Kontroversen – Kapittel 43

Kapittel 43 – Den sionistiske stat

Etter at Revolusjonen hadde spredt seg til den halvparten av Europa som hadde blitt holdt åpen for den av de vestlige allierte, gjorde den enda en ting: Som en slange som biter, støtte den ut en tunge som nådde til Europas sørkyst, videre over Middelhavet og inn i et lite land ved navn Palestina. Pengemidlene, utstyret, annet som fulgte med og beskyttelse ble levert av Vesten, men Revolusjonen leverte de to avgjørende bestanddeler til den sionistiske stat: menneskene til å erobre den – og våpnene som ville garantere erobringen.

Vesten lukket øynene for det, men den sionistiske stat var til syvende og sist Revolusjonens verk, og Revolusjonen oppfylte på denne måten den levittiske doktrine om «tilbakevending». Disse hendelsene i Europa og i Arabia ble de eneste «landevinninger» som framkom som resultat av Andre Verdenskrig. I de tidlige stadier av denne hadde «første-diktatorene» igjen, som i Første Verdenskrig, bedyret offentlig at det ikke fantes den minste hensikt om å erobre land. Resultatet av disse to utviklingene ble at man i det todelte Europa og i det todelte Palestina etterlot to permanente sprengsatser til en ny krig. De kunne på et hvilket som helst tidspunkt detoneres av enhver som kunne tenkes å se sin fordel i å starte en Tredje Verdenskrig.

Leseren vil huske at sionismen var i ferd med å bryte sammen i Palestina i årene opp mot Andre Verdenskrig. Det britiske parlament hadde i 1939 – etter tjue års erfaringer og den tvungne erkjennelse av at «det jødiske nasjonale hjem» var umulig å realisere – besluttet å gi opp det umulige «Mandat» og trekke seg tilbake når man hadde sikret den parlamentariske representasjon av alle parter i landet, arabere, jøder og andre. Leseren bemerket så den endringen som fant sted da Weizmann (ifølge Weizmanns beretning, som ikke ble omstridt) om at han «var helt enig i» den sionistiske ambisjon om «etter krigen … å bygge opp en stat med tre eller fire millioner jøder i Palestina».

Churchill uttrykte alltid stor respekt for den parlamentariske styreform, men i dette tilfellet, da han var blitt en hersker i krigstid, satte han seg hemmelig og vilkårlig ut over en politikk som hadde blitt vedtatt i Underhuset etter en utømmelig debatt. Heretter fulgte leseren Weizmann på hans reiser til Amerika, og så hvordan Churchills anstrengelser for «å bevæpne jødene» (et forehavende der han ble motarbeidet av de ansvarlige myndigheter på stedet) mottok støtte herfra under «presset» fra Weizmann og hans forbindelser.

Det var på dette stadiet leseren sist så den sionistiske stat under oppbygging. Gjennom hele 1944 – som Churchill forteller det i sine krigsendringer – fortsatte han å presse på den sionistiske ambisjon. «Det er en kjent sak at jeg er fast besluttet på ikke å bryte den britiske regjerings løfter til sionistene, slik de uttrykkes i Balfour-erklæringen og slik de ble endret i min etterfølgende uttalelse fra Departementet for Koloniene i 1921. Det kan ikke skje noen endring i vår politikk uten en grundig debatt i regjeringen» (29. juni 1944). Men politikken hadde blitt endret til tross for en grundig debatt i regjeringen og i parlamentet i 1939. Her ignorerte Churchill simpelthen denne vesentlige politiske avgjørelsen, og vendte tilbake til tidligere politikk, idet han lød som et ekko av de merkverdige ordene som stammet fra en tidligere minister for koloniene (Leopold Amery, tidligere sitert) – at denne politikk kunne ikke endres.

Og videre lød det fra ham: «Det er ingen tvil om at dette» (behandlingen av jødene i Ungarn) «sannsynligvis er den største og mest forferdelige forbrytelse som noen gang er begått i hele verdens historie … alle som har tatt del i denne forbrytelsen, og som faller i våre hender, inklusive de som bare lystret ordrer ved å utføre nedslaktingene, skal slås i hjel etter at deres forbindelse til mordene har blitt slått fast … Det må utstedes offentlige erklæringer, slik at enhver som var involvert i det, blir jaktet og slått i hjel» (11. juli 1944). Churchill, slik også president Roosevelt og Eden gjorde det, binder her underforstått sammen henrettelser av fanger alene med deres forbrytelser mot jøder, gjennom noe alle andre lidende blir henvist til forglemmelse, noe som også ble resultatet. Leseren så i siste kapittel hvordan jøder for øvrig var å finne så vel blant bødlene som blant ofrene. Videre sa Churchill:

«Det er maktpåliggende for meg å svare omgående på Weizmanns anmodning i hans brev av 4. juli om opprettelsen av en jødisk kampstyrke» (12. juli 1944). «Jeg kan forstå den tanke at jødene prøver å gå etter morderne av deres landsmenn i Sentral-Europa, og jeg tror det vil skape stor tilfredsstillelse i De Forente Stater. Jeg tror det er jødenes eget ønske å bekjempe tyskerne overalt. Det er tyskerne de har noe utestående med» (26. juli 1944). Hvis Churchill, slik som Weizmann forteller, hadde samtykket i å bygge opp «en stat bestående av tre eller fire millioner i Palestina», må han ha vært klar over at sionistene hadde et langt større utestående med Arabias befolkning, og at en hvilken som helst «jødisk kampstyrke» med langt større sannsynlighet ville bli brukt mot disse uskyldige tredjeparter, enn mot tyskerne.

Churchills siste nedskrevne antydning (som statsminister i krigstid) falt etter at kampene i Europa var slutt: «Hele spørsmålet om Palestina må avgjøres ved fredsforhandlingene … jeg mener ikke at vi skal ta på oss å styre dette svært vanskelige området mens amerikanerne lener seg tilbake og kritiserer. Har dere noen gang tenkt tanken at vi skulle be dem overta saken? … Jeg er ikke kjent med den minste fordel som Storbritannia noen gang har hatt av denne smertelige og utakknemlige jobb. Nå bør noen andre ta en tørn» (6. juli 1945).

Denne bemerkning avslører (når den sammenholdes med president Roosevelts spøkefulle bemerkning til Stalin om at den eneste innrømmelse han kunne finne på å gi til Kong Ibn Saoud, ville være å «gi ham de seks millioner jøder i USA»), de private tanker hos disse «første-diktatorer» som så føyelig lystret Sion. Churchill ønsket at han kunne lesse de uløselige problemene over på amerikanerne. Roosevelt ville med glede lesse dem over på en eller annen. De store menn oppførte seg i dette spørsmålet, noe en ubesindig bemerkning i begge tilfeller avslørte, som klovnen som ikke på noen måte kan komme fri fra fluepapiret. Churchill var i sitt interne memorandum ikke kjent med «den minste fordel Storbritannia noen gang har hatt av dette smertelige og utakknemlige arbeid». Men offentlig, når Sion lyttet, fortsatte han (og fortsetter til i dag når denne bok skrives) med en så grenseløs tiljubling av sioniststyret at det til og med har vekket jødiske kritikeres forundring (som det skal bli vist).

På det tidspunkt da Churchill dikterte dette siste memorandum, var hans ord om å «avgjøre spørsmålet om Palestina ved fredsforhandlingene» så betydningsløse at han muligens har ønsket å være spøkefull ved å anvende ordene. Saken var avgjort, for sionistene hadde våpen, og mennene til å bruke disse våpnene hadde blitt smuglet inn av Vesten fra det revolusjonære område (som vist i foregående kapittel). Endelig var begge de ledende politiske partier i England og Amerika klare til å bifalle en hvilken som helst aggressiv handling, invasjon eller forfølgelse, som de immigranter som strømmet inn begikk med våpen de hadde skaffet.

Dette var særlig tydelig i tilfellet Sosialistpartiet i England, landet som på dette tidspunkt fortsatt var sterkest involvert i Palestinas skjebne. Labour Party (Arbeiderpartiet, som det kalte seg selv) i England presenterte seg selv som beskytteren av de fattige, de forsvarsløse og de forfulgte. Det var født og oppvokst under løfter om folkepensjoner, arbeidsledighetsstøtte, gratis medisin og pleie og støtte til de hjemløse, de fattige og de svake generelt. Da krigen nærmet seg sin slutt, kunne dette parti langt om lenge ta imot regjeringsmakten med et betydelig flertall. I likhet med det Konservative Parti (og begge partier i Amerika) regnet det tydeligvis med at seieren selv på dette stadium ikke var helt sikker, og at den kunne sikres ved å smiske for Sion. Følgelig anbrakte partiet som øverste punkt på sin utenrikspolitikk målet om at det i et lite land langt borte skulle drives ut noen mennesker som var fattige, mer venneløse og lengre undertrykt enn selv den britiske arbeider på det verste tidspunkt under Den Industrielle Revolusjon. I 1944 utropte dets leder, Clement Attlee, det edle hovedmål i Britisk Sosialisme: «La araberne bli oppfordret til å flytte ut» (fra Palestina) «mens jødene flytter inn. La dem få rikelig erstatning for deres land, og la deres bosetninger andre steder bli omhyggelig planlagt og rikelig finansiert.» (Tolv år senere førte nesten en million av disse mennesker fortsatt en vansmektende tilværelse i de arabiske naboland, etter at de gjennom bomber hadde blitt oppfordret til å flytte. Og Det Britiske Sosialistparti ble ved enhver ny utvikling av begivenhetene mer oppsatte enn noen sinne på å straffe dem.)

De britiske Sosialister visste da de satte fram denne uttalelsen, at sionistene under dekke av krigen mot Tyskland hadde dynget våpen sammen til erobreringen av Palestina gjennom makt. General Wavell, den militære leder i Midtøsten, hadde for lenge siden informert Churchill om at «hvis de ble overlatt til seg selv, ville jødene banke araberne» (som ikke hadde noen våpenleverandører). General Wavells vurdering av den sionisiske plan var den samme som samtlige ansvarlige myndighetspersoner på stedet hadde hatt, og derfor brydde Weizmann seg ikke om ham. Leseren har allerede sett at så langt tilbake som Første Verdenskrig var Weizmanns uvilje farlig også for hans høyt plasserte personer, og den har muligens hatt innflytelse på general Wavells forflytting fra Midtøsten til India. Den offisielle britiske History of the War in the Middle East beskriver general Wavell som «en av de store øverstbefalende i militærhistorien», og forteller at en tretthet som skyldtes hans store ansvar, ble forverret av følelsen av at han ikke fullt ut nøt Churchills tillit. Denne bombarderte sjefen for Midtøsten med «irriterende» og «unødvendige» telegrammer om «bagateller». Gjennom sin forvisning ble general Wavell muligens enda et offer for sionismen, og britisk militær kompetanse led et dertil svarende tap under krigen. Dette kan ikke med sikkerhet fastslås, men det er en rimelig antakelse.

I 1944 dukket snikmord igjen opp i fortellingen. Lord Moyne var som Minister for Koloniene den som hadde ansvaret for Palestina. Denne jobb hadde tidligere vært besatt av lord Lloyd (som hadde blitt irettesatt grovt av Churchill for å somle med å «bevæpne jødene» og som døde i 1941). Lord Moyne var alles venn og så med sympati på jødedommen, men han delte alle sine ansvarlige forgjengeres oppfatning om at det sionistiske foretaket i Palestina ville ende katastrofalt. Av denne grunn, og fordi han i alminnelighet hadde sympati med mennesker i nød, var han interessert i å gjenopplive ideen om å tildele land i Uganda til de jøder som virkelig trengte å finne et nytt hjem et eller annet sted.

Dette humane synspunkt skaffet ham sionistenes dødelige hat på nakken, for de ville ikke høre tale om noen som helst fravikelser av deres ambisjoners mål, Palestina. I 1943 modifiserte lord Moyne sitt synspunkt, ifølge Winston Churchill, og denne foreslo at Weizmann skulle dra til Kairo og møte lord Moyne der, for å forvisse seg om denne forbedring. Men før noe møte kunne komme i stand, ble lord Moyne snikmyrdet i Kairo (i november 1944) av to sionister fra Palestina, og dermed hadde enda en fredsmekler blitt fjernet fra den stien som etter hvert var overstrødd med tidligere mekleres knokler. Denne hendelsen forstyrret for en stund Churchills melding til kollegene om å «bevæpne jødene», og de ansvarlige øvrighetspersoner i Palestina oppfordret igjen iherdig til at immigrasjonen dit ble suspendert. Churchills svar på dette (17. november 1944) var at dette «simpelthen ville gagne ekstremistene», hvoretter ekstremistene fikk lov til uhindret å forfølge sine planer og forøke deres stamme.

Da enden på Andre Verdenskrig nærmet seg i Europa, svant Churchills håp om en eller annen epokegjørende transaksjon som lykkelig kunne integrere khazarene i Arabia. Hvis hans forslag (om at Ibn Saoud skulle gjøres til «herskeren over Midtøsten, forutsatt at han kommer overens med dere», dvs. dr. Weizmann) noen sinne ble gitt videre, kan en episode som fant sted i 1944 ha vært årsaken til. En amerikaner, oberst Hoskins («President Roosevelts personlige representant i Midtøsten»; Weizmann) besøkte på det tidspunktet den arabiske leder. Oberst Hoskins hadde, som alle kvalifiserte menn, ingen tro på tanken om å skape en sionistisk stat, men han gikk inn for å hjelpe jøder med å komme til Palestina (dersom noen ønsket det) forutsatt enighet med araberne. Han fant ut av at Kong Ibn Saoud følte at han hadde blitt grovt fornærmet av Weizmann – som referert her av Weismann selv: «… på den mest vrede og hånlige måte, idet han hevdet at jeg hadde forsøkt å bestikke ham med tjue millioner pund – til å selge Palestina til jødene». Og han avviste indignert enhver tanke om en forretning av den typen. Dermed forsvant enhver utsikt til «overenskomst» og oberst Hoskins forsvant også fra historien. Enda en god mann som måtte gi tapt i sitt forsøk på å løse det uløselige problem, som hadde blitt skapt av Balfour.

Da krigen gikk inn i sine siste måneder sto det derfor to alternativer tilbake. Den britiske regjering kunne se bort fra beslutningen fra 1939 og kjempe videre med oppgaven, idet den forsøkte å holde balansen mellom de innfødte beboere og deres beleirere fra Russland. Eller den kunne gi opp «Mandatet» og trekke seg tilbake, hvoretter sionistene ville drive ut de opprinnelige beboere med våpen som de hadde skaffet seg fra de europeiske og afrikanske krigsskueplasser.

Dette andre moment i det palestinske drama nærmet seg. Roosevelt hadde fått vite av Weizmann at sionistene «ikke kunne la saken avhenge av arabernes godkjennelse», men han hadde ikke forpliktet seg til noe. Churchill hadde ifølge Weizmann forpliktet seg privat, og i 1944 ble Weizmann utålmodig etter å få en offentlig tilkjennegitt forpliktelse fra Churchill i form av en endret Balfour-erklæring, som skulle tildele Sion territorium (i stedet for den meningsløse frasen «et nasjonalt hjem»). Fortsatt i 1949 var han svært vred over at Churchill under «påskudd» av at krigen først skulle avsluttes, unnlot å foreta denne endelige, offentlige kapitulasjon.

Akkurat som Macbeth bøyde Weizmanns «toppolitikere» seg og vek tilbake da handlingens øyeblikk nærmet seg. Verken Churchill eller Roosevelt ville åpent beordre sine soldater til å gjøre det, og sionistene ropte rasende: «Viljessvakhet!» Så dro Roosevelt til Jalta med en dødsdømts fortvilelse malt i ansiktet – hvilket filmklippene fra begivenheten viser – der han sørget for delingen av Europa, og ved avslutningen informerte han kort Churchill (som var «lamslått» og «ytterst bekymret» over nyheten ifølge Hopkins) om at han hadde til hensikt å møte Kong Ibn Saoud om bord på De Forente Staters krysser Quincy.

Hva som deretter skjedde forblir et mysterium. Verken Roosevelt eller Churchill hadde noen rett til å dele ut land til de lobbyister som beleiret dem i Washington og London. Ikke desto mindre var det tilsynelatende det som ble krevd av dem. På bakgrunn av det som nettopp hadde skjedd i Jalta (Roosevelts underkastelse mv.), ville et barskt ultimatum til Kong Ibn Saoud ikke ha overrasket noen. I stedet trådte Roosevelt plutselig ut av den rollen han hadde spilt i så mange år, og snakket nå som en statsmann – hvoretter han døde.

Han forlot Jalta den 11. februar 1945 og tilbrakte den 12., 13. og 14. februar om bord på Quincy, der han i hele perioden hadde besøk av Kong Ibn Saoud. Han ba kongen «la noen flere jøder komme inn i Palestina» og fikk det klare svar «Nei». Ibn Saoud sa at «det var en palestinsk hær bestående av jøder, bevæpnet til tennene, og … de så ikke ut til å kjempe mot tyskerne, men siktet på araberne». Den 28. februar vendte Roosevelt tilbake til Washington. Den 28. mars gjentok Ibn Saoud i et brev sin muntlige advarsel (som senere ble bekreftet av begivenhetene) om konsekvensene av amerikansk støtte til sionistene. Den 5. april bekreftet Roosevelt det løftet han muntlig hadde gitt Ibn Saoud om at:

«Jeg ville ikke foreta noen handling i min egenskap av øverste sjef for denne regjering, som kunne vise seg fiendtlig overfor det arabiske folkDen 12. april døde han. Dette løftet ville aldri ha blitt kjent om det ikke hadde vært for en handling foretatt av en amerikansk statsmann, utenriksminister James G. Byrnes. Han offentliggjorde det seks måneder senere (18. oktober 1945) i et forgjeves forsøk på å forhindre Roosevelts etterfølger, president Truman, i å foreta seg nettopp den «fiendtlige handling mot araberne», som president Roosevelt svor aldri å ville begå.

Roosevelts løfte ble bokstavelig talt avgitt på dødsleiet, og enda ett av historiens store spørsmål er: Mente han det? Hvis han på noen måte gjorde, så grep døden nok en gang inn som sionismens allierte. Hans nærmeste fortrolige, Harry Hopkins (som var til stede under møtet, og som skrev et memorandum om det) irriterte seg hånlig over påstander om at det skulle ha vært oppriktig ment, idet han sa at president Roosevelt var «helt og holdent engasjert, så vel offentlig som privat og etter overbevisning» i sionistene. (Dette memorandum gjengir Roosevelts uttalelse om at han hadde lært mer fra Ibn Saoud om Palestina på fem minutter enn han tidligere hadde lært gjennom et helt liv. Herfra er den berømte anekdoten vokst fram som sier at Ibn Saoud sa: «Vi har jo i to tusen år visst hva dere måtte utkjempe to verdenskriger for å lære.») Hopkins kan allikevel tenkes ikke å være et troverdig vitne til denne ene begivenhet, for umiddelbart etter møtet brøt han, denne presidentens skygge, med Roosevelt, som han aldri så igjen! Hopkins lukket seg inne i sin kahytt og gikk tre dager seinere fra borde i Algier, idet han ved en mellommann «ga beskjed» om at han ville reise hjem til Amerika en annen rute. Bruddet var likeså plutselig som det som skjedde mellom president Wilson og House.

