Stikkordarkiv: FN

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 46.3

Legg igjen en kommentar

Kapittel 46.3 – Kulminasjonen

Kulminasjonens år

Årene 1952-56 brakte Vestens folk stadig nærmere til å betale regningen for den støtten som deres ledere gjennom to generasjoner og to verdenskriger hadde gitt til revolusjonen og til sionismen. De var ved å bli trukket inn i to kriger som forutsigelig ville smelte sammen til én krig, som ville tjene et enkelt dominerende mål. På den ene siden var de av sine politikere og partier blitt forpliktet til å bevare den sionistiske stat, hvis erklærte formål var å øke sin befolkning med «tre eller fire millioner mennesker» på «ti til femten år»; det betydde krig. På den andre siden ble de daglig tilvent tanken at det var deres skjebne og plikt å ødelegge kommunismen, som hadde oversvømt halvparten av Europa da Vesten åpnet slusene; det betydde også krig. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 46.3 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – kapittel 46.2

Legg igjen en kommentar

Kapittel 46.2 – Kulminasjonen – Den sionistiske stat

Den sionistiske stat

I disse årene viste den lille staten seg, som misvisende kalles «Israel», å være uten sidestykke i historien. Den ble, som det var planlagt, regjert, etablert og hovedsakelig befolket av ikke-semittiske jøder fra Russland; folk som nedstammet fra khazarer. Grunnlagt som den var på en judeisk stammetradisjon fra oldtiden, som disse menneskene ikke på noen måte kunne være blodsbeslektet med, utviklet den brutale sjåvinismen som ble basert på en bokstavelig fortolkning av levittenes lov fra oldtidens Juda. Da det ble snakk om en ganske liten og nydannet stat, hadde den ikke selv utviklet et naturlig grunnlag for liv, men eksisterte helt fra begynnelsen av på den rikdom og de våpen som dens mektige støtter kunne presse ut av de store vestlige land. I disse årene overgikk den lille staten historiens mest stridbare feltherrer i krigerske utfall og handlinger. Regjert som den ble av menn av samme avstamning som dem som utøvde terror i Polen og Ungarn, truet den daglig de sju semittiske nabofolk med den ødeleggelse og underkuelse som det levittiske presteskap hadde foreskrevet dem i Femte Mosebok.

«Israel» gjorde dette i demonstrativ tillit til at dets makt i de vestlige hovedsteder var tilstrekkelig til å avholde regjeringene der fra noen gang å nekte dem noe, og til muligheten for å kunne kreve deres støtte under alle tenkelige omstendigheter. Det oppførte seg som om Amerika i særdeleshet var dets koloni, og dette lands handlinger var helt i overensstemmelse med denne forestilling. Innenfor dets grenser var lovene imot frafall og raseblanding de samme som den svært siterte Hitlers. Utenfor dets grenser var det horder av subsistensløse arabere som det hadde drevet ut i villniset, og hvis antall ved naturlig tilvekst steg til nesten en million i løpet av disse åtte år. Disse folk ble gjennom deres påtvungne verters gjentatte røvertokter og massakrer minnet om at Deir Yassin-skjebnen var en nærværende mulighet: «å ødelegge fullstendig mann, kvinne og barn … spar intet levende som trekker pusten». De vestlige land, Israels skapere, mumlet bebreidelser, mens de sendte landet penger og midler til krig, som de ellers hevdet å avsky. Således hadde de, liksom Frankenstein, skapt en destruktiv kraft som de ikke kunne kontrollere. Fortsett å lese Kontroversen – kapittel 46.2 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 44

Legg igjen en kommentar

Kapittel 44 – Verdensinstrumentet

Andre Verdenskrig frambrakte et tredje resultat i tillegg til dens fremme av revolusjonen i Europa og til etableringen av den sionistiske stat med makt, nemlig det andre forsøket på å bygge strukturen til en «verdensregjering», på hvilket alter Vestens nasjoner skulle ofres. Dette er det endelige sluttprodukt som kommunismens og sionismens parallelle prosesser tydeligvis sikter mot å nå. Ideen dukket opp for første gang i Weishaupts papirer, tok livskraftig form i løpet av det 19. århundre og ble framlagt i alle detaljer i Protokollene fra 1905. Under Første Verdenskrig var dette den sentrale idé bak alle de andre ideer som House og dennes medsammensvorne «lot sive inn i sinnet» på president Wilson, og som de forsøkte å få ham til å føle at var «hans egne». Den tok deretter form, først som «Ligaen til å framtvinge fred» og ved krigens slutt som «Folkeforbundet».

Den opplevde således sin første og delvise gjennomføring, slik det var tilfelle med alle dens støtte-ideer, under en stor krigs forvirrings-fase, og det vil si den siste del av kampfasen og den tidligste del av etterkrigsfasen. Den var aldri før krigen blitt framlagt for de folkeslag som ble innviklet i krigen, og disse folkeslag fikk heller aldri forelagt noen velbegrunnet forklaring på ideens natur og formål. Under krigens «nødrett» tok «første-diktatorene» folkenes tilslutning for gitt. Det eneste uttrykk for en offentlig mening som noen sinne framkom, var De Forente Staters Kongress’ øyeblikkelige avvisning av å ha noe som helst å gjøre med den, etter at tåka fra Første Verdenskrig hadde lettet. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 44 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 43

Legg igjen en kommentar

Kapittel 43 – Den sionistiske stat

Etter at Revolusjonen hadde spredt seg til den halvparten av Europa som hadde blitt holdt åpen for den av de vestlige allierte, gjorde den enda en ting: Som en slange som biter, støtte den ut en tunge som nådde til Europas sørkyst, videre over Middelhavet og inn i et lite land ved navn Palestina. Pengemidlene, utstyret, annet som fulgte med og beskyttelse ble levert av Vesten, men Revolusjonen leverte de to avgjørende bestanddeler til den sionistiske stat: menneskene til å erobre den – og våpnene som ville garantere erobringen.

Vesten lukket øynene for det, men den sionistiske stat var til syvende og sist Revolusjonens verk, og Revolusjonen oppfylte på denne måten den levittiske doktrine om «tilbakevending». Disse hendelsene i Europa og i Arabia ble de eneste «landevinninger» som framkom som resultat av Andre Verdenskrig. I de tidlige stadier av denne hadde «første-diktatorene» igjen, som i Første Verdenskrig, bedyret offentlig at det ikke fantes den minste hensikt om å erobre land. Resultatet av disse to utviklingene ble at man i det todelte Europa og i det todelte Palestina etterlot to permanente sprengsatser til en ny krig. De kunne på et hvilket som helst tidspunkt detoneres av enhver som kunne tenkes å se sin fordel i å starte en Tredje Verdenskrig. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 43 →