Stikkordarkiv: Chaim Weizmann

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 46.3

Legg igjen en kommentar

Kapittel 46.3 – Kulminasjonen

Kulminasjonens år

Årene 1952-56 brakte Vestens folk stadig nærmere til å betale regningen for den støtten som deres ledere gjennom to generasjoner og to verdenskriger hadde gitt til revolusjonen og til sionismen. De var ved å bli trukket inn i to kriger som forutsigelig ville smelte sammen til én krig, som ville tjene et enkelt dominerende mål. På den ene siden var de av sine politikere og partier blitt forpliktet til å bevare den sionistiske stat, hvis erklærte formål var å øke sin befolkning med «tre eller fire millioner mennesker» på «ti til femten år»; det betydde krig. På den andre siden ble de daglig tilvent tanken at det var deres skjebne og plikt å ødelegge kommunismen, som hadde oversvømt halvparten av Europa da Vesten åpnet slusene; det betydde også krig. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 46.3 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – kapittel 46.2

Legg igjen en kommentar

Kapittel 46.2 – Kulminasjonen – Den sionistiske stat

Den sionistiske stat

I disse årene viste den lille staten seg, som misvisende kalles «Israel», å være uten sidestykke i historien. Den ble, som det var planlagt, regjert, etablert og hovedsakelig befolket av ikke-semittiske jøder fra Russland; folk som nedstammet fra khazarer. Grunnlagt som den var på en judeisk stammetradisjon fra oldtiden, som disse menneskene ikke på noen måte kunne være blodsbeslektet med, utviklet den brutale sjåvinismen som ble basert på en bokstavelig fortolkning av levittenes lov fra oldtidens Juda. Da det ble snakk om en ganske liten og nydannet stat, hadde den ikke selv utviklet et naturlig grunnlag for liv, men eksisterte helt fra begynnelsen av på den rikdom og de våpen som dens mektige støtter kunne presse ut av de store vestlige land. I disse årene overgikk den lille staten historiens mest stridbare feltherrer i krigerske utfall og handlinger. Regjert som den ble av menn av samme avstamning som dem som utøvde terror i Polen og Ungarn, truet den daglig de sju semittiske nabofolk med den ødeleggelse og underkuelse som det levittiske presteskap hadde foreskrevet dem i Femte Mosebok.

«Israel» gjorde dette i demonstrativ tillit til at dets makt i de vestlige hovedsteder var tilstrekkelig til å avholde regjeringene der fra noen gang å nekte dem noe, og til muligheten for å kunne kreve deres støtte under alle tenkelige omstendigheter. Det oppførte seg som om Amerika i særdeleshet var dets koloni, og dette lands handlinger var helt i overensstemmelse med denne forestilling. Innenfor dets grenser var lovene imot frafall og raseblanding de samme som den svært siterte Hitlers. Utenfor dets grenser var det horder av subsistensløse arabere som det hadde drevet ut i villniset, og hvis antall ved naturlig tilvekst steg til nesten en million i løpet av disse åtte år. Disse folk ble gjennom deres påtvungne verters gjentatte røvertokter og massakrer minnet om at Deir Yassin-skjebnen var en nærværende mulighet: «å ødelegge fullstendig mann, kvinne og barn … spar intet levende som trekker pusten». De vestlige land, Israels skapere, mumlet bebreidelser, mens de sendte landet penger og midler til krig, som de ellers hevdet å avsky. Således hadde de, liksom Frankenstein, skapt en destruktiv kraft som de ikke kunne kontrollere. Fortsett å lese Kontroversen – kapittel 46.2 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 44

Legg igjen en kommentar

Kapittel 44 – Verdensinstrumentet

Andre Verdenskrig frambrakte et tredje resultat i tillegg til dens fremme av revolusjonen i Europa og til etableringen av den sionistiske stat med makt, nemlig det andre forsøket på å bygge strukturen til en «verdensregjering», på hvilket alter Vestens nasjoner skulle ofres. Dette er det endelige sluttprodukt som kommunismens og sionismens parallelle prosesser tydeligvis sikter mot å nå. Ideen dukket opp for første gang i Weishaupts papirer, tok livskraftig form i løpet av det 19. århundre og ble framlagt i alle detaljer i Protokollene fra 1905. Under Første Verdenskrig var dette den sentrale idé bak alle de andre ideer som House og dennes medsammensvorne «lot sive inn i sinnet» på president Wilson, og som de forsøkte å få ham til å føle at var «hans egne». Den tok deretter form, først som «Ligaen til å framtvinge fred» og ved krigens slutt som «Folkeforbundet».

Den opplevde således sin første og delvise gjennomføring, slik det var tilfelle med alle dens støtte-ideer, under en stor krigs forvirrings-fase, og det vil si den siste del av kampfasen og den tidligste del av etterkrigsfasen. Den var aldri før krigen blitt framlagt for de folkeslag som ble innviklet i krigen, og disse folkeslag fikk heller aldri forelagt noen velbegrunnet forklaring på ideens natur og formål. Under krigens «nødrett» tok «første-diktatorene» folkenes tilslutning for gitt. Det eneste uttrykk for en offentlig mening som noen sinne framkom, var De Forente Staters Kongress’ øyeblikkelige avvisning av å ha noe som helst å gjøre med den, etter at tåka fra Første Verdenskrig hadde lettet. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 44 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 43

Legg igjen en kommentar

Kapittel 43 – Den sionistiske stat

Etter at Revolusjonen hadde spredt seg til den halvparten av Europa som hadde blitt holdt åpen for den av de vestlige allierte, gjorde den enda en ting: Som en slange som biter, støtte den ut en tunge som nådde til Europas sørkyst, videre over Middelhavet og inn i et lite land ved navn Palestina. Pengemidlene, utstyret, annet som fulgte med og beskyttelse ble levert av Vesten, men Revolusjonen leverte de to avgjørende bestanddeler til den sionistiske stat: menneskene til å erobre den – og våpnene som ville garantere erobringen.

Vesten lukket øynene for det, men den sionistiske stat var til syvende og sist Revolusjonens verk, og Revolusjonen oppfylte på denne måten den levittiske doktrine om «tilbakevending». Disse hendelsene i Europa og i Arabia ble de eneste «landevinninger» som framkom som resultat av Andre Verdenskrig. I de tidlige stadier av denne hadde «første-diktatorene» igjen, som i Første Verdenskrig, bedyret offentlig at det ikke fantes den minste hensikt om å erobre land. Resultatet av disse to utviklingene ble at man i det todelte Europa og i det todelte Palestina etterlot to permanente sprengsatser til en ny krig. De kunne på et hvilket som helst tidspunkt detoneres av enhver som kunne tenkes å se sin fordel i å starte en Tredje Verdenskrig. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 43 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 40

Legg igjen en kommentar

Kapittel 40 – Invasjonen av Amerika

Mens militære invasjoner og kontra-invasjoner tok til i løpet av de seks årene Andre Verdenskrig varte, og slukte all tankevirksomhet og energi hos folkemengdene som var låst sammen i kamp, foregikk det samtidig en stille invasjon som skulle komme til å skape langt mer betydningsfulle virkninger enn de væpnede. Dette var den politiske invasjonen av den amerikanske republikk, og den graden av suksess som ble oppnådd gjennom dette kom til syne i den amerikanske utenrikspolitiske utformingen ved slutten av krigen. Denne ble nemlig innrettet for å sikre at de eneste militære invasjoner som skulle tillates en kommende påvirkning, var de som hadde brakt revolusjonen inn i Europa og sionistene inn i Arabia. Historisk betraktet kan det, slik president Roosevelt rakk å utrette det, forstås som tre hovedresultater som alle var faretruende for hans lands framtid: Han hjalp til med å bevæpne sionistene, han bevæpnet deres revolusjon i dens Moskva-festning, og han åpnet dørene til sin egen amerikanske festning for revolusjonens agenter. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 40 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 39

Legg igjen en kommentar

Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion

Gjennom seks år hadde kjempende masser bølget fram og tilbake over tre kontinenter, og ved slutten var de som hadde trodd at de var vinnerne, enda lengre fra Den Hellige Gral enn ved starten. Ved vinner-politikernes toppmøter galte hanen for andre gang. Tre årtier tilbake hadde president Wilson forsøkt å rope opp om at «årsakene og målene er uklare … målsetningene for statsmennene på begge sider er stort sett de samme», og sluttresultatet ga ham rett. De tyske ledere hadde da besluttet å «anstifte» og House å «støtte» verdensrevolusjonen. Sionistene beholdt deres hovedkvarter i Berlin like lenge som de trodde at et seierrikt Tyskland kunne tenkes å skape «det jødiske hjemland» i Palestina og flyttet dem først da de mente at seieren ville tilfalle Vesten.

Andre Verdenskrig beviste igjen riktigheten i Wilsons kvalte rop. Den kunne overhodet ikke ha blitt startet uten at verdensrevolusjonen hadde vært innforstått med den nye «galning i Berlin», og de folkene som deretter ble løpt overende, kunne ikke merke forskjell på den kommunistiske og den nazistiske undertrykkelse. Da de så vendte seg mot hverandre, begynte Hopkins (i Houses rolle) å «støtte» verdensrevolusjonen igjen, slik at seieren ikke kunne medføre noen «befrielse». Hitler ønsket å utskille jødene igjen. Brandeis forordnet på samme måte og på keiserlig vis at «ingen jøde måtte bo i Tyskland». Churchill ønsket at «tre eller fire millioner jøder» skulle overføres til Palestina. Den kommunistiske stat, som var erklært antisionistisk, leverte den første sending av dem. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 39 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 37

Legg igjen en kommentar

Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser

Under jublende scenerier i Washington og Berlin begynte de to tolvårs regjeringsperioder etter hverandre på følgende dager (den 4. og 5. mars 1933), og de skulle komme til å slutte nesten samtidig i 1945. I dag ville en upartisk historiker neppe kunne beregne hvilket av regimene som produserte den største summen av menneskelig lidelse. I begynnelsen ble to menn, som trådte fram på den sentrale politiske scene, begge hyllet som Messiaser. I Amerika beskrev en rabbiner Rosenblum president Roosevelt som «en gudeliknende budbringer, skjebnens utvalgte, Messias for Amerikas morgendag»; her snakket man politisk smiger med ord som var beregnet til «å overtale massene». I 1937 i et Prag som var truet av Hitler, fortalte en jødisk bekjent meg at hans rabbiner i synagogen predikerte at Hitler var «den jødiske Messias» en from «eldste», som søkte å fortolke begivenheter i levittiske profetiers begrepsramme). Gjennom alle disse årene fikk massene i begge land (og i Russland med, for den saks skyld) deres særlige «første-diktator» beskrevet for seg i slike ord som «Big Brother», «Far», «Onkel», «Elskede leder», eller den elskelige «Venn» ved peisen. De tilsynelatende motstandere, Roosevelt og Hitler, fremmet begge på hver sin måte «det destruktive prinsipp» i dets tre gjenkjennelige former: revolusjonær kommunisme, revolusjonær sionisme og «verdensregjeringen til å påtvinge fred». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 37 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 35

Legg igjen en kommentar

Kapittel 35 – Det nasjonale hjem

I ti år etter at «Mandatet» hadde blitt prakket på det britiske folk, lot man fortsatt som om «det jødiske nasjonale hjem» i Palestina under dets beskyttelse alene ville være et «kulturelt senter» for jødedommen, helt uskadelig for araberne; et jødisk Mekka med universitet, bibliotek og landbruksbebyggelse. Araberne lot seg ikke på noe tidspunkt narre. De innså at de var ofre for et forsøk på, i det 20. århundre, å trumfe gjennom den voldelige lov om fordrivelse, som hadde blitt oppstilt av levittene i det 5. århundre f.Kr. De svarte igjen med tumultaktige protester og krigslignende opprør, som deretter aldri har opphørt, slik at «krigen, som skulle avslutte alle kriger» ble innledningen til krig uten ende.

Det ble straks klart at sionismen hadde blitt anbrakt som en sprengladning under folkeslagenes liv, og at en tidsinnstilt bombe som skulle starte en framtidig verdenskonflikt var blitt anbrakt i et lite land (som nylig hadde blitt «befridd» fra tyrkerne), et land «på størrelse med Wales eller Vermont». På tross av det reiste en britisk koloniminister, Leopold Amery, til Palestina i 1925, og (som han sa) «fortalte araberne rett ut at ‘det ikke var noen mulighet for endring’ i den britiske politikk» (Jewish Telegraph Agency). Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 35 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 34

Legg igjen en kommentar

Kapittel 34 – Lord Northcliffes endelikt

I de tre årene som fulgte Fredskonferansen i 1919, måtte det finnes en utvei til å holde de britiske hærer i Palestina, få det til å se ut som om de oppfylte et anstendig verv; bruke dem som dekke over en handling som faktisk hadde karakter av et politisk mord. Dette problemet, som var uendelig innviklet, ble løst effektivt. Fram fra arkivene stiger et imponerende bilde som viser hemmelig manipulasjon av store regjeringer med et forbrytersk formål. Metoden med å utøve «uimotståelig press på internasjonal politikk» ble hele tiden forbedret gjennom praksis.

Etter fredskonferansens godkjennelse av sionistenes krav om å overta Palestina (hvorved det slo hånden av den store mengden emansiperte jøder i Vesten, som personifisert av M. Sylvain Lévi), ble det neste skritt tatt på San Remo-Konferansen i 1920, der de seirende makter møttes for å partere det tyrkiske imperium. Denne konferansen godkjente det snille bedrag som var funnet opp av Weizmann i 1915, og godkjente at England skulle administrere Palestina under «et mandat».

Protestene imot dette foretaket ble etter hvert høyere og høyere, fordi dets sanne natur var ved å gå opp for folk, men Balfour forsikret Weizmann om at «de ble betraktet som å være uten betydning og ville med sikkerhet ikke påvirke den førte politikk, som var endelig avgjort». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 34 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 33

Legg igjen en kommentar

Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred

På akkurat samme tidspunkt i 1917, da de to nært beslektede krefter fra Russland, revolusjonær-kommunisme og revolusjonær-sionisme, trådte helt fram i lyset, ble også den tredje hemmelige årsak til krigen avslørt. Det var prosjektet som gikk ut på å skape «en verdensomspennende føderasjon» til å overta «ledelsen av menneskenes affærer» og til å regjere med makt.

Massene ble da (på samme måte som det skjedde tjuefem år senere i Andre Verdenskrig) oppildnet til å utslette en «galning i Berlin», av nettopp den grunn at han søkte å regjere verden med makt. I England tordnet Eden Philpotts (en av mange slike orakler da og tilsvarende i neste krig):

«De forsøkte å gripe verden; men du skal kun beholde dens forbannelser som krone på din panne …» og dette var det universelle skrål. På tross av det var den hemmelige plan, som ble fremmet i Vesten, på samme vis en som skulle «gripe verden med makt» og anbringe nye «krigsherrer» over den. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 33 →