Det som er klart, er at de siste dagene i Roosevelts liv var overskygget av Kontroversen om Sion, og ikke av amerikanske eller europeiske spørsmål. Hadde han levd videre, og var hans løfte til Ibn Saoud blitt kjent, ville sionismen, som så mektig hadde hjulpet til med å skape og opprettholde ham som president gjennom tolv år, ha blitt hans bitre fiende.  Han døde. (Løftet var kategorisk. Det fortsatte: «Ingen beslutning vil bli truffet med hensyn til den grunnleggende situasjon i Palestina uten full konsultasjon med både arabere og jøder.» Dette var en direkte irettesettelse av Weizmann som hadde fortalt ham «vi kan ikke la saken avhenge av arabisk godkjennelse».)

Slik forsvant også Roosevelt ut av fortellingen, hyllet i et siste øyeblikks mysterium. Et siste glimt av en hop som hadde samlet seg omkring ham i løpet av hans tolv års regjeringstid, blitt levert av en ledende medarbeider fra Det Hvite Hus, Merriman Smith. Denne beskrivelse av likfølget viser at drikkegildene fra Jalta ledsaget presidenten endog til hans grav:

«De fleste av folkene på toget var medlemmer av Roosevelt-staben. Allerede før toget forsvant ut av syne fra den utsmykkede Hyde Park Station, begynte de å drikke gravøl. Spriten fløt i hver eneste vogn. Gardinene var trukket for i hele toget, og sett utenfra lignet det ethvert annet tog som fraktet sørgende hjem. Men bak disse gardinene hadde Roosevelt-staben en fornøyelig fest etter egen mening. Sjefen ville ha syntes om det … Jeg så en av de ledende ‘New Dealers’ kyle et fat fylt med tomme glass ned i en toalettbeholder og rope spottende: «Ut av lemmen med dere. Vi har ikke bruk for dere mer.» Dørvoktere og klubb-tjenere vrimlet opp og ned i gangene med klukkende, skvulpende fat. Dersom man ikke kjente folkene i stuen, ville man ha trodd at det var mennesker på vei hjem fra en fotballkamp. Noen av dem inntok whisky som motgift i bekymring over deres arbeid … Jeg kunne høre et alkoholpåvirket kor synge Auld Lang Syne …».

Slik var stasen omkring statsmannskap i de dager, hvor «guttene» slet seg fram til enda en «seier», alt mens kommunisthærene raket halve Europa til seg, og mens Vesten ledsaget sionistene fra Russland sikkert fram til invasjonen av Palestina.

I dette spørsmålet om Palestina ble Roosevelt befridd fra sitt dilemma gjennom døden. Churchill sto tilbake for å møte sitt. Han hadde fridd til sionistene helt fra tiden omkring 1906-valget. Han hadde vært medlem av den britiske regjering i 1917, og et annet medlem (Leopold Amery, sitert i et sionistblad fra 1952) hadde uttalt: «Da vi utstedte Balfour-erklæringen tenkte vi at hvis jødene kunne bli en majoritet i Palestina, ville de danne en jødisk stat … Vi så ikke et delt Palestina, som kun eksisterer vest for Jordan, for oss.»

Churchill uttrykte aldri offentlig noen slik hensikt (han benektet den rett og slett), men hvis det var hans syn på saken, betyr dette at selv sioniststaten, som ble opprettet etter Andre Verdenskrig, på ingen måte oppfyller hensikten for dem som lagde Balfour-erklæringen, og at ytterligere erobringer av arabisk land i framtida skal skje gjennom krig.

Det avgjørende ord i den siterte uttalelsen er «hvis». «Hvis jødene kunne bli en majoritet …» I 1945 hadde tretti års arabiske opprør demonstrert at sionistene aldri ville bli en majoritet med mindre araberne ble drevet ut av deres hjemstavn med våpen. Spørsmålet som sto tilbake, var: Hvem skulle drive dem ut? Roosevelt hadde sverget at han ikke ville. Weizmann, som alltid var rask til å rope: «Jeg holder fast på mitt», likte å hevde at Churchill var engasjert så langt som Weizmann ønsket at han skulle være det.

Selv Churchill kunne ikke utføre denne dåd. Men så ble også han befridd fra sitt dilemma. Ikke ved død, men gjennom et valgnederlag. Hans memoarer viser såret stolthet ved denne avvisningen. «I samme øyeblikk alle våre fiender hadde overgitt seg betingelsesløst, ble jeg straks sparket av de engelske velgere fra all videre ivaretakelse av deres anliggender.»

Det var ikke så enkelt. Den framtidige historiker må arbeide ut fra sånt materiale, men den som levde og tok del i tiden, vet bedre, og jeg var i England og så valget der Churchill ble «sparket». Oppriktig talt kunne de britiske velgere neppe forventes å finne grunn til å stemme takknemlig for Churchill på grunn av utfallet av krigen (som Churchill er den bitreste kritiker av), men det fantes andre årsaker til hans nederlag enn desillusjon.

Liksom ved amerikanske valg ble makten til å «skaffe stemmene» demonstrert ved det britiske valg i 1945. Churchill hadde strakt seg langt for «å bevæpne jødene», men ikke langt nok etter Weizmanns mening. Kontrollen over pressen ved midten av århundret var så godt som total i dette spørsmål. Sionistisk propaganda under valget ble vendt solid imot Churchill og til fordel for sosialistene, som hadde lovet den påkrevde støtte til «fiendtlig handling» mot araberne («Araberne skal oppfordres til å flytte ut når jødene flytter inn …»). Blokken av jødiske parlamentsmedlemmer rykket opp som én gruppe over til Sosialistpartiet (og var sterkest i den venstre del av det, hvor kommunistene lå på lur). Med stor fornøyelse så sionistene på valgnederlaget for deres «forsvarer» fra 1906, 1917 og 1939. Weizmann sier at sosialistenes seier (og Churchills «sparking») «gledet alle liberale elementer». Dette var belønningen for Churchills førti års støtte til sionismen. Han hadde ikke rett ut beordret britiske tropper til å rense Palestina for arabere og var følgelig for en tid en fiende.

Churchill ble altså i det minste lettet for byrden å beslutte hva han skulle stille opp med Palestina, og burde ikke ha vært så sørgmodig som han beskriver seg selv, da han ble «sparket» kort etter «seieren». De Britiske Sosialister, som nå omsider hadde oppnådd en vesentlig majoritet i parlamentet, fant øyeblikkelig ut av at det ble forventet at de ville «oppmuntre araberne til å flytte ut» med voldelige midler. Da også de krympet seg overfor bøddelrollen, falt anklagene om «forræderi» som hagl rundt ørene på dem. Weizmanns beretning blir på dette sted rasende av indignasjon. Sosialistregjeringen, sier han, «fornektet innen tre måneder etter at de hadde overtatt regjeringsmakten, det løftet de så ofte og så tydelig, ja endog lidenskapelig, hadde gitt det jødiske folk.» I løpet av førti år var lord Curzon tilsynelatende den eneste blant de mange toppolitikere som ble fanget inn av denne affæren, som erkjente at selv den mest tilfeldige bemerkning til Weizmann, og som inneholdt sympati, senere ville bli trukket fram som «et løfte» som ble brutt på infamt vis.

Blant de seirende sosialister ble det en ærverdig parti-soldat, Hall, som kom til å overta Kolonidepartementet fra lord Lloyd, lord Moyne og de øvrige, så vel avdøde som ærekrenkede, og han var knapt kommet i stolen før en deputasjon fra Den sionistiske verdenskongress troppet opp:

«Jeg må si at den holdning deputasjonens deltakere utviste var forskjellig fra alt hva jeg tidligere har opplevd. Det var ikke en forespørsel om hvorvidt den britiske regjering ville overveie noen beslutninger fra sionistkonferansen, men et krav om at den britiske regjering skulle gjøre som sionistorganisasjonen ønsket.» Ti år senere gjenkalte en amerikansk ekspresident, Truman, i tilsvarende forbauset språk slike visitter. I 1945 hadde disse tingene foregått helt siden 1906 uten å forstyrre Halls politiske slummer. Kort tid etter dette ble han fortrengt fra Kolonidepartementet, og hans egnethet til å bli adlet ble plutselig oppdaget.

Sosialistregjeringen av 1945, som i innenriksanliggender må ha vært noe nær det verste et krigsherjet land med behov for en vitamininnsprøyting kunne bli utsatt for, gjorde på utenriksområdet sitt land en tjeneste. De reddet hva som reddes kunne av ære. Tross press fra alle verdenshjørner nektet den å påta seg bøddelrollen i Palestina. Om den ikke beskyttet araberne, og på dette tidspunkt kunne den sannsynligvis ikke beskytte dem, utslettet den dem i det minste ikke for den sionistiske arbeidsgiver.

Denne bedriften skyldtes ene og alene Bevins innsats. Han er, etter min mening, den største mann som har blitt skapt i britisk politisk liv i dette århundre. Det fortelles at Kong George VI, den mest beskjedne av alle monarkene, inntrengende rådet den nyutnevnte statsminister, Atlee, til å gjøre sin beste og sterkeste mann til utenriksminister, fordi verdens tilstand så tydelig krevde det. Atlee reviderte heretter en ministerliste, som allerede var lagd, understreket navnet på en eller annen ærverdig «liberal» person som kunne ha funnet på å involvere sitt land i den truende pogrom på araberne og innsatte i stedet Bevins navn.

I 1945 var Palestina helt tydelig blitt en for stor oppgave å klare for koloniministrene. Det var nå og ville lenge fortsette å være den viktigste beskjeftigelse for statsministre, presidenter og utenriksministre i England og Amerika, fordi det er den mest eksplosjonsfarlige kilden til nye kriger. Like snart som «freden» var vunnet i 1945, kunne det observeres hvordan Palestina dominerte og perverterte alle nasjoners utenrikspolitikk. Uten ærefrykt tok Ernest Bevin, bondegutten fra Somerset og havnearbeidernes idol, opp bomben og forsøkte å demontere den. Hadde han fått støtte fra bare én ledende mann i et hvilket som helst vestlig land, kunne han kanskje ha klart oppgaven. Men de overfalt ham alle som en ulveflokk. Det var noe av den samme stemning som ved et religiøst stormøte eller vekkelsesmøte over den løssluppenhet de overga seg til sionismen med.

Han var en robust mann med vestengelsk kraft og holdning i sine knokler og muskler, og dets tradisjon for fryktløshet i sitt blod. Men selv han ble i løpet av få år fysisk nedbrutt av den herjende virkning av uavbrutt nedrakking. Han ble ikke åndelig kuet. Han var klar over at han hadde å gjøre med et forehavende som i sin kjerne var en sammensvergelse. En sammensvergelse som revolusjonen og sionismen utgjorde sammenlenkede deler av, og han er sannsynligvis enestående blant politikere i dette århundre ved å ha brukt uttrykket «sammensvergelse», der ordboksdefinisjonen helt klart er anvendelig på tilfellet. Han sa rett ut til Weizmann at han ikke ville presses eller lokkes til å foreta noen handling som var i strid med Englands interesser. Weizmann hadde ikke mottatt en slik belæring fra en så høyt plassert person siden 1904, og hans forargelse, som strømmet fram fra ham via verdens sionistorganisasjoner, skapte den vedvarende nedrakkingen av Bevin som nå fant sted.

Dersom Churchill hadde fortsatt som statsminister, ville han sannsynligvis ha brukt britiske våpen til å gjennomtvinge delingen av Palestina. Det er den uomgjengelige konklusjon at hans memorandum til Chief of Staffs Committee (25. januar 1944), der han sa: «Hvis jødene ble overlatt til seg selv, ville de banke araberne. Det kan derfor ikke ligge noen stor fare i at vi går sammen med jødene for å gjennomtvinge en deling, som den er foreslått …» Leseren kan legge merke til hvor mye omstendighetene endrer saken. Todelingen av Europa var for Churchill «en motbydelig deling som ikke kan vare ved». Delingen i Palestina var derimot verdig til å bli gjennomtvunget ved «å gå sammen med jødene».

Bevin ville ikke vite av slike forehavender. Under hans rådgivning uttalte den sosialistiske regjering at «den ikke ville akseptere det synspunkt at jødene skulle drives ut av Europa, eller at de ikke igjen skulle tillates å leve i disse» (europeiske) «land uten diskriminering, hvor de kunne bidra med deres evner og talent til gjenoppbyggingen av Europas velferd».

Ordene viser at denne mannen forsto innholdet av sionistisk sjåvinisme, hvilket problem som ble skapt av den, og den eneste mulige løsning. De forteller hva som i siste ende utvilsomt vil skje en vakker dag, men den dagen er skjøvet ut på den andre siden av enda en ødeleggende epoke i Palestina, som sannsynligvis vil involvere resten av verden. Han var enten den første britiske politiker som fullt ut forsto saken, eller den første som hadde mot nok til å handle ut fra forståelsen.

Sosialistregjeringen av 1945 ble av ansvarsfølelse drevet til å gjøre som alle tidligere ansvarlige regjeringer hadde gjort: sende ut enda en undersøkelseskommisjon (som ikke kunne gjøre annet enn å gjenta alle tidligere kommisjoners rapporter) og i mellomtiden regulere sionistisk immigrasjon og beskytte de innfødte araberes interesser i overensstemmelse med løftene i den opprinnelige Balfour-erklæringen.

Weizmann anså dette for å være «en tilbakevending til den gamle, sleipe, dobbelte understrekning av hensyn til Palestinas arabere» og sionistmakten gikk rundt seg selv for å ødelegge Bevin. I løpet av de neste to årene raste en verdensomspennende kampanje imot ham. Den var målrettet, synkronisert og av enorm styrke. Første ble Det Konservative Parti sendt i krig. Sosialistene hadde seiret over dem ved å kapitulere overfor sionismen, hvilke ga dem støtten fra den kontrollerte pressen. De konservatives utspill (nå i opposisjon) mot sosialistene var nå også å kapitulere overfor sionismen. Dette ble straks gjort klart: Partiet erklærte at det ville bekjempe sosialistenes innenrikspolitikk og støtte deres utenrikspolitikk, men fra samme øyeblikk sosialistenes erklæring om Palestina ble gitt, gjorde man én unntakelse fra regel nummer to. Partiet begynte på en uopphørlig angrepsbølge på den sosialistiske regjerings politikk vedrørende Palestina. Noe som betydde angrep på Bevin.

På dette tidspunkt nedverdiget Churchill, som nå satt sikkert i opposisjonen, seg selv ved å anklage Bevin for «anti-jødiske følelser», et våpen som var hentet i skuffen hos Anti-Defamation League (som nå føyde til et nytt begrep, «Bevinisme» til dets katalog over skjellsord). En slik sverting av en politisk motstander lød aldri fra Bevin, Churchills framragende kollega fra krigsårene.

Slik fikk Bevin i en stilling som innebar den største fare, full støtte fra opposisjonen i alle utenriksspørsmål unntatt ett, Palestina. Han kunne fremdeles allikevel ha reddet pynten hvis det ikke hadde vært for innblanding fra den nye amerikanske president, Harry S. Truman. Da han automatisk (ved presidentens død) steg fra vise-president til president, antok fortellingen om det 20. århundre karakter av en gresk tragedie (eller en falle-på-rumpa-komedie). Truman involverte sitt land til langt over ørene i det palestinske takras nettopp i det øyeblikk da det i England langt om lenge hadde kommet en mann som var talentfull og sterk nok til å avlive det katastrofale eventyret.

Med mindre en mann innehar den genialitet som ikke kommer av tillært viten, er en liten by i Midtvesten og Kansas City dårlige steder å lære om verdens problemer. Truman hadde, da presidentembetet ble presset ned over ham, to vesentlige handikapp i forhold til embetet: Det ene var hans opprinnelige distanse fra verdenspolitikk, og det andre var hans altfor nære forbindelse med (korrupt) lokalpolitikk, som han hadde sett mye til. I Kansas City hadde han sett maskineriet i arbeid. Han kjente beskyttere, område-sjefer og svindel ved stemmeboksene. Han hadde oppnådd forståelsen av at politikk var forretning, slik sett enkel i sine grunnregler, som ikke ga plass til høytflyvende ideer.

En rask og rørig, bredt smilende eldre herre av middels størrelse, som snart skulle komme til å underskrive ordren om å ødelegge uten liknende tilfelle i Vestens historie, strevde seg livlig inn i de store begivenheters scene. Han besluttet i Potsdam at «Onkel Joe» var en «flink fyr», og han fullendte der president Roosevelts territoriale ny-arrangement i Europa og Asia. Han ordnet atombombingen av de forsvarsløse byene Hiroshima og Nagasaki. Det hadde aldri tidligere falt i en tidligere konkursrammet herreekviperingshandlers lodd å stå for en slik serie gjerninger. Han var nå dyttet inn i rollen som «første-diktator». Han vendte seg så mot hjemlige affærer og det neste kongress- og presidentvalg. Til disse visste han (og sa han) at de sionist-kontrollerte stemmer var avgjørende.

Mens Bevin kjempet for å løse opp for sammenfiltringen, ødela Truman Bevins anstrengelser. Han ba om at et hundre tusen jøder straks skulle slippe inn i Palestina, og han sørge for at den første ensidige undersøkelseskommisjon ble sendt til Palestina. Dette var den eneste tenkelige måte hvorpå noen kommisjon noensinne kunne lage en rapport som ville være vennlig stemt overfor den sionistiske planen. To av dens fire amerikanske medlemmer var erklærte sionister. Det enslige britiske medlem var en sionistisk propagandamaker og venstreorientert fiende av Bevin. Denne «angloamerikanske kommisjon» dro til Palestina, hvor Weizmann (for kanskje tiende gang i løpet av cirka tretti år) var den viktigste person som ble hørt. Den anbefalte (om enn «med forsiktighet») innreise av et hundre tusen displaced persons (DP-flyktninger). (Uttrykket var sannsynligvis beregnet til å villede de offentlige masser, og det ble av en viss betydning. Men ingen virkelige flyktninger ønsket å komme til Palestina.)

Dermed var det lagt ved på bålet til neste krig, og en amerikansk president ga sin støtte offentlig til «fiendtlig handling» mot araberne, for det var det det var. Den neste sionistkongress (i Genève, 1946) beretter muntert om dette nye «løfte» (Trumans «forslag» og den partiske kommisjonens «forsiktige anbefalinger»). Dette var en karakteristisk sionistkongress, siden den hovedsakelig besto av jøder fra Palestina (som altså allerede hadde emigrert dit) og jøder fra Amerika (som ikke hadde til hensikt å dra dit). Den inntauede masse som skulle transporteres dit, var ikke representert. Weizmanns beskrivelse av de beslutningene som ble tatt, er av stor betydning:

Han sier at kongressen «hadde en særlig karakter» og viste «en tendens til å foreslå metoder … som ble omtalt forskjellig: ‘motstand’, ‘forsvar’, ‘aktivisme’. Tross disse forskjellige «avskygninger av betydning», sier han, «var et enkelt trekk felles for dem alle: overbevisningen om nødvendigheten av å kjempe imot britisk autoritet i Palestina, og alle andre steder ellers.»

