Stikkordarkiv: Winston Churchill

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 46.3

Legg igjen en kommentar

Kapittel 46.3 – Kulminasjonen

Kulminasjonens år

Årene 1952-56 brakte Vestens folk stadig nærmere til å betale regningen for den støtten som deres ledere gjennom to generasjoner og to verdenskriger hadde gitt til revolusjonen og til sionismen. De var ved å bli trukket inn i to kriger som forutsigelig ville smelte sammen til én krig, som ville tjene et enkelt dominerende mål. På den ene siden var de av sine politikere og partier blitt forpliktet til å bevare den sionistiske stat, hvis erklærte formål var å øke sin befolkning med «tre eller fire millioner mennesker» på «ti til femten år»; det betydde krig. På den andre siden ble de daglig tilvent tanken at det var deres skjebne og plikt å ødelegge kommunismen, som hadde oversvømt halvparten av Europa da Vesten åpnet slusene; det betydde også krig. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 46.3 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – kapittel 46.2

Legg igjen en kommentar

Kapittel 46.2 – Kulminasjonen – Den sionistiske stat

Den sionistiske stat

I disse årene viste den lille staten seg, som misvisende kalles «Israel», å være uten sidestykke i historien. Den ble, som det var planlagt, regjert, etablert og hovedsakelig befolket av ikke-semittiske jøder fra Russland; folk som nedstammet fra khazarer. Grunnlagt som den var på en judeisk stammetradisjon fra oldtiden, som disse menneskene ikke på noen måte kunne være blodsbeslektet med, utviklet den brutale sjåvinismen som ble basert på en bokstavelig fortolkning av levittenes lov fra oldtidens Juda. Da det ble snakk om en ganske liten og nydannet stat, hadde den ikke selv utviklet et naturlig grunnlag for liv, men eksisterte helt fra begynnelsen av på den rikdom og de våpen som dens mektige støtter kunne presse ut av de store vestlige land. I disse årene overgikk den lille staten historiens mest stridbare feltherrer i krigerske utfall og handlinger. Regjert som den ble av menn av samme avstamning som dem som utøvde terror i Polen og Ungarn, truet den daglig de sju semittiske nabofolk med den ødeleggelse og underkuelse som det levittiske presteskap hadde foreskrevet dem i Femte Mosebok.

«Israel» gjorde dette i demonstrativ tillit til at dets makt i de vestlige hovedsteder var tilstrekkelig til å avholde regjeringene der fra noen gang å nekte dem noe, og til muligheten for å kunne kreve deres støtte under alle tenkelige omstendigheter. Det oppførte seg som om Amerika i særdeleshet var dets koloni, og dette lands handlinger var helt i overensstemmelse med denne forestilling. Innenfor dets grenser var lovene imot frafall og raseblanding de samme som den svært siterte Hitlers. Utenfor dets grenser var det horder av subsistensløse arabere som det hadde drevet ut i villniset, og hvis antall ved naturlig tilvekst steg til nesten en million i løpet av disse åtte år. Disse folk ble gjennom deres påtvungne verters gjentatte røvertokter og massakrer minnet om at Deir Yassin-skjebnen var en nærværende mulighet: «å ødelegge fullstendig mann, kvinne og barn … spar intet levende som trekker pusten». De vestlige land, Israels skapere, mumlet bebreidelser, mens de sendte landet penger og midler til krig, som de ellers hevdet å avsky. Således hadde de, liksom Frankenstein, skapt en destruktiv kraft som de ikke kunne kontrollere. Fortsett å lese Kontroversen – kapittel 46.2 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 43

Legg igjen en kommentar

Kapittel 43 – Den sionistiske stat

Etter at Revolusjonen hadde spredt seg til den halvparten av Europa som hadde blitt holdt åpen for den av de vestlige allierte, gjorde den enda en ting: Som en slange som biter, støtte den ut en tunge som nådde til Europas sørkyst, videre over Middelhavet og inn i et lite land ved navn Palestina. Pengemidlene, utstyret, annet som fulgte med og beskyttelse ble levert av Vesten, men Revolusjonen leverte de to avgjørende bestanddeler til den sionistiske stat: menneskene til å erobre den – og våpnene som ville garantere erobringen.

Vesten lukket øynene for det, men den sionistiske stat var til syvende og sist Revolusjonens verk, og Revolusjonen oppfylte på denne måten den levittiske doktrine om «tilbakevending». Disse hendelsene i Europa og i Arabia ble de eneste «landevinninger» som framkom som resultat av Andre Verdenskrig. I de tidlige stadier av denne hadde «første-diktatorene» igjen, som i Første Verdenskrig, bedyret offentlig at det ikke fantes den minste hensikt om å erobre land. Resultatet av disse to utviklingene ble at man i det todelte Europa og i det todelte Palestina etterlot to permanente sprengsatser til en ny krig. De kunne på et hvilket som helst tidspunkt detoneres av enhver som kunne tenkes å se sin fordel i å starte en Tredje Verdenskrig. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 43 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 42

Legg igjen en kommentar

Kapittel 42 – Den talmudiske hevn

Tross protester fra de ansvarlige amerikanske ministre, Hull og Stimson, og fra embetsmennene i det engelske utenriksdepartementet, endte Andre Verdenskrig med en «hevnens fred»; eller (ettersom hevn er motsetningen til, og aldri kan frambringe fred) nærmere en hevn som la grunnen til en ny krig.

