Gjennom det meste av mitt liv har jeg brukt Zalo, og noen vaner setter seg så fast at du knapt tenker over dem. Mitt forhold til Zalo er omtrent som svært langvarige forhold forøvrig: man slutter å legge merke til de dagligdagse tingene som “alltid” har vært der.
Men plutselig klarnet mitt blikk, og jeg fikk øye på en varsel på flasken: en rød firkant på hvit bakgrunn med et stort utropstegn inni. Det vakte min nysgjerrighet, og jeg tittet nærmere på flasken. Da så jeg at det sto “ultra” på flasken, og “en dråpe er nok” (ha-ha!). De store trekkene var som normalt: Gul kork, gul merkelapp og grønt innhold, altså typisk for det jeg i flere tiår har tenkt på som vanlig Zalo. Så leste jeg hva som sto under varselfirkanten, og fikk et lettere hakeslepp:
Advarsel: Irriterer huden. Gir alvorlig øyeirritasjon. Skadelig, med langtidsvirkning, for liv i vann. Dersom det er nødvendig med legehjelp, ha produktets beholder eller etikett for hånden. Oppbevares utilgjengelig for barn. VED KONTAKT MED ØYNENE: Skyll forsiktig med vann i flere minutter. Fjern eventuelle kontaktlinser dersom dette enkelt lar seg gjøre. Fortsett skyllingen. Ved vedvarende øyeirritasjon: Søk legehjelp. Ved hudirritasjon: Søk legehjelp.
Og som om dette ikke var nok, avsluttes advarslene med:
Innhold leveres til kommunalt mottak for farlig avfall.
Dersom man er flink og rengjør flasken skikkelig og slipper de siste rester ut i vannet (og etter hvert ut i naturen,) kan man sortere flasken som plast etter at den er helt tørr.
Hvorfor i all verden trenger Lilleborg å tilføre Methylisothiazolinone i sin Zalo, og sannsynligvis andre produkter?
Farvel, Zalo – heretter blir det økologisk oppvaskemiddel! Dessuten vil jeg gå nøye gjennom Lilleborgs øvrige produkter.