Kontroversen – Kapittel 29

Kapittel 29 – Houses ambisjon

Mens Balfour og hans kolleger i dette stadig svært hemmelige foretakende kom til makten i England under Første Verdenskrig, tok en liknende gruppe av menn i all hemmelighet form i den amerikanske republikk. Den politiske maskinen de bygde, leverte det ferdig produkt nesten femti år senere, da president Truman faktisk etablerte den sionistiske stat i Palestina.

I 1900 klynget amerikanerne seg stadig til deres «amerikanske drøm» og essensen av den innebar å unngå «utenlandske forviklinger». Faktisk hadde Spanias angrep på Cuba i 1898 allerede brutt den sikre forankring, og denne lille krigens mystiske opprinnelse er derfor stadig av interesse. Den amerikanske offentlighet eksploderte i krigersk raseri på den vanlige måten da det ble kjent at skipet Maine hadde blitt sprengt i lufta av en spansk mine. Da skipet ble hevet mange år senere, oppdaget man at det var blitt ødelagt av en eksplosjon innenfra (men da hadde «offentligheten», «pøbelen» for lengst mistet interesse for saken.

Virkningen av den spansk-amerikanske krig (som fortsatte Amerikas «utenlandske forviklinger») gjorde det til et svært viktig spørsmål å få avklart hvem som skulle utøve den herskende makt i Amerika, for arten av «forviklinger» var avhengig av det. Svaret på dette spørsmål lå i virkningene av en tidligere krig, den amerikanske borgerkrig 1861-1865. De viktigste konsekvenser av denne krig (dårlig forstått av de stridende nord- og sørstatsfolk) var merkbart å endre arten av først befolkningen, dernest av republikkens regjering.

Før borgerkrigen var den amerikanske befolkning overveiende irsk, skotsk/irsk, skotsk, britisk, tysk og skandinavisk, og av denne sammensmeltningen var det oppstått en distinkt «amerikansk» identitet. Som en direkte konsekvens av denne krigen, begynte en æra med uhemmet emigrasjon, som på noen få tiår brakte mange millioner nye borgere til Amerika fra Øst- og Sør-Europa. Disse omfattet et stort antall jøder fra de talmudiske områder i Russland og den russiske del av Polen. I Russland hadde rabbinatet stått mellom dem og «assimilasjon», og dette fortsatte da de kom til Amerika. Så i begynnelsen av det tjuende århundre reiste spørsmålet seg: hvilke av deres ledere som ville få den politiske kontroll med republikken og dens utenriksanliggender. De senere begivenheter viste at den østlige sammensvergelse i begge dens former trengte inn i Amerika gjennom denne masseimmigrasjon. Prosessen, som gikk ut på å vinne uforholdsmessig politisk makt, begynte bak kulissene omkring 1900, og skulle bli et hovedtema i den amerikanske nasjons liv i de følgende femti år.

Den mannen som først involverte Amerika i denne prosessen, var Edward Mandell House (populært kjent som oberst House, men han hadde ikke utført militærtjeneste). Han var en gentleman fra Sør, av hovedsakelig hollandsk og engelsk avstamning, som vokste opp i Texas i den bitre gjenoppbyggingsperiode som fulgte borgerkrigen. Han er en bemerkelsesverdig skikkelse i denne fortelling. Som andre kjennere kan nyte smaken av en sjelden brandy, slik nøt han å utøve hemmelig makt gjennom andre og innrømmet åpent dette til sin dagbok. Han skydde offentliggjørelse (sier hans utgiver, Charles Seymour) «ut fra en ironisk sans for humor, som ble pirret ved bevisstheten om at han usett og ofte, uten at noen ante det, uten stor velstand eller høy stilling, simpelthen gjennom den makt han hadde i kraft av sin personlighet og sunne fornuft, faktisk endret historiens gang». Få mennesker har utøvd så stor makt i fullstendig uansvarlighet: «Det er lett nok for en person uten ansvar å sette seg ned med en sigar og et glass vin og beslutte hva som er best å gjøre,» skrev House.

Hans utgivers ordvalg er nøyaktig. House førte ikke amerikansk politikk, men endret den hen imot sionisme, støtte til verdensrevolusjonen og fremme av ambisjonene om verdensherredømme. Den kjensgjerning at han utøvde hemmelig makt er det bevis for. Hans motiver for å utøve noe i den retning er vanskeligere å oppdage, for hans tanker (som de avsløres i hans dagbok og hans roman) synes å ha vært så forvirrede og selvmotsigende at det ikke forekommer noe klart bilde.

Den enorme mengden av daglige opptegnelser fra hans hemmelige regjering (Private Papirers) avslører fullstendig hvordan han arbeidet. De besvarer ikke spørsmålet om hva han til slutt ønsket, eller om han overhodet visste hva han ønsket. Hva det angår, viser hans roman kun til et sinn fullt av halvferdige, demagogiske ideer, som aldri er klart gjennomtenkt. Den høyttravende «apostrofen» på forsatsbladet er typisk: «Denne bok er tilegnet de mange ulykkelige, som har levd og er døde med manglende muligheter fordi den verdensomspennende sosiale struktur var feil fra begynnelsen.» Tilsynelatende betyr dette at House, som anså seg selv for å være en religiøs mann, hadde lav mening om en tidligere autoritets arbeid, som var beskrevet med ordene «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden».

