Stikkordarkiv: Franklin D. Roosevelt

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 41

Legg igjen en kommentar

Kapittel 41 – Revolusjonen utvider seg

Andre Verdenskrig fulgte mye tydeligere enn den første den utvikling som hadde blitt forutsagt i Protokollene fra 1905. De fortumlede folkemassene utøste ødeleggelse og hevn over hverandre, ikke for å frelse seg selv, men for å fremme en plan om altomfattende slavebinding under en despotisk «verdensregjering». De krigsmål som ble erklært ved starten («befrielse», «frihet», tilintetgjørelse av «militarisme», «nazisme», «fascisme», «totalitært diktatur og liknende) ble ikke nådd. Tvert imot ble det areal der slike tilstander hersket, sterkt utvidet.

Lenin skrev i sine Samlede Verker: «Verdenskrigen (1914-1918) vil oppleve etableringen av kommunisme i Russland. En kommende verdenskrig vil utvide dens kontroll over Europa. Og en tredje verdenskrig vil være nødvendig for å utvide kontrollen til hele verden.» Den midterste setning i denne forutsigelse ble så godt som bokstavelig oppfylt gjennom Andre Verdenskrigs resultat. Revolusjonen utvidet sine grenser til midten av Europa og ble ved det i stand til å utvide sin militære kontroll over hele Europa, i det minste i forhold til utbrudd av en eventuell ny krig. I 1956 fortalte den amerikanske general Gruenther, som da bar tittelen «Supreme Allied Commander» – en tittel som åpenbart hadde blitt gjort permanent av en «første-diktator» under krigen – til en vesttysk avis at «hvis det skulle komme til en landkrig, er vi selvfølgelig ikke sterke nok til å holde den nåværende front i Europa». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 41 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 40

Legg igjen en kommentar

Kapittel 40 – Invasjonen av Amerika

Mens militære invasjoner og kontra-invasjoner tok til i løpet av de seks årene Andre Verdenskrig varte, og slukte all tankevirksomhet og energi hos folkemengdene som var låst sammen i kamp, foregikk det samtidig en stille invasjon som skulle komme til å skape langt mer betydningsfulle virkninger enn de væpnede. Dette var den politiske invasjonen av den amerikanske republikk, og den graden av suksess som ble oppnådd gjennom dette kom til syne i den amerikanske utenrikspolitiske utformingen ved slutten av krigen. Denne ble nemlig innrettet for å sikre at de eneste militære invasjoner som skulle tillates en kommende påvirkning, var de som hadde brakt revolusjonen inn i Europa og sionistene inn i Arabia. Historisk betraktet kan det, slik president Roosevelt rakk å utrette det, forstås som tre hovedresultater som alle var faretruende for hans lands framtid: Han hjalp til med å bevæpne sionistene, han bevæpnet deres revolusjon i dens Moskva-festning, og han åpnet dørene til sin egen amerikanske festning for revolusjonens agenter. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 40 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 39

Legg igjen en kommentar

Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion

Gjennom seks år hadde kjempende masser bølget fram og tilbake over tre kontinenter, og ved slutten var de som hadde trodd at de var vinnerne, enda lengre fra Den Hellige Gral enn ved starten. Ved vinner-politikernes toppmøter galte hanen for andre gang. Tre årtier tilbake hadde president Wilson forsøkt å rope opp om at «årsakene og målene er uklare … målsetningene for statsmennene på begge sider er stort sett de samme», og sluttresultatet ga ham rett. De tyske ledere hadde da besluttet å «anstifte» og House å «støtte» verdensrevolusjonen. Sionistene beholdt deres hovedkvarter i Berlin like lenge som de trodde at et seierrikt Tyskland kunne tenkes å skape «det jødiske hjemland» i Palestina og flyttet dem først da de mente at seieren ville tilfalle Vesten.

Andre Verdenskrig beviste igjen riktigheten i Wilsons kvalte rop. Den kunne overhodet ikke ha blitt startet uten at verdensrevolusjonen hadde vært innforstått med den nye «galning i Berlin», og de folkene som deretter ble løpt overende, kunne ikke merke forskjell på den kommunistiske og den nazistiske undertrykkelse. Da de så vendte seg mot hverandre, begynte Hopkins (i Houses rolle) å «støtte» verdensrevolusjonen igjen, slik at seieren ikke kunne medføre noen «befrielse». Hitler ønsket å utskille jødene igjen. Brandeis forordnet på samme måte og på keiserlig vis at «ingen jøde måtte bo i Tyskland». Churchill ønsket at «tre eller fire millioner jøder» skulle overføres til Palestina. Den kommunistiske stat, som var erklært antisionistisk, leverte den første sending av dem. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 39 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 37

Legg igjen en kommentar

Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser

Under jublende scenerier i Washington og Berlin begynte de to tolvårs regjeringsperioder etter hverandre på følgende dager (den 4. og 5. mars 1933), og de skulle komme til å slutte nesten samtidig i 1945. I dag ville en upartisk historiker neppe kunne beregne hvilket av regimene som produserte den største summen av menneskelig lidelse. I begynnelsen ble to menn, som trådte fram på den sentrale politiske scene, begge hyllet som Messiaser. I Amerika beskrev en rabbiner Rosenblum president Roosevelt som «en gudeliknende budbringer, skjebnens utvalgte, Messias for Amerikas morgendag»; her snakket man politisk smiger med ord som var beregnet til «å overtale massene». I 1937 i et Prag som var truet av Hitler, fortalte en jødisk bekjent meg at hans rabbiner i synagogen predikerte at Hitler var «den jødiske Messias» en from «eldste», som søkte å fortolke begivenheter i levittiske profetiers begrepsramme). Gjennom alle disse årene fikk massene i begge land (og i Russland med, for den saks skyld) deres særlige «første-diktator» beskrevet for seg i slike ord som «Big Brother», «Far», «Onkel», «Elskede leder», eller den elskelige «Venn» ved peisen. De tilsynelatende motstandere, Roosevelt og Hitler, fremmet begge på hver sin måte «det destruktive prinsipp» i dets tre gjenkjennelige former: revolusjonær kommunisme, revolusjonær sionisme og «verdensregjeringen til å påtvinge fred». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 37 →