Kontroversen – Kapittel 37

Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser

Under jublende scenerier i Washington og Berlin begynte de to tolvårs regjeringsperioder etter hverandre på følgende dager (den 4. og 5. mars 1933), og de skulle komme til å slutte nesten samtidig i 1945. I dag ville en upartisk historiker neppe kunne beregne hvilket av regimene som produserte den største summen av menneskelig lidelse. I begynnelsen ble to menn, som trådte fram på den sentrale politiske scene, begge hyllet som Messiaser. I Amerika beskrev en rabbiner Rosenblum president Roosevelt som «en gudeliknende budbringer, skjebnens utvalgte, Messias for Amerikas morgendag»; her snakket man politisk smiger med ord som var beregnet til «å overtale massene». I 1937 i et Prag som var truet av Hitler, fortalte en jødisk bekjent meg at hans rabbiner i synagogen predikerte at Hitler var «den jødiske Messias» en from «eldste», som søkte å fortolke begivenheter i levittiske profetiers begrepsramme). Gjennom alle disse årene fikk massene i begge land (og i Russland med, for den saks skyld) deres særlige «første-diktator» beskrevet for seg i slike ord som «Big Brother», «Far», «Onkel», «Elskede leder», eller den elskelige «Venn» ved peisen. De tilsynelatende motstandere, Roosevelt og Hitler, fremmet begge på hver sin måte «det destruktive prinsipp» i dets tre gjenkjennelige former: revolusjonær kommunisme, revolusjonær sionisme og «verdensregjeringen til å påtvinge fred».

Roosevelts regjeringstid begynte med et vesentlig bedrag. Han benyttet rullestol, men offentligheten fikk aldri lov til å se ham, verken på bilder eller i virkeligheten, før han hadde blitt hjulpet til en oppreist stilling. Hans handikapp var kjent; ikke desto mindre bestemte en eller annen styrende intelligens at det falske bildet av en robust mann skulle vises til menneskemengdene til hans dagers ende (og til og med seinere, idet billedhuggeren som senere har lagd hans monument i London, skulle forevige ham i denne sterke positur).

Roosevelt skapte presedens ved å få sin regjering edsvoren av en framtredende jøde, dommer Cardozo, som var en engasjert sionist, som i 1918 hadde gitt etter for Brandeis og rabbiner Stephen Wise med disse motløst lydende ord: «Gjør hva dere behager med mitt navn.» Han fikk deretter sine dommerembeter i Høyesterett, idet rabbiner Wise på hans vegne anmodet om det, først hos guvernør Al Smith fra staten New York, og deretter hos president Herbert Hoover. Slik falt skyggen av «dobbel-lojalitet» på Roosevelts regjering like fra starten (liksom det hadde skjedd med Wilsons regjering ved Brandeis’ person).

Roosevelt gjenopptok etter den Republikanske mellomperiode fra 1921-1933, i samme ånd som Wilsons politikk, det store problem på dette tidspunktet vedrørende Amerikas framtid, nemlig: hvorvidt de krefter som ble representert av den kjempemessige jødiske immigrasjon fra Øst-Europa, som hadde funnet sted i de seks tiårene etter Borgerkrigen, skulle regjere Amerika eller ikke. Alle kompetente autoriteter hadde bemerket, og som regel med bange anelser, den hastige veksten i dette nye problem i amerikansk liv, og hadde beskrevet virkningene av omplantingen til amerikansk jord av en svært stor befolkningsdel, som under dens religiøse ledere avviste begrepene «smeltedigel» og «assimilasjon». James Truslow Adams refererte til det i sin bok Epic of America, og Rudyard Kipling, som levde i New England i 1890-årene, skrev:

«Landet tømte seg for sine tilvante innbyggere, og deres plasser var enda ikke blitt tatt av vrakgodset fra Øst-Europa … Immigrantene kom inn i statene med omkring en million hoder i året … Et eller annet sted i bakgrunnen befant han seg, selv om han ikke var klar over det, den «representative» amerikaner som kunne spore sitt blod gjennom tre eller fire generasjoner og som, selv om han ikke kontrollerte noe, og enda mindre forestilte å kontrollere, protestere og tvile på at … alle fremmede elementer snart kunne og ville bli assimilerte til å bli «gode amerikanere». Ikke en eneste sjel brød seg om hva han sa … Hva som slo meg … var den åpenbare neglisjering og den ineffektivitet i forholdet til den fremmede tilstrømning, man utviste overfor alle de tidligere generasjoners innfødte bestrebelser. Da var det at jeg først begynte å tenke på om mon ikke Abraham Lincoln hadde drept for mange «ur-amerikanere» i Borgerkrigen til fordel for deres hastig importerte kontinentale erstatninger. Dette er det mørkeste kjetteri, men jeg har siden møtt menn og kvinner som har gitt uttrykk for det. Selv de svakeste av den gamle type immigranter hadde blitt prøvd og styrket av den tids lange seiltur. Men da dampen kom fram i de sene seksti- og tidlige syttiårene, kunne en menneskelig last bli levert med alle deres skrøpeligheter i løpet av et par uker. Og mer enn en million akklimatiserte amerikanere hadde blitt drept».

Dette problemet var nytt for Amerika; det var det eldste problem i den nedskrevne historie, og som denne fortelling har vist, var det dukket opp i land etter land, gjennom århundrene, straks jødisk immigrasjon nådde oversvømmelses-nivåer. Weizmann bevitner dette, for han diskuterer det et sted, der han beskriver sin beleiring av en engelsk øvrighetsperson, Sir William Evans Gordon, som kjempet med problemet i England tjue år før det skapte hodebry for Kongressen i De Forente Stater. I 1906 forsøkte Sir William å løse det med en utlendingslov (liksom den 67. og 68. Kongress gjorde det med kvote-lover). Weizmann sier at Sir William (liksom det skjedde for senator Pat McCarran og kongressmedlem Francis E. Walter i Amerika i 1950-årene) under utførelsen av sin plikt kom til «i alminnelighet å bli betraktet som ansvarlig for alle de forhindringene som ble stilt opp imot jødisk immigrasjon til England». Weizmann fortsetter så:

«Når som helst antallet jøder i noe land når metningspunktet vil det landet reagere imot dem … England var nådd til det punkt hvor det kunne eller ville absorbere så og så mange jøder og ikke flere … Reaksjonen imot dette kan ikke bli betraktet som antisemittisme i den alminnelige eller vulgære betydning av dette ordet; det er et universelt sosialt og økonomisk følgefenomen for jødisk immigrasjon, og vi kan ikke riste det av oss. Sir William hadde ikke noen særlig anti-jødisk forutinntatthet. Han handlet … på den aller vennligste måte i sitt lands interesse … Etter hans menig var det fysisk umulig for England å rette opp de urettferdigheter Russland hadde påført dets jødiske befolkning … Jeg er temmelig sikker på at han ville ha behandlet en hvilken som helst annen masseinnvandring på samme måte; men som situasjonen nå var, presset ikke noe annet fremmedelement på for å komme inn i et slikt antall.» (Førti år senere talte Weizmann på samme måte til jøder i Amerika: «Visse land kan fordøye et visst antall jøder; når først dette antall er overskredet, må det skje noe drastisk; jødene må gå.»)

Dr. Weizmann presenterte på denne måten nøkternt det gyldige argument mot ubegrenset jødisk innvandring, kun fordi han hovedsakelig snakket til jøder og ville banke det talmudiske argument om at jøder ikke kan bli assimilert, inn i hodet på dem. Dette argument er essensielt for sionisme, men er ikke en sannhet. De siterte uttalelser viser at en mann i en betydningsfull stilling fremdeles i 1906 kunne tillate seg å si at hans land ikke kunne rette opp på «urettferdigheter», som det hevdes var skjedd jødene i et annet land, og kunne la «hans lands interesser» være avgjørende for hans plikter. I de følgende tiår gjorde alle Vestens «første-diktatorer» det til gjeldende utenrikspolitikk å rette opp i påståtte urettferdigheter, utøvd av en tredjepart, og gjøre det på en uskyldig fjerdeparts bekostning. Absurditeten i dette ses av Weizmanns egen uttalelse, nettopp sitert, om at når det antall jøder som kan fordøyes av et land overskrides, «må det skje noe dramatisk; jødene må gå». Han og hans kolleger hadde gjennom et halvt århundre anvendt all deres makt i Amerika for å oppnå uhindret adgang for jøder, slik at de etter hans eget resonnement med fullt overlegg ledet jødene til katastrofen. Den tid må komme, Om det han sier er sant, må det komme en tid da regjeringer andre steder i verden vil bli presset til å ta imot jøder i store tall på grunn av de «urettferdigheter» de har lidd i Amerika.

Det var bakgrunnen for det viktigste emne i amerikansk liv da Roosevelt ble president. Mellom 1881 og 1920 kom mer enn tre millioner innvandrere lovlig inn i Amerika fra Russland, de fleste av dem jøder. Ifølge De Forente Staters Statistikk (United States Census Bureau) var det 230.000 jøder i landet i 1877 og omkring 4.500.000 i 1926. Kun «skjønnsmessige» tall er noensinne tilgjengelige vedrørende spørsmål om antall av jøder, da «de eldste» motsetter seg opptellinger fra utenforstående, og disse skjønnsmessige tall anses generelt for å ha vært altfor lavt satt. I det neste tiår ble det helt umulig å bekrefte tallene, hovedsakelig på grunn av endringer i immigrant-klassifisering, som ble beordret av president Roosevelt, og selv de relevante myndigheter vil ikke forsøke å anslå omfanget av uregistrert og illegal immigrasjon (kompetente observatører bedømmer det samlede antall jøder i De Forente Stater i dag [1956] til å ligge omkring ti millioner. Under alle omstendigheter finnes det største samfunn av jøder i verden i dag i den amerikanske republikk, hvortil de er blitt transplantert i løpet av de siste to generasjoner. [To generasjoner opp til 1956; i 2012: fire generasjoner.]

I forhold til den samlede amerikanske befolkning vil selv det høyeste overslag ikke nå opp til ti prosent. Det er i seg selv en relativt liten gruppe. Men organisert politisk til å vippe på maktbalansen er den av avgjørende betydning. Dette problemet ble erkjent, og Kongressens Innvandringsutvalg (Congressional Committee on Immigration) erklærte i 1921:

«Prosessene assimilasjon og sammensmeltning er langsommelige og vanskelige. Med befolkningene fra de nedbrutte deler av Europa på vei i denne retning i stadig voksende antall, hvorfor da ikke kategorisk stanse strømmen med denne midlertidige forholdsregel, og så i mellomtiden prøve det enestående og helt nye eksperiment å trumfe gjennom samtlige av våre lover omkring immigrasjon?»

En lov ble da vedtatt med en kvoteordning som tillot en maksimumsinnvandring av hver nasjonalitet til De Forente Stater på tre prosent av det antall utenlandskfødte av gjeldene nasjonalitet, som bodde i De Forente Stater i 1910. Den neste kongress gikk mye lenger enn den generelle erklæring, som nettopp ble sitert. Den var spesifikk med hensyn til faren, idet det samme utvalg rapporterte:

«Hvis prinsippet om individuell frihet, som beskyttes av en forfatningsstyrt regjering, skal bevares, må den grunnleggende sammensetning av vår befolkning fastholdes og våre økonomiske standarder beholdes … Det amerikanske folk tillater ikke noen fremmed gruppe … å diktere hvordan vår lovgivning skal være

Årene som fulgte viste at virkningen av Roosevelts presidentperiode skulle bli å ytterligere bryte ned det erklærte prinsipp, samt nettopp å endre «den grunnleggende sammensetning» og å gjøre det mulig for «en fremmed gruppe» å diktere utenrikspolitikken.

Roosevelt ble tydeligvis (slik som Wilson, Lloyd George og general Smuts) utvalgt før han ble valgt. Arthur D. Howden sier at House «valgte Roosevelt som en naturlig kandidat til presidentembetet, lenge før noen annen ansvarlig politiker» utpekte ham til vise-flåteminister (Assistant Secretary of the Navy) i 1913, for deretter gjennom årene å trene ham opp til presidentposten, der han regnet med å regjere gjennom ham, som han hadde gjort gjennom president Wilson. Så var det noe som gikk galt. House var sikker på at president Roosevelt ville tilkalle ham, men ble så klar over at «visse folk ikke ønsker at presidenten skal lytte til meg». Disse folk var åpenbart for mektige, for House ble droppet uten noen høflighet på dette tidspunkt (1933), og forsvinner ut av historien.

Man kan bare spekulere om de mest sannsynlige grunner. House mintes i en alder av syttifem år den unge Philip Dru av 1912, som hadde ansett den amerikanske forfatning for å være «umoderne og grotesk», og hadde tatt makten med vold for deretter å regjere ved hjelp av nødlover. Han hadde nå en samling mer nøkterne og ansvarlige ideer klare til Roosevelt, og fra sin forvisning «betraktet han med bange anelser» konsentrasjonen av uansvarlig makt i hendene på denne. House hadde fått president Wilson til, som sin første store handling, å skrive «progressiv inntektsskatt», en av de mest avgjørende ødeleggende foranstaltninger som ble foreslått i Karl Marx’ Kommunistiske Manifest fra 1848, inn i den amerikanske forfatning (som den «Sekstende Endring» (16th.Amendment)), men i 1930-årene hadde House blitt bekymret over den fullstendig uhemmede kontroll med den offentlige pengekasse som hans andre «Rockland» hadde oppnådd.

Antakelig ble House vraket fordi han hadde gått bort fra sine tidligere ideer, for disse opprinnelige ideer styrte Roosevelts politikk gjennom alle hans tolv år. Han støttet verdensrevolusjonen. Hans første større handling var å anerkjenne den kommunistiske sovjet-regjering, og i den påfølgende krig gjenopptok han House-Wilson-politikken om «enhver støtte». Han støttet revolusjonær sionisme. Endelig trakk han den gamle idé om «Ligaen til å framtvinge fred» fram og prakket den på Vesten under et nytt navn, nemlig «De Forente Nasjoner».

Altså førte Roosevelt «Philip Drus» ideer videre ut i praksis. Om Wilson i den foregående generasjon hadde dennes innenriksminister, Franklin K. Lane, sagt: «Alt hva Philip Dru sa skulle skje – skjer. Presidenten kommer til Philip Dru i enden.» Houses biograf (Howden) sier om Roosevelt tjue år seinere: «Det er umulig å sammenlikne Drus foreslåtte lovgivning med Roosevelts uten å bli imponert over likheten.»

Dette er et illustrerende eksempel på overføringen av ideer fra generasjon til generasjon, innenfor en ledergruppe. Houses ideer var de samme som dem «de revolusjonære fra 1848» hadde, og de igjen hadde dem fra Weishaupt og «de revolusjonære fra 1789», som igjen hadde dem fra en eller annen tidligere kilde. Da House forlot dem, ble de gitt videre, uten at det manglet et komma, til den herskende gruppen omkring en ny president, og mannen selv, som hadde endret på disse ideene, ble etterlatt.

House var det eneste tap fra den indre sirkel. Bernard Baruch var rådgiver for Roosevelt selv før denne ble president. Fru Eleanor Roosevelt husker at «Baruch var en skattet rådgiver for min mann både i Albany og i Washington», det vil si under Roosevelts fireårige periode som guvernør for staten New York, før han ble nominert til presidentkandidat. I løpet av tiden før president-perioden hadde Roosevelt (ifølge en av Baruchs biografer, Morris V. Rosenbloom) lagd skissen til en plan for en ny organisasjon, som skulle kalles «De Forente Nasjoner», selv om Amerika hadde avvist Folkeforbundet. Rabbiner Stephen Wise og Brandeis, fra den tidligere gruppen omkring president Wilson, grupperte seg igjen rundt president Roosevelt (Hitlers anti-jødiske forholdsregler i Tyskland gjenopplivet på dette tidspunkt Brandeis’ ønske om å drive araberne ut av Palestina).

Straks etter starten av Roosevelts tolv år kan det ha oppstått noe tvil om hans føyelighet, og eventuelt blitt funnet midler til å sikre den (leseren minnes Rocklands forsøk på å hevde uavhengighet i 1912 og de «overstadige sammensvornes» fornøyelse over hans kapitulasjon). Det kunne forklare den besynderlige kjensgjerning at rabbiner Stephen Wise, som hadde støttet Roosevelts kampanje for å bli senator i staten New York og guvernør i 1928, ikke støttet ham i å bli president i 1932. Så skjedde det noe som beroliget rabbineren, for straks etter Roosevelts valg bekjentgjorde han at den nye presidenten hadde «gjenvunnet min uforbeholdne beundring», og i 1935 var han igjen blant de nære venner av Det Hvite Hus.

Erfaringsmessig ville identiteten av de menn som omga president Roosevelt klart tilkjennegi den politikken han ville følge. Han gjorde dette tydeligere ved å utvide kretsen av sine jødiske rådgivere. I 1933 hadde dette fått en ny betydning. I 1913 var president Wilsons jødiske rådgivere offentlig akseptert som amerikanere, helt på linje med andre amerikanere og kun av jødisk tro. I 1933 var spørsmålet om deres lojalitet blitt reist som følge av det sionistiske eventyr i Palestina. I tillegg hadde emnene verdensrevolusjon og verdensregjering oppstått etter 1913, og begge disse fremtvang spørsmålet om amerikansk nasjonal interesse, slik at de følelser som fulgte av jødenes tilstedeværelse i presidentens indre sirkel, ble en sak av ytterste viktighet.

Alt dette ga en særlig betydning til den tidligere uttalelsen fra Kongressen (1924) som nektet «enhver fremmed gruppe» retten til «å diktere hvordan våre lover skal være». Blant presidentens «rådgivere» var mange av fremmed fødsel eller var å regne som «fremmede» gjennom deres hengivenhet for sionismen, eller deres innstilling til verdensrevolusjonen og verdensregjeringen. I denne forstand ble det dannet en «fremmed gruppe», som personifiserte masseinnvandringen gjennom de foregående hundre år, omkring den amerikanske president og «styrte» begivenhetenes gang. De tolv følgende år viste at eventuelle «råd» som ble fulgt av presidenten må ha vært til fordel for det destruktive prinsipp i dets tre nærstående utgaver: kommunisme, sionisme, verdensregjering.