Weizmanns diskrete bemerkninger må ses i den sammenheng som hele hans bok danner, og i sammenheng med hele sionismens historie. Hva han mener, er at den sionistiske verdenskongress i Genève i 1946 besluttet å gjenoppta den gamle metoden med terror og snikmord, som hadde vist seg så effektiv i Russland i den todelte sammensvergelsens barndom. Kongressen viste at dette var metoden «som ble nevnt forskjellig» under diskusjonene, for den hadde allerede vært tatt i bruk ved snikmordet på lord Moyne og ved mange terroristiske handlinger i Palestina. Det avgjørende startskudd for kongressens beslutning (hvilket det rent faktisk var), kom fra den amerikanske presidents anbefaling om at hundre tusen mennesker skulle tvinges inn i Palestina. Sionistene antok at dette var enda et «løfte» som bandt Amerika til å godta hva som helst de kunne finne på å gjøre, og de fikk rett.

Weizmann visste nøyaktig hva som sto på spill, og i hans framskredne alder vek han tilbake fra det bilde som igjen dannet seg for ham: en tilbakevending til tilbedelsen av Molok, blodguden. Han hadde sett så mye utgytt blod i den revolusjonære kommunismens navn og den revolusjonære sionismens navn, de to bevegelser som hadde dominert hans fedres hjem og jødedistriktet (Pale). I sin ungdom hadde han jublet over opptøyene og revolusjonene og hadde ansett mordene for en naturlig del av prosessen. I sin mer modne alder hadde han jublet over ødeleggelsen av Russland, tross de tiår med blodbad som fulgte. I femti år hadde han ropt på kaos og sluppet krigens blodhunder løs. Tross det at han var en så godt som ukjent person for de menneskemassene som var blitt kastet rundt i krigen, hadde han blitt en av de mektigste menn i verden. Med start i 1906, hvor han første gang kranglet med Balfour, hadde han gradvis steget oppover, inntil hans ord i lobbygangene hadde blitt til lov, inntil han kunne kreve adgang til monarker og lydighet fra presidenter og statsministre. Nå, da det foretaket han så lenge hadde arbeidet med, var på randen av oppfyllelse, vek han tilbake fra det blodbesudlede bildet som tegnet seg uendelig foran ham. Blod … og mer blod og til sist … hva? Weizmann mintes Sabbatai Zevi.

Han var imot «å logre for bevegelsens demoraliserende krefter», denne kryptiske setning som han anvender for å dekke over dem som Churchill beskriver som «ekstremistene», og som myndighetspersonene i området beskriver som «terroristene». Dette betydde at han hadde forandret seg nå når hans liv gikk mot slutten, for uten terrorisme ville sionismen aldri ha etablert seg overhodet, og hvis hans sioniststat i 1946 skulle lykkes, kunne det kun skje gjennom vold. Slik innså Weizmann helt til sist tomheten i hans eget «press bak kulissene», utført gjennom et halvt århundre, og han innså uten tvil den uunngåelige fiasko som lå forut etter at sioniststaten hadde blitt født i terror. Psykologisk sett var dette et øyeblikk av stor interesse i fortellingen. Kanskje blir mennesker vise på deres gamle dager. De blir trøtte av de voldelige ord og gjerninger som synes å løse alt i deres konspiratoriske ungdom, og denne lede kan ha grepet Chaim Weizmann. Hvis den gjorde det, var det for seint å endre noe som helst. Den maskinen han hadde bygd måtte fortsette av egen kraft, helt til den nådde fram til å ha destruert seg selv og alt på dens vei. Den resterende framtid for sionismen lå i hendene på «bevegelsens demoraliserende krefter», og han hadde lagt den der.

Han mottok ikke forsamlingens tillitsvotum og ble ikke gjenvalgt som president for World Zionist-organisasjonen. Førti år etter Herzl ble han kastet ut, slik han hadde kastet ut Herzl, og grunnleggende av samme årsak. Han og hans khazarer fra Russland hadde styrtet Herzl fordi Herzl ønsket å akseptere Uganda, noe som betydde å gi opp Palestina. Han selv ble styrtet fordi han fryktet å gjenoppta terror og mord som politikk, og det betydde også å oppgi Palestina.

Desperasjonen lød allerede tidligere i hans hentydninger til mordet på lord Moyne: «Den palestinske jødedom vil … skjære denne ondskap bort, rubb og stubb, fra sin midte … dette helt igjennom u-jødiske fenomen.» Disse ord var henvendt til alle vestlige ører og de lød besnærende. Men politisk mord var ikke «et helt igjennom u-jødisk fenomen» i de talmudiske områder av Russland, hvor Weizmann tilbrakte sin revolusjonære og konspiratoriske ungdom, som han godt visste, og en hel rekke liknende gjerninger plettet fortiden. Og siden han talte til en sionistisk forsamling, innrømmet han åpenhjertig at politisk mord ikke var et «helt igjennom u-jødisk fenomen», men faktisk det motsatte: «Hva var terroren i Palestina annet enn den gamle ondskap i en ny og forferdelig bekledning.»

Denne «gamle ondskap» som steg opp fra sin talmudiske flaske for å konfrontere dr. Weizmann i Genève i 1946, ligger øyensynlig til grunn for de bange anelser som går som en rød tråd gjennom de siste sider av hans bok fra 1949 (da sioniststaten hadde blitt opprettet gjennom terror). Mordet på Moyne, sa han med en forutanelse «opplyser den avgrunn som terrorisme leder hen til». Weizmann så altså i sin siste tid hvor hans utrettelige reise hadde ledet: til en avgrunn! Han rakke å leve lenge nok til å se avgrunnen motta den første ladning ofre på nesten en million sjeler. Fra det øyeblikk da han ble kastet, gled den effektive kontroll over på «terroristenes» hender, som han kalte dem, og hans altfor seine utrop: «Tilbake!» lød for døve ører. «Aktivistene» (som de selv foretrekker å kalle seg) ble overlatt en makt til å antenne lunten til en tredje verdenskrig når det behaget dem. Weizmann overlevde lenge nok til å komme til å spille en avgjørende rolle i neste fase av foretakendet, men oppnådde aldri igjen sann makt i sionismen.

Fra 1946 overtok terroristene ledelsen. De gikk i gang med å drive engelskmennene ut av Palestina først, og visste at de ikke kunne feile med den tingenes tilstand som hadde oppstått i løpet av Andre Verdenskrig. Hvis engelskmennene forsvarte enten seg selv eller de semittiske arabere, ville ropet: «Antisemittisme» reise seg inntil politikerne i Washington falt over engelskmennene. Deretter, når engelskmennene hadde forsvunnet, ville terroristene drive araberne ut.

Terroren hadde vært i gang i mange år, og mordet på lord Moyne var bare en enkelt del av den. Faktisk sa en av de forpinte britiske kolonimestere i 1944 i Underhuset at den merkbart hadde bremset «den britiske krigsinnsats», eller med andre ord forlenget krigen (han er et troverdig vitne, for han ble ved sin død feiret av sionistene som «en trofast venn»). I 1946 og 1947, etter Genève-kongressen, ble terroren intensivert, hundrevis av britiske soldater ble skutt i bakhold mens de sov, bombet o.l. Terroren ble utført med vilje, slik at den skulle minne om «den gamle ondskap», da to britiske sersjanter ble pint langsomt til døde på en plantasje, og ble etterlatt hengt i et tre. Dette valg av en gammel levittisk form for slakting («å henge på et tre», dødsmåten som var «forbannet av Gud») betydde at tingene ble foretatt i overensstemmelse med den jødiske lov.

Den britiske regjering, kuet som den var av raseri i den amerikanske og britiske presse som var under felles kontroll, fryktet for beskyttelsen av sine myndighetspersoner og soldater, og en britisk soldat skrev til The Times: «Til hvilken nytte er det at regjeringen viser hæren sin sympati? Den hevner ikke de som blir myrdet, og den gjør heller ikke noe for å forhindre ytterligere drap. Er vi ikke lengre en nasjon med tilstrekkelig mot til å gjennomtvinge lov og orden der hvor det er vårt ansvar å gjøre det?»

Dette var tilfellet. De store vestlige regjeringer hadde falt sammen under «uimotståelig press» til en tilstand av viljeløs tilfangetakelse, og England og Amerika hadde, i det minste for en tid, sluttet med å være suverene nasjoner. I det lange løp henviste den engelske regjering i panikk til Palestina-problemet til den nye organisasjon i New York med navnet «De Forente Nasjoner» (som hadde like lite rett til å bestemme over Palestina som Folkeforbundet før den).

Delegerte fra Haiti, Liberia, Honduras og andre deler av «den frie verden» myldret til Lake Success, et ynkelig forstadsvannhull utenfor New York. Verden kokte på denne tiden, og fra FNs morsvesen ble det utklekket diverse FN-barn, slik som COBSRA, UNRRA, UNESCO. På denne dagen avga noe som kalte seg UNSCOP (United Nations Special Committee on Palestine) sin rapport til FN, der «delingen av Palestina» ble anbefalt.

Weizmann var (selv om han hadde blitt avsatt av sionistorganisasjonen for sine advarsler mot terrorisme) enda en gang den vesentligste autoritet som ble hørt av UNSCOP i Jerusalem, hvoretter han raskt vendte tilbake til New York, hvor han i oktober og november 1947 dominerte det hemmelig spill som ledende lobbyist. «Uimotståelig press» virket med uopphørlig styrke. De delegerte, som offentlighetens masser så på filmlerretene, var marionettedukker. Det store spill foregikk helt og holdent bak kulissene, og i denne Chestertons «virkelige verden», som massene ikke så noe som helst til, foregikk to store operasjoner, og gjennom dem ble Palestinas skjebne avgjort, langt fra FNs diskusjonslokaler. Først og fremst ble hundretusenvis av jøder fra Russland og Øst-Europa smuglet gjennom Vest-Europa for å invadere Palestina. For det andre ble et kommende amerikansk presidentvalg brukt av sionistene som en metode til å sette de rivaliserende partiene der til å overby hverandre for å få sionistisk støtte, og på den måten sikret de at den avgjørende amerikanske stemme i FN ville bli avgitt til støtte for invasjonen.

I hvert enkelt av disse to tilfeller og på samme måte som gjennom de siste tre tiår, vokste det fram menn som forsøkte å vikle sine land ut av dette spillets konsekvenser. Den hemmelige masseflytting gjennom Vest-Europa av øst-jødene ble avslørt av en britisk general, Sir Frederick Morgan (hans innsats i planleggingen av invasjonen i Normandie hedres i Eisenhowers bok). Da krigshandlingene endte, ble general Morgan utlånt av det britiske krigsdepartementet til «UNRRA», denne FNs underorganisasjon som skulle «støtte og rehabilitere» de lidende fra krigen. General Morgan ble satt i spissen for de mest triste skjebner blant disse («flyktninger») og fant gjennom det ut at UNRRA, som kostet amerikanske og britiske skatteytere kjempemessige beløp, ble brukt som paraply-organisasjon til å dekke over masseflyttingen av jøder fra de østlige områder til Palestina. Disse menneskene var ikke «flyktninger». Deres hjemland hadde blitt «frigjort» av Den røde hær, og de var i stand til å leve i dem, idet deres velferd var sikret av særloven mot «antisemittisme», som disse kommunist-dominerte landene hadde mottatt fra deres kommunistiske overherre. De hadde ikke blitt «drevet ut av Tyskland», hvor de aldri hadde bodd. Dette var faktisk Ostjuden, khazarene, som av deres talmudiske herrer ble drevet til et nytt land for å tjene et konspiratorisk formål.

På denne måten ble en ny krig tilrettelagt på glørne fra den utdøende krig, og general Morgan uttalte to ganger offentlig (i januar og august 1946) at «en hemmelig organisasjon eksisterte med det formål å fremme en massebevegelse av jøder fra Europa, en Exodus nummer to». Senator Herbert, Lehman, en framtredende sionist og generaldirektør for UNRRA, sa at denne advarsel var «antisemittisk», og krevde general Morgans avskjedigelse. Han trakk kravet tilbake da general Morgan nektet å ha hatt «antisemittisk» hensikt, men da generalen gjentok sin advarsel åtte måneder seinere, ble han uten videre sparket av den nye generaldirektør, en sionist-sympatisør og tidligere borgermester for New York, Fiorello La Guardia, kjent blant New Yorks befolkning som Den Lille Blomst. La Guardia utnevnte deretter en Myer Cohen i general Morgans sted. Den britiske regjering skyndte seg med å straffe general Morgan ved å pensjonere den berømte invasjons-planlegger, idet den (falsk) hevdet at dette skjedde etter hans egen anmodning.

To institusjoner med høy status bekreftet uavhengig av hverandre general Morgans opplysninger. Som følge av medienes underdanige tilstand mottok deres avsløringer imidlertid liten oppmerksomhet. Et spesialutvalg (Select Committee on Estimates) fra det britiske Underhus rapporterte (i november 1946) at «svært store antall jøder, nesten så mange at de utgjorde en Exodus nummer to, har beveget seg fra Øst-Europa til de amerikanske soner i Tyskland og Østerrike med i det fleste tilfeller den hensikt å komme videre til Palestina. Det er tydelig at det er en sterkt organisert bevegelse med rikelige midler og en sterk makt bak seg, men underutvalget var ikke i stand til å finne noen virkelige beviser på hvem som er de virkelige bakmenn». En krigsundersøkelseskomité som ble sendt til Europa av De Forente Staters Senat, sa at «en kraftig folkevandring av jøder fra det østlige Europa inn i den amerikanske sone i Tyskland er en del av en nøye konstruert plan, som er finansiert av særinteresse-grupper i De Forente Stater».

Vi får igjen bildet av en sammensvergelse som støttes av Vestens regjeringer, i dette tilfelle spesielt den amerikanske. «Organisasjonen» i Amerika disponerte gavmildt over amerikanske og britiske offentlige midler og iscenesatte en masseflytting av en befolkning under dekke av krigsnødhjelp. Dens ledere var i stand til uten videre å avskjedige høye myndighetspersoner som var offentlig lønnet, når disse avslørte hva som gikk for seg, og den britiske regjering støttet denne handling. Til tross for at man skulle tro at den revolusjonære stats motbydelighet på dette tidspunkt (1946-47) hadde gått opp for Vestens politikere (man førte «kald krig» mot den), handlet de tre regjeringene i Washington, London og Moskva i fullkommen enighet om denne ene saken. Denne «exodus» kom fra Russland og fra den del av Europa som ble forlatt av Vesten til fordel for revolusjonen. Ikke noe menneske kan forlate sovjetstaten uten en tillatelse, noe som svært sjelden gis, men i dette ene tilfellet ble jernteppet åpnet for en folkemasse som var akkurat stor nok til å sikre øyeblikkelig krig og evig framtidig uro i Midtøsten. Likeså smertefritt hadde grensene og portene åpnet tretti år tidligere hos Tysland (en fiende), hos England (en alliert) og hos Amerika (en nøytral) for å slippe de revolusjonære av sted til Russland. Ved begge anledninger var det på dette øverste politiske plan, det overnasjonale plan, ingen allierte, fiender eller nøytrale. Alle regjeringer lystret den øverste Makts bud.

En av de britiske koloniministre som tidlig ble involvert i sionismen, Leopold Amery, hadde uttalt: «Vi tenkte da vi utstedte Balfour-erklæringen at hvis jødene kunne bli en majoritet i Palestina, ville de danne en jødisk stat.» I 1946-1948 var denne tanken omsider blitt en realitet på den eneste mulige måten: at man sikret seg en eller annen handling av skinn-legalisering fra «De Forente Nasjoner» for den invasjon som skulle finne sted. For å sikre den var det nødvendig med den amerikanske presidents underkastelse. Og måten å skaffe den på, var ved å true hans parti-rådgivere med nederlag i det kommende presidentvalg, som lå et år ute i framtida.

En Tredje Verdenskrig ble i virkeligheten grunnlagt i den letnende tåken fra Andre Verdenskrig gjennom denne hemmelighetsfullt organiserte folkevandring, og i Amerika forsøkte de to menn, som (etter sparkingen av general Morgan i Europa) hadde det direkte ansvar, å avverge faren. Den ene var general Marshall, hvis intervensjoner i spørsmålet om invasjon av Europa og senere vedrørende Kina, hadde vist seg å være illevarslende. I spørsmålet om Palestina viste han klokskap. I 1947 var han utenriksminister og var derfor hovedansvarlig for utenrikspolitikken. Han forsøkte å forhindre sitt lands involvering i den palestinske fiasko og, som det skjedde i alle slike tilfeller, ble han snart fjernet.

Den andre mannen var James Forrestal, forsvarsministeren. Han var en suksessfull bankmann som ble tatt med i regjeringen i krigstiden på grunn av sine lederevner. Han var velhavende og kun en trang til å tjene sitt land kan ha fått ham til å ta jobben. Han forutså katastrofale konsekvenser av involveringen og døde med en forvissning om at det var helt mislykket for ham å unngå den. Av alle de menn som var innblandet gjennom to generasjoner, hadde kun han etterlatt en dagbok, som fullstendig avslører de metoder som Sion kontrollerer og manipulerer regenter og regjeringer gjennom.

Truman gikk enda videre enn selv president Roosevelt i å fjerne områdene utenrikspolitikk og nasjonal sikkerhet fra de respektive ansvarlige ministre, og i å handle imot deres råd under det presset som ble anvendt gjennom valg-rådgivere. Fortellingen gjøres fullstendig gjennom Forrestals dagbok, Trumans egne memoarer og Weizmanns bok.

Kampen bak kulissene om kontroll over den amerikanske president og dermed kontroll over republikken selv, varte fra etteråret 1947 til foråret 1948, det vil si fra FNs debatt om delingen av Palestina til sioniststatens utnevnelse etter dens voldelige erobring av land.

Datoer er viktige. I november 1947 ønsket sionistene avstemning om «deling», og i mai 1948 ønsket de anerkjennelse av deres invasjon. Presidentvalget skulle finne sted i november 1948, og de avgjørende innledninger til det, nominasjonene, i juni og juli 1948. Partilederne fortalte Truman at hans gjenvalg avhang av sionist-gaven. Opposisjonens kandidat mottok en tilsvarende beskjed fra sine partisjefer. På den måten antok valgkampanjen karakter av en auksjon, der hver av presidentkandidatene var under et konstant press fra deres kampanjeledere for å overby hverandre med hensyn til å støtte invasjonen av Palestina. Under disse omstendigheter kunne den vinnende kandidat kun føle at en valgseier var en belønning for «å støtte deling» i november 1947 og for «å anerkjenne» i mai 1948. Intet kunne tydeligere illustrere den enorme forandring som masseinnvandringen av østjøder i perioden etter Borgerkrigen hadde forårsaket i den amerikanske republikks affærer. Forrestal etterlot en komplett beretning over de viktigste trekk i denne skjebnesvangre, skjulte kamp.

Tidsbomben, som hadde blitt anbrakt av Balfour tretti år tidligere, nådde sitt tidspunkt for eksplosjon da den britiske regjering i 1947 meldte at den ville trekke seg ut av Palestina dersom andre makter gjorde en upartisk administrasjon umulig. Dette var svaret på president Trumans forslag om at 100.000 «flyktninger» straks skulle få lov til å komme inn i Palestina. Trumans ansvarlige rådgivere fortalte straks den amerikanske regjering om konsekvensene av en britisk tilbaketrekning. General Marshall fortalte regjeringen at en slik britisk tilbaketrekning «ville bli fulgt opp av en blodig kamp mellom arabere og jøder» (8. august 1947), og hans vise-utenriksminister, Robert Lovett, pekte på faren for «å spikre fast følelsene blant alle de arabiske og muhammedanske folk» imot De Forente Stater (15. august 1947).

Denne advarsel ble omgående besvart av partipolitikkens stemme. Under en regjeringsfrokost presset Robert Hannegan (minister for Post- og Televesen, men tidligere formann for presidentens parti, Det Demokratiske Parti) presidenten til å «komme med en uttalelse angående Palestina-politikken», som skulle kreve «adgang for 150.000 sionister». Partimannens råd var altså at president Truman skulle besvare den britiske advarsel med å forøke sitt bud for å oppnå sionistisk støtte fra 100.000 til 150.000 personer. Hannegan sa at dette nye kravet «ville ha en svært stor innflytelse og effekt på fremskaffelse av pengemidler til Den Demokratiske Nasjonale Komité» og tilføyde, som bevis på hva han lovte, at det tidligere krav (som angikk 100.000 immigranter) hadde produsert det resultat at «svært store summer hadde blitt mottatt fra jødiske bidragsytere, og at de ville bli påvirket til enten å gi eller holde på pengene, alt etter hva presidenten gjorde i forbindelse med Palestina».

Problemet ble altså helt fra begynnelsen presentert for presidenten på den mest lettforståelige måte, som på den ene siden nasjonens interesse, og på den andre siden partibidrag, partistemmer og partisuksess. Det ble diskutert i løpet av de følgende måneder – og ble til slutt avgjort på vilkårene uten skjønnmaling.

Nå ble Forrestals bekymring akutt. Han hevdet at hvis statspolitikk og nasjonal sikkerhet (hans domene) skulle underordnes stemmekjøp, ville landet komme under sionistisk kontroll, og han hadde tidligere (i 1946) spurte presidenten om ikke Palestina kunne «bli tatt ut av politikk». Truman hadde på det tidspunkt «vært prinsipielt enig», men tilkjennega følelsen av at «det ikke ville komme mye ut av et slikt forsøk, at politisk manøvrering er uunngåelig, når politikk og vår regjering er som de er».

I september 1947 arbeidet Forrestal, ansporet av sine bange anelser, på å få Palestina «tatt ut av politikk». Hans idé gikk ut på at begge de konkurrerende partier skulle sikre et flertall av folk som kunne bringes til enighet om at vesentlige utenrikspolitiske temaer i den overskyggende nasjonale interesse skulle stilles utenfor valgperioden. Han møtte bare forakt for sin idé blant «den praktiske politikks menn».

Dypt foruroliget av Hannegans siterte bemerkninger fra den 4. september, spurte Forrestal under en regjeringsfrokost den 29. september 1948 åpent presidenten «om det ikke var mulig å løfte det jødisk-palestinske spørsmål ut av politikk». Truman sa at «det var verdt å forsøke å gjøre det, selv om han selvfølgelig var skeptisk». Under den neste regjeringsfrokost (6. oktober) tok partilederen skarpt til motmæle mot den ansvarlige minister:

«Hr. Hannegan brakte spørsmålet om Palestina opp. Han sa at mange mennesker, som hadde bidratt til den demokratiske kampanje presset hardt på for å få forsikringer fra regjeringen om definitiv støtte til den jødiske holdning i Palestina

Forrestal hadde forutsett Trumans kapitulasjon, og hans bekymring vokste. Han møtte Det Demokratiske Partis administrative leder, J. Howard McGrath (6. november 1947), og kunne igjen ikke komme noen vei. McGrath sa: «Det var to eller tre avgjørende stater som ikke kunne vinnes uten støtten fra mennesker som var dypt engasjerte i Palestina-spørsmålet.» Forrestal gjorde ikke noe inntrykk med sitt svar på dette: «Jeg sa at jeg heller ville tape de statene i et landsdekkende valg enn å løpe den risiko jeg følte kunne utvikle seg ytterligere gjennom vår handtering av Palestina-spørsmålet.»

Den neste dag mottok han igjen en rapport fra General Marshall, som fortalte regjeringen at Midtøsten var «som en kruttønne», og Forrestal «gjentok så mitt forslag om at … det ble gjort et seriøst forsøk på å bringe Palestina-spørsmålet ut av amerikansk partipolitikk … Innenrikspolitikk stanset ved Atlanterhavet, og ikke noe spørsmål var så farlig for vår sikkerhet som nettopp dette ene» (7. november 1947).

Avstemningen om «deling» nærmet seg på dette tidspunkt, og Forrestal appellerte enda en gang til McGrath, den demokratiske partileder, idet han viste ham en hemmelig rapport om Palestina som etterretningstjenesten hadde levert. McGrath feide denne til side og sa at jødiske kilder var ansvarlige for en anselig del av bidragene til Den Demokratiske Nasjonale Komité, og at mange av disse bidrag hadde blitt gitt «med en klar idé fra givernes side om at de ville få en sjanse til å uttrykke sine synspunkter og få dem seriøst behandlet ved slike anledninger, som det nåværende Palestina-spørsmålet representerte. Det var en følelse blant jødene av at De Forente Stater ikke gjorde hva det burde for å skaffe stemmer i FNs Generalforsamling til fordel for delingen av Palestina, og videre ville jødene forvente at USA ville gjøre sitt ytterste gjennom maktanvendelse om nødvendig for å tvinge gjennom delingen, dersom den ble vedtatt i FN».

Dette sitat avslører prosessen som fant sted bak kulissene, med en gradvis økning av budene for å motta sioniststemmer. I starten hadde man bare «forventet» USA’s støtte til delingsforslaget. Men i løpet av få uker hadde denne «forventning» vokst til et krav om at USA skulle arbeide for å «skaffe stemmer» fra andre land til fordel for delingen og skulle anvende amerikanske tropper for å tvinge igjennom delingen, og partibossen var ganske tilvendt slike tanker (hvis amerikanske tropper befinner seg selv i Midtøsten i 1950- eller 1960-årene, vil de som har lest Forrestals Diaries (dagbøker) vite hvorfor de ble sendt dit. Forrestal må ha handlet ut fra en pliktfølelse snarere enn håp, da han innstendig ba McGrath om «å gi denne saken ettertanke, fordi den ikke bare involverte araberne i Midtøsten, men ytterligere kunne dra inn hele den muslimske verden med dens firehundre millioner mennesker: Egypt, Nord-Afrika, India og Afghanistan».

Alt mens Forrestal utkjempet denne utsiktsløse kamp bak kulissene i Det Hvite Hus og partihovedkvarteret, var Weizmann utrettelig i gang i Washington, New York og Lake Success med å organisere «stemmene» for delingen. Han hadde sine problemer, men ble reddet ut av disse i siste øyeblikk da han fant «en velkommen og bemerkelsesverdig forandring» blant en del av disse «velhavende jøder» som hittil hadde vært imot sionismen. På dette seine tidspunkt i sin beretning omtaler han for første gang Bernard Baruch, idet han sier at Baruch tidligere hadde vært «en opposisjons-jøde», en av de «rike og mektige jøder som var imot tanken om et Jødisk Nasjonalt Hjem, men uten å vite særlig mye om emnet».

Man kan bare gjette på den eksakte sammensetning og karakter av «den jødiske internasjonale» som Kastein beskrev som hadde oppstått omkring begynnelsen av dette århundre. I lyset av alt det som har skjedd i disse femti årene er det tillatt å forestille seg den som en permanent, høyt plassert styrelse, spredt ut over alle nasjoners grenser, der medlemskap sannsynligvis kun endres når en tom plass oppstår på grunn av dødsfall. Hvis den ser slik ut, er det en ytterligere rimelig antakelse at Weizmann var en svært høyt plassert funksjonær, kanskje den høyeste under den, men at det uten tvil var en gruppe over ham. I så fall vil jeg satse på at de fire viktigste medlemmer av den på denne tid i USA var Bernard Baruch, først og fremst, deretter senator Herbert Lehman, Henry Morgenthau junior, og dommer Felix Frankfurter. Om det skulle være tvil om en av dem, var det tidligere rundt Baruch, som aldri offentlig hadde satt seg selv i forbindelse med «venstreorienterte» saker eller sionismen. Hans gode venn, Winston Churchill, ga videre Baruchs «negative syn» på sionismen til Weizmann, som følgelig (som han forteller) «gjorde seg stort bry med ikke å berøre ‘det jødiske problem’», når han møtte Baruch i Amerika.

Ikke desto mindre «endret Baruch seg plutselig betydelig» på dette avgjørende tidspunkt (Weizmann) og hans støtte lagt sammen med det sionistiske «presset», som ble utøvd overfor de amerikanske politikere, var avgjørende. Weizmann oppdaget under sitt travle arbeid i lobby-korridorene ved Lake Success at den amerikanske delegasjonen var imot delingen av Palestina. Deretter sikret han seg den «spesielt gagnlige» støtte fra Baruch (som inntil da i førti år eller lenger hadde blitt ansett for motstander av sionismen, sågar av slike fortrolige venner som Winston Churchill!) og også fra Henry Morgenthau junior (hvis navn er knyttet til planen om «blind hevn», som Roosevelt og Churchill tok til seg i Ottawa i 1944).

Baruch følte antakelig ikke samme ærefrykt for Weizmann som den som vanligvis grep vestlige politikere når han var i nærheten. Derfor må hans uventede støtte til sionismen skyldes en plutselig omvendelse eller avsløring av en følelse han tidligere hadde skjult. I begge tilfeller ble hans involvering avgjørende, som det vil ses.

Weizmann hadde god hjelp fra de andre maktfulle jøder i Det Demokratiske Parti. Senator Lehman var leder av UNRRA da denne institusjonen ble brukt til å smugle jøder gjennom Europa til Palestina, og han hadde krevet general Morgans avskjedigelse for offentlig å ha gjort oppmerksom på denne masseflyttingen av mennesker. Hans andel av dramaet var allerede tydelig. Dommer Frankfurter var like travelt opptatt. Forrestal ble av Loy Henderson (som var leder av Midtøsten-saker i utenriksdepartementet) fortalt at «et svært stort press hadde blitt lagt på ham og Lovett for å få Amerika til aktivt å arbeide for stemmer til fordel for delingen av Palestina i FN. Han sa at både Felix Frankfurter og dommer Murphy hadde sendt beskjeder til Filippinenes delegerte, der de kraftig anmodet om dennes stemme». (Dette er den samme Frankfurter som ved Fredskonferansen i 1919 i Paris oppsøkte House for «å tale om jødene i Palestina». Han var også den omsorgsfulle lærer for Alger Hiss på Harvard Law School.)

Siden Weizmann hadde slik støtte, var han en beleirende general med en sterk hær i ryggen da han besøkte borgens øverstkommanderende, president Truman, den 19. november 1947 for å kreve at De Forente Stater støttet delingen av Palestina og videre at Negev-området (som Weizmann tilla «stor betydning») skulle innlemmes i det sionistiske territorium.

Trumans disiplin var eksemplarisk: «Han lovte meg at han omgående ville sette seg i forbindelse med den amerikanske delegasjon» (dr. Weizmann). Ute ved Lake Success ble lederen av den amerikanske delegasjon, Herschel Johnson, nettopp som han skulle til å informere den sionistiske delegerte om den amerikanske beslutning om å stemme imot innlemmelsen av Negev, kalt til telefonen, der han gjennom president Truman mottok Weizmanns ordrer. Herved var gjerningen sikret, og den 29. november 1947 anbefalte FNs Generalforsamling (sionistisk propaganda sier alltid «besluttet») at «uavhengige arabiske og jødiske stater og det særlige internasjonale styre av Jerusalem» skulle skapes når det britiske «Mandat» opphørte 1. august 1948.

Avstemningen endte med 31 for, 13 imot og 10 blanke. Den måten som de amerikanske stemmene var skaffet på, har blitt vist. Med hensyn til noen av de andre stemmer, sa vise-utenriksminister Robert Lovett under den neste regjeringsfrokost (1. desember 1947), at han «aldri i sitt liv hadde vært utsatt for så sterkt press som i de seneste tre dager». Firestone Tire and Rubber Company, som hadde en konsesjon i Liberia meddelte (fortalte han) at selskapet telefonisk hadde blitt anmodet om å instruere sin representant i Liberia om «å utøve press mot den liberianske regjering til fordel for delingen». (Loy Hendersons beretning om det «store press» som ble utøvd for å få amerikanerne til å «arbeide for» de små landenes stemmer, er allerede blitt sitert.) Slik ble avstemningen i århundrets mest eksplosive sak ordnet i «De forente Nasjoner».

Under regjeringsfrokosten like etter denne «avstemning», vendte Forrestal tilbake til sitt angrep: «Jeg bemerket at mange tenksomme mennesker av den jødiske tro hadde store betenkeligheter med hensyn til klokskapen i sionistenes press for å få en jødisk stat i Palestina … Beslutningen innebar en stor fare for dette lands framtidige sikkerhet.» Han diskuterte deretter spørsmålet (3. desember 1947) med James F. Byrnes, som hadde sluttet som utenriksminister tidligere på året (fjerningen av ham var forutsigbar. Det var nemlig han som avslørte president Roosevelts løfte til Ibn Saoud).

Byrnes sa at president Trumans handlinger hadde satt den britiske regjering «i en ytterst vanskelig stilling» og tilføyde at David K. Niles og dommer Samuel Rosenmann «var de hovedansvarlige» for det. Begge disse menn hadde blitt brakt inn i Det Hvite Hus som en del av den «palass-vakt» som Roosevelt omga seg med. Niles (av russisk-jødisk herkomst) var «rådgiveren angående jødiske anliggender» og dommer Rosenmann hadde hjulpet til med å skrive presidentens taler. Disse menn (sa Byrnes) fortalte Truman «at Dewey var i ferd med å komme med en uttalelse som favoriserte den sionistiske holdning til Palestina, og de hadde insistert på at med mindre presidenten kom dette i forkjøpet, ville Staten New York bli tapt for demokratene».

Her ga Byrnes oss enda et glimt av auksjonen bak kulissene. De to kandidatene til den høyeste stilling i De Forente Stater (Thomas Dewey var den kommende presidentkandidat for det andre partiet, Republikanerne) ser i disse portretteringer ut som barn som settes opp mot hverandre ved hjelp av en pose fylt med godterier. Truman hadde gjennom å lystre sionistene i saken om deling på ingen måte sikret Demokratene premien, for valget lå enda et år ute i framtida, og i mellomtida ville sionistene kreve mer og mer, og Det Republikanske Parti ville by høyere og høyere for den lokkende godteposen.

Forrestal forsøkte deretter å styrke utenriksdepartementets stilling i dets motstand mot presidenten ved et memorandum (21. januar 1948), der han analyserte de farer for den amerikanske nasjonale sikkerhet som stammet fra denne sammenfiltring: «Det er tvilsomt om noen del av våre utenlandske relasjoner er av større betydning eller innebærer større fare … for De Forente Staters sikkerhet enn våre relasjoner i Midtøsten.» Han advarte mot å gjøre «permanent skade på våre relasjoner til den muslimske verden» og «å snuble inn i krig». Han sa at han hadde funnet «en liten oppmuntring» blant individuelle republikanere for sitt forslag om å ta spørsmålet «ut av partipolitikken», men at han hos demokratene hadde støtt på en følelse av «at en betydelig del av de demokratiske midler kommer fra sionistiske kilder, som til gjengjeld var tilbøyelige til å kreve denne del av vår nasjonale politikk i pant».

De siste ni ordene er nøyaktige og bokstavelig korrekte. Sionistene krevde en underkastelse av amerikansk nasjonal politikk og tilbød til gjengjeld presidentjobben til den høystbydende. Hvorvidt de i virkeligheten var i stand til å levere hva de lovte, er aldri blitt etterprøvd. Partilederne tok dem på deres ord, og kandidatene for begge partier tok på seg underkastelsens slør allerede før de ble nominert, med mindre de allerede bar det.

Forrestal snakket innstendig med utenriksministeren (general Marshall) for å få denne til å protestere overfor presidenten, idet han understreket at en stor gruppe jøder «er av den mening at sionismens nåværende fanatisme kan få de aller alvorligste konsekvenser, ikke bare i deres splittende virkning på amerikanernes liv, men på lengre sikt også på jødenes stilling i verden».

Viseutenriksminister Lovett fremskaffet, da han hadde lest Forrestals memorandum, selv et som allerede tidligere hadde blitt lagd av utenriksdepartementets planleggingsavdeling. Den informerte presidenten om at delingsplanen «ikke fungerte» (nøyaktig som britiske regjeringer hadde blitt advart av deres koloni-myndighetspersoner om at «Mandatet ikke fungerte») – at De Forente Stater ikke var forpliktet til å støtte prosjektet, hvis det ikke kunne gjennomføres uten anvendelse av vold; at det var imot amerikanske interesser å levere våpen til sionistene, mens det ble nektet araberne; – at De Forente Stater ikke skulle påta seg å tvinge igjennom «anbefalingen» om deling og skulle forsøke å sikre tilbaketrekning av delingsforslaget.

Lovett tilføyde: «Det at andre bruker FN som propaganda-plattform vanskeliggjør vår styring av utenriksrelasjoner» og sa at utenriksdepartementet var «alvorlig plaget og handikappet av Niles’ aktiviteter i Det Hvite Hus ved at han gikk direkte til presidenten om saker vedrørende Palestina». Den samme dag, klaget viseministeren, hadde han enda en gang vært under «press». Niles hadde telefonert fra Det Hvite Hus og «uttrykte håp om at forbudet mot våpensalg til sionistene ville bli opphevet».

På dette tidspunkt ble Forrestal tydeligvis til en stor irritasjon for kreftene bak Det Hvite Hus og hans eliminering ble besluttet. Først fikk han besøk av Franklin D. Roosevelt junior. Uansett farens løfte på dødsleiet om ikke å foreta «fiendtlig handling imot araberne», var sønnen (en New York-politiker med presidentdrømmer) en ekstrem sionistforkjemper. Forrestal bemerket skarpt: «Jeg syntes nok at de metoder som hadde blitt anvendt av folk utenfor regjeringens indre krets til å bringe press og tvang under trusler imot andre nasjoner i FN’s Generalforsamling, var på grensen av en skandale.» Han mintes (som med forbauselse) hvordan hans gjest «ikke kom med trusler» som reaksjon på dette, og han forklarte deretter sitt forslag om å «løfte spørsmålet ut av politikk» gjennom avtale partiene mellom.

Roosevelt junior svarte at «dette var umulig; at nasjonen var altfor dypt engasjert allerede, og at Det Demokratiske Parti videre ville tape og Republikanerne vinne ved en slik ordning». Forrestal innvendte at «hvis man ikke fulgte sionistene, kunne man muligens tape statene New York, Pennsylvania og California» (de «avgjørende stater», som tidligere ble omtalt av partileder McGrath). «Jeg syntes at det var på tide at noen begynte å se litt på om vi ikke var i ferd med å miste De Forente Stater.»

Det er ikke skrevet ned noe svar fra Roosevelt på dette, men han var en budbringer om ulykke for Forrestal, for på samme dag (3. februar 1948) kom Bernard Baruchs innblanding. Baruch, som tidligere hadde vært en motstander av sionismen, hadde nå blitt så fanatisk tilhenger av saken at han rådet Forrestal til «ikke å være aktiv i denne saken … Jeg var allerede identifisert med motstand mot FNs politikk i Palestina i en grad som ikke var i min egen interesse».

Illevarslende ord for Forrestal! Skriftlige kilder beretter her for første gang om en spesifikk innblanding fra Baruch i høytrangerte affærer og av hvilken type. Hans råd gikk ut på at Forrestal, en minister, skulle ta vare på sin egen personlige interesse som var i fare. Forrestal, en ansvarlig minister, hadde inntil da utelukkende overveid sitt lands interesser. Forrestal beretter ikke om han i dette rådet så noe truende. Hans hentydning til Roosevelt den samme dagen viser allikevel at ideen om «trusler» var i hans tanker.

Han ga nå etter for den frykt som til slutt fikk nesten alle menn som kjempet imot Sions slaveri, til å bukke under. Fire dager seinere (7. februar 1948) forfattet han et siste skrift om emnet, som han aldri viste presidenten, men som inneholder noe av historisk betydning. Han sa: «Den 6. februar fortalte Eisenhower meg at en effektiv amerikansk involvering i en politistyrke i Palestina, med tilstrekkelige forsyningsenheter, ville kreve omkring en divisjon.» På dette tidspunkt var general Eisenhower (som på daværende tidspunkt var øverste militære leder (Chief of Staff) derfor i ferd med å lage planer for amerikanske troppers potensielle engasjement i Palestina. Forrestal la bort sitt siste memorandum om emnet. Den 12. og 18. februar rettet han to siste appeller til general Marshall om å gå i rette med presidenten og med partilederne, og på dette punkt i tiden opphørte hans anstrengelser.

Dette var allikevel til liten nytte for ham, for innen det hadde gått 12 måneder var han bokstavelig talt blitt jaget til døde. Hans endelikt må beskrives her, innen historien om den bevæpnede erobring av Palestina skal fortelles. Det er den klassiske historien om en forfølgelse gjennom bakvaskelse som til slutt fører til døden.

Jeg var for første gang i Amerika tidlig i 1949, og ble desorientert over å se hvor giftige angrepene i pressen og radioen var på en viss James Forrestal, forsvarsministeren. Jeg kjente ikke annet til ham enn hans navn; og den rolle han hadde i dette spillet (som berettet ovenfor) var på dette tidspunkt fullstendig ukjent for offentligheten. Ikke desto mindre kunne denne daglig lese eller høre at han var sinnssyk, at han var en kujon som hadde forlatt sin kone, som deretter hadde blitt overfalt av en innbruddstyv, at han var en skattesnyter og mange andre slike ting. Ved et tilfelle møtte jeg en av hans venner, som fortalte meg at han hadde blitt så nedslått over denne forfølgelsen at hans nærmeste omgangskrets var svært bekymret for ham. Noen få uker senere kastet han seg ut fra et vindu i en høy bygning og etterlot i sitt rom noen kopierte vers fra en gresk tragedie, som sluttet med refrenget: «Ak, ak, vil ropet lyde …»

Amerikanske injurielover er liberale og varierer fra stat til stat, og rettssaker er langvarige. Selv en sak som ender i suksess gir ikke nødvendigvis noen oppreisning av ære. Det settes i praksis så godt som ingen grenser for hva som kan sies om en mann som er satt opp for bakvaskelse. Beskyldningene trykkes i et språk som skal hisse opp massenes lidenskaper, og når de sendes i radioen, sendes de med hysteriske betoninger som minte meg om stemmene hos primitive afrikanske stammefolk når de befant seg i en kataleptisk tilstand. Blant Forrestals etterlatte ting ble det funnet en utklippsbok fylt av disse angrep, og i hans siste tid kunne han ikke holde ut å lytte til radioen. Bakvaskelsenes skittbunker ble helt over hans hode, og til sist sluttet to radioverter seg til jakten på ham. En av dem sendte ut (9. januar 1949) en melding om at president Truman ville «akseptere Forrestals oppsigelse innen uka var omme» (og fulgte deretter opp med bakvaskelse om at Forrestal hadde hatt aksjer i German Dye Trust (Tysk Fargefond). Den 11. januar fortalte radiovert nr. to til de mange millioner lyttere at president Truman på dette tidspunkt ville ha akseptert Forrestals oppsigelse hvis ikke den første radioverten hadde foregrepet begivenhetenes gang (historien om juvel-tyveri ble tilføyd her). Noen få uker på forhånd fortalte president Truman pressen at han hadde bedt Forrestal om ikke å gå. Den 1. mars sendte han bud etter Forrestal og krevde nå uten forklaring hans øyeblikkelige oppsigelse med virkning fra den 1. mai. Forrestal begikk selvmord den 21. mai. Under begravelseshøytideligheten beskrev Truman ham som «et offer for krigen!»

(I parentes bemerket var en annen mann ved på samme måte å bli jaget i døden, som han kun unnslapp senere samme år, fordi hans selvmordsforsøk mislyktes. Forfølgelsen av ham kom fra samme bakvaskelses-kilde, selv om hans forbrytelse lå i den andre avdelingen, kommunismen. Whittaker Chambers hadde syndet gjennom sine forsøk på å avsløre kommunist-infiltrasjon i den amerikanske regjering. Jeg var i Amerika mens han led under disse prøvelsene som han beskriver i sin bok Witness. Boka inneholder et slående eksempel på den talmudiske praksis jeg tidligere antydet om, med å «forbanne gjennom et vredt, fastnaglet blikk» (Jewish Encyclopeida). Bokstavtro talmudister ville sannsynligvis sett et tegn på lovens fysiske effekt i Chambers selvmordsforsøk og i den helsesvikt som han etter det led av.)

Da Forrestal hadde trukket seg tilbake i taushet, etter advarselen fra Baruch, fortsatte de ansvarlige menn i utenriksdepartementet deres kamp, ledet av general Marshall. (I hele denne perioden førte Bevin sin ensomme kamp imot så vel den konservative opposisjon som imot hele sitt eget parti.) På et enkelt tidspunkt så det for første gang siden 1817 ut til at de ansvarlige regjeringsmedlemmer i begge land hadde fått overtaket.

Det var i mars 1948. Volden hadde vokst til slike høyder i Palestina siden FNs «anbefaling» av landets deling, at Sikkerhetsrådet ble forskrekket og blåste tilbaketog. Selv president Truman var rystet, og hans representant i Sikkerhetsrådet annonserte en motsatt amerikansk politikk¸ idet man (19. mars 1949) foreslo at delingen ble utsatt og en våpenstillstand sikret, samt at opphøret av «Mandatet» skulle avløses av et «Formynderskap» (dette var i realiteten innholdet av utenriksdepartementets januar-memorandum).

I siste øyeblikk syntes ideen om «den jødiske stat» således å falle sammen. Etterkrigstidens tilbakevending til fornuft var ved å sette inn (den prosess, som Lloyd tretti år tidligere advarende hadde kalt «tø-perioden») og hvis kuppet mislyktes nå, kunne kun en tredje verdenskrig by på en ny leilighet. «Formynderskapet» ville være «Mandatet» i en ny skikkelse, men med De Forente Nasjoner som det land som var sterkest involvert. Om ytterligere ti eller tjue år ville Amerika under sionistisk press finne «Formynderskapet» likeså «ubrukelig» som britene hadde funnet «Mandatet» ubrukelig.

Det var nå eller aldri, og sionistene slo omgående til. De presenterte «De Forente Nasjoner» for en avsluttet kjensgjerning ved selv å dele Palestina. Den terrorakt dette ble gjennomført med, var en direkte følge av den politikk som hadde blitt vedtatt på verdenssionistkongressen i 1946, hvor «de demoraliserende krefter i bevegelsen» (dr. Weizmanns ord) hadde anbefalt «Motstand … Forsvar … Aktivisme», og Weizmann, som visste hva det betydde, hadde blitt avsatt for å ha protestert mot disse metoder.

Weizmann hadde kalt «terroren i Palestina» for «den gamle ondskap i en ny og forferdelig påkledning». Den 9. april 1948 skulle det vise seg hva han mente, og i særdeleshet hvorfor han kalte det den gamle ondskap. På denne dag skulle «aktivistene», sionismens terror- og snikmordgruppe «totalt utslette» en arabisk landsby til nøyaktig og bokstavelig oppfyllelse av Loven, slik det står skrevet i Femte Mosebok. (Som leseren vil minnes, er det den grunnleggende jødiske lov, om enn den selv er en endring av israelittenes opprinnelige lov.)

Dette var den mest betydningsfulle dag i hele sionismens historie. For araberne (som kjente Toraen og «i to tusen år hadde visst hva dere har måttet utkjempe to verdenskriger for å lære») betydde det at den grusomme Judas lov, som hadde blitt dannet av levittene mellom 700 og 400 f.Kr., nå skulle gjenoppstå og brukes imot dem med full styrke og villskap og med støtte fra så vel det kristne Vesten som fra det kommunistbesatte Russland. Den rituelle massakre, visste de, hadde til hensikt å demonstrere for dem hva som ville skje alle, dersom de ble værende. Deretter flyktet nesten hele den arabiske befolkning til de tilstøtende arabiske stater.

Massakren i Deir Yassin ble knapt nok omtalt i Vesten, som for eksempel i Time-magasinet i New York:

«Jødiske terrorister fra Stern-banden og Irgun Zvai Leumi stormet landsbyen Deir Yassin og slaktet alle de fant. Likene av 250 arabere, for det meste kvinner og små barn, ble seinere funnet kastet ned i brønner.»

Under Fredskonferansen i Versailles i 1919 hadde Weizmann erklært at «Bibelen er vårt mandat», og ordene lød godt i vestlige ører. Denne begivenhet viste hva ordene betydde, og de samme ordene ble gjentatt av sionistledene i Palestina tretti år etter at de hadde blitt brukt av Weizmann. Massakren i Deir Yassin var en handling som betydde «overholdelse» av de eldgamle «lover og befalinger», herunder den relevante tekst i Femte Mosebok: «Når Herren din Gud skal bringe deg inn i landet for at du skal eie det, og skal jage ut … sju nasjoner som er større enn deg … da skal du fullstendig utslette dem. Du skal ikke lage noen pakt med dem, ei heller vise dem nåde» samt den beslektede teksten «Du skal ikke la noe forbli i live, som ånder, men skal fullstendig utslette dem.» Det er i dag sju arabiske stater, og hver av dem har sin del av flyktningene fra 1948, som nå i åtte år har vært dem en levende påminnelse om den felles framtidige skjebne sionismen truer dem med under den eldgamle lov.

Den passive godkjennelsen det jødiske samfunn som helhet ga denne handlingen, viste tydeligere enn noe annet hvilken forandring sionismen på noen få år hadde forårsaket i jødiske sinn. Bernard J. Brown siterte i 1933 (kun fem år før Deir Yassin) den ovennevnte tekst i Femte Mosebok som grunn til arabernes frykt, og han tilføyde: «Selvfølgelig forstår de usiviliserte arabere ikke at den moderne jøde ikke tar sin bibel bokstavelig, at han er en vennlig og nestekjærlig person, og at han ikke ville være så grusom imot sitt medmenneske, men han mistenker jødene for at dersom de begrunner deres krav på Palestina med de historiske rettigheter til landet, kan de kun gjøre dette på Bibelens autoritet, og araberne nekter å avvise noen del av den.» Araberne hadde rett, og Brown tok feil. Denne opplyste, vestlige jøden kunne ikke i 1933 forestille seg at sionisme betydde en hel og full tilbakevending til oldtiden i dens mest barbariske skikkelse.

Sannsynligvis forble Deir Yassin en isolert hendelse kun fordi dens betydning var så tydelig at araberne forlot landet. Arthur Koestler er helt sikker på denne årsak-virkning. Han var i Palestina og sier at den arabiske befolkning etter Deir Yassin straks flyktet fra Haifa, Tiberia, Jaffa og alle andre byer og heretter fra hele landet, slik at «i mai var alle forsvunnet med unntakelse av noen få tusen». Alle upartiske autoriteter er enige om hensikten med og virkningen av Deir Yassin, og fra den 9. april 1948 hersket det ingen tvil lenger med hensyn til den eldgamle jødiske lovs bestemmende innflytelse på alle sionismens framtidige handlinger og ambisjoner. Deir Yassin forklarer frykten hos de overlevende arabiske stater i dag likeså mye som den forklarer flukten av de palestinske arabere.

Deir Yassin løste for en kort tid sionistenes problem. Delingen av Palestina ble gjennomført med makt. Samtidig avslørte begivenheten (for araberne om ikke for Vesten) av hvilken type Weizmanns «avgrunn, som terroren ledet fram mot» var. Fra 9. april 1948 sto Vesten selv ved kanten av denne avgrunn som var gravd ut gjennom to generasjoner av dens politikere.

På den måten endret situasjonen seg fullstendig mellom den 19. mars 1948, da den amerikanske regjering besluttet at deling var «ubrukelig» og følgelig endret sin politikk, og den 9. april 1948, da terrorismen sikret deling. Weizmann må fortsatt ha vært plaget av sin frykt, men nå, da territoriet hadde blitt vunnet for den jødiske stat, ville eller kunne han ikke trekke seg vekk fra «avgrunnen». Målet var nå å sikre enda et skifte i amerikansk politikk og sikre en anerkjennelse av det som var oppnådd gjennom terror, og i denne retning vendte Weizmann nok en gang alle sine anstrengelser. Ved den første endring i amerikansk politikk hadde han blitt hasteinnkalt til Lake Success fra London gjennom brev, telegraf og telefon, og dagen før denne endring ble meldt, var han i stuen med president Truman. Etter hvert som dagen skred fram og nyhetene fra Deir Yassin raskt gled over telegrafstrimlene, arbeidet han utrettelig på sitt aller viktigste mål: å vinne «anerkjennelse» for den jødiske stat, som var opprettet av terroristene ved Deir Yassin.

Weizmanns energi var usedvanlig. Han utførte en enmanns-beleiring av hele «De Forente Nasjoner» (naturligvis ble han overalt mottatt som representant for en ny slags verdensmakt). Han var for eksempel «i tett kontakt» med delegatene fra Uruguay og Guatemala, som han kalte «de alltid edle forsvarere» for sionismen, og med FNs generalsekretær, den gang en Trygve Lie fra Norge. I midten av april, mens stanken fra nyhetene om Deir Yassin trengte aller sterkest fram i Generalforsamlingens nesebor, skulle denne forsamles. Den amerikanske stemme ville helt klart bli avgjørende, og Weizmann bemerker at han «begynte å bli opptatt av amerikansk anerkjennelse av ‘den jødiske stat’». Med andre ord skulle amerikansk nasjonal politikk, som skal utformes gjennom den forfatningsbestemte prosess bestående av drøftelser mellom presidenten og hans ansvarlige regjeringsmedlemmer, igjen endres på forlangende av Weizmann.

Datoer er igjen betydningsfulle. Den 13. mai 1948 besøkte Weizmann president Truman. Kampen om nomineringen til presidentkandidat ville komme like etter, og selve presidentvalget ytterligere noen få måneder senere, så dette var det ideelle tidspunkt til å anvende «uimotståelig press». Weizmann informerte presidenten om at det britiske mandag ville opphøre den 15. mai, og at en provisorisk regjering deretter ville overta «den jødiske stat». Han rådet inntrengende De Forente Stater til «omgående» å anerkjenne den, og presidenten adlød med fanatisk villighet.

Den 14. mai (etter palestinsk lokaltid) utropte sionistene deres nye stat i Tel Aviv. Noen få minutter senere nådde «uoffisielle nyheter» fram til Lake Success om at president Truman hadde anerkjent den. De amerikanske delegerte (som ikke hadde blitt informert) «trodde ikke sine egne ører», men «etter mye forvirring» fikk de kontakt med Det Hvite Hus og mottok derfra Weizmanns instruksjoner, gitt videre gjennom presidenten. Weizmann skyndte seg til Washington som president for den nye stat, og president Truman mottok sin gjest, og annonserte deretter at anerkjennelsesøyeblikket hadde vært «det stolteste øyeblikk i mitt liv».

Åtte år seinere beskrev president Truman i sine erindringer de omstendighetene da hans «stolteste øyeblikk» hadde blitt nådd, og hans beretning kan passende siteres her. Idet han beskriver den seks måneder lange perioden fra «delings-avstemningen» i november 1947 til «anerkjennelsen» i april 1948) sier han:

«Dr. Weizmann … Besøkte meg den 19. november, og noen få dager seinere mottok jeg et brev fra ham.» Truman siterer deretter dette brevet som er datert den 27. november. I brevet refererer Weizmann til «rykter» om at «våre folk har utøvd upassende og umåtelig press på visse» (FN) «delegasjoner», og, idet han taler for seg selv, bemerker han at «det er ikke noe innhold i disse anklager». Truman kommenterer «Kjensgjerningene er at ikke alene var det press-arrangementer rundt De Forente Nasjoner, som avvek fra alt det som tidligere hadde vært sett, men at også Det Hvite Hus ble utsatt for en konstant sperreild. Jeg tror ikke at jeg noensinne har opplevd så mye press og propaganda rettet imot Det Hvite Hus som ved denne anledning. Den utholdenhet som ble utvist av noen få av de ekstreme sionistledere, som var påvirket av politiske motiver og som kom med politiske trusler, bekymret og irriterte meg. Noen foreslo til og med at vi skulle presse suverene nasjoner til å stemme fordelaktig i Generalforsamlingen

Disse «politiske trusler» som nevnes, henviser tydelig til president Trumans kommende gjenvalgs-kampanje. Dette er den eneste rimelige forklaring av ordene. Truman lovte (ifølge Weizmann) under møtet den 19. november «straks å kommunisere med den amerikanske delegasjon», og De Forente Staters stemme ble deretter den 29. november avgitt for «anbefalingen» om at Palestina skulle deles. Slik sinket president Trumans vrede over de anvendte metoder (som det blir berettet om i hans fortelling fra 1956) på ingen måte hans overgivelse til samme metoder i 1947 (hvis dette ikke fortelles tydelig, kunne en leser av hans Memoirs få et annet inntrykk).

Truman skrev ned (i 1956) resultatet av «løsningen» (delings-anbefalingen), som hadde blitt støttet av ham i november 1948: «Hver eneste dag brakte nå rapporter om ny vold i Det hellige Land.» Han fant også ut av at hans overgivelse i november og Weizmanns benektelse av «upassende press» overhodet ikke hadde virkning i de følgende måneder: «Det jødiske press på Det Hvite Hus ble ikke forminsket i dagene som fulgte avstemningen om deling i De Forente Nasjoner. Individer og grupper ba meg, vanligvis på heller kverulantisk og emosjonell måte, om å stanse araberne, om å forhindre britene i å støtte araberne, om å skaffe amerikanske soldater, om å gjøre ditt og datt» (Disraelis bilde av at «verden regjeres av helt andre personer enn hva som er forventet hos dem som ikke kommer bak kulissene»).

Presidenten søkte tilflukt i tilbaketrekning: «Etter hvert som presset vokste fant jeg det nødvendig å gi instruksjoner om at jeg ikke ønsket henvendelser fra flere talsmenn for den ekstreme sionistiske sak. Jeg var til og med så oppbrakt at jeg utsatte et besøk fra Weizmann, som hadde vendt tilbake til De Forente Stater og ønsket et møte med meg.» I 1956 mente Truman øyensynlig fortsatt at å utsette et møte med Weizmann var et så drastisk skritt at det fortjente å bli nedfelt permanent på papir. Han fikk så besøk (den 13. mars 1948) av en gammel jødisk forretningsforbindelse «som var dypt berørt over det jødiske folks lidelser i utlandet» (dette var mindre enn en måned før massakren i Deir Yassin) og som bønnfalt ham om å ta imot Weizmann, noe president Truman så straks gjorde (den 18. mars).

Dette var dagen før den amerikanske støtten til delings-anbefalingen ble trukket tilbake (19. mars). Truman sier at da Weizmann forlot ham (den 18. mars) «Følte jeg at han hadde nådd fram til en full forståelse av min politikk, og jeg visste hva det var han ønsket.» Truman går så forbi de blodige uker som fulgte, uten å nevne dem med ett ord (han nevner ikke Deir Yassin), bortsett fra en tilfeldig bemerkning om at «Utenriksdepartementets spesialister i Det nære Østen var nesten uten unntakelse uvennlig stemt overfor ideen om en jødisk stat … Jeg er beklager å måtte si at det var noen av dem som også hadde tilbøyelighet til å være antisemittiske.» Han gjenopptar sin beretning to måneder senere (den 14. mai etter Deir Yassin og blodsutgytelsene) med å si: «Delingen fant ikke sted på helt den fredelige måten jeg hadde håpet, men kjensgjerningen var at jødene kontrollerte det landområde der deres folk levde … Nå, når jødene var rede til å utrope Staten Israel, besluttet jeg å handle omgående og gi amerikansk anerkjennelse til den nye nasjon. Omkring tretti minutter senere, nøyaktig elleve minutter etter at Israel hadde blitt utropt som stat, ga Charlie Ross, min pressesekretær, en erklæring til pressen om De Forente Staters de facto anerkjennelse av Israels provisoriske regjering. Jeg fikk vite at dette kom som en overraskelse for noen av karrierefolkene i utenriksdepartementet.»

Truman gjentar ikke i sine Memoirs uttalelsen fra 1948 om at dette var «det stolteste øyeblikk i mitt liv», og han forklarer heller ikke hvorfor han hadde følt det slik, etter så mange måneder med slikt «press» og «politiske trusler» rettet mot det beleirede Hvite Hus, at han på et tidspunkt, om enn bare for en kort tid, hadde vært nødt til å avvise selv dr. Weizmann! For denne fortellings formål forsvinner han nå så godt som ut av bildet etter å ha ytt sitt bidrag. Han ble valgt til president seks måneder etter sitt stolteste øyeblikk, og mens denne bok skrives (1956) ser han ut til å være frisk nok til å leve i enda tjue år, en liten vever og hjertelig mann, på hvem konsekvensene av de handlinger som identifiseres med hans navn, tilsynelatende hadde likeså liten effekt som havets syklon har på den lille vuggende korkpropp. (I 1956 ble han tatt opp blant dem som har blitt beæret med en ærestittel av det gamle Oxford-universitetet. Kun en kvinnelig universitetslærer løftet en ensom og ubemerket stemme mot denne æresbevisning til den øverste leder, hvis navn best huskes i forbindelse med ordren om å atombombe Nagasaki og Hiroshima.)

Etter president Trumans stolte anerkjennelse av det som hadde blitt gjort i Palestina mellom november 1947 og mai 1948, mistet debatten i «De Forente Nasjoner» betydning, og Weizmann (som i sitt brev til president Truman av 27. november 1947 varmt hadde benektet bruk av «upassende press») gikk nå i krig for å skaffe ytterligere anerkjennelser, så saken kunne komme utenfor enhver tvil. Han ble oppmerksom på at Bevin i London «la press på de britiske Dominions … for å unnlate anerkjennelse», og han viste straks hvem som var den største ekspert i å utøve «press».

Historisk betraktet var dette øyeblikket av aller største viktighet, fordi det for første gang demonstrerte at sionismen, som hadde splittet det jødiske samfunn så dypt, også hadde splittet nasjonene i Det britiske Imperium eller Commonwealth. Hva ingen krigslignende trussel eller fare noensinne hadde oppnådd, bevirket «uimotståelig press på internasjonal politikk» nå uanstrengt. Plutselig kunne det ses at Sion var øverstbefalende i så fjerne hovedsteder som Ottawa, Canberra, Cape Town og Wellington.

Dette vitnet om fremragende innsats og synkronisering. Det må ha vært utført mirakler av hemmelig organisasjonsarbeid i løpet av noen få tiår for å sikre denne lydighet i det avgjørende øyeblikk blant «toppolitikerne» i Canada, Australia, Sør-Afrika og New Zealand. Disse landene lå fjernt fra Palestina. De hadde ingen interesse i å plante lunten til en ny verdenskrig i Midtøsten. Ikke desto mindre kom deres underkastelse øyeblikkelig. Dette var verdensmakt i arbeid.

Den store betydning av det som foregikk kan kreve en forklaring for ikke-britiske lesere. Båndene mellom de britiske øyer og de oversjøiske nasjoner som var sprunget ut herfra hadde, selv om de var uhåndgripelige og ikke hvilte på tvang, i nødens stund gang på gang vist en styrke som var uforståelig for utenforstående. En anekdote kan illustrere dette:

Den new zealandske brigadesjef George Clifton forteller at da han ble tatt til fange i den vestlige ørken i 1941, ble han brakt til feltmarskalk Rommel, som spurte ham: «Hvorfor slåss dere new zealendere? Dette er en europeisk krig, ikke deres! Er dere her for sportens skyld?»

Brigadesjef Clifton fant det vanskelig å forklare noe som for ham var så naturlig som selve livet: «Jeg ble klar over at han mente det alvorlig, men hadde aldri tidligere prøvd å sette ord på noe som for oss er en selvinnlysende kjensgjerning. Nemlig, at slåss England, så slåss vi også. Jeg løftet derfor min hånd og holdt fingrene sammen, og sa: «Vi står sammen. Hvis dere angriper England, angriper dere også New Zealand, Australia og Canada. Det Britiske Commonwealth slåss i fellesskap.»

Det var sant for så vidt det gjaldt folk, men det var ikke lengre sant når det gjaldt «toppolitikere». Gjennom dem hadde sammensvergelsen fra Russland funnet revnen i panseret. «Presset» i Wellington (og de andre hovedsteder) var likeså kraftig og effektivt som det var omkring Det Hvite Hus. I dette spesielle tilfelle (New Zealand), var en viss Peter Fraser, statsminister i New Zealand, et typisk tilfelle for den tid og den gruppe av heloter (treller). Intet menneske kunne ha hatt mindre grunn til å hate, ja overhodet å vite noe om araberne, men han var deres uforsonlige fiende, for han var på en eller annen måte blitt enda en av sionismens fanger. Denne stakkars skotske gutt, som reiste til den andre enden av verden og fant berømmelse og rikdom der, samlet tilsynelatende smitten opp i sin påvirkelige ungdom i London (da den spredtes blant ambisiøse unge politikere på stedet) og tok den med seg til det nye land, slik at han tiår seinere brukte all sin energi og hele sin embetsmakt til det formål å utslette uskyldige mennesker i Palestina! Da han døde i 1950, skrev en sionistisk avis slik om ham:

«Han var en overbevist sionist … Han var travelt opptatt av å lede sitt lands FN-delegasjon ved Paris-samlingen, men ofret mye tid og oppmerksomhet på Palestina-problemet … idet han deltok dag etter dag i Den politiske Komité når Palestina ble diskutert. Han forlot aldri lokalet selv for et øyeblikk. Ingen detaljer gikk ham forbi … Han var den eneste statsminister i komiteen, og forlot den så snart Palestina-spørsmålet var ferdigbehandlet … Gang på gang fant Peter Fraser seg mot Storbritannia i en avstemning, men han var likeglad … Han forble en venn til sin siste time

En mann med en så fremmedartet ambisjon i sitt hjerte tenkte med sikkerhet annerledes enn folk som brigadesjef Clifton; og hadde denne kjent til hvordan hans statsminister følte, ville han muligens ha hatt langt vanskeligere for å svare feltmarskalk Rommel. Når Fraser i den grad var opptatt av sionisme, kunne han ikke forventes å handle helhjertet i sitt eget lands tjeneste, og New Zealand gikk ganske uforberedt inn i Andre Verdenskrig. Da Clifton støtte på overlevende new zealendere fra Hellas og Kreta i Port Said i 1941, så han dem «uttærte, ubarberte, tilsølte fra kamper, mange av dem sårede og alle stygt medtatte, både fysisk og psykisk, med sorg over tap av så mange gode «Cobbers» (austr. For «kamerat») – og dette var delvis Frasers ansvar» (brigadesjef Clifton). Med denne mann på statsministerposten var New Zealands anerkjennelse av hva som hadde skjedd i Palestina ganske sikker, selv om new zealendere ikke kjente særlig til det.

I Sør-Afrika henvendte Weizmann seg straks til general Smuts med sitt prosjekt om å motarbeide Bevin, som leseren støtte på for lenge siden. Ved et tilfelle var jeg i Sør-Afrika på dette tidspunkt. En kjent sionistisk utsending kom hastende fra New York med fly, og da jeg leste om hans ankomst, forutså jeg hva som ville skje. (Denne mannen talte til en sionistisk forsamling, og han sa til den at «jødene ikke behøvde å føle seg bundet av noen grenser som FN fant på å stikke fram». Den eneste protest imot dette, som jeg så, kom fra en jødisk opponent, som sa at slike ord tegnet dårlig for en fremtidig fred.)

General Smuts mottok denne luftbårne besøkende og annonserte deretter «anerkjennelse» på én gang, idet han i sin punktlighet bare ble slått president Truman og Sovjet-diktatoren Stalin (som i dette spørsmålet var helt enige). Jeg tror at dette ble general Smuts’ siste politiske gjerning, for han ble beseiret ved valget to dager senere. Hans sønn advarte ham sterkt mot anerkjennelsen, da han mente at den ville koste ham stemmer. General Smuts tilsidesatte dette rådet (noe som var riktig fra et valgtaktisk synspunkt, da hans motstandere uten tvil var parate til å by enda høyere for de sionistiske stemmer, og da Sør-Afrika ikke hadde noen arabiske velger).

General Smuts’ berømmelse i hele det britiske samveldet (og hans mindre popularitet blant de fleste av hans med-boere) stammer helt og holdent fra den alminnelig overbevisning om at han var arkitekten bak «Forsoning mellom engelskmenn og boere» og en forkjemper for tanken om én stor familie. Men i dette ene spørsmålet om Palestina sviktet han, tross sin mangeårige innarbeidede disiplin og totale lydighet, den hardt trengte regjering i London. Jeg fikk på dette tidspunkt oppfylt et gammelt ønske om å se ham. Hans dager var talte, og også han forsvinner nå fra denne fortelling, men innen han døde hadde også han, liksom Weizmann, rukket å se den «avgrunn» han hadde hjulpet til med å grave: «I Palestina-problemet», fortalte han sin sønn senere samme år, 1948, «ligger det tragedier foran vår dør … Ikke underlig at England er ved å bli lei og trøtt av det hele. En fiasko i Palestina vil ikke bare være en britisk tragedie. Andre nasjoner har også tatt del, og også de har endt i fiasko. Palestina … er et av verdens store problemer, og kan få stor innvirkning på verdens framtid … Vi har ment at araberne og jødene skulle overlates til å kjempe om saken, men vi kan ikke gjøre det. Makt er i bevegelse, og Palestina ligger på veien

Slik snakket han privat, men ikke offentlig. Øyensynlig føler politikere, akkurat som klovnen i operaen, at de alltid må ha masken på når de viser seg offentlig. I likhet med Truman gjorde han uten noe tull som Weizmann befalte, og selv i 1949 sa han til glede for en sionistisk forsamling at han «var glad for å ha hatt forbindelse med i det minste én ting i mitt liv som har vært en suksess».

Tilbaketrekningen fra London utviklet seg til en vill flukt. Weizmann skriver at New Zealands representant, Sir Carl Berendsen, deretter «vant støtte fra Australia», og snart fulgte «toppolitikerne» i Canada. Da de britiske Dominion-stater fulgte Truman og generalissimo Stalin, stimet de mindre stater sammen for å gi deres «anerkjennelse». De kunne ikke avvise å følge troppen når disse hadde vist veien, og på denne måten tok «den jødiske stat» de facto form på et fundament av forbrytelser som massakren i Deir Yassin.

Selv om Chaim Weizmann ble dens president, er dette øyeblikk i virkeligheten punktet hvor han forsvinner fra fortellingen etter femti års aktivitet, dypest sett en sammensvergelse, gjennom hvilken han hadde sikret samtlige Vestens politiske lederes kapitulasjon og etterlatt «tragedie» som et hittebarn utenfor den felles dør. Jeg vet ikke hvor jeg skulle lete for å finne et mer fascinerende livsløp, og en annen forfatter ville kanskje være i stand til å beskrive det i helteaktige vendinger. For meg virker det som om det ble gitt vekk til et destruktivt formål, og at Weizmann, hvis tid nesten var omme da han nådde sin triumf, følte denne triumf som en bitter drikk, kanskje til og med dødelig.

Dette leser i hvert fall jeg ut av hans bok, hvis siste del er oppslukende interessant. Den ble utgitt i 1949, slik at han kunne ha brakt sin fortelling fram til i det minste det tidspunkt som denne fortelling har nådd. Det gjorde han ikke. Han lukket den i 1947. Hvorfor gjorde han det?

Jeg mener at svaret er innlysende. I 1946 hadde han advart verdenssionistorganisasjonen mot «terror» og beskrevet «avgrunnen» som «den gamle ondskap» måtte føre inn i, og han hadde blitt avsatt av samme grunn. Deretter hadde han blitt president for den nye stat som var skapt ved hjelp av «terror». Jeg tror han ønsket å etterlate sin advarsel til den jødiske verden på skrift, og at han ikke kunne få seg selv til å diskutere de terror- og snikmordshandlinger, gjennom hvilke den nye staten ble født. Derfor lot han som at manuset var avsluttet før disse handlinger fant sted.

Han nevnte at bokens ferdiggjørelse var 30. november 1947, dagen etter hans triumf i Lake Success (da Truman på hans initiativ ringte til den amerikanske delegasjon om å stemme for deling). Tydeligvis ønsket han at boka skulle ende i denne stemning. Vendingen i den amerikanske politikk, samt de handlinger han hadde advart mot, fulgte snart etter, og da boka ikke kom ut før 1949, hadde han hatt rikelig med tid til å uttrykke sin mening om disse hendelser. Alt hva han gjorde, var å tilføye en etterskrift der han ikke engang nevner den avgjørende dåd i Deir Yassin, det hånlige svar på hans advarsler. Videre anstrengte han seg enda en gang for å fremheve at hans etterskrift var avsluttet i august 1948. Dette sparte ham for nødvendigheten av å komme med noen henvisning til den neste avgjørende terrordåd, snikmordet på grev Bernadotte, som fant sted i september 1948. Tydeligvis tapte Weizmann motet. Han hadde identifisert seg selv med både massakrer og snikmord ved å ta imot og beholde presidentembetet i den nye staten.

Av denne grunn blir hans tidligere advarsler av den største betydning. Han kunne ha strøket dem før utgivelsen. For eksempel anklagde han terroristene (i hvis hender han hadde overgitt Palestina og langt mer enn Palestina) for å forsøke å «tvinge Guds hånd». Dette var naturligvis det opprinnelige kjetteri for sionismen og alle som støttet den, uansett om det gjaldt jøder eller ikke-jøder. Og det gjaldt Weizmann mer enn noen andre. Han tilføyde: «Terroristgruppene i Palestina representerte en alvorlig fare for hele ‘den jødiske stats’ framtid. Faktisk har deres oppførsel nesten vært anarki.» Det var anarki, ikke bare «nesten», og Weizmanns livsprosjekt var anarki. Om enn ikke i dette argumentet, hadde han vært drevet av moralske tømmermenn. Hans beklagelse var ikke rettet mot selve anarkiets destruktive natur. Den gikk kun på at det var uhensiktsmessig, «fordi jødene har gisler over hele verden».

På selve dagen etter hans triumf i Lake Success vendte han tilbake til sitt nye tema: «Det må ikke gjelde én lov for jødene og en annen for araberne … Araberne må gis følelsen av at De Forente Nasjoners avgjørelse er endelig, og at jødene ikke vil overskride det territorium som er tildelt dem. Det er en slik frykt i hjertet på mange arabere, og denne frykt må fjernes på alle måter … De må fra starten av få se at deres brødre innenfor ‘den jødiske stat’ blir behandlet nøyaktig som de jødiske borgere … Vi må ikke bøye oss for fremmede guder. Profetene har alltid refset det jødiske folk med den største hardhet for denne tilbøyelighet, og når som helst det gled tilbake til avgudsdyrkelse, når som helst det gikk tilbake, ble det straffet av Israels strenge Gud … Jeg er overbevist om at verden vil bedømme ‘den jødiske stat’ etter hva den gjør med araberne.»

Det kan man nok si! Her tar Weizmann en israelittisk profets klær på, eller er det Kong Knuds krone, idet han befaler tidevannet å trekke seg tilbake. Da disse ord ble trykt, var araberne allerede blitt drevet bort fra deres fedreland, jødene hadde «overskredet» grensene for det territorium som tidligere hadde blitt «anbefalt» dem, araberne ble ikke akkurat behandlet «som de jødiske borgere», men var hjemløse og subsistensløse flyktninger. Weizmann ga inntrykk av å ikke vite alt dette! Han ignorerte alt det som hadde skjedd, og sa at det ikke måtte skje. Som et eksempel på offentliggjort hykleri kan dette neppe overgås, selv ikke i politikk. Den sannsynlige forklaring er at han stadig vekk ikke kunne få seg selv til å fordømme det som var gjort, men at han, når hans død nærmet seg, følte at han måtte peke på konsekvensene. De konsekvenser som hele hans livsverk måtte føre til, dersom de ble kronet med hell. I aller siste øyeblikk ropte han: «Tilbake» og til ingen verdens nytte.

En større mann enn han ropte i redsel og forbandt konsekvensene med gjerningene, som han ikke var redd for å nevne med navn. Dr. Judah Magnes var en direkte åndelig etterfølger til gamle dagers israelittiske protesterende. Han ble født i Amerika i 1877, og i likhet med Weizmann hadde han gitt sitt liv til sionismen, men i en annen ånd. Han var en religiøs sionist, ikke en politisk, og forsøkte ikke å «tvinge Guds hånd». Helt fra starten hadde han arbeidet for å skape en arabisk-jødisk dobbel-nasjonal stat, og han hadde angrepet sionistisk sjåvinisme fra dens første framkomst. Han ble «chancellor» for det hebraiske universitet i Jerusalem i 1925 (han hadde sterkt hadde opponert mot Weizmanns pompøse seremoni til grunnsteinsnedleggelsen i 1918), var dets president fra 1935 og var i Jerusalem i 1948. Han var forferdet over framveksten av «den gamle ondskap i en ny og forferdelig bekledning», og etterlot en klage i sin avskjedstale, som fordømte sionistene så vel som de vestlige politikere:

«Flyktninger skulle aldri kunne anvendes i politikernes hender. Det er dypt beklagelig, ja rett fram utrolig, at et arabisk flyktningproblem skal kunne skapes i Det hellige Land etter alt hva jødene i Europa har gått igjennom.»

Ha døde umiddelbart etter å ha sagt dette, og jeg har ikke vært i stand til å finne ut av omstendighetene rundt hans død. Henvisninger til den i jødisk litteratur er ofte kryptiske og likner dem som angår dr. Herzls sammenbrudd og plutselige død. For eksempel sier en slik henvisning (i forordet til rabbiner Elmer Bergers bok fra 1951) at han døde av «et knust hjerte».

Med dr. Magnus ble enda en fredsskaper føyd til gruppen av ansvarlige menn som gjennom femti år forgjeves hadde forsøkt å holde Vesten (og jødene) ute av grepet fra en talmudisk sammensvergelse fra Russland. Han grunnla og etterlot en organisasjon, Ihud Association, som stadig taler med hans stemme, til og med fra Jerusalem. Dets lokale organ er NER, som i desember 1955 skrev: «Til slutt blir vi nødt til å bringe sannheten åpent fram: Vi har i prinsippet overhodet ingen rett til å forhindre at de arabiske flyktninger vender tilbake til deres jord … Hva bør Ihud strebe etter? Å overføre den evige kruttønnen (som Staten Israel er, ifølge presten Pinhas Lavon) til et sted hvor man kan bo fredelig. Og hvilke våpen skal Ihud anvende? Sannhetens våpen … Vi hadde ingen rett til å innta et arabisk hus uten først å betale prisen for det. Og det samme gjelder markene og gårdene, forretningene og fabrikkene. Vi har overhodet ingen rett til å kolonisere og materialisere sionismen på bekostning av andre. Dette er røveri. Dette er kriminelt … Vi er nok en gang iblant de svært rike nasjoner, men vi skammer oss ikke over å røve fellahenes (arabiske bønders) eiendom.»

Dette er enda en svak stemme i det jødiske samfunn på nåværende tidspunkt (for øvrig uttalte dr. Albert Einstein seg med samme stemme: «Min bevissthet om jødedommens grunnleggende natur motsetter seg ideen om en jødisk stat med grenser, en hær og et visst mål verdslig makt, uansett hvor begrenset. Jeg er nervøs for den indre skade jødedommen vil lide», 1950), men det er den eneste som gir jødene et håp om en gang å unnslippe khazarenes sionisme. I dag er sannsynligheten – for ikke å si vissheten – den at en slik redning først kan komme etter de aller siste prøvelser, som det hensynsløse eventyr i Palestina må involvere Vestens befolkninger i – herunder jødene.

Et siste punkt står tilbake å fastslå omkring de facto-skapelsen av den sionistiske stat – nemlig, at den var et barn av revolusjonen. Revolusjonen satte jødene i stand til «å bli en majoritet i Palestina», slik som de britiske forfattere til Balfour-erklæringen av 1917 hadde ønsket det, og denne overføringen i Palestina kunne ikke ha foregått på noen annen måte, for det var ikke noen annen stor gruppe jøder noe sted i verden som kunne ha evnet å reise dit. Masseimmigrasjonen var kun mulig i tilfellet de østlige jøder, som gjennom århundrer hadde levd under et avlukket talmudisk regime, og måten som de ble forflyttet på, er blitt vist. I 1951 viste de israelske regjeringsstatistikker at ut av den «majoritet» som var oppnådd (omkring 1.400.000 jøder) var 1.061.000 født i utlandet, og 577.000 av dem kom fra de kommunistbesatte land bak jernteppet, der jøder ikke hadde tillatelse til så mye som å bevege seg fra én by til en annen uten politiets eller andres tillatelse. (De fleste av de resterende 484.000 var nordafrikanske og asiatiske jøder, som ankom etter etableringen av staten, og tok ikke del i dens voldelige erobring.)

Invasjonstroppene var derfor østjøder av tartar-mongolsk opprinnelse, men antallet av dem alene ville ikke ha sikret deres suksess. De behøvde også våpen. Under krigen hadde general Wavell informert Churchill om at jødene, hvis de fikk lov, kunne «banke araberne», og han baserte naturligvis sin bedømmelse på de våpen som han visste at sionistene hadde samlet inntil da. På det tidspunkt kunne det bare ha vært tale om britiske og amerikanske våpen, som i hemmelighet var anskaffet fra depotene hos de allierte tropper som opererte i Nord-Afrika og Midtøsten (en tilstand som ble ignorert, om den ikke rett fram ble offisielt godkjent, av de politiske ledere i London og Washington, som det har blitt påvist). General Wavell kan, selv om hans bedømming viste seg å være korrekt, ha overvurdert den sionistiske styrke eller ha undervurdert arabisk motstand, for sionistene tilskrev deretter ikke de allierte våpen, som de hadde skaffet, æren for seieren. Tvert imot mente de at de kunne takke de våpen de hadde mottatt fra revolusjonen for deres seier i den seks måneder lange kampen (mellom avstemningen om «deling» og Deir Yassin). Jernteppet som hadde åpnet seg, så Palestinas invasjonstropper kunne passere ut, åpnet seg igjen for å tillate våpen i avgjørende mengder å slippe ut.

Dette var den første større konsekvens av general Eisenhowers ordre, utstedt under president Roosevelts styre, om å stanse de allierte hærer ved Berlin-Wien-linjen og tillate at Tsjekkoslovakia falt i hendene på Sovjetunionen. Våpnene kom fra dette fangetatte landet, der det kjempemessige Skoda-arsenalet kun var gått fra nazistenes hender til kommunistenes, som følge av hans ordre. Noen få uker etter president Trumans anerkjennelse av sioniststaten, trykte New York Herald-Tribune denne reportasjen fra Israel:

«Russisk prestisje har vokst enormt blant alle grupper … Gjennom den vedholdende støtte til Israels sak i De Forente Nasjoner har Sovjetunionen skapt seg et lager av velvilje hos både venstreorienterte, moderate og høyreorienterte elementer. Men kanskje har en kjensgjerning, som er mindre kjent, vært av større viktighet for en ny nasjons kamp for sin eksistens: at Russland ytet praktisk hjelp da praktisk hjelp behøvdes … Russland åpnet dets militære lagre for Israel. Fra den sovjetiske satellitt-nasjon Tsjekkoslovakia gjorde jødene noen av deres viktigste og muligens mest omfangsrike storinnkjøp. Visse tsjekkiske skipsladninger av våpen som nådde Israel på kritiske tidspunkter under krigen, spilte en avgjørende rolle … Da jødiske tropper marsjerte til parade nedover Tel Avis Allenby Street i siste uke, sås det nye, tsjekkoslovakiske rifler på infanteri-soldatenes skuldre» (5. august 1948).

På den tiden begynte den sionistiske og den sionist-kontrollerte pressen i Vesten uttrykkelig å identifisere «antisemittisme» med «antikommunisme» (det at noen antydet jødisk opprinnelse og jødisk lederskap til kommunismen hadde i lang tid vært fordømt som «antisemittens» kjennetegn. Den jødiske Sentinel i Chicago hadde for eksempel allerede i juni 1946 erklært: «Vi gjenkjenner anti-sovjetisme for hva det virkelig er … Har du noensinne hørt om antisemitter noe sted i verden, som ikke også var anti-Sovjet? Vi gjenkjenner våre fiender. La oss også gjenkjenne våre venner, det sovjetiske folk.» I selve den nye stats skoler ble revolusjonens flagg vist fram og dens hymne sunget den 1. mai, en demonstrativ anerkjennelse av hengivenhet om ikke likefram farskap. I januar 1950 rapporterte Tel Aviv-korrespondenten for Londons Times at Tsjekkoslovakia stadig var sioniststatens kilde til våpenleveranser.

Så mye for fødselen av «Israel» og de lidelser den påførte andre. Ikke noe barn av politisk hor er noensinne blitt brakt til verden med så mange donorer. «Anerkjennelsene» strømmet inn, og fredsskaperne ble overalt forhindret. Bevin fortsatte i regjering i noen få år, hvoretter han trakk seg tilbake, for snart etter å dø. General Marshall og Forrestal ble droppet ved første anledning, tydeligvis for å ta motet fra andre som kunne finne på å ta deres ansvar på alvor.

Innen det var gått mer enn et par uker, tok den nye stat enda et skritt hen imot «avgrunnen» av «den gamle ondskap». «De Forente Nasjoner», som hadde akseptert den gjennomførte delingen av Europa og anbefalt delingen av Palestina, viste nå en noe forsinket bekymring med hensyn til «fred», og appellerte til Grev Folke Bernadotte fra Sverige om å reise til Palestina for å megle mellom partene. Bernadotte hadde alltid gitt sitt liv til lettelse av menneskenes lidelser, spesielt til hjelp og redning av jødiske ofre under Andre Verdenskrig. Han arbeidet i korsets tegn (det røde), og ble drept i selve det område der korset først ble et symbol på tro og håp. Ingen handling kan være mer horribel enn den ene av de krigførende parters mord på en anerkjent fredsskaper og mekler, og innen det var gått fire måneder side sioniststatens skapelse, hadde den føyd denne symbolmettede handling til sine meritter.

Grev Bernadotte førte (liksom Forrestal) en dagbok som ble utgitt etter hans død. I denne skriver han at han etter å ha akseptert oppgaven kom forbi London, der han mottok besøk av dr. Nahum Goldmann, den daværende visepresident for Jewish Agency og sioniststatens representant. Denne fortalte ham at: «Staten Israel var nå i en posisjon hvor den kunne ta fullt og helt ansvar for de handlinger som ble utført av Stern-gruppen og medlemmene av Irgun

Dette var morder-gruppene, og deres handlinger i Deir Yassin hadde renset landområdet på vegne av sionistene, og underforstått var «anerkjent» av Vesten. De var «aktivistene», som Weizmann hadde rettet sine advarsler mot under sionistkongressen i 1946. Deir Yassin hadde vist at de hadde makt til gjennom målrettet terror å endre hele verdens gang, uansett hva det ble sagt av sionistlederne, Vestens politikere, eller «De Forente Nasjoner».

De har denne makt i 1956, og de vil fortsette med å ha den. De kan når som helst styrte verden ut i en tredje verdenskrig, for de har blitt anbrakt på det mest brennbare punkt i verden, som med rette har blitt betegnet som «kruttønnen» av en amerikansk og en britisk utenriksminister og av den sionistiske statsministeren selv. Fram til den dag da Nahum Goldmann framsatte den ovenfor omtalte erklæring til grev Bernadotte, hadde man hele tiden gitt inntrykk av at terroristene befant seg utenfor de «ansvarlige» sionistiske lederes kontroll, og at disse beklaget deres handlinger. Dr. Nahum Goldmanns forsikringer var sannsynligvis beregnet på å skulle overbevise Bernadotte om at hans meklingsarbeid ikke ville bli hensynsløst ødelagt av noen handling som den i Deir Yassin. Terroristene myrdet deretter Grev Bernadotte, og senere tok den israelske regjering (som det vil bli vist) ansvaret for dem og deres gjerninger.

Grev Bernadotte dro, etter å ha lyttet til disse beroligende ord, av sted for å stifte fred. I Egypt møtte han statsminister Nokrashi Pasha, som sa at han «var klar over omfanget av jødisk økonomisk makt, ettersom den kontrollerte det økonomiske system i mange land, herunder De Forente Stater, England, Frankrike, Egypt selv og kanskje til og med Sverige» (Grev Bernadotte hadde ingen innsigelser til denne siste uttalelsen). Nokrashi Pasha sa at araberne ikke regnet med å unnslippe denne dominans. Det var imidlertid én ting, det at jødene oppnådde økonomisk dominans i hele Palestina; det araberne ikke ville akseptere og ville motsette seg, var forsøket på med makt og terror og med støtte fra internasjonal sionisme å reise en sionistisk stat basert på tvang. Etter dette gjorde Kong Farouk gjeldende overfor Bernadotte at hvis krigen fortsatte (den har ikke endt enda), ville den utvikle seg til en tredje verdenskrig. Grev Bernadotte var enig og sa at det var grunnen til at han hadde akseptert rollen som mekler.

Han uttalte også at han under krigen hadde hatt «det privilegium å redde omkring 20.000 mennesker, hvorav mange var jøder. Jeg sto selv i en periode i spissen for dette arbeidet». Han tenkte tydeligvis at dette skulle berettige ham til sionistisk respekt, og tok feil. Innen det var gått et par dager hadde han (den 9. juni 1948) overtalt araberne til å gå inn på en betingelsesløs våpenstillstand, men så leste han et fanatisk sionistisk angrep på seg selv for å ha «påtvunget jødene våpenstillstanden». «Jeg begynte å bli klar over hvilken utsatt posisjon jeg befant meg i … vennligheten mot meg ville uten tvil vendes til mistenksomhet og uvilje hvis jeg i mitt videre arbeid som mekler ikke primært studerte den jødiske parts interesser, men søkte å finne en upartisk og rettferdig løsning på problemet.»

Irgun (som den sionistiske regjering hadde hevdet å ta «fullt og helt ansvar» for gjennom Goldmann i London), brøt heretter våpenstillstanden (18.-30. juni 1948) ved å landsette menn og våpen. Grev Bernadotte og hans observatør «var ute av stand til å bedømme antallet av Irgun-folk som ble landsatt, og mengden av krigsmateriell som hadde blitt losset», fordi den sionistiske regjering nektet å la dem komme nær stedet. I den første uke av juli «kom den jødiske presse med svært voldsomme angrep på meg». Baktalelsesmetoden (som ble anvendt mot Forrestal) ble nå brukt. Grev Bernadottes anstrengelser for å redde jødiske ofre under krigen ble brukt imot ham. Det ble insinuert at hans forhandlinger med den nazistiske sjef for Gestapo, Heinrich Himmler, mot krigens slutt angående løslatelsen av jøder, hadde vært av tvilsom karakter. «Det var urettferdig å baktale meg» (insinuasjonen gikk på at Grev Bernadotte var «en nazist») «da mitt arbeid hadde betydd redning av omkring 10.000 jøders liv.»

Det betydde like lite for sionistene som Alexander II’s og Grev Stolypins anstrengelser for å «forbedre jødenes lodd» førti år tidligere. Grev Bernadottes dødssynd var upartiskhet. Imellom den 19. juli og den 12. august ble han nødt til å fortelle dr. Joseph, den sionistiske guvernøren i Jerusalem, at «jødene var den mest aggressive part i Jerusalem», ifølge hans observatørers rapporter. Den 16. september, på den historiske fredsmekler vei «til Jerusalem» (tittelen på hans bok), underskrev Grev Bernadotte i realiteten sin egen dødsdom. For på den datoen sendte han fra Rhodos i egenskap av mekler sin «Fremskrittsrapport» til FN, og innen det var gått 24 timer var han myrdet.

Årsaken lå i hans anbefalinger. Han aksepterte de facto etableringen av den sionistiske stat, men søkte på denne basis å forsone og stifte fred gjennom upartiske forslag som var så rettferdige overfor hver part som de eksisterende kjensgjerninger tillot. Hans største bekymring angikk den sivile arabiske befolkning, som ved Deir Yassin-pogromen ble drevet ut av landsbyene hvor de var født, og nå levde usselt på den andre siden av grensen. Noe liknende hadde aldri skjedd under Vestens vinger, og grev Bernadotte kom med friske inntrykk fra unnsetningen av jøder etter Hitler. Derfor forslo han: 1. at grensene for sioniststaten skulle slik de var fastsatt i «anbefalingen» fra De Forente Nasjoner den 29. november 1947, at Negev skulle forbli arabisk territorium, og at De Forente Nasjoner skulle sikre at disse grenser ble «respektert og opprettholdt»; 2. at (som det også var «anbefalt») Jerusalem skulle internasjonaliseres under De Forente Nasjoners kontroll; 3. at De Forente Nasjoner skulle «bekrefte og sikre» de arabiske flyktningers rett til å vende tilbake til deres hjem.

Etter å ha sendt disse anbefalingene den 16. september 1948, og innen disse kunne nå fram til New York, fløy grev Bernadotte til Jerusalem (17. september). Han og hans følge kjørte ubevæpnet og forsvarsløse mot regjeringsbygningen, da deres bil ble stanset av en sionistisk jeep som var stilt på tvers av veien. Deres rute var tydeligvis likeså godt kjent som innholdet av grev Bernadottes rapport. Tre menn sprang ut av jeepen, løp bort til Bernadottes bil og med stenguns drepte de ham selv og hans sjefsobservatør i Jerusalem, den franske oberst Serot.

Tre overlevende beskriver i et appendiks til hans dagbok mordet i detaljer. Deres beretning viser den effektive forberedelsen til og utførelsen av mordhandlingen og peker klart på identiteten til hovedbakmannen. De faktiske mordere unnslapp uten forhindringer, to i jeepen og én løp gjennom landskapet. Ingen ble arrestert eller anklaget (en rapport som sannsynligvis er troverdig, sier at et ventende fly førte morderne til det kommunistbesatte Tsjekkoslovakia). Den etterfølgende israelske undersøkelse slo fast at:

«Mordet er, slik det ble gjennomført med alle de forberedelser som gikk forut for det, karakterisert ved følgende punkter: (a) en klar beslutning om å snikmyrde grev Bernadotte og utarbeidelsen av en detaljert plan for mordets gjennomføring; (b) et komplisert spionnettverk som var i stand til å følge med i alle grevens bevegelser under hans reise til Jerusalem, så nøyaktig tid og sted for mordet kunne fastsettes av de ansvarlige for operasjonen; (c) mannskap som hadde erfaring med denne type aktiviteter, eller som i god tid hadde blitt trent til det; (d) passende våpen og metoder til kommunikasjon, så vel som en sikret flukt etter mordet; (e) en øverstbefalende med stor erfaring, og som hadde ansvaret for selve utførelsen.»

Det var for slike menn den nye stats talsmenn hadde erklært å være «fullt ansvarlige». Tre dager senere mottok en fransk nyhetstjeneste et brev som uttrykte beklagelse over at oberst Serot hadde blitt drept ved en feiltakelse i stedet for fredsmeklerens stabssjef, den svenske general Lundström, som var «en antisemitt». (General Lundström satt på et annet sete i bilen). Dette brev var underskrevet «Hazit Moledeth». Det israelske politi fastslo at dette var navnet på den hemmelige terror-gruppen innenfor Stern-banden.

General Lundström uttalte (18. september) at «disse overlagte mord på to høyt plasserte internasjonale embetsmenn utgjør et brudd på våpenstillstanden av den alvorligste art, og et svart blad i Palestinas historie, som De Forente Nasjoner vil kreve en fullstendig redegjørelse for». Ikke noe slikt krav kunne forventes fra De Forente Nasjoner, som (som denne beretning har vist) er en organisasjon som utelukkende reagerer på det aller sterkeste press som utøves bak kulissene. Den har (eller hadde da, for ingen kan vite hvilken vidunderlig transformasjon framtida måtte bringe) ingen egen moral. Den var et orakel, som ble manipulert av en skjult mekanisme, og den bekymret seg ikke mer om mordet på sin fredsmekler enn regjeringene i Washington og London hadde bekymret seg om forfølgelsen av Forrestal og mordet på lord Moyne. Den ignorerte meklerens anbefalinger. Sionistene tok og beholdt hva de da ønsket av territorium (også Negev), nektet å la araberne vende tilbake og erklærte at de ikke ville tillate at Jerusalem ble internasjonalisert (de er ubøyelige på disse punkter fram til i dag, åtte år senere). De internasjonale aviser trakk fram fra skapet en leder som de syntes å oppbevare klar til trykk ved slike anledninger: «Det er skjedd uvurderlig skade for den sionistiske sak …» og gjenopptok så straks deres daglige fordømmelser av enhver som talte arabernes sak som «antisemitter». Times i London anklaget til og med grev Bernadotte for mordet på ham selv: Den sa at forslaget om å internasjonalisere Jerusalem «utvilsomt» ansporte visse jøder til å drepe grev Bernadotte», og i den alminnelige forståelse av ordet «anspore» antydes en skyld.

I Israel ble to medlemmer av Stern-gruppa fire måneder seinere idømt åtte og fire måneders fengsel i denne forbindelse av en særdomstol, hvor presidenten, idet han leste opp dommene, sa at det var «intet bevis for at ordren til å drepe grev Bernadotte hadde blitt gitt av ledelsen». De to mennene «bekymret seg knapt nok om rettshandlingen» (ifølge Jewish Telegraph Agency) «ettersom Statsrådet var forventet å godkjenne et generelt amnesti», og et par timer etter dommen ble de løslatt, hvoretter de ble eskortert i triumftog til en offentlig mottakelse. Den «øverstbefalende» for Irgun, en viss Menachem Begin, foretok noen år seinere en triumferende rundreise til vestlige byer, hvor han for eksempel i Montreal ble mottatt av «en æresvakt fra Montreals politi, anført av rabbinere som bar på lovens ruller» (den sørafrikanske Jewish Herald). Under en tale i Tel Aviv under en valgkampanje i 1950 tok Begin æren for grunnleggelsen av den sionistiske stat gjennom massakren i Deir Yassin. Han sa at Irgun hadde «besatt Jaffa», som regjeringspartiet «hadde vært parat til å overgi til araberne», og tilføyde så:

«Den andre del av Irguns bidrag var Deir Yassin, som har fått arabere til å forlate landet og skaffet plass til de nyankomne. Uten Deir Yassin og den etterfølgende arabiske masseflukt, kunne den nåværende regjeringen ikke ha tatt imot en tiendedel av immigrantene.»

I de følgende år og fram til i dag fortsatte Begin med å rette blodige trusler imot de arabiske nabostater[1], for hvem tilstedeværelsen av de palestinske arabere innenfor deres grenser var en konstant påminnelse om Deir Yassin og om den dystre betydning av hans trusler. Gjennom fem år lot Israel offentlig som om «terroristene» hadde handlet uten autorisasjon i Deir Yassin, men så krevde fem menn som hadde blitt såret ved Deir Yassin i april 1943 erstatning. Den israelske regjering avviste gjennom sitt Sikkerhetsdepartement kravene med den begrunnelse at angrepet hadde vært «uautorisert», hvoretter Irgun-kommandanten framviste et brev fra det offisielle sionistiske militær-hovedkvarteret som autoriserte handlingen. På dette tidspunkt var underskriveren Israels ambassadør i Brasil.

I den byen hvor «De Forente Nasjoner» hadde deres hovedkvarter, viste det seg en sterk grunn til ikke å kreve noen «redegjørelse» for mordet på grev Bernadotte. Da det fant sted, var det amerikanske presidentvalg nært forestående. Valgkampanjen var i høyeste gir, og begge kandidater (Truman og Thomas Dewey) anså de sionistiske stemmer for å være avgjørende for suksess. De konkurrerte om dem og Palestina lå langt fra New York. Truman var den best kvalifiserte konkurrent, for han hadde anerkjent den nye stat og erklært at handlingen var «den stolteste» i hans liv. Ved en annen anledning sa han at den var inspirert av «det høyeste humanitære mål». Få uker etter mordet (på Bernadotte) på veien til Jerusalem ble han valgt til president. Ved årets slutt forærte han ansatte i Det Hvite Hus et bokmerke med påskriften: «Jeg vil heller ha fred enn være president.»

I 1948 var oberst Houses valgstrategi fra 1910 blitt utviklet til et presisjonsverktøy som ble kontrollert av den sionistiske Internasjonale. Hovedkontakten satt i staten New York. Maskin- og selskapsæraen føyde et nytt uttrykk til det engelske språk: «to rig», med betydningen: å skape svindel med eller manipulere. Eksperter er i stand til å «rigge» maskiner. Et eksempel er spillemaskiner i Amerika. Mr. Jones propper sin mynt i maskinen i den uklare formening at maskinen er underlagt en tilfeldighetenes lov, og at han, hvis han har hellet med seg, vil få hele maskinens beholdning utbetalt. I virkeligheten er spillemaskinen spesialinnstilt til å tilbakeholde en nøye kalkulert betydelig andel av innsatsene (sannsynligvis mellom åtti og nitti prosent), som går til spille-mafiaen, og resten i småporsjoner til Mr. Jones.

En tilsvarende manipulering («rigging») av det amerikanske valgsystem er den avgjørende faktor i det 20. århundres begivenheter. En mekanisme som opprinnelig ble skapt til å sette Mr. Jones i stand til å velge politikk og partier, er blitt så nøyaktig finjustert, nesten så den er risikofri, at han står uten stemmemulighet i sine nasjonale spørsmål. Uansett hvilken mynt han putter i hvilket hull, vinner den regjerende mafia.

Selve valgsystemet er muligens helt fra starten av utformet til å bære «en fremmed gruppe», som har hang til å ville diktere amerikansk utenrikspolitikk. Det er alltid et nært forestående valg, enten et valg i Kongressen hvert annet år, eller et presidentvalg hvert fjerde. Ikke før er en kongress eller en president valgt, så setter «pressgruppene» i gang å bearbeide kandidatene til det neste valg. Partilederne begynner å bekymre seg for neste valgkamp; og de som håper å bli senatorer, kongressmedlemmer og presidenter, begynner å merke – og reagere på – «presset». Det er ikke noe pusterom innimellom, der det kunne bli plass til omtanke, for da kunne kvelergrepet løsnes. (I 1953 skapte, som det vil bli vist, selv kampen om borgermesterposten i New York en plutselig og større endring i amerikansk utenrikspolitikk, og det avgjørende emnet var «støtte til Israel». Ved intensiveringen av «presset» på disse tilbakevendende tidspunkt, og partiledernes advarsler til Kongressens kandidater eller Det Hvite Hus, skaper de baklengs salto som forstyrrer hele den møysommelig oppbygde mekanismen for den nasjonale politikk, skapt av ansvarlige ministre og kompetente og permanente embetsmenn.)

Under disse omstendigheter ble den nye «stat», som ble opprettet i Palestina i 1948, aldri en «stat» – og vil aldri kunne bli en «stat» i noen av de betydninger dette ord tidligere har hatt i kjent historisk tid. Det ble en forpost for en verdensorganisasjon med særlig adgang til hver eneste regjering, hvert eneste parlament og utenriksdepartement i De Forente Stater, som i 1950-årene var det sterkeste land i verden), og dens viktigste funksjon var å utøve kontroll med den amerikanske republikk, ikke å skaffe «et hjem» til verdens jøder. Det bilde som dannet seg gjennom denne tingenes tilstand, var av en stigende amerikansk involvering i en eksplosiv situasjon i Levanten, en kunstig skapt situasjon, og en situasjon som rommet faren for en verdenskrig.

Da året 1948 endte, trettien år etter den todelte sammensvergelsens triumf (Balfour-erklæringen og Bolsjevik-revolusjonen) var den sionistiske stat blitt opprettet. Truman, denne innpisker av «anerkjennelsen» hadde blitt advart av sine ansvarlige embetsmenn om at delingen, som med makt hadde blitt skapt ved hjelp av Deir Yassin, ville føre til en tredje verdenskrig. Alle ledende vestlige politikere hadde mottatt samme advarsel fra deres ansvarlige rådgivere. Ingen av de involverte «toppolitikere» kan ha hatt noen tvil om hvordan deres støtte til sionismen ville forme framtida, og deres offentlige ytringer om dette kan ikke ha dekket deres private viten eller tro. De amerikanske politikere fra 1940- og 1950-årene var tilsynelatende, liksom Leopold Amery og Winston Churchill i de tidligere årtier, fanget av den tro at av en eller annen årsak som aldri har blitt avslørt, kunne «politikken» angående denne ene sak aldri «endres».

Fangsten av regjeringene i London og Washington, og hvem som fanget dem, er selv i dag (1956) ikke erkjent av de amerikanske og britiske masser (selv om den nå tydelige fare for en ny krig som sprer seg fra Palestina, for første gang gjør dem urolige). I den øvrige verden har det lenge vært forstått. For så lenge siden som i 1920-årene for eksempel, stilte maharajaen av Kashmir et spørsmål til Sir Arthur Lothian (slik denne britiske diplomat forteller det) om «hvorfor den britiske regjering opprettet et «yehudi ka Raj’ (jødisk herredømme) i India». Jeg nølte med å svare på påstanden, men han insisterte på at den var sann, og tilføyde at «visekongen, lord Reading, var jøde, utenriksministeren, M. Edwin Montague, var jøde, høykommissæren, Sir William Meyer, var jøde, så hvor mye mer bevis kunne jeg ønske?» Slik så en fjern indisk maharaja for tretti år siden tydelig hvordan fremtidige begivenheter i virkeligheten ville forme seg i den vestlige verden.

Jeg siterte tidligere den egyptiske statsministers bemerkning til grev Bernadotte om at «jødisk økonomisk makt kontrollerte de økonomiske systemer i … De Forente Stater, England, Frankrike og Egypt selv …» I de sju år som har gått har lederne av samtlige av de arabiske stater gjentatte ganger og helt åpent anklaget den amerikanske regjering for utelukkende å ha blitt et verktøy for sionistiske ambisjoner, og har pekt på deres egne erfaringer som bevis.

Langt borte på den andre siden av kloden kunne virkningen av den manipulerte valgmaskin føles i dens andre legemliggjørelse: understøttelse av revolusjonen. Chiang Kai-shek, den kinesiske leder, ble på grunn av lignende omskiftninger i amerikansk utenrikspolitikk drevet bort fra det kinesiske hovedland (hvor kommunismen hadde etablert seg med amerikansk hjelp) til øya Formosa, hvor han igjen, inntil videre, mottok en viss amerikansk støtte. En kjent amerikansk radiovert, Tex McCrary, besøkte ham der og rapporterte tilbake til de lyttende millioner i staten New York: «Jeg krympet meg av flauhet da jeg måtte høre at ’Vi har lært aldri å stole på Amerika i mer enn atten måneder av gangen, mellom valgene’.»

Denne kontroll over amerikansk utenrikspolitikk gjennom kontroll med valgmaskineriet førte i 1952 til et høydepunkt i den talmudiske hevn, denne gang rettet imot den halvdelen av Tyskland som hadde blitt etterlatt «fri» etter delingen. Denne halvparten av Tyskland ble tvunget til å betale skatt til den sionistiske stat, som var opprettet tre år etter Tysklands nederlag i Andre Verdenskrig!

Etter Første Verdenskrig hadde de vestlige seierherrer prøvd å drive ut skatt («erstatninger»), men lyktes ikke helt i det. Hva de mottok, ble kun et bokført beløp, for det gikk ut imot amerikanske og britiske lån. Etter Andre Verdenskrig tok revolusjonen skatt fra det fangetatte Øst-Tyskland ved simpelthen å ta for seg av rettene. De vestlige seierherrer krevde ikke noen «erstatninger» til seg selv, men krevde den til nytte for Sion.

Som årene gikk ble advarslene fra ansvarlige menn i Midtøsten igjen følt i utenriksdepartementet. Dets rådgivere i området ble konstant minnet om at de sju arabiske stater aldri hadde akseptert gjerningen i 1948, at de betraktet seg som å være i krig med den inntrengende stat, og anklagde De Forente Stater for å betale for de våpen som skulle brukes mot dem selv.

Atskillige år etter krigen ble en idé født om å la den «frie» halvdel av Tyskland betale «erstatninger» til en stat som ikke hadde eksistert under Andre Verdenskrig. Den vedvarende støtten av den nye stat skulle sikres, og kilden til dens støtte skulle tåkelegges. Det hadde lenge gått rykter bak kulissene om denne ideen, og (i likhet med Nürnberg-dommen) ble den plutselig gitt symbolsk virkning opp mot en av de største jødiske helligdager i 1952 (eller som Time magasinet i New York uttrykte det: «I den siste uke av det jødiske år 5711»). Den utgjorde det viktigste tema i de etterfølgende jødiske festligheter, og en jødisk avis bemerket at det var «den fineste nyttårsgaven til det jødiske samfunn vi kunne drømme om».

Kansleren for det besatte Vest-Tyskland, Dr. Adenauer, informerte («voksblek») Bundestag i Bonn om «forpliktelsen til å gjøre moralsk og materiell bot». Hans justisminister, dr. Dehler, uttalte seg annerledes i en tale til en forsamling i Coburg: «Avtalen med Israel ble gjennomført etter ønske fra amerikanerne, fordi De Amerikanske Stater som følge av følelsene i de arabiske land, ikke kan fortsette med å støtte staten Israel på samme måte som hittil

Det amerikanske presidentvalg i 1952 var da nettopp over. Den vesttyske regjering ble tvunget til å betale 822 millioner dollar til Israel, hovedsakelig i varer, over en periode på tolv til fjorten år. Det bildet vi får, som resultat av en slik transaksjon, har en temmelig slående likhet med Stehelins gjengivelse av tekster fra Kabbalaen som beskriver den messianske fullbyrdelse: «Men la oss se litt på hvordan jødene vil komme til å leve i deres gamle land under Messias’ styre. For det første skal de merkelige nasjoner, som de må finne seg i at eksisterer, bygge hus og byer for dem, pløye deres marker, plante vingårder for dem. Og alt dette, uten så mye som å titte etter en belønning for deres slit.» Dette bildet ligger ikke langt fra det som representeres av de britiske, amerikanske og tyske skatteborgere, underlagt forskjellige former for tvang (skjult i de to første tilfeller, åpent i det tredje), hvor de har blitt utsatt for å skulle betale skatt til sionismen.

De vestlige masser ble ikke informert om måten å presse fram denne skattebetaling. Den ble presentert for dem som en uavhengig handling fra den vesttyske regjerings side på bakgrunn av høye moralske følelser. Jødiske lesere, derimot, ble alle informert på samme måte som dr. Dehlers forsamling i Coburg. For kun å sitere to tilfeller: Jewish Telegraph Agency «avslørte at De Forente Staters regjering hadde spilt en svært viktig rolle i å presse Tyskland til å gi jødene et hederlig erstatningstilbud. Den britiske regjering har også gjort sin del, dog i mindre omfang». Og Zionist Herald i Johannesburg: «Avtalen med Tyskland var ikke mulig uten aktiv og svært effektiv støtte fra De Forente Staters regjering i Washington og fra De Forente Staters Høykommissærs kontor i Tyskland.» Den samlede arabiske presse rapporterte tilsvarende, og en amerikansk pressemann, som forsøkte å komme inn i en av de arabiske flyktningeleirene, ble avvist med ordene: «Hvilken idé skulle det være å snakke med deg? Vi arabere vet svært godt at i Amerika tør ingen avis skrive sannheten om det palestinske spørsmål.»

I England ble den offisielle versjonen avlevert til parlamentet av lord Reading, viseutenriksminister og sønn av visekongen som opptrådte i spørsmålet fra Maharajaen av Kashmir til Sir Arthur Lothian tretti år tidligere. Lord Readings forklaring ble utløst ved hjelp av den sedvanlige bruk av et «spørsmål», i dette tilfellet fra en sosialistisk adelsperson, lord Henderson, som la i gang med å si at «over seks millioner jøder hadde blitt myrdet». Lord Readings svar er av varig interesse. Han sa at de vesttyske betalinger til den nye stat av natur ville være: «En viss moralsk erstatning, enda mer enn den ville være av materiell verdi», og at de ville bli «basert på de beregnede omkostninger ved å omplassere jøder som var drevet ut av Europa av nazistene».

Denne erklæring slår igjen fast det underforståtte prinsipp at de eneste naziforbrytelser som kunne få moralsk erstatning var behandlingen av jødene. Ingen foreslo noen gang at Vest-Tyskland skulle betale omkostningene ved å omplassere polakker, tsjekkere og alle andre ofre. Erklæringens helt spesielle betydning ligger i hentydningen til «erstatning av moralsk verdi». Da den ble framsatt, var nesten en million arabere blitt «drevet ut» av Palestina av sionistene, og deres krav på å kunne vende tilbake til deres hjem var gjentatte ganger blitt avvist, sågar med forakt.

Den mest karakteristiske del av denne typiske uttalelse er nok den som henviser til «å omplassere jøder, som var drevet ut av Europa av nazistene». Israel er det absolutt eneste sted i verden hvor størrelsen av den jødiske befolkning kan finnes med nøyaktighet. Ifølge den israelske regjerings statistikker var den i 1953 på omkring 1.400.000, og blant disse var kun 63.000 jøder (mindre enn fem prosent) fra Tyskland eller Østerrike. Disse 63.000 var de eneste innbyggere i Israel, som med en nokså god strekking av fantasien kunne sies å være drevet ut av Tyskland for å skulle bosettes i Israel. Den store massen kom fra Polen, Romania, Ungarn og Bulgaria litt etter krigens slutt (og var ganske avgjort ikke «drevet ut», ettersom de var beskyttet i disse landene gjennom spesielle lover og forrang i statlig ansettelse) eller fra Nord-Afrika.

Det var ikke noe grunnlag for å presse skatt av vesttyskerne til den sionistiske stat, og hvis det noensinne hadde vært et med henvisning til de 63.000, var det for lengst utvisket gjennom sionistenes «utdriving» av opp mot en million arabere. Affæren er helt enestående i Vestens historie og beviser kun hvor fullstendig de amerikanske og britiske regjeringers underkastelse under sionismen hadde blitt.

Vest-Tyskland ble tvunget til å betale en stor del av utgiftene til den nye stats bevæpning og utvikling. Dermed kom sannsynligheten for enda en storkrig nærmere, og utsiktene for araberne ble mye mørkere. Den sionistiske stat ble gjennom årene holdt oppe, og konsekvensene begynte å vise seg. Etableringen av «press» på den vesttyske regjering i denne saken, var stort sett den siste større utenrikspolitiske handling under president Truman, hvis presidentperiode var i ferd med å utløpe.

[1] Sitat fra Zionist Record, Johannesburg, 20. august 1954: «Begin krever krig: Jerusalem. Angrip araberne. Utslett det ene svake sted etter det andre, knus den ene front etter den andre, inntil seieren er sikret … Dette var essensen i den talen som Menachem Begin, lederen av Herut-partiet, holdt i siste uke i Jerusalem. Han talte fra en balkong på et hotell som lå ut til Zion Square, som var fylt med noen få tusen mennesker. ‘Våre tap i en slik aksjon vil ikke være ubetydelige, men de vil i alle fall være langt mindre enn hvis vi møter de forente arabiske hærer på slagmarken,’ sa han ‘… i dag er forsvarsstyrken sterkere enn alle de arabiske hærer til sammen … Moses behøvde ti slag for å føre israelittene ut av Egypt. Med et enkelt slag kan vi kaste egypterne ut av Israel,’ sa han, idet han refererte til Gaza-stripen.»


–> Kapittel 44 – Verdensinstrumentet
<– Kapittel 42 – Den talmudiske hevn
<– Kapittel 41 – Revolusjonen utvider seg
<– Kapittel 40 – Invasjonen av Amerika
<– Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion
<– Kapittel 38 – Det lille landet langt borte
<– Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser
<– Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle
<– Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
<– Kapittel 34 – Lord Northcliffes rolle
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok