Stikkordarkiv: Folkeforbundet

Kontroversen – Kapittel 44

Kapittel 44 – Verdensinstrumentet

Andre Verdenskrig frambrakte et tredje resultat i tillegg til dens fremme av revolusjonen i Europa og til etableringen av den sionistiske stat med makt, nemlig det andre forsøket på å bygge strukturen til en «verdensregjering», på hvilket alter Vestens nasjoner skulle ofres. Dette er det endelige sluttprodukt som kommunismens og sionismens parallelle prosesser tydeligvis sikter mot å nå. Ideen dukket opp for første gang i Weishaupts papirer, tok livskraftig form i løpet av det 19. århundre og ble framlagt i alle detaljer i Protokollene fra 1905. Under Første Verdenskrig var dette den sentrale idé bak alle de andre ideer som House og dennes medsammensvorne «lot sive inn i sinnet» på president Wilson, og som de forsøkte å få ham til å føle at var «hans egne». Den tok deretter form, først som «Ligaen til å framtvinge fred» og ved krigens slutt som «Folkeforbundet».

Den opplevde således sin første og delvise gjennomføring, slik det var tilfelle med alle dens støtte-ideer, under en stor krigs forvirrings-fase, og det vil si den siste del av kampfasen og den tidligste del av etterkrigsfasen. Den var aldri før krigen blitt framlagt for de folkeslag som ble innviklet i krigen, og disse folkeslag fikk heller aldri forelagt noen velbegrunnet forklaring på ideens natur og formål. Under krigens «nødrett» tok «første-diktatorene» folkenes tilslutning for gitt. Det eneste uttrykk for en offentlig mening som noen sinne framkom, var De Forente Staters Kongress’ øyeblikkelige avvisning av å ha noe som helst å gjøre med den, etter at tåka fra Første Verdenskrig hadde lettet. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 44

Kontroversen – Kapittel 41

Kapittel 41 – Revolusjonen utvider seg

Andre Verdenskrig fulgte mye tydeligere enn den første den utvikling som hadde blitt forutsagt i Protokollene fra 1905. De fortumlede folkemassene utøste ødeleggelse og hevn over hverandre, ikke for å frelse seg selv, men for å fremme en plan om altomfattende slavebinding under en despotisk «verdensregjering». De krigsmål som ble erklært ved starten («befrielse», «frihet», tilintetgjørelse av «militarisme», «nazisme», «fascisme», «totalitært diktatur og liknende) ble ikke nådd. Tvert imot ble det areal der slike tilstander hersket, sterkt utvidet.

Lenin skrev i sine Samlede Verker: «Verdenskrigen (1914-1918) vil oppleve etableringen av kommunisme i Russland. En kommende verdenskrig vil utvide dens kontroll over Europa. Og en tredje verdenskrig vil være nødvendig for å utvide kontrollen til hele verden.» Den midterste setning i denne forutsigelse ble så godt som bokstavelig oppfylt gjennom Andre Verdenskrigs resultat. Revolusjonen utvidet sine grenser til midten av Europa og ble ved det i stand til å utvide sin militære kontroll over hele Europa, i det minste i forhold til utbrudd av en eventuell ny krig. I 1956 fortalte den amerikanske general Gruenther, som da bar tittelen «Supreme Allied Commander» – en tittel som åpenbart hadde blitt gjort permanent av en «første-diktator» under krigen – til en vesttysk avis at «hvis det skulle komme til en landkrig, er vi selvfølgelig ikke sterke nok til å holde den nåværende front i Europa». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 41

Kontroversen – Kapittel 34

Kapittel 34 – Lord Northcliffes endelikt

I de tre årene som fulgte Fredskonferansen i 1919, måtte det finnes en utvei til å holde de britiske hærer i Palestina, få det til å se ut som om de oppfylte et anstendig verv; bruke dem som dekke over en handling som faktisk hadde karakter av et politisk mord. Dette problemet, som var uendelig innviklet, ble løst effektivt. Fram fra arkivene stiger et imponerende bilde som viser hemmelig manipulasjon av store regjeringer med et forbrytersk formål. Metoden med å utøve «uimotståelig press på internasjonal politikk» ble hele tiden forbedret gjennom praksis.

Etter fredskonferansens godkjennelse av sionistenes krav om å overta Palestina (hvorved det slo hånden av den store mengden emansiperte jøder i Vesten, som personifisert av M. Sylvain Lévi), ble det neste skritt tatt på San Remo-Konferansen i 1920, der de seirende makter møttes for å partere det tyrkiske imperium. Denne konferansen godkjente det snille bedrag som var funnet opp av Weizmann i 1915, og godkjente at England skulle administrere Palestina under «et mandat».

Protestene imot dette foretaket ble etter hvert høyere og høyere, fordi dets sanne natur var ved å gå opp for folk, men Balfour forsikret Weizmann om at «de ble betraktet som å være uten betydning og ville med sikkerhet ikke påvirke den førte politikk, som var endelig avgjort». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 34

Kontroversen – Kapittel 33

Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred

På akkurat samme tidspunkt i 1917, da de to nært beslektede krefter fra Russland, revolusjonær-kommunisme og revolusjonær-sionisme, trådte helt fram i lyset, ble også den tredje hemmelige årsak til krigen avslørt. Det var prosjektet som gikk ut på å skape «en verdensomspennende føderasjon» til å overta «ledelsen av menneskenes affærer» og til å regjere med makt.

Massene ble da (på samme måte som det skjedde tjuefem år senere i Andre Verdenskrig) oppildnet til å utslette en «galning i Berlin», av nettopp den grunn at han søkte å regjere verden med makt. I England tordnet Eden Philpotts (en av mange slike orakler da og tilsvarende i neste krig):

«De forsøkte å gripe verden; men du skal kun beholde dens forbannelser som krone på din panne …» og dette var det universelle skrål. På tross av det var den hemmelige plan, som ble fremmet i Vesten, på samme vis en som skulle «gripe verden med makt» og anbringe nye «krigsherrer» over den. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 33

Kontroversen – Kapittel 30

Kapittel 30 – Det avgjørende slaget

Krigen 1914-1918 var den første krigen mellom hele nasjoner, i motsetning til krig mellom hærer. Hånden som førte den, nådde inn i hvert eneste hjem i de fleste europeiske og i mange ikke-europeiske land. Det var et nytt fenomen i verden, men krigen var forutsagt av kommunismens og sionismens sammensvorne. Protokollene fra 1905 sa at motstand mot den planen som var framsatt i dem, ville bli møtt med «universell krig». Max Nordau sa i 1903 at den sionistiske ambisjon i Palestina ville bli oppfylt av «den kommende verdenskrig».

Hvis slike ord skulle kunne gå i oppfyllelse og påkalle seg status av «overnaturlig viten», som eksisterte forut for de faktiske hendelser, måtte sammensvergelsen få kontroll over de involverte regjeringer, slik at deres stats politikk og følgelig deres militære operasjoner kunne omlegges for å tjene sammensvergelsens formål og ikke nasjonale interesser. Den amerikanske president var allerede (dvs. fra 1912) de hemmelige «rådgiveres» fange, som det har blitt vist; og hvis Houses framstilling av ham (framstillingene likner hverandre i nøkkelromaner og i de anerkjente Private Papirer) er korrekt, passer han til den beskrivelse som er gitt i de tidligere Protokoller: «… vi erstattet herskeren med en karikatur av en president, som var tatt ut av pøbelen, blant våre marionetter, våre slaver.» Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 30