Når grådighet dreper seg selv

I dag så jeg en video som jeg synes symboliserer mye av hva som skjer i dag:

Slangen som i sin blinde grådighet spiser seg selv.

Her ser jeg for meg at slangen symboliserer dagens globale elite. Den har spist alt den har kommet over, og et stort antall av verdens befolkning befinner seg innenfor slangen, uten å forstå hvor de er, eller hvordan de skal komme seg vekk, eller i hvilken fare de befinner seg. Noen synes faktisk de har det bra, for de kan forlyste seg så mye de vil, både med sex, underholdning og konkurranser, noe som hjelper dem til å stilne sine tanker og “nyte livet”.

Så oppstår det et problem: Monsteret, slangen, har en stadig økende appetitt, men tilgangen har strammet seg til, siden slangen aldri har tenkt på å spare noe til dårlige tider, den har bare tenkt på å vokse og vokse, inntil den i sin blinde grådighet begynner å spise seg selv – for den må jo ha mer og mer!

På mange måter føler jeg at dette er punktet vi har kommet til. Vi som føler at vi står på utsiden og bivåner hendelsen, ser hvordan slangen har fått sin første revne. Vil de som er inne benytte anledningen til en ny sjanse? Eller vil de klamre seg fast uten ønske om frihet? Kanskje de ikke vet at det finnes en frihet uten grådighet, der forlystelser byttes ut med livsglede? Kanskje en slik fremmed tanke skremmer vettet av dem?

Hva skal vi som står på utsiden gjøre? Skal vi forsøke å redde noen? Eller skal vi stille glede oss over å se at vi nå snart kan nyte verden slik den var ment å være? Lar det seg i det hele tatt gjøre å reparere ødelagte menneskesjeler?

Jeg stiller bare spørsmålene, svarene overlater jeg til den enkelte.