Stikkordarkiv: Palestina

Kontroversen – Kapittel 43

Kapittel 43 – Den sionistiske stat

Etter at Revolusjonen hadde spredt seg til den halvparten av Europa som hadde blitt holdt åpen for den av de vestlige allierte, gjorde den enda en ting: Som en slange som biter, støtte den ut en tunge som nådde til Europas sørkyst, videre over Middelhavet og inn i et lite land ved navn Palestina. Pengemidlene, utstyret, annet som fulgte med og beskyttelse ble levert av Vesten, men Revolusjonen leverte de to avgjørende bestanddeler til den sionistiske stat: menneskene til å erobre den – og våpnene som ville garantere erobringen.

Vesten lukket øynene for det, men den sionistiske stat var til syvende og sist Revolusjonens verk, og Revolusjonen oppfylte på denne måten den levittiske doktrine om «tilbakevending». Disse hendelsene i Europa og i Arabia ble de eneste «landevinninger» som framkom som resultat av Andre Verdenskrig. I de tidlige stadier av denne hadde «første-diktatorene» igjen, som i Første Verdenskrig, bedyret offentlig at det ikke fantes den minste hensikt om å erobre land. Resultatet av disse to utviklingene ble at man i det todelte Europa og i det todelte Palestina etterlot to permanente sprengsatser til en ny krig. De kunne på et hvilket som helst tidspunkt detoneres av enhver som kunne tenkes å se sin fordel i å starte en Tredje Verdenskrig. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 43

Kontroversen – Kapittel 28

Kapittel 28 – Balfours villfarelse

Etter hvert som det første tiår i det tjuende århundre svant hen, ble tegnene på det kommende uvær flere og flere. I 1903 hadde den britiske regjering tilbudt sionismen Uganda, og Max Nordau hadde offentlig forutsagt «den framtidige verdenskrig», og at England ville skaffe sionismen Palestina etter krigen. I 1905 avslørte Protokollene profetisk kommunismens destruktive orgie. I 1906 møtte Arthur James Balfour, som var statsminister i England, dr. Weizmann i et hotellværelse og ble grepet av ideen om å gi Palestina, som imidlertid ikke var hans eiendom, til «jødene».

Dermed var den form som den «framtidige verdenskrig» ville ta, avgjort. Balfour sto vakt ved det nye århundret – eller en annen kunne meget vel ha gjort det samme, for allerede i 1906 var den skjulte mekanisme til å utøve «uimotståelig press på nåtidens internasjonale anliggender» (Leon Pinsker, 1882) tydelig nok brakt til fullkommenhet. Rabbiner Elmer Berger sier om denne periode, at «gruppen av jøder som sluttet seg til sionismen» gikk inn i peripatetisk diplomati, som førte den inn i mange regjeringer og parlamenter, der den utforsket internasjonal politikks labyrintiske og snodde veier i en del av verden der politisk intrige og hemmelige avtaler var verdsatt. Jøder begynte å delta i «praktisk politikk». De medgjørlige «administratorer» og lydige «første-diktatorers» epoke ved å begynne. Derfor ville enhver annen politiker, om han hadde vært i Balfours sted, sannsynligvis ha handlet på samme måte. Men hans navn har blitt knyttet til denne innledende udåd. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 28