Under sin søken etter opprinnelsen til Houses politiske ideer (som først var beslektet med kommunismen; senere i livet, da skaden var skjedd, ble han mer moderat) faller etterforskeren over forskjellige spor. Hans utgiver finner blant hans tidlige tanker et notat «som minner om Louis Blanc og de revolusjonære fra 1848». Det var derfor jeg tidligere henledet leserens oppmerksomhet på Louis Blanc, den franske revolusjonære, som i en kort periode i 1848 syntes å skulle spille Lenins rolle og sammenkalte representanter for arbeiderne, noe som var en forløper for sovjeterne i 1917.

Slike ideer i en mann fra Texas, sent i det nittende århundre, er likeså lite forventet som buddhisme hos en eskimo. Ikke desto mindre fikk House i sin ungdom innpodet disse ideene. Hans mellomnavn, Mandell, var navnet på «en jødisk kjøpmann i Houston, som var en av hans fars nærmeste venner, og den kjensgjerning at den eldre House ga sin sønn et jødisk navn, viser noe om familiens holdning til denne rase» (Arthur D. Howden, hans biografi). I Houses roman avviser helten alt avansement for å flytte inn i et beskjedent værelse på East Side sammen med en jøde, som er kommet til Amerika etter anti-jødiske uroligheter i Warszawa. Urolighetene hadde oppstått etter et mord begått av «en ung jøde, som er blitt tirret til det uutholdelige» av en sønn av en høytstående embedsmann. Senere i livet var Houses svoger og rådgiver en jøde, Sidney Mezes, en av initiativtakerne til dette århundres plan for en verdensregjering i dens tidligste form (Ligaen for å framtvinge fred).

Dette er omtrent alt hva som kan bringes for dagen angående den intellektuelle atmosfære i den perioden da Houses sinn ble formet. I en av hans mest avslørende tekster kommenterer House det selv: å gi andre ideer, og viser, tilsynelatende uten selv å være klar over det, hvor maktesløs han i virkeligheten var, skjønt han anså seg selv for allmektig: «Hos presidenten, liksom hos alle andre mennesker jeg søkte å påvirke, var det uvegerlig min hensikt å få ham til å tro at ideer han fikk av meg var hans egne … For det meste stammet ideen, sant å si, ikke fra meg … Det vanskeligste av alt er å spore en idé til dens utspring … Vi tror ofte at en idé stammer fra oss selv, skjønt den i virkeligheten er ubevisst absorbert fra en annen.»

Han begynte å lære om politikk i Texas da han kun var atten, og han oppdaget under et presidentvalg (1876) at «to eller tre menn i Senatet og to eller tre i Huset (Representantenes Hus) og presidenten selv, ledet regjeringen. De andre var bare statister … Derfor hadde jeg ingen ambisjon om å bli valgt, ei heller hadde jeg noen ambisjon om å holde tale». Han legger den samme idé i munnen på en politiker i sin roman av 1912: «I Washington … oppdaget jeg at regjeringen ble ledet av ganske få mennesker, og utenfor deres snevre krets var det ingen som var særlig viktige. Det var min ambisjon, om mulig, å bryte inn i den, og min ambisjon strakte seg nå så langt at jeg ikke bare ønsket å være en del av den indre krets, men senere å bli den indre krets … Presidenten ba meg om å lede hans kampanje … Han ble gjenvalgt med et overveldende flertall, og jeg var nå godt og vel innenfor den magiske sirkel og hadde utsikt til å få mitt ønske oppfylt, ikke å ha noen rivaler … Jeg lukket en nesten usynlig ring omkring folk som holdt dem fast …»

I den ånd trådte House inn i politikk i Texas: «Jeg begynte i toppen snarere enn i bunnen … jeg har hatt for vane å sette en annen foran nominelt, så jeg kunne gjøre det virkelige arbeidet uforstyrret av de krav som stilles til en formann … Hver formann i de kampanjer jeg førte, fikk oppmerksomheten og bifallet fra både pressen og offentligheten under kampanjen … de forsvant ut av rampelyset i løpet av få måneder … men når det ble tid for den neste kampanjen, aksepterte offentligheten og pressen med iver en annen frontfigur.»

House brukte Texas omtrent som en dyktig skuespiller dominerer en lokalscene. Han hadde så stor suksess som partiorganisasjon at han ved århundreskiftet var den virkelige leder i staten og daglig satt i guvernørens kontor i statens parlamentsbygning (guvernøren var utpekt av House og for lengst glemt). Herfra valgte han ut senatorer og kongressmedlemmer og håndterte anmodninger fra mange av de embetsmenn som vanligvis beleirer en guvernør. Da turneen i provinsen var gjennomført, forberedte han seg på å innta hovedstaden. I 1900 var han «trøtt av stillingen jeg hadde i Texas» og var «parat til å delta i nasjonale anliggender». Etter ytterligere forberedelse begynte han i 1910, mens Første Verdenskrig nærmet seg, «å se meg om etter en egnet kandidat til den demokratiske nominering til president».

