Stikkordarkiv: Bernard Baruch

Kontroversen – Kapittel 46.3

Kapittel 46.3 – Kulminasjonen

Kulminasjonens år

Årene 1952-56 brakte Vestens folk stadig nærmere til å betale regningen for den støtten som deres ledere gjennom to generasjoner og to verdenskriger hadde gitt til revolusjonen og til sionismen. De var ved å bli trukket inn i to kriger som forutsigelig ville smelte sammen til én krig, som ville tjene et enkelt dominerende mål. På den ene siden var de av sine politikere og partier blitt forpliktet til å bevare den sionistiske stat, hvis erklærte formål var å øke sin befolkning med «tre eller fire millioner mennesker» på «ti til femten år»; det betydde krig. På den andre siden ble de daglig tilvent tanken at det var deres skjebne og plikt å ødelegge kommunismen, som hadde oversvømt halvparten av Europa da Vesten åpnet slusene; det betydde også krig. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 46.3

Kontroversen – Kapittel 44

Kapittel 44 – Verdensinstrumentet

Andre Verdenskrig frambrakte et tredje resultat i tillegg til dens fremme av revolusjonen i Europa og til etableringen av den sionistiske stat med makt, nemlig det andre forsøket på å bygge strukturen til en «verdensregjering», på hvilket alter Vestens nasjoner skulle ofres. Dette er det endelige sluttprodukt som kommunismens og sionismens parallelle prosesser tydeligvis sikter mot å nå. Ideen dukket opp for første gang i Weishaupts papirer, tok livskraftig form i løpet av det 19. århundre og ble framlagt i alle detaljer i Protokollene fra 1905. Under Første Verdenskrig var dette den sentrale idé bak alle de andre ideer som House og dennes medsammensvorne «lot sive inn i sinnet» på president Wilson, og som de forsøkte å få ham til å føle at var «hans egne». Den tok deretter form, først som «Ligaen til å framtvinge fred» og ved krigens slutt som «Folkeforbundet».

Den opplevde således sin første og delvise gjennomføring, slik det var tilfelle med alle dens støtte-ideer, under en stor krigs forvirrings-fase, og det vil si den siste del av kampfasen og den tidligste del av etterkrigsfasen. Den var aldri før krigen blitt framlagt for de folkeslag som ble innviklet i krigen, og disse folkeslag fikk heller aldri forelagt noen velbegrunnet forklaring på ideens natur og formål. Under krigens «nødrett» tok «første-diktatorene» folkenes tilslutning for gitt. Det eneste uttrykk for en offentlig mening som noen sinne framkom, var De Forente Staters Kongress’ øyeblikkelige avvisning av å ha noe som helst å gjøre med den, etter at tåka fra Første Verdenskrig hadde lettet. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 44

Kontroversen – Kapittel 43

Kapittel 43 – Den sionistiske stat

Etter at Revolusjonen hadde spredt seg til den halvparten av Europa som hadde blitt holdt åpen for den av de vestlige allierte, gjorde den enda en ting: Som en slange som biter, støtte den ut en tunge som nådde til Europas sørkyst, videre over Middelhavet og inn i et lite land ved navn Palestina. Pengemidlene, utstyret, annet som fulgte med og beskyttelse ble levert av Vesten, men Revolusjonen leverte de to avgjørende bestanddeler til den sionistiske stat: menneskene til å erobre den – og våpnene som ville garantere erobringen.

Vesten lukket øynene for det, men den sionistiske stat var til syvende og sist Revolusjonens verk, og Revolusjonen oppfylte på denne måten den levittiske doktrine om «tilbakevending». Disse hendelsene i Europa og i Arabia ble de eneste «landevinninger» som framkom som resultat av Andre Verdenskrig. I de tidlige stadier av denne hadde «første-diktatorene» igjen, som i Første Verdenskrig, bedyret offentlig at det ikke fantes den minste hensikt om å erobre land. Resultatet av disse to utviklingene ble at man i det todelte Europa og i det todelte Palestina etterlot to permanente sprengsatser til en ny krig. De kunne på et hvilket som helst tidspunkt detoneres av enhver som kunne tenkes å se sin fordel i å starte en Tredje Verdenskrig. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 43

Kontroversen – Kapittel 41

Kapittel 41 – Revolusjonen utvider seg

Andre Verdenskrig fulgte mye tydeligere enn den første den utvikling som hadde blitt forutsagt i Protokollene fra 1905. De fortumlede folkemassene utøste ødeleggelse og hevn over hverandre, ikke for å frelse seg selv, men for å fremme en plan om altomfattende slavebinding under en despotisk «verdensregjering». De krigsmål som ble erklært ved starten («befrielse», «frihet», tilintetgjørelse av «militarisme», «nazisme», «fascisme», «totalitært diktatur og liknende) ble ikke nådd. Tvert imot ble det areal der slike tilstander hersket, sterkt utvidet.

Lenin skrev i sine Samlede Verker: «Verdenskrigen (1914-1918) vil oppleve etableringen av kommunisme i Russland. En kommende verdenskrig vil utvide dens kontroll over Europa. Og en tredje verdenskrig vil være nødvendig for å utvide kontrollen til hele verden.» Den midterste setning i denne forutsigelse ble så godt som bokstavelig oppfylt gjennom Andre Verdenskrigs resultat. Revolusjonen utvidet sine grenser til midten av Europa og ble ved det i stand til å utvide sin militære kontroll over hele Europa, i det minste i forhold til utbrudd av en eventuell ny krig. I 1956 fortalte den amerikanske general Gruenther, som da bar tittelen «Supreme Allied Commander» – en tittel som åpenbart hadde blitt gjort permanent av en «første-diktator» under krigen – til en vesttysk avis at «hvis det skulle komme til en landkrig, er vi selvfølgelig ikke sterke nok til å holde den nåværende front i Europa». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 41

Kontroversen – Kapittel 37

Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser

Under jublende scenerier i Washington og Berlin begynte de to tolvårs regjeringsperioder etter hverandre på følgende dager (den 4. og 5. mars 1933), og de skulle komme til å slutte nesten samtidig i 1945. I dag ville en upartisk historiker neppe kunne beregne hvilket av regimene som produserte den største summen av menneskelig lidelse. I begynnelsen ble to menn, som trådte fram på den sentrale politiske scene, begge hyllet som Messiaser. I Amerika beskrev en rabbiner Rosenblum president Roosevelt som «en gudeliknende budbringer, skjebnens utvalgte, Messias for Amerikas morgendag»; her snakket man politisk smiger med ord som var beregnet til «å overtale massene». I 1937 i et Prag som var truet av Hitler, fortalte en jødisk bekjent meg at hans rabbiner i synagogen predikerte at Hitler var «den jødiske Messias» en from «eldste», som søkte å fortolke begivenheter i levittiske profetiers begrepsramme). Gjennom alle disse årene fikk massene i begge land (og i Russland med, for den saks skyld) deres særlige «første-diktator» beskrevet for seg i slike ord som «Big Brother», «Far», «Onkel», «Elskede leder», eller den elskelige «Venn» ved peisen. De tilsynelatende motstandere, Roosevelt og Hitler, fremmet begge på hver sin måte «det destruktive prinsipp» i dets tre gjenkjennelige former: revolusjonær kommunisme, revolusjonær sionisme og «verdensregjeringen til å påtvinge fred». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 37

Kontroversen – Kapittel 29

Kapittel 29 – Houses ambisjon

Mens Balfour og hans kolleger i dette stadig svært hemmelige foretakende kom til makten i England under Første Verdenskrig, tok en liknende gruppe av menn i all hemmelighet form i den amerikanske republikk. Den politiske maskinen de bygde, leverte det ferdig produkt nesten femti år senere, da president Truman faktisk etablerte den sionistiske stat i Palestina.

I 1900 klynget amerikanerne seg stadig til deres «amerikanske drøm» og essensen av den innebar å unngå «utenlandske forviklinger». Faktisk hadde Spanias angrep på Cuba i 1898 allerede brutt den sikre forankring, og denne lille krigens mystiske opprinnelse er derfor stadig av interesse. Den amerikanske offentlighet eksploderte i krigersk raseri på den vanlige måten da det ble kjent at skipet Maine hadde blitt sprengt i lufta av en spansk mine. Da skipet ble hevet mange år senere, oppdaget man at det var blitt ødelagt av en eksplosjon innenfra (men da hadde «offentligheten», «pøbelen» for lengst mistet interesse for saken.

Virkningen av den spansk-amerikanske krig (som fortsatte Amerikas «utenlandske forviklinger») gjorde det til et svært viktig spørsmål å få avklart hvem som skulle utøve den herskende makt i Amerika, for arten av «forviklinger» var avhengig av det. Svaret på dette spørsmål lå i virkningene av en tidligere krig, den amerikanske borgerkrig 1861-1865. De viktigste konsekvenser av denne krig (dårlig forstått av de stridende nord- og sørstatsfolk) var merkbart å endre arten av først befolkningen, dernest av republikkens regjering. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 29