De to «første-diktatorer» i Vesten, Roosevelt og Churchill, tok ansvaret for hevnen, for selv om de begge seinere la fra seg ansvaret for den, underskrev de begge stiftelsesdokumentet for den: nemlig Jalta-konferansens Protokoll. Ifølge dette dokument forente Vesten seg med det barbariske Østen for å nedkalle en barbarisk hevn over Europa. Hensikten med dette kapittel er å finne fram til hvor det opprinnelige ansvaret for dette skal plasseres (for innrømmelser av at de handlet etter oppmuntring fra – eller under press fra – en skyggeaktig tredjemann, eller i uvitenhet om hva de underskrev, finnes blant begge mennenes uttalelser. Her vises den egentlige maktesløshet hos disse tilsynelatende allmektige krigstids-herskere). Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 42 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 41

Legg igjen en kommentar

Kapittel 41 – Revolusjonen utvider seg

Andre Verdenskrig fulgte mye tydeligere enn den første den utvikling som hadde blitt forutsagt i Protokollene fra 1905. De fortumlede folkemassene utøste ødeleggelse og hevn over hverandre, ikke for å frelse seg selv, men for å fremme en plan om altomfattende slavebinding under en despotisk «verdensregjering». De krigsmål som ble erklært ved starten («befrielse», «frihet», tilintetgjørelse av «militarisme», «nazisme», «fascisme», «totalitært diktatur og liknende) ble ikke nådd. Tvert imot ble det areal der slike tilstander hersket, sterkt utvidet.

Lenin skrev i sine Samlede Verker: «Verdenskrigen (1914-1918) vil oppleve etableringen av kommunisme i Russland. En kommende verdenskrig vil utvide dens kontroll over Europa. Og en tredje verdenskrig vil være nødvendig for å utvide kontrollen til hele verden.» Den midterste setning i denne forutsigelse ble så godt som bokstavelig oppfylt gjennom Andre Verdenskrigs resultat. Revolusjonen utvidet sine grenser til midten av Europa og ble ved det i stand til å utvide sin militære kontroll over hele Europa, i det minste i forhold til utbrudd av en eventuell ny krig. I 1956 fortalte den amerikanske general Gruenther, som da bar tittelen «Supreme Allied Commander» – en tittel som åpenbart hadde blitt gjort permanent av en «første-diktator» under krigen – til en vesttysk avis at «hvis det skulle komme til en landkrig, er vi selvfølgelig ikke sterke nok til å holde den nåværende front i Europa». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 41 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 39

Legg igjen en kommentar

Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion

Gjennom seks år hadde kjempende masser bølget fram og tilbake over tre kontinenter, og ved slutten var de som hadde trodd at de var vinnerne, enda lengre fra Den Hellige Gral enn ved starten. Ved vinner-politikernes toppmøter galte hanen for andre gang. Tre årtier tilbake hadde president Wilson forsøkt å rope opp om at «årsakene og målene er uklare … målsetningene for statsmennene på begge sider er stort sett de samme», og sluttresultatet ga ham rett. De tyske ledere hadde da besluttet å «anstifte» og House å «støtte» verdensrevolusjonen. Sionistene beholdt deres hovedkvarter i Berlin like lenge som de trodde at et seierrikt Tyskland kunne tenkes å skape «det jødiske hjemland» i Palestina og flyttet dem først da de mente at seieren ville tilfalle Vesten.

Andre Verdenskrig beviste igjen riktigheten i Wilsons kvalte rop. Den kunne overhodet ikke ha blitt startet uten at verdensrevolusjonen hadde vært innforstått med den nye «galning i Berlin», og de folkene som deretter ble løpt overende, kunne ikke merke forskjell på den kommunistiske og den nazistiske undertrykkelse. Da de så vendte seg mot hverandre, begynte Hopkins (i Houses rolle) å «støtte» verdensrevolusjonen igjen, slik at seieren ikke kunne medføre noen «befrielse». Hitler ønsket å utskille jødene igjen. Brandeis forordnet på samme måte og på keiserlig vis at «ingen jøde måtte bo i Tyskland». Churchill ønsket at «tre eller fire millioner jøder» skulle overføres til Palestina. Den kommunistiske stat, som var erklært antisionistisk, leverte den første sending av dem. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 39 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 30

Legg igjen en kommentar

Kapittel 30 – Det avgjørende slaget

Krigen 1914-1918 var den første krigen mellom hele nasjoner, i motsetning til krig mellom hærer. Hånden som førte den, nådde inn i hvert eneste hjem i de fleste europeiske og i mange ikke-europeiske land. Det var et nytt fenomen i verden, men krigen var forutsagt av kommunismens og sionismens sammensvorne. Protokollene fra 1905 sa at motstand mot den planen som var framsatt i dem, ville bli møtt med «universell krig». Max Nordau sa i 1903 at den sionistiske ambisjon i Palestina ville bli oppfylt av «den kommende verdenskrig».

Hvis slike ord skulle kunne gå i oppfyllelse og påkalle seg status av «overnaturlig viten», som eksisterte forut for de faktiske hendelser, måtte sammensvergelsen få kontroll over de involverte regjeringer, slik at deres stats politikk og følgelig deres militære operasjoner kunne omlegges for å tjene sammensvergelsens formål og ikke nasjonale interesser. Den amerikanske president var allerede (dvs. fra 1912) de hemmelige «rådgiveres» fange, som det har blitt vist; og hvis Houses framstilling av ham (framstillingene likner hverandre i nøkkelromaner og i de anerkjente Private Papirer) er korrekt, passer han til den beskrivelse som er gitt i de tidligere Protokoller: «… vi erstattet herskeren med en karikatur av en president, som var tatt ut av pøbelen, blant våre marionetter, våre slaver.» Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 30 →