Så House var presidentskaper i en alder av femti. Inntil jeg hadde lest hans Private Papirer, var jeg svært imponert av den «overnaturlige viten» som ble utvist av den ledende amerikanske sionist, rabbiner Stephen Wise, som i 1910 sa til en flokk tilhørere i New Jersey: «På tirsdag blir herr Woodrow Wilson valgt til guvernør i deres stat; han vil ikke fullende sin tid som guvernør; i november 1912 vil han bli valgt til president for De Forente Stater; han vil bli innsatt én gang til som president.» Dette var forhåndsviten av en kvalitet som anvist i Protokollene av Leon Pinsker og av Max Nordau, men videre søken påviste at rabbiner Wise hadde det hele fra oberst House! Wilson var tydelig nok blitt studert omhyggelig av gruppen av hemmelighetsfulle personer som var ved å forene seg, for verken House eller rabbiner Wise hadde møtt ham på det tidspunktet! Men House «ble overbevist om at han hadde funnet sin mann, selv om han aldri hadde møtt ham … Jeg satte min lit til Woodrow Wilson … som den eneste … som på alle måter egnet seg til embetet» (Howden). Målebegeret som ble benyttet, beskrives i en seinere tekst: «Vanskeligheten med å finne en kandidat til presidentembetet er at den mann som er best egnet til stillingen, ikke kan nomineres, og hvis han kunne nomineres, kunne han ikke bli valgt. Folket tar sjelden den som egner seg best til jobben. Derfor er det nødvendig å arbeide for den beste mann som kan nomineres og velges, og akkurat nå synes Wilson å være denne mannen.» (Denne beskrivelse utdypes ytterligere i Houses roman, der det henvises til metodene til hvordan en maktfull gruppe velger «sin skapning» til presidentembetet.)

Den sionistiske idé ble koblet sammen med den revolusjonære idé, idet disse ideene av den gruppen menn som i hemmelighet valgte ut Woodrow Wilson til presidentembetet, ble personifisert i rabbineren Stephen Wises skikkelse (født i Budapest, liksom Herzl og Nordau). Han var den ledende sionist-organisator i Amerika, og var stadig litt av en kuriositet blant de amerikanske jøder, som på dette tidspunkt avviste sionismen og mistrodde «østjødene». Som rabbiner Wise sier, så var sionismen i Amerika inntil 1900 begrenset til immigrant-jødene fra Russland, som brakte den med seg fra de talmudiske ghettoer der. Størstedelen av de amerikanske jøder var av tysk opprinnelse og ville ikke ha noe med den å gjøre. Mellom 1900 og 1919 kom det én million jødiske immigranter fra Russland, og under sionistisk organisering begynte de å danne en viktig velgergruppe. Her var sammenkjedingen mellom House (hvis valg-strategi vil bli beskrevet) og rabbiner Wise. Rabbiner Wise, som mest var kjent som en militant taler, om ikke agitator i arbeiderspørsmål, var ikke den gang en representativ jødiske skikkelse, og allikevel var han (liksom Weizmann i England) den mann som politiske herskere hemmelig bevilget foretrede og lyttet til.

Styrken hos denne hemmelige gruppen går fram av at i 1910, da House rent privat hadde besluttet at Wilson skulle være den neste president, da bekjentgjorde rabbiner Wise offentlig at han ville bli president og i to perioder. Dette nødvendiggjorde en endring i rabbinerens politikk, for han hadde inntil da støttet Det Republikanske Parti, men etter Houses hemmelige utvelgelse av Wilson, gikk han over til demokratene. Slik ankom Houses forvirrede «revolusjonære» ideer og sionismens helt klare ditto samtidig på terskelen til Det Hvite Hus. Gruppens enighet var hjertelig: Wise erklærte at (etter valget) «mottok vi varm og oppmuntrende hjelp fra oberst House, en nær venn av presidenten … House tok seg ikke bare spesielt av vår sak, men tjente også som forbindelsesledd mellom Wilson-administrasjonen og den sionistiske bevegelse.» Den nære parallell mellom forløpet av disse skjulte prosesser i Amerika og England viser seg her.

Hemmeligheten ved det grepet som House hadde om det demokratiske parti, lå i den strategien han hadde utarbeidet for å vinne valget. Det demokratiske parti hadde ikke vært ved makten i nesten femti år på rad, og han hadde utarbeidet en metode som med nesten matematisk sikkerhet ville medføre en seier. Det Demokratiske Parti hadde faktisk Hoses plan å takke for sine seire i 1912 og 1916 – likedan president Roosevelts og president Trumans seire i 1932, 1936, 1940, 1944 og 1948. I denne valgplan, som på sitt område kanskje fortjener å bli kalt genial, ligger Houses vedvarende påvirkning av livet i Amerika. Hans politiske ideer ble aldri klart utformet, og ble ofte endret, så egentlig hadde han skapt et instrument, gjennom hvilket andres ideer ble iverksatt. Selve instrumentet var strålende utformet.

Det var essensielt en plan for massivt å vinne «de utenlandskfødte» stemmer, de nye immigranter, for Det Demokratiske Parti, dels ved å appellere til deres rasebevissthet og især deres følelsesmessige reflekser. Planen var utarbeidet i minste detalj, og var et produkt av en mesters hånd på dette spesielle området av politisk vitenskap.

Det unike og fantastiske ved denne planen er at House offentliggjorde den anonymt nettopp i året 1912, da Wilson, som hemmelig «utvalgt», ble offentlig stilt opp og valgt. I dette travle året fant House i løpet av tretti dager tid til å skrive en roman med tittelen Philip Dru: Administrator (det uvanlige uttrykket leder tanken hen på formuleringen: «De administratorer, som vi vil velge ut …») i Protokollene. Kapitlet «Å skape en president», som tydelig nok ikke er fiksjon, gjør denne nesten uleselige roman til et historisk dokument av største viktighet.

I dette kapittel av romanen (som House ble oppmuntret til å gi ut av sin flittige mentor, dr. Sidney Mezes) framstilles en amerikansk senator ved navn Selwyn som å være i ferd med å «styre nasjonen totalitært, uten allikevel å bli kjent med den styrende makt». Selwyn er House. Tilsynelatende kunne House ikke motstå fristelsen til å utlevere nøkkelen til sin identitet, og han fikk «Selwyn» til å invitere den mannen han hadde valgt ut til marionettpresident («Selwyn søker en kandidat») til å «spise middag med meg i mine stuer i Mandell House».

På forhånd hadde Selwyn lagt «en forbrytersk plan» sammen med en viss John Thor, «finansvesenets yppersteprest», der «en komplett og kompakt organisasjon» som brukte «de verste bedragerier angående dens virkelige meninger og hensikter», kunne «velge sin skapning til presidentembetet». Finansieringen av denne hemmelige liga var «enkel». «Thors innflytelse i hele Amerikas forretningsverden var absolutt … Thor og Selwyn valgte ut de tusenvis (millionærer) som hver skulle gi titusen dollars … Thor skulle fortelle hver av dem at det var et anliggende vedrørende forretningsverdenens generelle velferd som det skulle brukes tjue tusen dollars til, og at han, Thor, ville gi ti og be den andre om å gi likeså mye … Det var bare få forretningsmenn … som ikke betraktet seg selv som heldige når de ble kalt til New York av Thor og ble bedt om å gå sammen med ham i en blind pulje for å fremme velstand». Pengene fra dette store «korrupsjonsfond» satte Thor i forskjellige banker, Selwyn betalte dem videre til andre banker, og derfra ble de overført til Selwyns svigersønns private bank. «Resultatet var at offentligheten ikke hadde en sjanse til å få kjennskap til fondet og til hvordan pengene ble brukt.»

På dette finansielle fundament velger Selwyn ut sin «håndlanger» (skapning), en viss Rockland (virkelighetens Wilson) som, mens han spiser middag med Selwyn i «Mandell House» får vite at hans ansvar som president vil være «diffust». «Mens en president har konstitusjonell rett til å handle på egen hånd, har han ingen moralsk rett til å handle i strid med sitt partis prinsipper og tradisjoner, eller i strid med rådgivning fra partiets ledere, for landet aksepterer kandidaten, partiet og partiets rådgivere som helhet og ikke som individer» (likheten mellom denne teksten og hentydningene i Protokollene til «presidenters ansvar» og deres «rådgiveres» ultimate autoritet er slående.

Rockland erklærer seg ydmykt enig i dette. (Etter valget: «… Beruset av makt og spyttslikkeres overdrevne smiger, hevdet Rockland seg et par ganger og handlet i viktige anliggender uten først å rådføre seg med Selwyn. Men etter at han var blitt skarpt irettesatt av Selwyns papirer … gjorde han ikke flere forsøk på å handle selvstendig. Han følte at han var fullstendig hjelpeløs i denne sterke manns hender, og det var han faktisk også». Denne teksten i Houses roman av 1912, skrevet før Wilsons innsettelse, kan sammenliknes med en annen i Houses Private Papirer av 1926, som beretter om hans faktiske forhold til kandidaten under valgkampen. De sier at House redigerte presidentkandidatens taler og instruerte ham til ikke å lytte til råd fra andre, hvoretter Wilson innrømmet å ha vært åpenmunnet og lovte «ikke å handle på egen hånd framover». I romanen fortelles det at Selwyn forteller Thor om Rocklands forsøk på å unnslippe trelldommen: «Da han fortalte om hvordan Rockland hadde forsøkt å slippe fri, og hvordan han hadde fanget ham inn igjen, mens han krympet seg under nederlaget, lo de muntert.» Dette kapitlet heter «De triumferende sammensvorne».)

Et annet kapittel forklarer hvordan valget av «skapningen» ble oppnådd. Den beskrevne plan gjør nesten valgkamp til en eksakt vitenskap, og det er stadig slik valgkamper føres i Amerika. Den er basert på Houses grunnleggende beregning om at omtrent 80 prosent av velgerne under alle omstendigheter ville stemme på det ene av de to partier noenlunde likt fordelt, og at penger og krefter følgelig skal konsentreres om «de utslagsgivende 20 prosent». Så analyserer den disse 20 prosent i detaljer, inntil den lille resten er isolert, og på den skal de ytterste anstrengelser anvendes. Hvert gram og øre av bortkastede utgifter fjernes, og en masse energi skal frigjøres for å bli rettet imot den lille velgergruppen som kan endre resultatet. Denne planen har gjort så mye for å «forskyve» begivenhetene i Amerika og i verden at den må oppsummeres i flere detaljer.

Selwyn begynner nomineringskampanjen ved å utelukke alle de stater der enten hans parti eller det andre, var sikre på å vinne. Dermed blir han stilt fri til å konsentrere seg helt om de tolv tvilsomme statene som vil kunne avgjøre valget. Han deler dem opp i enheter av fem tusen velgere, og ansetter for hver enhet en mann på stedet og en i det nasjonale hovedkvarter. Han kalkulerte at ut av fem tusen, ville fire tusen, likt delt mellom de to partiene, nok ikke kunne påvirkes til å bytte parti, og dette brakte hans analyse ned til ett tusen tvilere i hver enhet på fem tusen i tolv stater, og disse ville han konsentrere seg om. Den lokale hjelper fikk beskjed om å skaffe så mange opplysninger som mulig om deres «rase, religion, arbeid og tidligere partitilhørighet», og deretter sende disse til mannen i det nasjonale hovedkvarter som hadde ansvaret for denne enheten, og som så var ansvarlig for å sette seg i forbindelse med hver enkelt ved hjelp av «litteratur, overtalelse eller kanskje med et eller flere subtile argumenter». De to agenter for hver enhet, én ute i marken og én i hovedkvarteret, var forpliktet til i fellesskap å «bringe et flertall av de ett tusen velgere under deres kontroll».

I mellomtiden sendte lederne av det andre partiet «tonnevis av trykksaker til deres staters hovedkvarterer, som så delte dem ut til landsorganisasjonene, der de ble kastet i et hjørne og gitt til besøkende når det ble bedt om det. Selwyns komité brukte en fjerdedel trykksaker, men de ble sendt i en lukket konvolutt sammen med et hjertelig brev til en velger som enda ikke hadde bestemt seg for hvordan han ville stemme. Motstanderne sendte i dyre dommer talere fra den ene kanten av landet til den andre … Selwyn sendt folk inn i sine enheter for personlig å overtale hver enkelt av de tusen usikre velgere til å støtte Rocklands liste».

Ved hjelp av denne svært dyktige analysen, eliminasjon og konsentrasjon, ble Rockland i romanen (og Wilson i virkeligheten) valgt i 1912. Den konsentrerte appell til de «ett tusen usikre velgere» i hver enhet ble rettet spesielt imot deres følelser for «tro, farge og rase», og gjenstandene for oppmerksomhet ble tydelig nok valgt ut med dette i minnet. «På den måten vant Selwyn, og Rockland ble grunnsteinen i den bygningen han hadde satt seg fore å konstruere.»

Resten av romanen er uviktig, men inneholder noen få andre vesentlige ting. Dens undertittel er «Enn Historie om i Morgen, 1920-1935». Helten, Philip Dru, er en ung mann fra West Point som er påvirket av Karl Marx, og som med stort bifall blir valgt til leder av en massebevegelse ved et protestmøte, etter at Selwyns og Thors sammensvergelse har blitt kjent. Den måten det blir avslørt på er også interessant: Thor har en mikrofon skjult i sitt værelse (noe nesten ukjent i 1912, men i dag er skjult elektronisk utstyr nesten likeså velkjent i politikk som statsministerens årbok) og idet han glemmer å avbryte den, blir hans «triumferende» samtale med Selwyn etter Rocklands valg overhørt av sekretæren, som gir den videre til pressen (en særdeles usannsynlig episode ved at pressen offentliggjorde den!). Så samler Dru en hær (som ved et trylleslag har blitt bevæpnet med rifler og artilleri), slår regjeringshæren i ett eneste slag, marsjerer mot Washington og proklamerer seg selv som «Administrator av Republikken». Hans første store handling (og president Wilsons) er å introdusere «en gradert inntektsskatt uten fritak for noen som helst inntekt» (Karl Marx’ kommunistiske manifest forlangte «en tung, progressiv skatt på eiendom»).

Så angriper Dru Mexico og De sentralamerikanske Republikker; slår også dem i ett slag og forener dem deretter under det amerikanske flagg, som i det neste kapittel også blir «det ubestridte symbol på overhøyheten» over Canada og de britiske, franske og andre besittelser i Vestindia. Selwyn og Philip Dru er tydeligvis begge alter egoer av House. Selwyn er den supereffektive partiorganisator og hemmelige utøver av makt. Dru er den forvirrede «utopiske drømmer» (Protokollene), som ikke vet hva han skal gjøre med makten når han får den. Uunngåelig visste House til slutt ikke hva han skulle gjøre med som personer som i virkeligheten var den samme, og ble nødt til å forene dem ved å gjøre Selwyn, den opprinnelige skurk i stykket, til Drus fortrolige og nære venn. Deretter og likeså uunngåelig, visste han ikke hva han skulle gjøre med Dru, utover å få ham jaget bort av bjørner. Derfor satte han ham om bord på et skip på vei imot et ukjent bestemmelsessted sammen med Gloria (en kjærlighetshungrende jente, som i femti kapitler hadde vært nødt til å lytte til Drus usammenhengende planer om å ommøblere verden) og House konkluderer: «Lykkelige Gloria! Lykkelige Philip! … Hvor skulle de hen? Ville de komme tilbake? Dette var de spørsmål alle stilte, men som ingen kjente svarene på.»