Framtredende blant hans rådgivere var (foruten de tre mektige menn som allerede er nevnt) professor Felix Frankfurter, som var født i Wien. Houses biograf, Howden, som uttrykker Houses oppfatninger, mener at han var den mektigste av dem alle: «Professor Frankfurter kopierte sammen med Roosevelt mer enn noen annen … den rolle House spilte i forhold til president Wilson.» Den rollen, som uoffisielle rådgivere, er det alltid vanskelig å avgjøre, og denne mening bringer kanskje Frankfurter for høyt i hierarkiet. Men det er ingen tvil om at han var betydningsfull (også han ble for første gang innlemmet i rådgivernes krets under Wilson).

I likhet med Brandeis og Cardozo ble også Frankfurter høyesterettsdommer, og viste seg aldri åpent i amerikansk politikk. Allikevel er virkningen av hans innflytelse lettere å spore enn andre menns, som det må graves dypt etter. Han var leder av Harvard Law School gjennom 1930-årene og trente i den egenskap opp en hel generasjon av unge menn som kom til å gi begivenhetene i 1940-årene og 1950-årene en spesiell utforming. De ble tydelig foretrukket til høye embeter i deres seinere karrierer.

Blant dem var spesielt også Alger Hiss, som med rettssak og domfellelse ble avslørt som kommunistisk agent til tross for at han var en høytstående «rådgiver» for president Roosevelt (dommer Frankfurter møtte frivillig fram under rettssaken som karaktervitne for Hiss) og Dean Acheson, som amerikansk utenriksminister på dette tidspunkt, erklærte at han ikke ville «vende Hiss ryggen». Og det var andre. Hiss spilte en viktig rolle under Jalta-konferansen, hvor man ble enige om å overlate halve Europa over til revolusjonen. Achesons embetsperiode falt sammen med overgivelsen av Kina til Revolusjonen.

Ut over denne spesielle gruppen av unge menn, som åpenbart hadde blitt trent opp under president Roosevelts tidlige år i embetet med tanke på å overta utenriksdepartementet, var presidenten omgitt av en gruppe av jødiske rådgivere på høyeste plan. Henry Morgenthau junior (en førende sionist, hvis «Morgenthau-plan» fra 1944 var det opprinnelige grunnlag for delingen av Europa i 1945) var hans finansminister i elleve av tolv år. Andre nære medarbeidere omfattet senator Herbert Lehman (enda en ledende sionist, som tok sterkt del i reklameringen av «den andre utvandring» fra Europa i 1945-1946, som førte til krigen i Palestina), dommer Samuel Rosenmann (et medlem av staben i Det Hvite Hus, som bodde der, og som hjalp til med å skrive Roosevelts taler), David Niles (med russisk-fødte foreldre og gjennom mange år «rådgiver i jødiske saker» for Roosevelt og dennes etterfølger), Benjamin Cohen (en av medforfatterne til Balfour-erklæringen i 1917 og enda en betydningsfull sionist) samt tre jøder fra Russland, de herrer Sidney Hillman, Isador Lubin og Leo Pasvolsky.

Disse førende navn fra presidentens personlige følge utgjorde bare toppen av et bygningsverk som ble reist rundt alt amerikansk politisk liv. Denne plutselige vekst i jødisk innflytelse bak maktens kulisser var tydeligvis ikke et spontant oppstått naturfenomen. Utvelgelsen var diskriminerende. Anti-sionistiske, anti-revolusjonære og anti-verdensregjerings-jøder ble utelukket. Dannelsen av denne «palassvakt» var upopulær, men uoffisielle rådgivere er vanskelige å angripe med konkrete begrunnelser, og Roosevelt overhørte alle protester, og ledsaget på denne måten begynte hans presidentperiode, som ble forlenget to ganger. Hitler dukket opp samtidig som symbolet på den matematisk nøyaktige tilbakevendende forfølgelse av jødene, og inntok i beregningene hos president Roosevelts rådgivere den plass som «Tsaren» hadde hatt hos Wilsons rådgivere.

Roosevelts lange periode ved makten skyldtes hovedsakelig Houses «masterplan» for å vinne valg. Under denne strategien med intensiv appell til den «svingende» velgerskare, ble «diskriminering» det ledende slogan. Det ble anvendt på vegne av negrene, som ble brukt som skalkeskjul[1] og ble rent faktisk anvendt til å knuse innvendinger mot den overdrevne innflytelsen fra «den fremmede gruppe», som «palassvakten» utgjorde. Dette ble paret med en appell til de fattige, som gikk ut på løfter om å la de rike punge ut. Denne strategi viste seg så effektiv at Republikanerne slo retrett og begynte å konkurrere med Demokratene om «den fremmed gruppes» gunst, fordi den ble sett som hersker over valgene. På dette vis ble det hemmelige grepet om makten sikret, og den amerikanske velger ble i realiteten fratatt et virkelig valg mellom partier. Roosevelt styrket seg selv med sin politikk om «underskudds-forbruk», hvis grunnleggende teori var at størrelsen av den offentlige gjeld var uten betydning, ettersom staten kun skyldte til seg selv. I dette øyeblikk mistet det amerikanske folk kontrollen med den offentlige pengebingen og har aldri siden gjenvunnet den. Og beboeren av Det Hvite Hus ble i stand til med et enkelt pennestrøk å beordre utgifter, som i tidligere tider ville ha kunnet dekke budsjettet for et halvt dusin sparsommelige stater. Roosevelt oppnådde denne makt ved å slå på nødvendigheten av å beseire «krisen», og han skapte den permanente krise, som hans land stadig lever under.

Hans presidenttid fulgte et mønster som tydelig var planlagt på forhånd, og begivenhetene i verden ville kanskje ha forløpt helt annerledes dersom perioden hadde vært kortere. Men den skjulte mekanisme var så effektiv og hans veilederes grep om den så sikret, at han ble holdt på posten i tre perioder ved gjenvalg. Kun en enkelt gang var hans embete truet med uventet avbrytelse, noe som var farlig for disse planer.

I en sørlig stat, Louisiana, dukket en politiker av Roosevelts type opp: Huey Long, en ung demagog med et kjøttfullt ansikt og krøllete hår. Han kom fra et fattig «bondehjem» og gjorde seg populær (liksom Wilson og Roosevelt) ved å angripe «særinteressene» (i hans spesielle område betydde det oljeinteressene i alminnelighet og Standard Oil i særdeleshet). Som idol for de fattige hvite ble han valgt til guvernør i 1928, og han forsøkte straks å skaffe penger til å bygge skoler ved å legge en skatt på olje, hvoretter en viss rabbiner, Walter Peiser, ved åpningen av Louisianas lovgivende forsamling, nektet å medvirke til en velsignelse, idet han kalte Long «en uverdig guvernør».

Long ble mer og mer populær og ble valgt til De Forente Staters Senat, der han i mars 1935 brukte «en stor del» av en tale til «et angrep på Bernard Baruch», i hvem han åpenbart så den ultimate representant for «særinteressene» (så godt som den eneste anklage som noensinne ble rettet mot Long, som hadde mange jødiske medarbeidere, var at han var «antisemittisk»). Long holdt på å bli en maktfaktor i landet og skrev en bok med tittelen Min Første Uke i Det Hvite Hus. Boka inneholdt illustrasjoner som viste Roosevelt, svært likt hvordan han så ut i Jalta, mens han ydmykt lyttet til visdomsord fra en frisk og overstrømmende Huey Long.

Han gikk i gang med å utkonkurrere Roosevelt ved å overby denne i hans egen spesialitet: overdådig forbruk og overdådige løfter. Han gjorde dette på en oppfinnsom måte (han var muligens smartere enn selv Roosevelt). Long kontrollerte med sitt program «Del rikdommen og Hver mann en konge» den politiske maskinen i Louisiana. Da Roosevelts penger begynte å strømme inn i statene (til å bli brukt på alle mulige «krise-prosjekter» og i forbifarten også til å få stemmer), omdirigerte Long stille og rolig pengene til hans egne tilsvarende formål. Han tvang en lov gjennom i Louisianas lovgivende forsamling som forbød lokale myndigheter å motta noen penger fra Washington uten et styre i staten Louisiana. Ettersom han kontrollerte dette styret, snappet overflødighetshornets strøm, og pengene ble brukt til å forbedre hans egen og ikke Roosevelts velgerstyrke. Han gjorde det samme med offentlige penger som Roosevelt, men til forbedring av hans egen politiske konto.

I 1935 begynte Roosevelts andre valgkampanje å dukke fram som en trussel. Plutselig ble hans rådgivere oppmerksomme på at Long var populær langt utenfor sin egen hjemstad, Louisiana. Han var en nasjonal personlighet. Den Demokratiske Nasjonalkomité «var overrasket da en hemmelig meningsmåling avslørte at Long kunne oppnå mellom tre og fire millioner stemmer for et uavhengig tredje parti, og at hans Del-Rikdommen-plan hadde spist seg dypt inn i Demokratenes stilling i industri- og landbruksstatene» (John T. Flynn).

Derfor kunne Long, selv om han ikke kunne ha blitt president, meget vel ha forhindre Roosevelts gjenvalg, og de herskende få oppfattet en forstyrrer av deres regime. Men, som Flynn uttrykte det: «Skjebnen var blitt en Demokrat og forble det.» Den 8. september 1935 ble Long skutt inne i staten Louisianas Capitol av en ung jøde, dr. Carl Austin Weiss. Motivet vil aldri bli kjent, for dr. Weiss, som kunne ha forklart det, ble skutt av Longs ellers langsomme livvakt.[2]

Den politiske virkning var tydelig. Roosevelts gjenvalg var sikret. Den sedvanlige forklaring om «en galning» ble innarbeidet i den offentlige bevissthet, og forskjellige motiver, som ikke omfattet sinnssykdom, ble også foreslått. Det ble ikke foretatt noen offentlig etterforskning. Dette i likhet med andre politiske drap i de siste hundre år der undersøkelser har blitt erklært som unødvendige, eller har blitt nektet, om nødvendig avbrutt. De etterforskninger som ble foretatt (som for eksempel i tilfellene president Lincoln, erkehertug Franz Ferdinand og kong Alexander av Jugoslavia) har aldri støttet teorien (som alltid framsettes) om at det dreide seg om en enslig «galning», men har påvist grundig organisering med mektig støtte. Fjernelsen av Long avgjorde mønsteret for begivenheter i et helt tiår, så begivenheten var derfor like betydningsfull som mordet på mer høyt plasserte personer.

Roosevelt ble gjenvalgt i 1936. Hans tildelte oppgave var tydeligvis på nytt å involvere sitt land i Houses og Wilsons «utenlandske forviklinger», og i likhet med Wilson lovte han ved valg etter valg å holde landet utenfor disse. I mellomtiden vokste oppstandelsen over Hitler, og som jeg har vist, ble hans forfølgelse av mennesker diskret omdannet til en «forfølgelse av jøder». Roosevelt framsatte offentlige, om enn kryptiske uttalelser, som for de innvidde betydde at han påtok seg å involvere sitt land i krig og primært å føre den av de grunner som ble gitt ham av hans palassvakt. Wilson kom med sin offentlige uttalelse, som inneholdt en trussel mot Russland, i desember 1911, omkring tre år før Første Verdenskrig. Roosevelt kom med sin, den inneholdt en trussel mot Tyskland, i oktober 1937, omkring to år før Andre Verdenskrig. De to uttalelsene er underforstått identiske gjennom at de identifiserer den amerikanske sak med den jødiske sak, som denne feilrepresenteres av sionistene. Roosevelt sa (5. oktober 1937): «La ikke noen innbille seg at Amerika vil unnslippe … at denne vestlige halvkule ikke vil bli angrepetNår en epidemi av fysisk sykdom begynner å spre seg, godkjenner samfunnet – og deltar i – en karantene av pasienter for å beskytte samfunnets helbred imot en spredning av katastrofen.»

Presidentens tale-forfattere var ved denne anledning ikke kryptiske nok. Antydningen til «å delta i en karantene» ble også av offentligheten forstått som en trussel om krig. Dette skapte et sånt oppstyr at Roosevelt ble tvunget til, helt fram til øyeblikket fire år seinere, da Amerika reint faktisk ble dratt inn i krigen, å love «igjen og igjen og igjen», at «deres sønner ikke ville bli sendt ut i noen utenlandsk krig». (I oktober 1937 visste han med sikkerhet at krigen ville komme på slutten av 1939. På dette selvsamme tidspunkt hadde jeg fra Wien informert The Times om at Hitler og Göring hadde sagt dette, og den amerikanske president kan ikke ha vært mindre nøyaktig underrettet.)

I 1937 hadde forfalskningen av nyhetsbildet fra Tyskland, som beskrevet i forrige kapittel, stått på i fire år. Jeg påviste flere tilfeller og vil her anføre enda ett. Rabbiner Stephen Wise forteller at American Jewish Committee straks etter at Hitler kom til makten, startet «boikott Tyskland-bevegelsene» på bakgrunn av «telegrammeldinger» fra Tyskland om at «en landsomfattende pogrom» mot jøder var «ble planlagt».[3] Han nevner deretter litt henkastet at den «annonserte» pogrom «ikke ble til noe», men at boikotten gjorde.[4]

Med begynnelse i denne imaginære pogrom i Berlin, dannet propagandakampanjen i Amerika det fundament som Roosevelt bygde sin «karantene-tale» på. Sionistene omkring presidenten var i virkeligheten overhodet ikke bekymret for jøders lidelser. Tvert imot var lidelsene nødvendige for deres politikk i Amerika og for deres hele forehavende, og de fryktet lindring av dem. Gjennom dette videreførte de politikken hos de talmudiske revolusjonære i tsarens Russland, som fortsatt gikk til den ytterlighet å myrde for å forhindre jødenes frigjørelse, som det er blitt vist.

Rabbiner Wise forteller således at han og hans sionistkolleger ikke ble avskrekket av inntrengende protester og bønner fra jødene i Tyskland om å stanse boikotten. Muligheten av et forlik mellom Hitler og jødene i Tyskland skremte dem i den grad, og rabbiner Wise fortalte dem om sine «to ting, han fryktet» i denne forbindelse:

«… at våre jødiske brødre i Tyskland kunne overtales eller tvinges til å akseptere en fredsavtale eller pakt, som kunne gi en eller annen mindre forbedring eller lindring av deres trengsler … At naziregimet kunne finne på å endre de onde virkninger av sitt styre med en slik formildende behandling av jødene at det ville avvæpne den verdensomspennende jødiske protest» (han beskriver nummer-to-mulighet som den farligste av de to).

De fryktet med andre ord at forfølgelsen skulle bryte sammen; ordene er svært nøyaktige. Rabbiner Wise, som satt i New York, foretrakk at jødene i Tyskland skulle lide, heller enn at dette skulle skje: «å dø for nazismens hånd er grusomt; å overleve ved dens nåde ville være ti tusen ganger verre. Vi vil overleve nazismen med mindre vi begår den synd som aldri kan sones, å tuskhandle eller forhandle med den for å redde noen jøders sikkerhet på bekostning av alle jøders skam» (1936). Brandeis, som satt i Washington, var likeså besluttsom når det gjaldt martyrium i Tyskland: «Et hvilket som helst arrangement som resulterer i å skape et marked i utlandet for tyske varer, styrker Hitler … Å lette Hitlers økonomiske problemer på denne måte, for gjennom utvandring å redde noen av Tysklands jøder, ville være … elendig statsmannskunst.»[5]

For sionistene i Amerika ble den spøkelsesaktige fare for en forsoning mellom Hitler og jødene mest akutt i 1938. General Smuts sendte på det tidspunkt sin forsvarsminister, Oswald Pirow, til Tyskland for å myke opp i spenningene i det jødiske spørsmål, hvis han kunne. Den britiske statsminister, Neville Chamberlain, bød forsøket velkomment. Han fortalte Pirow at presset fra det internasjonale jødesamfunn var en av de største forhindringer for en anglo-germansk forståelse, og sa at han ville bli støttet i å motstå dette press (Leon Pinskers «uimotståelige press»), dersom Hitler kunne bli snudd til å moderere sitt dårlige humør.

Pirow dro så til Tyskland. Han sier at han satte fram et konkret forslag, at Hitler svarte imøtekommende, og at en overenskomst var i sikte.

På nøyaktig dette tidspunkt grep skjebnen enda en gang inn, slik det var skjedd i tilfellene Huey Long, Grev Stolypin, Tsar Alexander II og andre. Når som helst det oppsto en mulighet for å skape fred, grep skjebnen inn. En ung jøde skjøt en tysk diplomat, von Rath, i Paris. Oppstand i Tyskland fulgte, synagoger ble brent og Pirows misjon endte brått. Det ble ikke foretatt noen etterforskning av mordet eller av noen organisasjon som kunne tenkes å stå bak det, eller hvis en slik ble innledet, produserte den aldri et opplysende resultat. Rabbiner Wise presenterer det velkjente bilde av den «unge mann, som hadde blitt halvt vanvittig» (en figur, som også fantes i Houses roman).

Roosevelt reagerte omgående: «Nyhetene fra de siste dager i Tyskland har sjokkert den offentlige mening i De Forente Stater dypt … Jeg selv kunne knapt tro at slike ting kunne forekomme i det tjuende århundres sivilisasjon … Jeg anmodet vår ambassadør i Berlin om å komme hjem for rapportering og konsultasjon.»

Ordene henviste til brenningen av synagoger (Roosevelt kommenterte ikke mordet), og den sentrale setning er påviselig usann, for Roosevelt og alle hans samtidige hadde tidligere sett hensynsløs ødeleggelse av religiøse bygninger. Sant nok hadde det ikke vært synagoger, men Roosevelt hadde «sett» hvordan kirker og katedraler hadde blitt sprengt med dynamitt i det kommunistiske Russland, og da han ble president, hadde han skyndt seg å anerkjenne den regjeringen som hadde gjort dette. Ytterligere hadde han, da han kom med sin uttalelse, nettopp sendt Hitler et telegram som hjertelig anerkjente Tsjekkoslovakias tvungne kapitulasjon, og i denne handling hadde han ikke funnet noe som var uforenlig med det tjuende århundres sivilisasjon. Det var i dette øyeblikk jeg sa opp min stilling, fordi jeg følte meg ute av stand til å fortsette i journalistyrket i en tid da usannheter kom til å beherske «nyhetene».

De Forente Stater ble rent faktisk innblandet i Andre Verdenskrig da president Roosevelt kom med disse erklæringer i 1937 og 1938, ikke den dagen Pearl Harbour ble angrepet, og det gikk en rett linje fra disse erklæringer til hans senere uttalelse den 17. juli 1942, da han implisitt lovte hevn over Tyskland kun på grunn av dets behandling av jøder. Mennene, som ga ham stikkordet til denne offentlige trussel, hadde helt fra begynnelsen heftig motsatt seg enhver lindring av jødiske lidelser i Tyskland.

Mordet på von Rath i Paris svarte til skuddet i Sarajevo, noe tiden, som virker som en framkallingsvæske, nå avslører det. I motsetning til Wilson trodde Roosevelt aldri privat på at han ville holde sitt land nøytralt. I 1938 erklærte hans veileder, Bernard Baruch: «Vi vil banke den fyren, Hitler. Han slipper ikke godt fra det» (general George C. Marshall). Med mindre det skjer en eller annen endring, og det kan fortsatt ikke anes noen, vil en amerikansk president i en eventuell Tredje Verdenskrig finne seg fastlåst av de samme bånd som hans forgjengere i 1914-1918 og 1939-1945.

Gjennom disse seks år, da forberedelsen til «den unødvendige krig» ble forberedt, betraktet jeg den stadig mørkere skueplass fra Berlin, Wien og alle de store byer som den lange natt snart skulle senke seg over: Prag og Budapest, Beograd og Bukarest, Sofia og Warszawa. Jeg vil tro at jeg ble vitne til så mye som noen andre til hvordan det ble fyrt opp i høyovnen som skulle komme til å produsere krigens stål; og se mer enn de fleste, fordi jeg ikke var begrenset til noe enkelt land eller noe parti, men fikk opplevd dem alle. Jeg kjente bravo-ropenes larm fra stormtroppenes Stammkneipen, det hemmelighetsfulle, bitre snakk blant deres motstandere i deres private hjem og den nervøse mumlingen blant menn på flukt, som så seg fryktsomt tilbake over skulderen. Jeg så menneskemassens ansikt, denne dinosaur uten hjerne i begge dens stemninger: den oppflammede tilstand av illusorisk håp (i Berlin) og den hulkinnede tilstand, med innsunkne øyne som forteller om håpløs desillusjon (i Moskva). Jeg møtte frykten på alle samfunnsnivåer, like fra gatefeieren til stats- eller regjeringslederen. Jeg så terroren i begge dens hovedkvarter-byer.

Jeg kjente eller møtte mange av de menn som så ut til å være mektige og til å gå inn for motsatte saker, men som ikke desto mindre ved deres gjerninger alle brakte «den unødvendige krig» nærmere og nærmere. Jeg talte med Hitler, Göring og Goebbels. Jeg spiste frokost ved bredden av Genèvesjøen med den butte Maxim Litvinov, en typisk figur fra Café des Exiles, og undret meg over hva han, som kjente så lite til Russland, visste om Russland, selv om han var utenriksminister for dette kommunistledede land. Jeg så Mussolini og Ramsay Macdonald, en av de britiske statsministre som lik en skygge passerte forbi gardinet i disse årene. Jeg hadde timelange samtaler med Edouard Benesh i Prags gamle slott, med østerrikske kanslere og ungarske statsministre. Jeg dro av sted for å oppleve Folkeforbundet med høye forventninger den gang (for jeg enda uerfaren), og følte meg frastøtt av den måten dets forhandlinger foregikk på, for de var uten verdighet, av den lobbyisme og stemmeverving som foregikk bak kulissene og av den massen av snyltere og intrigemakere som omringet det. Jeg tror ikke det ville kunne finnes mange entusiaster for De Forente Nasjoner blant dem som hadde kjent Folkeforbundet. Jeg dro til Moskva som medlem av den journalistiske bodyguard for en oppadstigende ung minister ved navn Anthony Eden, og så der et regime som var en tro kopi av det nasjonalsosialistiske Tyskland i enhver forstand, bortsett fra jødenes status. For det forekom meg at de dominerte i den sovjetiske stats nøkkelstillinger.

Det var alt sammen en virvlende forvirring med én tydelig kjensgjerning i sentrum: at Hitler ville starte krig, med mindre han ble forhindret, og at denne krigen var ved å starte, fordi han ikke ville bli forhindret. Det var enda en britisk statsminister, Stanley Baldwin (en kilde til sorg blant nyhetskorrespondentene i Tyskland), som tilbakeholdt Hitlers krigerske hensikter fra sine landsmenn, fordi, som han seinere sa, han ville ha «tapt valget» hvis han hadde fortalt det. Hvis hans etterfølger, Neville Chamberlain, trodde at han gjennom å fortsette sin politikk med oppmuntring av Hitler kunne «styre» denne til å rette sin krig imot Sovjet (jeg har ikke noen bevis på dette, men det kunne ha vært Chamberlains beregning), så var det i det minste en politikk, der det tidligere overhodet ikke hadde vært noen. Men det var en misforstått politikk, for alle kompetente observatører i Tyskland forutså at når Hitler slo til, ville han forene seg med Stalin i krigføringen, og ikke føre krig imot ham (jeg skrev dette i mine førkrigsbøker).

Da jeg hadde opplevd Hitlers første to invasjoner av Østerrike og Tsjekkoslovakia, ble jeg klar over at det siste håp om å avverge den unødvendige krigen var forsvunnet. Jeg følte at jeg levde i en gal verden, og dette forklarer tittelen Insanity Fair (Galskapens Marked) til boka, som jeg skrev på dette tidspunkt. Jeg kunne da utelukkende se en sinnssyk mangel på politikk. Atten år seinere kan det naturligvis ikke utelukkes, i lyset av alt som har skjedd og kommet fram, at den unødvendige krig ikke i alle leirer ble ansett for å være unødvendig.

[1] Agitasjonen rundt negrenes skjebne, som det høres så mye om i den øvrige verden, holdes gående fra New York, nesten utelukkende av de to mektigste jødiske propagandaorganisasjoner (American Jewish Committee og Anti-Deflamation League – ADL, som begge rår over store pengemidler) og av National Association for the Advancement of Coloured People (NAACP), som like fra starten hovedsakelig har vært ledet av jøder. Negeren selv spiller en passiv rolle i organisasjonen. Dennes ønske er å oppnå bedre muligheter for framskritt ved siden av den hvite befolkning. Han ønsker ikke å avle barn med hvite. De jødiske organisasjoner, som hevder å gå i forbønn for ham, anvender utelukkende sin energi i retning av å blande rasene sammen, hvilket ingen av rasene ønsker. Således var påvirkningen fra disse «ikke-neger»-grupper den vesentligste kraft bak rettssakene som førte til Høyesterettsdommer i 1955, som erklærte det eksisterende separate skolesystem ulovlig og beordret dets avskaffelse og tvungen blandingsskole (denne dom kan bare vanskelig gjennomtvinges i Sør uten borgerkrig, og den har blitt etterfulgt av forskjellige voldelige episoder, herunder anvendelse av Nasjonalgarden og tanks for å gjennomtvinge felles skolegang). Jeg ble i stand til å se American Jewish Committee’s budsjett for 1953, som lød på 1.753.000 dollar. Tilhørende tekst fortalte med henvisning til negrene: «Jødenes status er mer sikret i de fleste borgerrettigheters og politiske rettigheters områder enn noen av de andre gruppers, især negrenes. Men så lenge det kan forekomme en suksessfull trussel mot negrenes rettigheter, er jødenes rettigheter også truet. Følgelig har en stor del av vårt arbeid vært rettet mot å sikre større likestilling for og flere muligheter for slike grupper, snarere enn for oss selv … Et eksempel på dette er vår forbindelse med NAACP, som kommer til oss i saker hvor vi har en særlig kompetanse … Et fruktbart våpen er rettssaker … Vi deltar direkte i anleggelsen av saker … Vi har inngitt «briefs» [ekstrakt, resyme, utdrag av rettssaker] for å angripe raseatskillelse … og vi har utferdiget briefs i innsigelse mot diskriminering av negre». Høyesterett er sammensatt av politisk utnevnte medlemmer, ikke profesjonelle jurister. Dette er en viktig faktor i noe som kan utvikle seg til en alvorlig situasjon.

[2] Long hadde forutsagt mordet på seg selv i juli, idet han i Senatet fortalte at fiender hadde planlagt hans død med «én mann, én pistol og én kule» som middelet. Han sa at en diktograf som hadde vært gjemt i et hotellværelse i New Orleans, hvor hans «fiender» hadde holdt møte, hadde tatt opp denne samtalen. En samtidig forfatter, Hodding Carter, som hevder å ha vært til stede under møtet, sier: «Planleggingen» var begrenset til slike håpefulle bemerkninger, som: «Jeg ville ønske at en eller annen ville drepe den …»

[3] Nazistene har alltid påstått at deres endags boikott av jødene den 1. april 1933 var som svar på denne provokasjonen fra New York, og rabbiner Wises bok fra 1949 bekrefter denne forklaring.

[4] Ordet «pogrom», en … «(et russisk uttrykk som betyr «utryddelse, ødeleggelse») spiller en ganske spesiell rolle i denne propagandaen. Det blir brukt om enhver form for tumult som jøder er involverte i, og er gjennom suggesjon blitt gitt denne spesifikke, om enn forkjærte betydning, slik at en uoppmerksom leser risikerer å tro at det er tale om en trykkfeil hvis han leser om «en pogrom på russere» (eller på arabere). Dr. Weizmann sier at «det var aldri noen pogromer», nær hans russiske barndomshjem, men han bruker uttrykket uopphørlig, idet han forklarer at «det er ikke nødvendig å leve blant pogromer for å vite at den ikke-jødiske verden er forgiftet». I et tilfelle, der han ville oppildne en britisk militærguvernør i Palestina til å ta barske skritt imot araberne, sa Weizmann at han hadde hatt en del erfaring med den stemning som går forut for pogromer, tross hans egen tidligere uttalelse om at han ingen erfaring hadde med pogromer. Han beskriver noen opptøyer, der fem eller seks jøder ble skadet, som en pogrom, og begivenhetene i 1938, der 69 engelskmenn, 92 jøder og 1500 arabere ble drept, som «arabisk terrorisme». En ansett britisk offiser, Sir Adrian Carton de Wiart, V.C., som levde i Polen i tiden mellom de to verdenskrigene, sier at «det jødiske problem syntes uforståelig … Det gikk rykter om at pogromer fant sted, men det var ingen synlige beviser på massakren av tusenvis av jøder».

[5] Rent faktisk var disse sionistene helt parate til å «handle med nazistene» og lage økonomiske avtaler med dem, når det passet i dem. Sju år seinere, da Andre Verdenskrig var på sitt høyeste, mottok rabbiner Stephen Wise et tilbud fra «en gruppe nazistiske funksjonærer» om å tillate jøder å reise fra Polen til Ungarn mot betaling. Begge disse landene var tysk-besatte, slik at fordelen for de involverte jøder ikke var innlysende, og Wise må ha hatt et eller annet skjult motiv (muligens forbundet med den seinere «utvandring» til Palestina) til å skulle ønske å overflytte jøder fra det besatte Polen til det besatte Ungarn i krigstid, når han så heftig hadde motsatt seg deres befrielse fra Tyskland i fredstid! Han anmodet Roosevelt om å frigi dollar til bestikkelsen. De skulle settes inn på nazistenes konto i Sveits. Presidenten svarte «straks»: «Hvorfor gjør du det ikke bare, Stephen!» Det ble deretter gitt beskjed til en annen framtredende sionist, Henry Morgenthau, i spissen for Finansdepartementet, og på tross av protester fra så vel det amerikanske som det britiske utenriksdepartement (State Department og British Foreign Office) ble pengene overført til Den Jødiske Verdenskongress’ Genève-kontor, hvorfra de skulle settes inn på de nazistiske lederes konto!


–> Kapittel 38 – Det lille landet langt borte
<– Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle
<– Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
<– Kapittel 34 – Lord Northcliffes rolle
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok