd han hadde begått, bli ham tilgitt», men kvinnen skal «hudflettes». Under denne lov teller en kvinnelig slaves ord ikke imot hennes eiers i en voldtektssak, så denne teksten synes å være en diskriminerende revisjon av lovregelen i Femte Mosebok. Visse hentydninger i Talmud understøtter denne fortolkning, som vi skal se.
Tredje Mosebok inneholder også en liknelse om de fryktelige konsekvenser av ulydighet, og dette eksemplet viser hvor langt levittene ville gå. De lovovertredelser som ble begått av de to allegoriske personene i dette tilfellet (som selv var to levitter, Nadab og Abihu) var kun at de hadde brent feil slags ild i deres røkelseskar. Dette var det dødsstraff for under Loven og de ble straks oppslukt av Herren!
Fjerde Mosebok, den siste av de fem bøkene som ble samlet, er den mest ekstreme. I den fant levittene en måte å skaffe seg av med deres særlige forrettigheter (kravet om den førstefødte), mens de vedlikeholdt det som loven innebar, dens øverste læresetning. Dette var et politisk genialt skritt. Kravet om den førstefødte var helt klart blitt en kilde til stor forlegenhet for dem, men de kunne ikke oppgi denne første artikkel i en bokstavelig lov, som ikke ga noen plass til «ulydighet». Å gjøre det ville i seg selv ha vært en lovovertredelse til dødsstraff. Ved enda en omtolkning av Loven gjorde de seg selv til stedfortredere for den førstefødte og skaffet seg derved et vedvarende krav på folkets takknemlighet uten noen risiko for seg selv.
«Og Herren talte til Moses og sa, Se, jeg har tatt levittene blant Israels barn i stedet for alle de førstefødte som åpner moderskjødet blant Israels barn: derfor skal levittene være mine, fordi alle førstefødte er mine.» (Da de førstefødte som slik skulle innløses utgjorde 273 ganger så mange som de levittene som løskjøpte dem, måtte det betales 5 shekels for hver av disse 273, pengene skulle gis «til Aron og hans sønner».)
Med utgangspunkt i deres nye status for forløsere, fastla levittene mange flere «lover og regler» i Fjerde Mosebok. De hersket ved hjelp av terror og fant på sinnrike måter til å innpode den; et eksempel er deres «sjalusi-prøve». Hvis en mann ble «besjelet av sjalusi», var han ved lov forpliktet til å trekke sin kone for levitten, som ved alteret brygget og ga henne en drikk «bittert vann» og sa, «Dersom ingen mann har ligget med deg, og du ikke har vært på gale veier med en annen i stedet for din mann, da skal du være fri fra dette bitre vann som er forbannet. Men hvis du har vært på gale veier og vært sammen med en annen enn din mann, og hvis du er smittet, og hvis en annen mann har ligget med deg … da skal Herren forbanne deg iblant ditt folk og Herren skal la dine lår råtne og din mave svulme opp.»
Så måtte kvinnen drikke det bitre vannet, og hvis hennes mage svulmet opp, utførte prestene «lovens fylde» og straffet henne med døden. Den makt som en slik lov la i hendene på presteskapet, er innlysende. Idet den tillegges Guds direkte ordre, likner den en afrikansk heksedoktors framgangsmåter.
Loven gis sin endelige trimming i denne siste bok som ble samlet. Den gis i liknelsen om Moses og midjanittene. Leseren vil ha lagt merke til at Moses’ liv og gjerninger, som beskrevet i Andre Mosebok, gjorde ham til grenseløs forbryter under Femte Moseboks Andre Lov og de mangfoldige revisjoner i Tredje- og Fjerde Mosebok. Ved å søke tilflukt hos midjanittene, ved å gifte seg med den midjanittiske yppersteprests datter og motta undervisning i presteseremonier av ham, og på andre måter, hadde Moses «horet med andre guder», hadde «tatt en av deres døtre» osv. Da hele lovens konstruksjon hvilte på Moses, i hvis navn budene imot disse ting var nedfelt i de senere bøker, måtte det helt klart gjøres noe med han, før lovbøkene ble gjort ferdige, ellers ville hele konstruksjonen falle til jorden.
Det siste lille avsnittet av Fjerde Mosebok viser hvordan denne vanskelighet ble overvunnet av de skriftlærde. I disse siste kapitler av Loven bringes Moses i overensstemmelse med «alle lovens forskrifter» og til å tilgis for sine overtredelser ved å massakrere hele det midjanittiske folk, unntatt jomfruene! Ved hjelp av det som i dag ville blitt kalt en fantastisk kuvending, ble Moses gjenopplivet, så han kunne vanære sine redningsmenn, sin kone, sine to sønner og svigerfar. Posthumt ble han satt til å «vende seg fra sin synd» og godkjenne det rase-religiøse dogmet som levittene hadde funnet opp, ved å undergå en fullstendig forandring fra den tidligere legendes godmodige patriark til å være grunnleggeren av deres lov om hat og mord!
I kapittel 25 bringes Moses til å si at «Herrens vrede ble vakt,» fordi folket vendte seg til andre guder. Han blir av Herren kommandert til å «ta alle folkets hoder og henge dem opp i solen for Herren!» – hvorpå Moses gir dommerne beskjed om å «slå i hjel alle de av deres menn som har tilbedte Baal» (Baal-tilbedelse ble i stor utstrekning praktisert i hele Kanaan og Jehova-tilbedelsens konkurranse fra denne kults side falt i særlig grad levittene tungt for brystet.
På denne måten kommer temaet: religiøst hat, inn i historien. Rasehat tilføyes like etter, da en mann bringer «en midjanittisk kvinne fram for Moses». Phineas (Moses’ bror Arons barnebarn) går løs på dem og «gjennomborer dem begge, den israelske mann og kvinnen gjennom magen.» På grunn av denne handling «ble pesten stanset», og «Herren talte til Moses og sa: Phineas har snudd min vrede fra Israels barn, fordi han var nidkjær for min skyld … Derfor, se, jeg slutter en fredspakt med ham!»
Slik ble pakten mellom Jehova og det kjetterske aronittiske presteskap atter beseglet i blod (av de levittiske skriftlærde), denne gang ved et rasistisk-religiøst mord, som «Herren» så beskriver som «en forsoning for Israels barn». Moses, som var vitne til mordet, får så beskjed av Herren «Pin midjanittene og slå dem ned.» Symbolikken er klar. Han skal som gjenoppstått slå likt imot «andre guder» (ypperstepresten Jethros gud, hvorfra han hadde fått undervisning) og «fremmede» (hans kone og svigerfars rase).
Levittene gjorde sågar den etterfølgende massakre til Moses’ siste jordiske gjerning. Han ble rehabilitert på grensen til evigheten! «Og Herren talte til Moses og sa, Hevn Israels barn på midjanittene; deretter skal du vende tilbake til ditt folk.» Etter denne ordre «bekjempet Moses’ menn midjanittene, slik Herren hadde befalt Moses; og de slo i hjel alle mennene … og tok alle de midjanittiske kvinner og barn til fange og tok alt byttet fra deres byer og alt deres kveg og deres guder og brente deres byer.»
Det var ikke nok. Moses, som var gift med en kjærlig midjanittisk kvinne og far til hennes to sønner, var «vred» på sine offiserer fordi de hadde «latt alle de midjanittiske kvinner leve. For de hadde vært årsaken til at Israels barn hadde forbrutt seg mot Herren på grunn av Peor, og det brøt ut pest iblant Herrens menighet. Derfor drep alle menn og barn og alle kvinner, som har kjent en mann ved å ligge med ham. Men alle kvinner og barn, som ikke har kjent en mann ved å ligge med ham, hold dem i live til dere selv.» Deretter ramses utbyttet opp; etter opptelling av får, okser og esler følger «i alt trettitotusen personer, kvinner som ikke har kjent en mann ved å ligge med ham». Disse ble delt mellom levittene, soldatene og menigheten; «gullet» ble brakt til levittene, «til Herren».
Så fikk Moses endelig lov til å hvile, og Lovens Bøker ble gjort ferdige. Tilskyndelsen kunne neppe gis en mer demonisk form. Kapitlene 25 og 31 i Fjerde Mosebok bør sammenholdes med kapitlene 2, 3 og 18 i Annen Mosebok for å forstå det fulle omfang av den handling som ble prakket på Jehova og Moses av levittene. Det er en klar advarsel til det utvalgte folk om hva Jehovaismen kom til å bety for dem: det er den dag i dag en advarsel til andre.
Med denne svada endte Loven. Dens forfattere var en liten sekt i Babylon, med noen få tusen tilhengere. Men det skulle vise seg at den makt som denne perverse ideologi hadde, var meget stor. Ved å gi en materiell ambisjon den største betydning den kan få på jorden, identifiserte de seg for alltid med den lavere av de to motsatt rettede krefter, som i all evighet kjemper om makten over menneskets sjel: kjødets lavere instinkter, som bekjemper åndens oppadstrebende impuls.
Kristne teologer har høyere tanker om denne lov enn jødiske lærde. Foran meg har jeg en kristen bibel, som nylig er utgitt, med en forklarende notis om at Toraens fem bøker «aksepteres» som sanne, og for den saks skyld også de historiske, profetiske og poetiske bøker. Det følger logisk av det forannevnte dogme, at Det Gamle Testamente har «likeså guddommelig autoritet», som det Nye.
De judeiske (jødiske) lærde sier noe annet. Dr. Kastein sier for eksempel at Toraen er «en anonym samlers» verk, som «skapte et pragmatisk, historisk verk». Beskrivelsen er nøyaktig. Skribenten eller skribentene skapte en versjon av historien, som er subjektivt skrevet for å underbygge det kompendium av Loven som var bygd på det. Og både historien og Loven var beregnet på å tjene et politisk formål. «Det lå en samlende idé til grunn for det», sier dr. Kastein, og denne samlende idé var stamme-nasjonalisme i en mer fanatisk form enn hva verden ellers har kjent til. Toraen var ikke åpenbart religion, men, som hr. Montefiore bemerket: «åpenbart lovgivning», iverksatt med et formål.
Mens Loven ble samlet (den ble ikke ferdig før det babylonske «fangenskap» var over) lot de to siste motstanderne deres røst høres, Esaias (Jesajas) og Jeremias. Levittenes fingeravtrykk kan spores i de tilføyelser som ble gjort i deres bøker for å bringe dem på linje med Loven og den dertil hørende «versjon av historien». Forfalskningen er klarest i Esaias bok, som er det best kjente tilfelle, fordi det er det som er lettest å påvise. Femten kapitler av boka er skrevet av noen som kjente til det babylonske fangenskap, mens Esaias levde omkring to hundre år tidligere. Kristne lærde omgår dette ved å kalle den ukjente mann «Deutero-Esaias» eller «Den andre Esaias».
Denne mannen etterlot seg de berømte ord (ofte sitert ute av sammenheng): «Herren har sagt … jeg vil også gjøre dere til et lys for ikke-jøder, slik at dere kan bli min frelse inntil verdens ende.» Dette var kjetteri etter den loven som var under forberedelse, og levitten har tilsynelatende tilføyd (for den samme mannen ville nok ikke ha skrevet det) de tekststykker som forutsier at «ikke-jødiske konger og dronninger skal bøye seg for dere med sine ansikter mot jorden og slikke støvet av deres føtter … jeg vil gi dem, som undertrykker dere deres eget kjøtt å spise og de vil bli fordrukne av deres blod som av søt vin; og alt kjøtt skal vite, at jeg er Herren, deres frelser og forsoner.» (Det lyder som Esekiel som var den sanne opphavsmann til den levittiske lov, hvilket vi skal se.)
Jeremias’ bok synes å ha vært underkastet levittisk revisjon fra starten av, fordi den velkjente tekst står i skarp kontrast til Jeremias’ andre tanker: «Se, jeg har i dag satt dere over nasjonene og kongerikene for å rykke opp med roten og nedbryte og ødelegge …»
Det lyder ikke som den samme mann som skrev i det neste kapittel: «Herrens ord kom til meg og sa: Gå og rop Jerusalem inn i ørene og si, Herren sa: Jeg husker dere, deres ungdoms vennlighet, deres kjærlige formaninger, da dere gikk etter meg i villmarken i et land som ikke var dyrket opp … Hvilke mangler har deres fedre funnet hos meg, siden de har forlatt meg … mitt folk har forlatt meg, livets kilde.»
Jeremias identifiserte så den skyldige, Juda (og for denne forbrytelse kan han svært gjerne ha funnet døden): «Israels frafall er det større unnskyldning for enn Judas forræderi.» Israel var kommet i unåde, men Juda hadde forrådt. Hentydningen gjelder tydeligvis levittenes nye lov. Så kommer den lidenskapelige protest, som er felles for alle dem som protesterte imot prestenes ritualer og ofre:
«Dere skal ikke stole på usanne ord som sier: Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel …» (formelle, gjentakende besvergelser)» … men dere skal forbedre deres oppførsel, og det dere gjør, undertrykk ikke den fremmede, den faderløse og enken, utgyt ikke uskyldig blod på dette sted …» (de rituelle blod-ofre og de foreskrevne mord på frafalne). Vil dere stjele, myrde og begå ekteskapsbrudd og sverge falsk … og komme og stå foran meg i dette hus, som bærer mitt navn, og si: Vi er fri til å begå alle disse vederstyggeligheter» (den seremonielle syndsforlatelse etter dyre-offer). «Er dette hus, som bærer mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? … Jeg talte ikke til deres fedre eller befalte dem å bringe meg dyre-ofre den gang jeg førte dem ut av Egypts land …»
Liksom Jesus senere gjorde det, protesterte Jeremias mot «ødeleggelse» av Loven under påskudd av å oppfylle den. Det er mulig at levittene ennå på Jeremias’ tid forlangte at førstefødte barn skulle ofres, for han tilføyer: «Og de har bygd det høye sted … for å brenne sine sønner og døtre i ilden; det har jeg ikke forlangt, ei heller har jeg ønsket det.»
På grunn av disse «vederstyggeligheter», fortsatte Jeremias, ville Herren «få lyden av munterhet og glede, brudgommens og brudens stemme, til å forstumme i Judas’ byer og fra Jerusalems gater; for landet skal bli lagt øde.»
Det er den berømte politiske spådom som uttales. Levittene, med deres genialitet for perversjon, påberopte seg den senere for å underbygge deres påstand om at Juda falt fordi deres lov ikke ble adlydt, mens Jeremias’ advarsel var at deres lov ville ødelegge «det forræderske Juda.» Hvis han gjenoppsto i dag, ville han nok bruke de samme ord om sionismen, for tilstandene er de samme, og de langsiktige konsekvenser synes like forutsigbare.
Da Juda falt, leverte Jeremias sitt mest berømte budskap: det, som de jødiske masser instinktivt søker til, og som den herskende sekt igjen og igjen forbyr dem å handle på: «Søk fred med en by jeg har ført dere til som fanger, og be til Herren for den; for i denne fred vil dere få fred.» Levittene ga deres vrede svar i den 137. salme:
«Ved Babylons floder med gråt vi satt … Våre plageånder bød oss å være glade: Syng oss en av Sions sanger. Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land? Hvis jeg glemmer deg, o Jerusalem, så la min høyre hånd visne, la min tunge klebe til min gane … datter av Babylon, som skal ødelegges, lykkelig den, som lønner deg etter fortjeneste. Lykkelig den, som tar dine små og slår dem imot stenene.»
I Jeremias’ formaning og levittenes svar ligger hele historien om Kontroversen om Sion og dens virkninger for andre, helt fram til våre dager.
Jeremias, som øyensynlig ble henrettet, ville i dag ha blitt angrepet som «sprø», «paranoid», «antisemitt» og liknende. Det uttrykk som den gang ble brukt, var «profet og drømmer». Han beskriver de ærekrenkende metoder som ble brukt imot slike mennesker med ord, som passer nøyaktig til vår tid og til mange mennesker, som har fått sine liv og rykter ødelagt av dem (som denne fortellingen vil vise når den kommer fram til vårt århundre): «For jeg hørte krenkelse av mange, frykt over alt. Rapportér, sier de, og vi vil rapportere det. Alle mine nærmeste var vitner til min hjelpeløshet og sa, han vil sikkert falle i fristelse og vi vil få makt over ham og ta hevn over ham.»
Mens Jeremias var flyktning i Egypt, skrev den andre Esaias i Babylon de menneskekjærlige ord, som lyser som det siste dagslys på bakgrunn av mørket omkring den læren som var i ferd med å få overtaket: «Så sier Herren: Vær rettferdige … la ikke den fremmedes sønn, som har vendt seg til Herren, si: Herren har helt atskilt meg fra sitt folk … Den fremmedes sønner, som vender seg til Herren for å tjene ham og for å elske Herrens navn … Også dem vil jeg bringe til mitt hellige fjell og glede dem i mitt bedehus … for mitt hus skal kalles bedehus for alle folkeslag.»
Med dette glimtet av en kjærlig Gud for hele menneskeheten endte protestene. Levittene og deres folk fikk overtaket og dermed «jødenes» virkelige fangenskap, for deres slavebinding under Loven om rasistisk og religiøst hat er det eneste virkelige fangenskap de har lidd.
Slik tidligere israelittiske protestanter gjorde det, talte også Jeremias og den andre Esaias for den menneskeheten som langsomt famlet seg fram mot lyset, mens levittene vendte tilbake til mørket. Selv før Loven var blitt ferdig, hadde prins Sidharta Gautama, Buddhaen, levd og var atter død og hadde grunnlagt den første religion for hele menneskeheten, og hvilte på hans Første Livets Lov: «Av godt vil det komme godt, og av ondt vil det komme ondt». Dette var svaret på levittenes Andre Lov, skjønt de neppe noensinne hørte om det. Det var også tidens og menneskeåndens uunngåelige svar på Brahmanismen, Hindu-rasismen og den evige herre–kaste-kult (som minner sterkt om bokstavelig jødedom).
Fem hundre år framover lå en annen universell religion, og ytterligere fem hundre år etter den, en tredje. Det lille judeiske folket var av Lovens lenker holdt tilbake fra denne menneskelige utvikling. Det ble forstenet i sin åndelige utvikling, og til tross for dette beholdt dets primitive stammetro liv og energi. Den levittiske lov, som stadig er i kraft i det tjuende århundre, er i sin natur en levning fra svunne tider.
En slik lov måtte nødvendigvis vekke nysgjerrighet først, og deretter forferdelse, blant de folkeslag der jødene levde, eller blant deres naboer hvis de levde for seg selv. Da jødene (judeerne) vendte tilbake fra Babylon til Jerusalem omkring 538 f.Kr., begynte denne virkningen på andre folkeslag. Den gang ble den bare merket gjennom små klaner og stammer, de nærmeste naboene til de hjemvendte judeere i Jerusalem. Siden har den fortsatt i stadig større omfang, den er blitt bemerket av et stadig økende antall mennesker, og har i vårt århundre forårsaket store forstyrrelser blant dem.
–> Kapittel 5
<– Kapittel 1
<– Kapittel 2
<– Kapittel 3