Det er neppe særlig mange som kan ha holdt ut til slutten av denne romanen, og ingen ville ha bekymret seg for om hvor Philip og Gloria skulle hen med én unntakelse. Det var én eneste person i verden som historien hadde en mening for, like fatal og sann som Dorian Grays portrett av Dorian: Woodrow Wilson. I det henseende er Philip Dru: Administrator et enestående verk. Leste Wilson det? Hva (eller hvem) fikk House til å gi ut dette nøyaktige bildet av hva som foregikk akkurat samtidig med at «skapningen» ble nominert og valgt? Sett i dette lys blir boka et verk av sadistisk hån, og leseren blir klar over at mennene i den gruppen som omga House, må ha vært likeså ondartede som de er fremstilt i kapitlet «De triumferende sammensvorne».

Kan det tenkes at Wilson ikke leste den? På et eller annet tidspunkt under valgkampen må noen blant venner eller fiender ha gitt ham den i hånden. Historikeren må nødvendigvis undre seg over om gjennomlesning av den, enten den gang eller senere, kan ha forårsaket den mentale og fysiske tilstand som han raskt falt inn i. Noen få samtidige beskrivelser av ham kan gis som illustrasjon (selv om de bryter litt med fortellingens kronologi). House skrev senere om den mannen han hadde «valgt ut» og fått valgt («den eneste, som på alle måter egnet seg til embetet»): «Jeg trodde den gang (i 1914) og ved flere andre anledninger, at presidenten ønsket å dø; hans holdning og hans mentale tilstand tydet på at han ikke hadde noen lyst på livet.» Da Wilson hadde vært president i en kort tid, skrev Sir Horace Plunkett, den britiske ambassadør, til House: «Jeg avla presidenten et besøk og ble sjokkert over å se ham så herjet; forandringen siden januar er fryktelig.» Seks år senere sa Sir William Wiseman, en britisk regjeringsutsending, til House: «Jeg ble sjokkert over hans utseende … Hans ansikt var herjet og grått, og han hadde ofte trekninger, som i en ynkelig anstrengelse for å kontrollere nerver som var brutt sammen» (1919).[1]

Det er tydeligvis en sikker vei til å bli ulykkelig, å få en høy stilling som redskap for andre, men som forblir usett. Wilson ser unektelig ut som et spøkelse etter denne beretning. House, rabbiner Wise og andre omkring ham, synes å ha stirret på ham som en samler fokuserer på et eksemplar som er spiddet på en insektnål. Under omstendighetene må han ha latt seg lede av gjetninger snarere enn av en åpenbaring, da han tjue år gammel besluttet at han en dag ville være president. Dette var kjent, og rabbiner Wise spurte ham en gang: «Når var første gang du tenkte på, eller drømte om presidentembetet?» Da rabbineren visste mye mer enn presidenten om hvordan denne drøm var blitt til virkelighet, var han sikkert spent på svaret, og ble tydelig nok i forbløffelse brakt ut av sin tilvante ærbødige holdning, da Wilson svarte: «Det har aldri vært noe tidspunkt etter min avsluttende eksamen ved Davidson College i South Carolina da jeg ikke forventet å bli president.»

I perioden mellom Houses hemmelige «valg» av Wilson i 1910 og dennes offentlige utnevnelse til president i 1912, ble kandidaten oppmuntret til å gjøre offentlig knefall for sionismen. På det tidspunkt ble det amerikanske folk involvert på samme måte som det britiske folk faktisk hadde blitt forpliktet av tilbudet om Uganda i 1903. Under innøvning til presidentkampanjen holdt Wilson en tale om «Jødenes rettigheter» og uttalte: «Jeg er ikke her for å uttrykke vår sympati med våre jødiske medborgere, men for å tydeliggjøre at vi identifiserer oss med dem. Dette er ikke deres sak; det er Amerikas.»

Dette kunne bare bety én ting. Det var en erklæring om én bestemt utenrikspolitikk dersom Wilson ble valgt. Det var ikke nødvendig å «tydeliggjøre en identifikasjon» mellom amerikanere og amerikanere. Jødene i Amerika var i alle forhold frie og like. Kun hvis de selv avviste å identifisere seg med Amerika, kunne dette endres, og Wilson proklamerte i virkeligheten denne avvisning. Han kunngjorde spesielt at jødisk «identitet» var annerledes og isolert, og at Amerika under ham ville støtte denne selvvalgte atskillelse som en sak.

For de innvidde var det et løfte til sionismen. Det var også en indirekte hentydning til og trussel mot Russland, for betydningen av Wilsons ord var at han anerkjente jødene i Russland (på det tidspunkt de eneste organiserte sionister) som representative for alle jøder. Slik påtok han seg den balfourske rolle i denne amerikanske versjonen av dramaet.

På den tid var all sionistisk propaganda rettet imot Russland. Det var gått omtrent tretti år siden mordet på Tsar Alexander II, som hadde pådratt seg de revolusjonæres fiendskap ved å forsøke å introdusere en parlamentarisk forfatning (Kastein bemerket at jødisk deltakelse i mordet var «naturlig»). Etterfølgeren, Alexander III, ble tvunget til å vie seg til kampen mot revolusjonen. På Wilsons tid gjenopptok tsar Nikolai II Alexander Befrierens forsøk på å passivisere og forene sitt land ved å gi folket rett til representasjon i parlamentet, og igjen møtte forsøket intens motstand fra de talmudiske sionister.

Nettopp som Wilson indirekte angrep russisk «intoleranse», ble attentat igjen anvendt i Russland, denne gang for å sabotere Nikolai II’s verk. Under revolusjonen i 1906 hadde han utstedt et keiserlig dekret som gjorde Russland til et konstitusjonelt monarki, og i 1907 innførte han alminnelig stemmerett. De revolusjonære fryktet dette middelet til frihet mer enn hva de fryktet noen kosakk. De utnyttet det første møtet i folkeforsamlingen til å framprovosere opptøyer, slik at forsamlingen måtte oppløses. Så valgte tsaren en briljant statsmann, grev Stolypin, til statsminister, og han utformet en jordreform, fulgt opp av nye valg. Resultatet var at han i den andre forsamlingen mottok stående applaus, og at de revolusjonære ble kastet på porten (omkring 3.000.000 jordløse bønder ble eiere av den jorden de dyrket).

På dette tidspunkt så Russlands framtid lysere ut enn noensinne tidligere. Stolypin var en nasjonal helt, og skrev: «Vårt viktigste mål er å styrke landbruksbefolkningen. Hele vårt lands styrke avhenger av den … Gi dette land ti års intern ro og dere vil ikke kunne kjenne Russland igjen.»

Disse ti års intern ro ville ha endret historiens gang til det bedre. I stedet ble det et sammensvergelsens tiår som rystet verden. I 1911 reiste grev Stolypin til Kiev, der tsaren skulle avdekke et monument for den myrdede befrier, Alexander II, og ble skutt ved en gallaforestilling i teateret av en jødisk revolusjonær, Bogrov (i 1917 oppdaget en jødisk kommissær at en jente blant noen flyktninger var grev Stolypins datter, og skjøt henne på stedet).

Dette skjedde i september 1911. I desember 1911 holdt presidentkandidaten, Wilson, sin tale der han «tydeliggjorde en identifikasjon» med «den jødiske sak». I november 1911 hadde Wilson for første gang møtt den mannen, House, som hadde «valgt» ham i 1910 (og som da allerede hadde «samlet alle mine politiske venner og tilhengere», altså på Wilsons vegne). House meddelte sin svoger: «Aldri tidligere har jeg funnet både mannen og anledningen».

Før valget satte House opp en liste over kabinettministre (se Philip Dru) i samråd med Bernard Baruch, som nå kommer inn i bildet. Han er kanskje den viktigste av alle de skikkelser som vil dukke opp i løpet av de neste femti år, for han skulle bli kjent som «rådgiveren» for flere presidenter, og i 1950-årene ga han stadig råd til president Eisenhower og Winston Churchill. I 1912 var han offentlig kun kjent som en svært suksessrik finansmann. Hans biograf opplyser at han donerte $50.000 til Wilsons kampanje.

Men så, under valgkampen, fikk Wilson føle bisselet. Etter først å ha begått visse overtredelser, lovte han House (som tidligere sitert og sammenliknet med Philip Dru) «ikke å handle på egen hånd framover». Straks etter valget mottok han rabbiner Stephen Wise «i en lang samtale», der de diskuterte «Russiske anliggender med særlig hensyn til behandlingen av jøder» (Wise). Samtidig spiste House frokost med en Louis Brandeis, en dyktig jurist og jøde, og noterte at «hans og min tenkning er i samklang i de fleste spørsmål som nå foreligger.»

Slik var tre av fire menn omkring Wilson jøder, og alle tre spilte på et eller annet tidspunkt en ledende rolle for å fremme gjentakelsen av jødenes isolasjon gjennom sionismen og dennes palestinske ambisjon. På denne tid var Brandeis og rabbiner Wise de ledende sionister i Amerika, og Brandeis fortjener ved sin inntreden i historien en bemerkning.

Han utmerket seg i utseende og intellekt, men verken han selv eller noen annen advokat kunne ha definert hva det var som gjorde ham til «en jøde». Han praktiserte ikke den jødiske tro, verken i dens ortodokse eller reformerte versjon, og han skrev en gang: «Gjennom det meste av mitt liv har min kontakt med jøder og jødedommen var liten, og jeg har få tanker for deres problemer.» Hans omvendelse var av det irrasjonelle, romantiske slaget (man minnes Balfours): En dag i 1897 leste han ved frokostbordet en rapport om Herzls tale ved den første sionistkongress, og sa til sin kone: «Det er en sak som jeg kunne vie mitt liv til.»

Så denne fullt ut assimilerte amerikanske jøde ble forvandlet på et øyeblikk. I sine etterfølgende angrep på «assimilasjon» viste han konvertittens begeistring: «Assimilasjon kan ikke avverges med mindre det i fedrelandet blir etablert et sentrum, hvorfra den jødiske ånd kan stråle.» Sionistene fra Russland kom aldri til å stole på dette produkt av assimilasjon som nå ønsket å av-assimilere seg selv. De avskydde alt hans snakk om «amerikanisme». Han sa: «Min tilgang til sionisme gikk gjennom amerikanisme», og for talmudistene var dette som å si at man kunne nærme seg sionismen gjennom «russianisme», som de hadde til hensikt å ødelegge. Det var reelt ulogisk å hevde den strengeste form for raseatskillelse mens man påsto å beundre amerikansk assimilasjonisme, og Brandeis synes, tross alle sine faglige talenter, aldri riktig å ha forstått sionismens natur. Han ble de amerikanske sionisters Herzl (rabbiner Stephen Wise var deres Weizmann); og han ble brutalt droppet da han ikke kunne gagne saken ytterligere. Men i det avgjørende øyeblikk i 1917 spilte han en betydelig rolle.

Slik var grupperingen rundt en fangetatt president, mens den amerikanske republikk beveget seg nærmere mot en involvering i Første Verdenskrig. Og dette var saken slik den skulle fremmes gjennom ham og gjennom hans lands innblanding. Etter presidentvalget overtok House presidentkorrespondansen, arrangerte hvem presidenten skulle ta imot og ikke ta imot, fortalte regjeringens medlemmer hva de skulle si og ikke si, osv. Da hadde House også fått tid til å skrive og gi ut sin forbløffende roman. Han strevet etter makten og fikk den, men hva han ville med den, fant han aldri ut av. Så hans ambisjon var formålsløs og i tilbakeblikk likner han «Savrola», helten i en annen politisk roman, der forfatteren, Winston Churchill, sier: «Ambisjon var drivkraften og Savrola var ute av stand til å motstå den.» Ved slutten av sitt liv var House ensom og glemt, og kunne ikke fordra Philip Dru.

Men mellom 1911 og 1919 var livet herlig for House. Han elsket følelsen av makt for maktens egen skyld, og var dessuten for vennlig til å ville gjøre Rockland i Det Hvite Hus lei av det:

«Det var alltid min hensikt med presidenten, som med alle andre mennesker jeg søkte å påvirke, å få dem til å tro at de ideer de fikk fra meg, var deres egne. Ifølge sakens natur har jeg tenkt mer over mange ting enn presidenten, og jeg hadde hatt mulighet for å diskutere dem mer inngående enn ham. Men ingen bryr seg i virkeligheten om at en annen trekker hans slutninger for ham. Vi er alle litt forfengelige i så henseende. De fleste mennesker er ledet for mye av personlig forfengelighet i deres virke. Slik har jeg det ikke. Det betyr ikke noe for meg hvem som får æren for en idé som jeg har gitt videre. Det viktigste er å få ideen til å virke. For å si det som det er, så kom ideen for det meste ikke fra meg

Så noen «styrte» House, som igjen styrte Wilson til den konklusjon at en gruppe mennesker i de talmudiske områder av Russland burde settes i besittelse av Palestina med den innlysende konsekvens at en permanent kilde til verdenskrig ville bli etablert der, og at verdens jøder igjen burde utskilles fra menneskeheten. Det var også til å forutse at denne planen ville innebære ødeleggelsen av Russland og spredning av revolusjonen til en verdensrevolusjon.

I denne perioden (1913) fant en begivenhet sted som syntes uvesentlig den gang, men som må nevnes på grunn av dens senere vidtrekkende konsekvenser. I Amerika var det en organisasjon som het B’nai B’rith (hebraisk for «Paktens Barn»). Da den ble grunnlagt i 1843 som en brorskapslosje utelukkende for jøder, ble den kalt en «rent amerikansk institusjon», men den hadde avdelinger i mange land og hevder i dag å «representere alle jøder i hele verden», så den synes å være en del av det arrangement som Kastein beskriver som «den jødiske internasjonale». I 1913 satte B’nai B’rith et lite sideskudd, «Anti-Defamation League», som skulle vokse seg stort og sterkt. I denne organisasjonen fikk staten-i-staten en slags hemmelig politi, og det vil dukke opp senere i fortellingen.

Med Wilsons tiltredelse og gruppen bak hans embete, var alt klappet og klart for at krigen kunne begynne. Amerikas funksjon, å fremme den store overnasjonale «plan» gjennom denne krigen, skulle være en støttefunksjon. I begynnelsen skulle England spille hovedrollen, og hovedformålet, kontroll over den britiske regjering, var ikke helt oppnådd da krigen brøt ut.

Så nå vender historien tilbake over Atlanteren til England, hvor Balfour var ved å bli gjenvalgt. De ledende menn var stadig imot det skjulte formål og den skjulte plan og ønsket å utkjempe krigen og vinne den så raskt som mulig der hvor den var begynt, i Europa. De skulle bringes på plass dersom den prosess som var forutsagt av Max Nordau i 1903 skulle fullføres. Derfor måtte de gjenstridige disiplineres eller fjernes.

Fra 1814 til 1916 handler historien således om kampen for å fjerne disse menn i England og erstatte dem med andre som, liksom Wilson, ville falle til patten.

[1] Det er en slående likhet i samtidige beskrivelser av Roosevelt, som House også antas å ha valgt til «kransekakefigur» (skapning). Robert E. Sherwood understreker at Roosevelt alltid følte seg forfulgt «av Wilsons gjenferd». Da Roosevelt hadde vært president i to år, skrev hans partileder, James Farley: «Presidenten så dårlig ut … hans ansikt var fortrukket og hans reaksjoner langsomme» (1935) og to år senere var han «sjokkert over presidentens utseende» (1937). I 1943 var madame Chiang Kai-shek «sjokkert over presidentens utseende». I 1944 sier Merriman Smith: «Han så eldre ut enn hva jeg noensinne hadde sett ham, og han snakket usammenhengende», og John T. Flynn sier at bilder av presidenten «sjokkerte nasjonen». I 1945 kom frøken Frances Perkins, et medlem av hans regjering, ut fra hans kontor med ordene: «Jeg kan ikke holde det ut. Presidenten ser forferdelig ut.»


–> Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok