Kontroversen – Kapittel 45

Kapittel 45 – Den jødiske sjel

De første femti år av «det jødiske århundre» har hatt sin naturlige virkning på den jødiske sjel, som nok en gang er i vilt opprør. Årene har skapt sjåvinister ut av en folkemasse av jøder, som for 150 år siden virket som om de var oppsatte på å ta del i den øvrige menneskehetens vilkår. De er nå igjen brakt i fangenskap (jødenes tilbakevendende «fangenskap» var alltid et fangenskap under deres egne «eldste» og disses trosbekjennelse, og ikke under fremmede herskere). Under det sionistiske fangenskap og under press fra deres «eldste» har de blitt omdannet til den mest eksplosive kraft i verdens skrevne historie. Dette århundrets historie med dets kriger og revolusjoner og med den endelige slutning på dramaet som fortsatt venter oss, er historien om talmudisk sjåvinisme, som igjen har sin rot i Femte Mosebok.

Selve ordet, sjåvinisme, betyr en overdrevet følelse. Nicolas Chauvin var den soldaten hos Napoleon som gjennom bombastisk og utøylet entusiasme for keiseren brakte patriotisme i miskreditt, selv på en tid da patriotisk begeistring var alminnelig. Allikevel er ordet utilstrekkelig for å beskrive virkningen av talmudisk sionisme på den jødiske sjel. Intet annet ord enn «talmudisme» finnes for denne enestående og grenseløse fanatisme.

I 1933 skrev Bernard J. Brown: «Det å være bevisst jødisk er den usleste form for sjåvinisme, for det er sjåvinisme som er basert på falske forutsetninger.» Forutsetningene er de som finnes i Talmud-Tora; nemlig at Gud lovte en bestemt stamme imperial overhøyhet over verdens øvrige folkeslag, som skulle være slaver, samt en eksklusiv arverett til den neste verden som betaling for nøye overholdelse av en lov som er basert på blodoffer og utslettelse eller slaveri av de mindreverdige arter, som står utenfor denne lov. Hvorvidt «talmudisk sjåvinisme» eller «sionistisk sjåvinisme», og jeg tror at begge disse uttrykk er mer korrekte en Browns «jødisk sjåvinisme», er, eller ikke er, «den usleste form» for sjåvinisme, har disse femti år i hvert fall vist at det er den mest voldsomme typen som menneskeheten har kjent til.

Dens virkning på jødiske sjeler ses på den endrede tonen i jødisk litteratur i vår tid. Innen jeg anfører eksempler på dette, kan en kort illustrasjon av dens virkning fra den ene generasjon til den neste gis ved å beskrive et tilfelle med to jøder, far og sønn.

Henry Morgenthau senior var en bemerkelsesverdig jøde i Amerika som ble ambassadør. Han var resultatet av jødisk frigjørelse gjennom det siste århundre. Han var det jødene i dag kunne ha blitt hvis det ikke hadde vært for talmudisk sjåvinisme. Han sa:

«Sionisme er den mest formidable villfarelse i jødisk historie. Jeg vil hevde at den er gal i prinsippet og ufruktbar i sine åndelige ideer. Sionisme er et forræderi … Et østeuropeisk forslag, som amerikanske jøder i dette land har stått fadder til … og som, hvis den skulle få suksess, ville koste jødene i Amerika det meste av alt det de har vunnet av frihet, likhet og brorskap. Jeg nekter å bli kalt sionist. Jeg er amerikaner.»

I den neste generasjon ble sønnens navn, Henry Morgenthau junior, uløselig forbundet med grunnleggelsen av den sionistiske stat (det faren hadde kalt en «enorm villfarelse»), samt med den talmudiske hevn i Europa. I det lange løp kan sønnen vise seg å være en av de hovedansvarlige for å ha frambrakt de konsekvenser faren fryktet.

Weizmann beskriver den store rollen Morgenthau junior spilte i dramaet bak kulissene i New York, som kulminerte med den voldelige opprettelse av sioniststaten og en amerikansk presidents «anerkjennelse» av handlingen. I Europa ble han opphav (gjennom «Morgenthau-planen») til delingen av kontinentet og til revolusjonens frammarsj i dets midte. Noen avsnitt i denne planen (som ble igangsatt av d’herrer Roosevelt og Churchill, som begge i ettertid avviste den da skaden først hadde skjedd) er av særlig interesse, nemlig de avsnitt som foreslår at «alle industrielle foretakender og maskiner som ikke allerede er ødelagt ved militær handling,» (i Tyskland) «skal utslettes totalt … og minene ødelegges». Den opprinnelige kilde til denne idé om «total utslettelse» kan kun være Talmud-Tora, hvor den utgjør en del av «Guds lov». Selve sioniststaten ble, som jeg har demonstrert, grunnlagt på en dåd av «total utslettelse» og følgelig av ordrett «lydighet» til denne lov i Deir Yasson.

Hadde det ikke vært for sionistisk sjåvinisme og de vestlige politiker-typer som tjente den som «administratorer», kunne sønnen ha blitt en mann som faren, og denne ene illustrasjon tjener som eksempel for en svært stor masse av jøder, og på den forandring som er frambrakt i den jødiske sjel. Når jøder med et stort navn lot seg bruke til slike forehavender og beviste at de var i stand til å beordre støtte fra amerikanske presidenter og britiske statsministre, måtte de jødiske masser følge troppen. Denne tendens ser man avspeilet i den voksende litteratur med talmudisk-sjåvinistisk innhold.

Fram til midten av forrige århundre var mengden av «jødisk» litteratur liten, og i hovedsak beregnet for – og lest – i lukkede grupper. I de alminnelige bokhandler inntok jødiske forfatteren noenlunde den andel som svarte til deres andel av befolkningen, noe som var det naturlige. Og i deres bøker skrev de som regel ikke som «jøder» og dvelte ikke ved det særlige jødiske tema. De henvendte seg til det generelle publikum, og unngikk sjåvinistiske appeller til jøder så vel som alt hva ikke-jøder kunne anse for blasfemi, undergravende virksomhet, pornografi eller bakvaskelse.

Den overgangen som har funnet sted gjennom de siste femti år, avspeiler både utbredelsen av talmudisk sjåvinisme og de ikke-jødiske folkemassers tvungne underkastelse av den. I dag kan bøker av jøder og ikke-jøder om jødiske emner meget vel vise seg å utgjøre den største enkelte gruppering innenfor vestlig litteratur bortsett fra skjønnlitteraturen, og forandringen i tone og standard er svært voldsom.

Ettersom den har skjedd gradvis, og ettersom kritiske kommentarer i dag er praktisk talt forbudt som «antisemittisk», har forandringen ikke blitt lagt merke til av offentligheten. Dens omfang kan bedømmes gjennom en slik sammenlikning.

En stor del av det som finnes i litteratur med talmudisk sjåvinistisk innhold (noen få eksempler skal bli vist), ville slett ikke ha blitt trykket for femti år siden, fordi det ville ha vært ansett som fornærmende i forhold til de dagjeldende standarder. Frykt for kritikeres og offentlighetens fordømmelse ville ha avholdt forleggere fra å gi ut mange av disse verk eller i det minste fra å ta med de groveste tekster i dem.

Startpunktet for denne prosessen, som kunne kalles en degenerering av det jødiske samfunn, var muligens 1895, da Max Nordau ga ut sin bok Degeneration, som kom til å slå an den framtidige tonen for det store kor. Denne bok var faktisk et brev til ikke-jødene, som meddelte dem at de var degenererte, og den nød stor popularitet blant fin de siécle «liberale» (kulturliberale), liksom den tiltakende bunke av liknende litteratur har gjort siden da, blant deres slag. Jødisk degenerasjon utgjorde ikke noen andel av dens tema, og forfatteren ville kun ha sett jødisk degenerasjon som en opposisjon til sionismen, for han var Herzls nestkommanderende og den mannen som på sionistkongressen etter Herzls død forutsa Første Verdenskrig og den rollen England ville komme til å spille i den ved å etablere det sionistiske «hjemland». Degeneration var betydningsfull både med hensyn til tidspunkt og tema. Den kom ut samme år som Herzls The Jewish State og dette var også året da det første utbrudd av revolusjon fant sted i Russland. Revolusjonen og sionismen er begge essensielle for begrepene i Femte Mosebok/Talmud, og begge bevegelser ble, etter min mening, utviklet under talmudisk førerskap.

Etter Degeneration fulgte hele flodbølgen og oversvømmelsen av talmudisk-sjåvinistisk litteratur. Et eksempel fra vår tid er en bok som ble utgitt i New York i 1941, da Hitler og Stalin kom på kant med hverandre, og Amerika trådte inn i Andre Verdenskrig. Boka Germany Must Perish (Tyskland må forsvinne) av en viss Theodore N. Kaufmann, foreslo utsletting av den tyske befolkningen i Talmud-Tora-lovens bokstavelige forstand. Kaufmann foreslo at «utslettingen av tyskere» skulle gjennomføres ved å sterilisere alle tyskere i den forplantningsdyktige alder (de mannlige under 60, og kvinnelige under 45) innenfor en periode på tre år etter krigens slutt, idet Tyskland skulle forsegles i denne perioden, og dets territorium deretter deles blant andre folkeslag, slik at det sammen med dets befolkning fullstendig skulle forsvinne fra kartet. Kaufmann beregnet at når nye fødsler hadde blitt stanset gjennom sterilisering, ville den normale dødsrate bety utryddelsen av det tyske menneske i løpet av 50-60 år. Jeg er overbevist om at frykt for offentlig avsky ville ha fått enhver forlegger til å avholde seg fra å gi ut dette verk under Første Verdenskrig, og muligens på ethvert tidligere tidspunkt siden trykkekunsten ble oppfunnet. I 1941 utkom den med anbefalinger fra to førende amerikanske aviser (begge jødisk-eide eller jødisk-kontrollerte). New York Times beskrev forslaget som «en plan til varig fred blant siviliserte nasjoner. Washington Post kalte det «en provoserende teori, presentert på en interessant måte».

Forslag var mer ordrett talmudisk enn noe annet jeg kan finne, men den ånd som frambrakte det, fantes i mange andre bøker. Det hatet som ble lagt for dagen ble ikke begrenset til tyskere. Det ble strukket ut til arabere, og i en periode til briter, helt som det tidligere hadde vært rettet mot spanjoler, russere, polakker og andre. Det var ikke noe personlig. Men som sluttproduktet for talmudisk lærdom, rangerte det upartisk over alle ikke-jødiske ting der det først fant en symbolsk fiende, og så en annen, i en verden der alle ifølge levittisk lov var fiender.

Framveksten og den helt åpne demonstrasjon av denne voldsomme følelsen som ikke lenger ble holdt i tømme av tidligere tiders behov for å ta hensyn til alminnelig aksepterte standarder i Vesten, forklarer de bekymringer som ble uttrykt av Brown i 1933, av rabbiner Elmer Berger i 1940-årene, og av Alfred Lilienthal i dette tiår. Avspeilingen i de jødiske trykte ord ga god grunn til deres bekymring. I bok etter bok undersøkte jødiske forfattere med innadvendte skriverier «den jødiske sjel», og kom til slutt fram med uttrykk for forakt eller hat overfor en eller annen gruppe ikke-jøder, alt sammen svøpt i sjåvinistiske uttrykksformer.

Arthur Koestler skrev, idet han fortalte om sin undersøkelse av jødedommen. «Mest forvirrende av alt var oppdagelsen av at sagaen om ‘den utvalgte rase’ så ut til å bli tatt helt bokstavelig av de ortodokse jøder. De protesterte mot rasediskriminering og fastslo på samme pust deres rasemessige overlegenhet basert på Jakobs pakt med Gud.» Virkningen på Koestlers jødiske sjel av denne «forvirrende oppdagelse» var at «jo mer jeg fant ut om jødedommen, desto mer bedrøvet ble jeg, og dess mer glødende sionist».

Den antatte drivkraft bak denne besynderlige virkning på Koestler (alminnelig fornuft kan ikke brukes til å beskrive en så ulogisk reaksjon) antydes i hans to hundre siders beklagelse av jøders forfølgelse i, og fordrivelse fra, Europa. Han så bort fra klagen over manglende rettferdighet med sin antakelse om at araberne, som i denne sammenheng var uten skyld, måtte lide, idet han skildrer en arabisk familie (som var forfulgt i, og drevet ut av Palestina av sionistene) med disse ord: «Den gamle kvinne vil vandre foran, hvor hun fører eselet i dets tømmer, og den gamle mann vil sitte på det … hensunket i dyster meditasjon over den tapte mulighet for å voldta sitt yngste barnebarn.» I denne beskrivelse gis forfølgelse og utdrivelse, når handlingen ikke er rettet mot lidende jøder, et respektabelt skjær ved at offeret tilskrives kriminell tankegang.

Forandringen i tonefall og standard i den jødiske litteratur i vår tid ses atter i Ben Hechts skrifter, hvorav noen tidligere har blitt sitert, heriblant hans beklagelse over at hvis bare Jesus hadde blitt lagd til hakkekjøtt i stedet for å bli opphøyet gjennom korsfestelse, ville kristendommen aldri ha tatt form. Jeg tviler på at aviser eller forleggere i noen tidligere periode ville ha gitt utbredelse til ord som åpenlyst kun hadde formålet å fornærme andre.

Hecht skrev en gang: «Jeg levde i førti år i mitt land» (Amerika) «uten å møte antisemittisme eller bekymre meg det minste om dens eksistens.» Derfor hadde Hecht logisk sett ingen hensikt om å leve noe annet sted. Ikke desto mindre skrev han, da den sionistiske stat var i ferd med å bli opprettet, at hver eneste gang en britisk soldat ble drept i Palestina «holder Amerikas jøder en liten fest i sine hjerter».

En dyp, om enn ikke opplysende innsikt i utviklingen av den jødiske sjel i løpet av dette århundret blir gitt i en viss Meyer Levins bøker. Også disse inneholder ting som etter min bedømmelse ikke ville ha funnet vei til trykkeriet i tidligere tider. Levins In Search (Søken) viser hva Sylvain Lévi mente da han under Fredskonferansen i 1919 advarte mot østjødenes «eksplosive tilbøyeligheter».

Levin, som var født i Amerika av immigranter fra Øst-Europa, var oppdratt til hat mot russere og polakker. Han synes kun å ha funnet litt som kunne behage ham i «det nye land» hvor han var født, og da han ble voksen, hadde han det travelt med å drive agitasjon blant Chicagos arbeidere.

Han forteller om en halv livstids smertefulle anstrengelser for skiftevis å unnslippe og begrave seg i jødiskhet. Hvis noen jøder mener å være uforanderlig forskjellige fra hele den øvrige menneskehet, gir Levin to innblikk som får leseren til å føle at denne tro er resultatet av en høyspent, nesten mystisk perversitet. Han sier at han konstant finner seg selv i ferd med å spørre seg selv: «Hva er jeg?» og «Hva har jeg her å gjøre?» og han hevder at «jøder overalt stiller de samme spørsmål». Deretter beretter han om noen av de oppdagelser denne selvransakelsen førte ham til.

Idet han beskriver Leopold-Loeb-mordet i Chicago (hvor to unge jøder, barn av velhavende foreldre, myrdet og maltrakterte liket av en liten gutt som også var jøde, ut fra ekstremt sykelige motiver) sier han: «Jeg tror at det, under den svært virkelige redsel som tilfellet skapte, redselen ved å erkjenne at mennesker bar på morderiske motiver ut over de enkle motiver som lyst, grådighet og hat, at det under alt dette lå en undertrykt følelse av stolthet over disse guttenes intelligens, en sympati for dem, fordi de var slaver av deres intellektuelle nysgjerrighet, en stolthet over at dette spesielle nye  nivå av forbrytelse, at selv det skulle være nådd av jøder. På en forvirret og betatt måte og i den forbigående moteriktige ‘lyst for erfaringens skyld’, følte jeg at jeg forsto dem, at jeg især, som ung intellektuell jøde, hadde et slektskap med dem.»

I et annet tilfelle beskriver han sin andel (han kaller den «en frivillig hjelp», men begrepet «agitator» ville nok passet bedre) i Chicago-stålarbeidernes streiker i 1937, der de streikende og politiet kom i kamp, og skudd ble avfyrt, hvoretter atskillige mennesker ble drept. Levin var, som «frivillig hjelper», «gått sammen med» de streikendes opptog, og han «løp med de andre» da skuddene begynte å falle. Han var ikke en stålarbeider eller en streikende. Etterpå organiserte han og andre, som tilsynelatende også var frivillige hjelpere, et massemøte. På dette viste han lysbilder, framstilt fra avisbilder, der han hadde fjernet bildetekstene. Han ledsaget disse bildene med sin egen tale og med ord som ble valgt for å gi bildene en opphissende fortolkning og som ikke stemte med de riktige bildetekstene. Han sier:

«Det reiste seg et brøl så merkelig at det virket på meg, som om det kjempemessige auditorium var én eneste kokende gryte av raseri, som kunne velte over meg … Jeg følte at jeg aldri kunne kontrollere mengden, at de ville brase gjennom dørene og fare ut for å brenne av rådhuset … virkningen av bildene var så opphissende … I det øyeblikk opplevde jeg den fulle betydning av faren ved makt, for jeg følte at noen få ord kunne ha utløst en vold som var sterkere enn den vi hadde opplevd på Memorial Day … Hvis jeg av og til hadde følt meg ikke-inkludert som fremmed, kunstner og jøde, visste jeg nå at universell handling finnes … Jeg følte at én av grunnene til jødens sosiale reformiver kanskje er hans behov for å la seg smelte sammen med disse bevegelser som oppsluker hans eget problem.»

Enda en gang minner disse ord om Samuel Maurices klage eller trussel (alt etter hva hensikten var) fra 1924: «Vi jøder, de tilintetgjørende, vil for alltid være de tilintetgjørende.» Kun gjennom opphisselse av andre synes Levin å si, kan han, den «fremmede», føle seg «inkludert» eller føle sitt problem «oppslukt». Opphisselse av den ikke-tenkende, dumme «pøbel» er det tema som løper gjennom «Protokollene» fra 1905. I den teksten som ble sitert, syntes Levin å late til å forstå at han kun kunne føle engasjement i den øvrige menneskehet når han på denne måten opphisset en pøbel.

Hans seinere reiser ble foretatt i samme ånd. I hans ungdom var sionismen nesten ukjent, og i 1925, da han var tjue, var det stadig «et spørsmål som knapt nok hadde trengt igjennom til jøder som var født i Amerika … Det var noe som opptok de skjeggete fra det gamle land, og hvis en amerikansk jøde ved et tilfelle ble slept til et sionistmøte, fant han ut av at foredragsholderne talte med russisk aksent eller simpelthen slo over i jiddisk. Min egen familie hadde absolutt ingen interesse i bevegelsen».

Som i tilfellet med Morgenthau’ene, far og sønn, skjedde forandringen over én generasjon. Levins foreldre, som var innvandrere fra et land med påstått «forfølgelse», var tilfreds med å ha funnet et annet land hvor de trivdes. Sønnen var ikke tilfreds. Snart var han i Palestina og utviklet hatefulle følelser overfor araberne, som han i sin ungdom aldri hadde hørt om. Han forteller som en god spøk om en hendelse i en sionistisk bosetting der en araber, som kom fra markene utenfor, ydmykt ba om litt vann. Levin og hans venner pekte på en tønne, som araberen takknemlig drakk av, mens de gliste. Det var hestenes vann.

Ti år etter dette var han i Tyskland og spilte sin rolle i den talmudiske hevn der. Han var amerikansk aviskorrespondent og beskriver hvordan han og en annen jødisk korrespondent streifet omkring i Tyskland i en jeep som «erobrere», bevæpnet (ulovlig), der de ødela og plyndret som det passet dem. Han forteller så at de tyske kvinners passive underkastelse under «erobrerne» forstyrret den rasende lyst til å voldta dem, og at «noen ganger vokste hatet i en mann seg så sterkt at han følte en absolutt nødvendighet for vold». I denne sinnstilstand svor han og hans ledsager at «det eneste som var å gjøre, var å slå dem ned og flå dem i filler», og de diskuterte «de ideelle omstendigheter for en slik voldelig scene. Det skulle være en skogkledt veistrekning med liten trafikk, og ei enslig jente til fots eller på sykkel». Deretter dro paret på en «forsøks-utflukt» i deres søken etter disse «ideelle omstendigheter» og langt om lenge fant de ei enslig jente og «alle omstendighetene oppfylt». (Han forteller at den skrekkslagne jenta ble skånet i siste øyeblikk, og spekulerer på om grunnen hos hver av mennene kanskje var at den annens tilstedeværelse gjorde det for pinlig.)

Levin startet sin bok fra 1950 slik: «Dette er en bok om det å være en jøde.» Denne boka og de mange som likner den, forklarer den frykt som blir uttrykt av de få jødiske opponenter angående utviklingen gjennom de siste femti år, for de er vitner til den degenerering som den jødiske sjel har gått gjennom under presset fra talmudisk sjåvinisme. Det eneste boka beviser, er at ved dens slutt visste Levin likeså lite om hva det ville si «å være jøde», som ved dens start (sannsynligvis ønsket han ikke at den ovenfor siterte tekst skulle tas som svaret). Hundrevis av andre bøker er kommet ut om dette samme flyktige og uproduktive tema. Og på samme måte kunne en elektrisk ål spise sin egen hale i sin søken etter kilden til dens merkverdige fornemmelser, og allikevel ikke nå fram til noen opplysende konklusjon. En bok av en jøde om det å være et menneske blant andre mennesker hadde blitt en sjeldenhet ved midten av århundret.

Den samlede litteratur med opphissende og hatefullt innhold, som det er gitt et par eksempler på, samt den faktiske undertrykkelse av motstand imot den som «antisemittisme», gir det 20. århundre dets spesielle karakter. Det er den talmudiske sjåvinismens og den talmudiske imperialismens århundre. Vår nåværende situasjon ble forutsagt for nesten hundre år siden av en tysker ved navn Wilhelm Marr.

Marr var en revolusjonær og en konspirator, som hjalp de jødisk-ledede «hemmelige selskaper» (Disraeli) med å forberede de mislykte revolusjonsutbrudd i 1948. Hans skrifter fra denne perioden er gjenkjennelig talmudiske (han var ikke jøde). De er voldsomt anti-kristne, ateistiske og anarkistiske. Senere ble han (liksom Bakunin) klar over det revolusjonære hierarkis sanne natur, og han skrev i 1879:

«Jeg er fast overbevist om at veksten av jødisk imperialisme kun er et spørsmål om tid … Verdensimperiet tilhører jødene … Ve de beseirede! … Jeg er helt sikker på at innen det er gått fire generasjoner, vil det ikke være en eneste funksjon i staten, selv de aller høyeste, som ikke vil være i hendene på jødene … På nåværende tidspunkt er det blant de europeiske stater kun Russland som holder ut imot offisiell anerkjennelse av de invaderende fremmede. Russland er den siste bastion, og det er imot henne jødene har bygget deres siste skyttergrav. Å dømme etter begivenhetenes gang er Russlands kapitulasjon kun et spørsmål om tid … I dette enorme imperium vil jødedommen finne den Arkimedes’ vektstang som vil sette den i stand til å løfte hele Vest-Europa av dets hengsler én gang for alle. Den jødiske sans for intriger vil skaffe til veie en revolusjon i Russland som verden enda ikke har sett maken til … Den nåværende situasjon for jødedommen i Russland er slik at den fortsatt må frykte utdrivning. Når jødene har oppnådd kontroll med den russiske stat … vil de gå i gang med ødeleggelsen av den sosiale struktur i Europa. Europas siste time vil komme senest om 150 år.»

Europas nåværende tilstand, slik som det har blitt etterlatt etter Andre Verdenskrig, viser at denne forutsigelse stort sett har blitt oppfylt. Fortsatt mangler kun den siste avsløring før den har gått fullkomment i oppfyllelse.

Med hensyn til denne er det mulig at Marr var for svartsynt. Verdens historie inntil i dag kjenner ikke til noen ugjenkallelige beslutninger, avgjørende seire, permanente erobringer eller absolutte våpen. Det siste ord har hittil alltid vært i overensstemmelse med setningen fra Det Nye Testamente: «Enden er ikke enda».

Imidlertid er det siste stadium i Marrs forutsigelse, den tredje begivenhet i det 20. århundres drama, tydelig nok nært forestående, uansett dens virkning og uansett dens etterveer, og til forberedelsen av den er den jødiske sjel nok en gang tatt til fange av talmudisk sjåvinisme. George Sokolsky, den ansette jødiske journalist fra New York, meldte i januar 1956 at «det var betydelig opposisjon» (til sionismen) «innenfor det jødiske samfunn, men i løpet av årene døde motstanden hen, og der den fortsatt består, er den så upopulær at den vanligvis blir gjemt bort. I De Forente Stater er motstanden mot Israel blant jøder ubetydelig.»

De få advarende stemmer som fortsatt høres, er liksom Jeremias’ i oldtiden nesten utelukkende jødiske. Dette er ikke fordi ikke-jødiske forfattere er dårligere opplyst, men mer kortsynte eller mindre modige. Det har lenge vært en uskreven regel at jødiske opponenter kunne bli hørt innenfor visse grenser, da de «tilhører oss», men at opposisjonen fra ikke-jøder ikke må tolereres.[1] I den vestlige presses tilstand i den tredje fjerdedel av det 20. århundre, er denne regel håndhevet nesten uten unntakelse.

Av denne grunn er de få advarsler som skal siteres her, alle av jødisk opprinnelse. Frank Chodorov fortalte den amerikanske regjering (Human Events, 10. mars 1956) at i Midtøsten «har den i realiteten ikke med Israels regjering å gjøre, men med amerikanske jøder … Det er ganske sikkert at mange gode, lojale amerikanere av den jødiske tro ville se med glede på et oppgjør, ikke bare for å få vist deres lojalitet overfor dette landet og imot verdenssionismen, men også for å løsne det grepet sionismen holder dem i».

På samme måte lød Alfred Lilienthal (Human Events, 10. september 1955) som et ekko av den avdøde James Forrestals bønnfallelse åtte år tidligere. Da skyggen av 1956-presidentvalget falt over Amerika, ba også han de to store politiske partier, da de innledet valgkampen, om «å ta den arabisk-israelske konflikt ut av hjemlig politikk». Begge disse jødiske advarsler fant sted i et nyhetsbrev i Washington, som nøt stor anerkjennelse, men hadde et lite opplag. Massemediene lukket seg for dem.

Andre jødiske opponenter gjentok i nyere tid det eldgamle advarselsropet om en kommende «katastrofe». I 1933 hadde Bernard J. Brown sett katastrofen komme: «Aldri noensinne i menneskehetens historie har det eksistert en gruppe mennesker som har rotet seg inn i så mange feilgrep og har fortsatt med å nekte å se sannheten, som vårt folk har gjort gjennom de siste tre hundre år» (den perioden som bevitnet framveksten av de talmudiske «østjøder» og den suksessfulle talmudiske krig imot jødisk assimilering).

Femten år etter denne advarsel uttalte jødiske opponenter det ordet som advarselen kun hadde antydet: «katastrofe». Rabbiner Elmer Berger skrev i 1951: «Med mindre amerikanere av jødisk tro og en svært stor gruppe amerikanere av annen tro, som har blitt forført til å støtte sionismen, vender tilbake til fundamentet i både amerikansk liv og i jødedommen, er vi på vei mot litt av en katastrofe».

Forordet til rabbiner Bergers bok ble skrevet av en ikke-jødisk autoritet, dr. Paul Hutchinson, som var redaktør av The Christian Century. Han var mer direkte: «Kravet om amerikanske jøders rett til å nekte sammensmelting er med på å bygge opp en krise som kan få sørgelige konsekvenser. Det begynner allerede å bli klart at hver eneste gang Israel kommer i klemme (og en stor del av dets politikk, spesielt hva angår økonomi og innvandring, virker nærmest som skapt til å bringe det i klemme) forventes amerikanske jøder å legge sterkt press på den amerikanske regjering for å få den til å løse problemene. Sionistiske ledere har ikke veket tilbake fra å bringe denne praksisen til et ekstremt nivå, som heter politisk utpressing» (dette ble skrevet mange år før ekspresident Truman i sine erindringer bekreftet denne kjensgjerning). «Dette kan fortsette et stykke på vei i tid på grunn av vårt besynderlige valgsystem … Men New York er ikke De Forente Stater, og hvis denne formen for voldelige innblandinger til fordel for en fremmed stat fortsetter, så forbered dere på en eksplosjon

Disse advarsler kunne, selv om de er ganske tydelige for jøder, skape en falsk forestilling i ikke-jødiske sinn om at «jødene» er på vei mot en selvskapt katastrofe, og at jødisk sjåvinisme vil straffe jødene selv; og schliesslich [til slutt] at jødene kun har seg selv å takke for det. Spesielt de selvtilfredse og de hatefulle kunne falle for den villfarelsen.

Og en villfarelse vil det være. Dette tilbakevendende fenomen i den gjengse historieskriving, «den jødiske katastrofe», er uten unntak den lille jødiske andel av en generell katastrofe, der deres andel, for eksempel, er noe i retning av én prosent av den totale lidelse. Den uhyrlige påstand om «de seks millioner drepte jøder» fra Andre Verdenskrig endrer ikke noe på denne varige sannhet. Den katastrofen som det ble brygget på gjennom disse femti årene, vil bli en generell katastrofe, og den jødiske andelen vil bli en brøkdel. Den vil bli beskrevet som «en jødisk katastrofe», akkurat som Andre Verdenskrig ble beskrevet på denne måten, men det er bare et falskt bilde som vises fram for «pøbelen» på filmlerretet i det mørklagte rom, hvorfra virkeligheten ikke kan ses. Jøder kan ofte ikke – og dette er helt riktig – forestille seg noen ulykke med jøder involvert, likegyldig hvor mange flere ikke-jøder, som noe annet enn en «jødisk katastrofe». Dette er en mental holdning som skyldes den opprinnelige opplæring fra Talmud-Tora, der kun det utvalgte folk har virkelig eksistens, og hvor de andre er skygger eller kveg. Karl Sterns bok Pillar of Fire (Ildsøylen), gir et bilde av det.

Stern (en jøde som vokste opp i Tyskland mellom krigene og deretter reiste til Canada, der han konverterte til katolisismen) sier at det i den jødiske ungdomsbevegelse i 1920-årene var «en generell stemning som syntes å peke mot begivenheter som senere fant sted. Latent i situasjonen var sorger, spørsmål og tvil som pekte mot den store jødiske katastrofe – eller snarere den store europeiske katastrofe, der jødenes skjebne var vevd inn på så mystisk vis.»

I denne teksten viser sannheten seg i en åpenbar, korrigerende ettertanke, som ikke ville falle de fleste jødiske forfattere inn, eller bli uttrykt av dem. Stern er et eksepsjonelt tilfelle, og da han hadde skrevet ordene «den store jødiske katastrofe», innså han usannheten i dem og modifiserte dem, men ikke desto mindre lot selv han den opprinnelige uttalelsen bli stående. Innflytelsen fra hans arveanlegg og oppdragelse var stadig sterke nok i ham, en katolikk fra Nord-Amerika, til å forme hans første tanke i slike vendinger: de ufattelige lidelser blant 350.000.000 europeiske sjeler som har etterlatt nesten halvparten av dem i slaveri, var «den store jødiske katastrofe».

I et annerledes tilfelle ville Stern være den første til å gjøre innsigelse overfor en slik framstilling. Faktisk forteller han at han ble oppbrakt over å lese uttalelsen i et katolsk blad om at så og så mange av mannskapet på en britisk ubåt var «katolikker». Han følte seg krenket, fordi en enkelt gruppe blant ofrene ble trukket fram på denne måten. «Jeg forstår ikke hvorfor noen skulle interessere seg for den slags statistikker.» Men ikke desto mindre: «Den store jødiske katastrofe …»

«Katastrofen» som ville omfatte alle, og som har blitt forberedt gjennom disse femti år, vil ikke bli spesielt jødisk i betydningen: en spesielt stor lidelse, men i den forstand at den igjen vil bli dominert av «det jødiske spørsmål», av anstrengelsen for å underordne all den energi som ble skapt, til formål som ble presentert som jødiske, og i den forstand at de jødiske masser ville bli utnyttet til å hjelpe til med å antenne sprengladningen. Den jødiske folkemasse eller pøbel, er på ett punkt forskjellig fra enhver annen folkemasse eller pøbel: den er mer tilbøyelig til å overgi seg til sjåvinistisk opphisselse og mer fanatiske i denne overgivelsen. Jewish Encyclopedia bekrefter i en liten tekst som tar for seg emnet «hysteri blant jøder», at jødenes tilbøyelighet til dette er større enn gjennomsnittets. Som legmann vil jeg våge å gjette at dette er resultatet av de mange århundrers innelukking i ghettoene, og av den talmudiske absolutisme i disse (for i dag har vi nesten utelukkende å gjøre med «østjødene», som så sent som i går levde i disse innhegninger).

Jeg har gitt noen eksempler på den økende bølgen av sjåvinistisk hysteri fra den litteraturen som er tilgjengelig for den alminnelige leser. Det viser resultatet, men ikke den bakenforliggende kilde. For å lokalisere den må leseren gjøre noe som er vanskeligere, nemlig oppmerksomt å følge den jiddisk-språklige og hebraiske presse i original utgave eller i oversettelse. Så vil han oppdaget en nærmest djevelsk hudfletting av den jødiske sjel, så den aldri skal finne hvile, og han vil lett kunne komme til resultatet at de ikke noe sted utenfor det jødiske samfunn, finnes noe så anti-jødisk som noen av disse ytringer som demonstrerer en nesten vitenskapelig mesterklasse i bruken av metoder til å innpode og fremelske frykt.

Innen leseren studerer de følgende eksempler, bør han huske at den altoverveiende masse av «eksplosive østjøder» nå er i Amerika. Denne kjensgjerning, som innebærer mer fare for mulige konsekvenser enn noen annen i vår tid, synes knapt nok å ha trengt inn i den vestlige verdens bevissthet, ikke engang i Amerikas. De utdrag som følger, viser hva som blir sagt på hebraisk eller jiddisk (det vil si utenfor ikke-jødenes hørevidde) blant de jødiske folkemasser, og den virkning dette hadde på dem i løpet av bare fem år.

William Zukerman, en av Amerikas og vår tids best kjente journalister, skrev i mai 1950 en artikkel med overskriften: «Hvordan man får det jødiske folk til å gyse» (South African Times, 19. mai 1950; jeg mener at den også ble tatt inn i jødiske publikasjoner i mange land). Han startet med å si: «Det foregår en livlig debatt i den sionistiske verden. Den har fortsatt ikke nådd fram til den ikke-jødiske eller endog den engelskspråklige jødiske presse. Men den raser i de hebraisk-språklige aviser i Israel og i den jiddisk-språklige pressen i Amerika og Europa … Den avslører, som ikke noe annet har gjort det i de seinere år, et snitt gjennom jødisk tenkning og følelse i den perioden som fulgte etter fremkomsten av Israel. Debatten,» forklarte han, «handlet om Chalutziot, organisert og forberedt utvandring av jøder til Israel fra hele verden – men spesielt fra De Forente Stater

På dette tidspunkt (1950) skrev Zukerman med kun et snev av forutanelse. Han siterte Sholem Niger (dekan for jiddisk-språklige kritikere og forfattere) for å angripe, ikke «selve kampanjen for utvandring av amerikanske jøder til Israel», men «den måten dette ble presentert på for alle amerikanske jøder …» Denne var, sa Niger, utelukkende negativ, anti-alle-andre snarere enn pro-Israel: «Nasjonalistene lager en kampanje bestående av fornektelser, bakvaskelser og destruksjon av alt jødisk utenfor Israel. Jødisk liv i De Forente Stater og over hele den øvrige verden beskrives som foraktelig og motbydelig … Alt utenfor Israel erklæres for å være slaveaktig, uverdig, undertrykt og vanærende. Ingen jøde med noen selvrespekt i behold kan leve fullt og helt som jøde i De Forente Stater eller noe annet sted utenfor Israel – er nasjonalistenes viktigste påstand i denne debatt

En annen foretrukket teknikk for å selge Chalutziot til de amerikanske jødene (fortsatte artikkelen) «er å undergrave jødisk kampånd, tro og håp knyttet til deres amerikanske hjem. Å holde jødene i konstant engstelse ved å skremme med antisemittisme.

Ikke å la dem glemme Hitler-redslene og å spre tvil, frykt og desperasjon omkring jødenes framtid i Amerika. Enhver manifestasjon av antisemittisme blir samlet opp og blåst opp for å skape et inntrykk av at de amerikanske jøder, liksom tyskerne under Hitler, står på randen av en katastrofe, og at også de før eller senere vil bli nødt til å flykte for å bringe seg selv i sikkerhet.»

Niger siterte som et eksempel fra en artikkel av «en førende israelsk sionist, Jona Kossoi, i et høylitterært hebraisk-språklig tidsskrift i Jerusalem, Isroel»:

«Det hviler nå på oss sionister å utøve den gamle plikt med konstant å inngyte frykt i det jødiske folk. Ikke å la dem hvile. For alltid å holde dem på kanten av en avgrunn og gjøre dem oppmerksomme på de farer som lurer på dem. Vi må ikke vente til etter ‘katastrofen’, for hvis vi gjør det, hvor skal vi da hente de hundretusener av jøder som er nødvendige for å bygge opp vår stat? … Nå er tiden for jødene til å redde seg selv, ikke en gang i framtida …»

Leseren vil bemerke: «katastrofen» er en politisk nødvendighet eller uunngåelig, og med disse utdrag vil han kunne begynne å forstå hvorfor Jewish Encyclopedia forteller om en tendens til hysteri blant jøder. Zukerman sa at denne «ekstreme form for Chalutziot propaganda er den mest framherskende i Israel nå». Han siterte en «mer moderat utgave av denne teori», framført av L. Jefroikin, redaktør av det sionistiske tidsskrift Kiyum i Paris. Zukerman sa at Jefroikin, «alt mens han er innforstått med sannheten i hvert eneste ord i den nasjonalistiske teori om at ingen øde kan leve et fullt og verdig liv noe annet sted enn i Israel, og mens også han sier at ‘amerikanske jøder lever i et tullingenes paradis’ innrømmer han at amerikanske jøder i deres nåværende sinnstilstand aldri ville gå med på at USA skulle plasseres i samme kategori som Tyskland og Polen, og at de ikke ville gå med på å betrakte deres hjem som gjennomgangsland til Israel. Han konkluderer derfor at amerikanske jøder bør propaganderes til kun å bli ‘Israel-elskere’ og ikke faktiske israelere i kropp og sjel».

Virkningen av denne «propaganda» som ble brakt med til De Forente Stater av sionistiske utsendinger fra Israel, kan deretter studeres i noen bemerkninger som ble trykt atten måneder seinere (desember 1951) i International Jewish News i Denver, Colorado. Dets redaktør, Robert Gamzey, var kritisk overfor Jewish Agency og World Zionist Congress da de satte av $2.800.000 til å reklamere for Chalutziot i De Forente Stater. Han sa at han kjente «av personlig erfaring i Israel den utbredte feilaktige holdning der, at det ikke er noen framtid for jødene i Amerika og at antisemittisme dømmer amerikanske jøder til de tyske jøders skjebne». Han tilføyde: «Det er derfor utenkelig at israelske utsendinger, som kommer hit for å oppmuntre amerikansk ungdom til å slå seg ned i Israel, kunne gjøre bruk av noen annen metode enn den å forakte og misbillige en framtid for amerikansk jødedom

Disse forutanelser fra 1950 og 1951 ble oppfylt i løpet av de neste fem år, da det lyktes «utsendingene» fra Israel å sprøyte inn «den nasjonalistiske teori», som forklart ovenfor, i sinnene til de jødiske masser i Amerika. Derfor var William Zukerman, som i 1950 hadde vært lettere bekymret, nå i 1955 alvorlig bekymret. Han skrev (i Jewish Newsletter, november 1955, gjenopptrykt i Time-magasinet i New York 28. november):

«Det kan ikke være den minste tvil om at det hersker en sinnstilstand svært lik den i Israel, blant amerikanske jøder. Det finnes en fanatisk overbevisning i utlandet om at det kun finnes én sannhet, og at Israel er den eneste som har den. Det gjøres ingen forskjell på jødene verden over og i Israel, og ikke engang i den israelske regjering og Israel. Israelske statsmenn og deres politikk anses for å være ukrenkelig og hevet over kritikk. Det er en skremmende intoleranse overfor synspunkter som avviker fra flertallets, en fullstendig likegyldighet overfor fornuft, og en hengivelse til følelser som hos en vilt flyktende flokk kveg.»

«Det er kun én viktig forskjell på de israelske og de amerikanske jøder. I Israel har følelsesutbruddene en basis i virkelighetens verden, så vidt man kan skjønne utenfra. De veller opp fra skjulte kilder hos et skuffet folk, som hadde blitt lovet sikkerhet og fred, og som finner seg fanget i en krigsfelle. Den amerikansk-jødiske utgave av hysteri er fullstendig uten rot i den amerikansk-jødiske virkelighetens liv. Den er helt igjennom kunstig, fabrikkert av de sionistiske ledere og podet inn i en befolkning uten grunn til hysteri, av en hær av betalte propagandamakere, som en metode til å fremme en politikk med det erkjente mål av politisk press og stimulerte pengeinnsamlinger. Aldri tidligere har en propagandakampanje på vegne av en fremmed regjering blitt planlagt og utført mer larmende og kynisk, i strålende prosjektørlys og til fanfarer av publisitet, enn den nåværende bølge av hysteri som opparbeides blant amerikanske jøder

Disse to sitatene, som skilles av fem år, gir igjen et portrett av degenereringen av den jødiske sjel under innflytelsen av talmudisk sionisme. De bringer også denne fortelling om tre kriger fram mot terskelen til den tredje, hvis da «terskelen» er det riktige ord. Faktisk startet den tredje krig da kampene i Andre Verdenskrig ebbet ut, og den har vært i gang uten avbrytelse et eller annet sted i verden i tiden etter. Den behøver kun et lite pust fra en hvilken som helst blåsebelg for å bli antent som enda en verdenskrig.

Denne utvikling kunne ha vært stanset og kunne muligens fortsatt stanses av to ansvarlige statsmenn, én på hver side av Atlanteren, som snakket i samklang, for den er dypest sett den største svindel i historien. I dag virker det som om en slik redning gjennom dødelige er for mye å håpe på, og denne forfatter overdriver sannsynligvis ikke når han mener at kun Gud, som har gjort langt større ting, vil kunne avverge den tredje store krig. Med mindre det skjer, vil de avsluttende tiår av dette århundre forutsigelig vise enten fiasko eller forbigående triumf for talmudisk sjåvinisme. Om det blir det ene eller det andre, både i fiasko og suksess, vil den medfølgende «katastrofe» bli de ikke-jødiske folkemassers lidelser, og de jødiske lidelser vil utgjøre en brøkdel av det.

Deretter vil jødene omsider bli nødt til å akseptere verden som den er, ettersom verden ganske klart ikke vil akseptere Talmud.

[1] Et godt eksempel: I løpet av 1956, som var et president-valgår, var kritikk av sionisme eller «Israel» en nesten utenkelig ting i De Forente Stater, spesielt i de siste månedene når valget nærmet seg. Israelske angrep på de arabiske nabostater ble uten unntak beskrevet som «gjengjeldelsesaksjoner» eller «represalier». Presidenten, hans regjeringsmedlemmer og embetsmenn fra utenriksdepartementet forble tause, mens angrep fulgte på angrep, der hvert av dem endte med en nådeløs utslettelses-handling etter mønsteret fra Deir Yassin i 1948. Ja, ledende kandidater fra begge partier konkurrerte, som i 1952 og 1948, med hverandre om å kreve våpen til Israel og om på denne måte å kjempe om de sionist-kontrollerte stemmer som regnes for avgjørende. På samme tid (11. september 1956) møttes over to tusen ortodokse jøder på Union Square i New York for å protestere mot «religionsforfølgelsen i staten Israel». Den israelske statsministers navn, Ben-Gurion, ble hånet, og atskillige rabbinere kom med voldsomme angrep på ham og hans regjering. Disse angrep hadde ikke noe som helst å gjøre med saken om araberne, som ikke ble nevnt; angrepet var utelukkende på grunn av religiøs ortodoksi, idet Ben-Gurion-regjeringen ble anklaget for ikke å overholde ortodokse sabbat-ritualer og tilsvarende. Ikke desto mindre var angrepet offentlig, hvorimot kritikk fra ikke-jødisk hold av en hvilken som helst årsak, på denne tid var så godt som forbudt. I den samme perioden (ca. 1. september 1956) kulminerte tilbakevendende jødiske oppstander i Israel selv med et større utbrudd, som ble slått ned av politiet, og hvor en mann ble drept. Den døde mann tilhørte en gruppe som nektet å anerkjenne den israelske regjering og hevdet at «gjenetablering av en jødisk stat må vente på den guddommelige vilje» (dette er for øvrig en av hovedtesene i nærværende ikke-jødiske forfatters bok). Offeret ble på grunnlag av denne tro beskrevet som «en religiøs ekstremist» av avisene i New York.


–> Kapittel 46.1 – Kulminasjonen – Revolusjonen
<– Kapittel 44 – Verdensinstrumentet
<– Kapittel 43 – Den sionistiske stat
<– Kapittel 42 – Den talmudiske hevn
<– Kapittel 41 – Revolusjonen utvider seg
<– Kapittel 40 – Invasjonen av Amerika
<– Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion
<– Kapittel 38 – Det lille landet langt borte
<– Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser
<– Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle
<– Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
<– Kapittel 34 – Lord Northcliffes rolle
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok