Kapittel 38 – Det lille landet langt borte
I det glemte Palestina i tiåret 1930-1940 gikk tingene fra ille til verre, alt imens «The Chief» og «Der Führer» hersket i Washington og Berlin, og til sist var en britisk regjering like ved å forlate den håpløse oppgaven som var blitt prakket på den av Balfour (som døde i 1930 etter et besøk av Weizmann ved dødsleiet), da en Churchill ved inngangen til en ny krig atter viet sitt land til den. Slik gikk det britiske folk, som regnet med at de kunne ha noe utestående med Hitler, enda en gang i krig under forseglede ordrer, blant andre den, som uten at de ante det, hadde brakt dem nær nederlaget i 1918.
Flere britiske regjeringer etter hverandre befant seg i denne affæren i den selvsamme rolle som klovnen, som ikke kan slippe fri fra fluepapiret. Hver gang de trodde de var sluppet unna problemet, brakte Weizmann det fram på nytt. I Palestina kunne administratorene og soldatene, som «Mandatet» hadde blitt lesset på, ikke utføre deres plikt. Araberne gjorde hardnakket opprør. Sionistene i London plaget regjeringen der om å anvende makt overfor araberne. Hvis mennene på stedet forsøkte å handle upartisk mellom partene, kom det ordrer hjemmefra som motarbeidet dem. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 38