Kontroversen – Kapittel 40

Kapittel 40 – Invasjonen av Amerika

Mens militære invasjoner og kontra-invasjoner tok til i løpet av de seks årene Andre Verdenskrig varte, og slukte all tankevirksomhet og energi hos folkemengdene som var låst sammen i kamp, foregikk det samtidig en stille invasjon som skulle komme til å skape langt mer betydningsfulle virkninger enn de væpnede. Dette var den politiske invasjonen av den amerikanske republikk, og den graden av suksess som ble oppnådd gjennom dette kom til syne i den amerikanske utenrikspolitiske utformingen ved slutten av krigen. Denne ble nemlig innrettet for å sikre at de eneste militære invasjoner som skulle tillates en kommende påvirkning, var de som hadde brakt revolusjonen inn i Europa og sionistene inn i Arabia. Historisk betraktet kan det, slik president Roosevelt rakk å utrette det, forstås som tre hovedresultater som alle var faretruende for hans lands framtid: Han hjalp til med å bevæpne sionistene, han bevæpnet deres revolusjon i dens Moskva-festning, og han åpnet dørene til sin egen amerikanske festning for revolusjonens agenter.

Han begynte denne prosessen allerede ved innledningen av sin presidentgjerning da han gav Sovjet diplomatisk anerkjennelse under forsikringer fra revolusjonens ambassadør, Maxim Litvinov, om at den revolusjonære stat ville holde sin nese borte fra amerikanske indre anliggender. Nå var ikke president Roosevelts rådgivere av det slaget som ville minne ham om at når reven først har fått sin nese innenfor vil den snart finne ut hvordan den også skal få resten av kroppen inn. Historien om hvordan Roosevelt støttet den revolusjonære stat med penger og våpen hører til i et senere kapittel, men dette kapittelet har til formål å berette om revolusjonens inngang i den amerikanske republikk på dennes eget landområde under hans lange presidentperiode.

Roosevelt startet med å bryte ned barrierene mot en ukontrollert immigrasjon, som Kongressen umiddelbart før hadde bestrebet seg på å bygge opp fordi den gjennom en slik så farene for at den amerikanske regjering kunne bli erobret av «en fremmed gruppe». Gjennom mange av Roosevelts forordninger ble overvåkningen av innvandring sterkt svekket. Innvandringsmyndighetene fikk forbud mot å spørre om kommunistiske forbindelser, og den særskilte klassifikasjon av jødiske innvandrere ble stanset. Dette ble understøttet av en konstant pressekampanje imot enhver form for kontroll av innvandreres lojalitet eller politiske fortid som å være «diskriminering mot de fremmedfødte».

Ingen kan si hvor mange mennesker som kom inn i USA i denne perioden. I 1952 anslo senator Pat McCarran, som var formann for senatets rettsutvalg, at det utover legal innvandring var kommet fem millioner illegale innvandrere inn i landet, blant dem store mengder «militante kommunister, sicilianske banditter og andre kriminelle». Den ledende embetsmannen som stod for undersøkelsene av innvandring hos immigrasjonsmyndighetene, unnslo seg til og med for å sette tall på den illegale innvandring, men sa at på det tidspunktet (da et visst mål av kontroll var blitt gjenopprettet) ble «over en halv million om året» pågrepet og sendt tilbake bare ved den meksikanske grensen. Sosialmyndighetene som ga de tillatelsene som var nødvendige for å få arbeid, fikk forbud mot å gi noen som helst opplysninger om ansøkerne til innvandringsmyndigheter eller politi.

Denne massen av innvandrere sørget for en sterk økning av «bevegelige stemmer», mot hvilke president Roosevelts parti (under fortsatt oppfølgning på Houses strategi) konsentrerte sin valginnsats og sitt rop om «ingen diskriminering». Under presidentens restriksjoner mot lojalitets-forhør ble veien inn i regjeringsadministrasjonen og i de væpnede styrker åpnet for amerikansk-fødte kommunister og kommunister utenfra, nå med amerikansk statsborgerskap. Hva dette førte til kunne senere ses gjennom blant annet de mange avsløringer i etterkrigstiden, og litteraturen om dette ville fylle et leksikon på mange bind. Dessuten var hele Vesten som var involvert (som de kanadiske, britiske og australske avsløringer med tiden skulle vise), og den betydningsfulle kjensgjerningen er at det (med Canada som unntak) ikke var regjeringsundersøkelsene som noen sinne førte til disse delvise avsløringene, de var alltid resultat av iherdige private menneskers protester. Endelig ble det ikke på noe tidspunkt tatt et virkelig initiativ til å helbrede situasjonen. Så denne, som ble skapt i tretti- og førtiårene, har fortsatt frem til i dag [1956] og er en kilde til alvorlig svekkelse av Vesten i tilfelle av en ny krig.

En fornyet innvandringsbølge i stor skala skapte bakgrunnen for den politiske invasjon av republikken. Dette var en tre-armet bevegelse, som rettet angrepet mot de tre vitale områder for en stats forsvar: statspolitikk på toppnivået, regjeringsapparatet, den offentlige administrasjon på midterste nivå og «den offentlige mening» eller folkesjelen («mass mind») på grunnivå. Måten som kontrollen med statshandlinger ble oppnådd på (gjennom «rådgiver»-fenomenet som ble en fast bestanddel av amerikansk politisk liv etter 1913), er allerede vist, og denne delen av prosessen gikk forut for de to andre. Metoden som ble anvendt til å forsøke å få grepet rundt regjeringsapparatet vil bli diskutert senere i dette kapittelet. I det følgende vil erobringen av Amerikas folkesjel, gjennom kontrollen med utbredelsen av informasjon, bli beskrevet. Den var uunnværlig for de andre to angrepene.

Denne formen for politisk invasjon blir av dr. Weizmann, som studerte den da han i Russland forberedte sitt livsverk i Vesten, beskrevet slik: «teknikken for propaganda og henvendelse til massene». Beskrevet på denne måten skal teknikken her studeres i handling i det virkelige liv:

I den første del av denne boka ble leseren bedt om å bemerke at «B’nai B’rith» på et tidspunkt stakk fram et skudd. B’nai B’rith kunne inntil da betraktes på linje med andre religiøst tilknyttede grupper som KFUM eller «Columbusridderne». Dens erklærte formål var å hjelpe de fattige, syke og faderløse, samt gode gjerninger i alminnelighet. Det lille skuddet fra 1913, «Anti-Defamation League», var i 1947 blitt til et hemmelig politi i Amerika med formidabel makt.[1]

I «dobbel-tale» betyr «anti-defamation» anti-bakvaskelse (da «defamation» betyr bakvaskelse), og dette vesenet levde av bakvaskelse når det notorisk benyttet uttrykk som: antisemitt, fascist, demagog, jødehater, fremmedhater, kommunist-redd, paranoid, vanvittig, sinnssyk, reaksjonær, ultrakonservativ og flere av samme kategori. Ordforrådet ligger fast og kan spores tilbake til angrepene på Barruel, Robison og Morse etter den franske revolusjon. Det sanne tilhørighetsforhold for en hvilken som helst skribent eller avis kan oppdages ved å telle det antall ganger varemerke-ordene blir brukt. Denne organisasjonens bedrift (normalt blir den omtalt som ADL) har vært å lage fetisj-forskrekkelse ut av disse ord ved hjelp av negative gjentakelser, slik at partipolitikere hurtig benekter enhver tilknytning til disse betegnelsene. Under dette regimet ble meningsfylt debatt gjort lovløs. Det lukter sterkt av heksekunst i denne underkastelsen av to generasjoner av Vestens menn under asiatiske konspirasjoners «hokus pokus».

Da ADL ble født i 1913 hadde den kun et skrivebord i moderorganisasjonen B’nai B’riths kontor og et ganske lite budsjett. I 1933 skrev Bernard J. Brown: «Gjennom ADLs inngripen er det lykkes oss å sette munnkurv på den ikke-jødiske presse i en slik grad at aviser i Amerika avholder seg fra å påpeke at en person som det skrives negativt om, er jøde.» I 1948 skrev den jødiske Menorah Journal i New York: «Skulle kun en enkelt setning i en gjenopptrykket litterær klassiker inneholde noen urettferdighet om jøder, vil ADL omgående bearbeide den uskyldige forlegger inntil han klipper ut den fornærmende teksten. Lar en eneste uskyldig filmprodusent ta med en jødisk prototype, uansett hvor bagatellmessig, i sin film, vil de rop og skrik som da settes i gang av ADL få ham til å ønske at han aldri hadde hørt om jøder. Men hvis jøder på raffinert måte blir utsatt for propaganda for å akseptere den kommunistiske doktrine … forblir ADL taus. Ikke et ord, ingen advarsel, ikke minste antydning av grunn til forsiktighet, for slett ikke å tale om avsløring eller fordømmelse: Tross det, at det er menn høyt plassert i organisasjonens råd, som gjennom deres personlige erfaring burde vite hvordan kommunistene «infiltrerer». (Menorah Journal snakket for de mange jøder som var alarmert, fordi ADL angrep anti-kommunisme for å være antisemittisme.)

Disse sitatene viser hvordan ADLs makt vokste på trettifem år. Den har presset loven om kjetteri ned over den offentlige debatt i Amerika. Ingen kritikk av sionisme eller av planen om verdensregjering får lov til å passere den uten sterke angrep. Kritikk av kommunisme tillates kun dersom den inneholder den stilltiende forståelse av at enhver krig med kommunismen ville føre til den kommunistiske verdensstat. Og i den anledning også at «Jerusalem er verdens hovedstad, likesom den er Israels» (Jerusalems sionistiske borgermester, 1952).

Amerika har i dag noen få overlevende skribenter som kjemper videre for uavhengige debatter og kommentarer. De er parate til å diskutere ethvert offentlig spørsmål i lyset av tradisjonell amerikansk politikk og interesse med unntakelse av sionisme, som knapt en eneste av dem vil røre. Jeg har diskutert dette med fire av de førende av dem, som alle ga meg det samme svar: Det kunne ikke la seg gjøre. De som var ansatte, ville miste deres stillinger hvis de forsøkte. De selvstendige ville ikke kunne finne noen forlegger til deres bøker, fordi ingen anmelder ville omtale dem uten tillegg av de ovenfor nevnte skjellsord.

ADL hadde, til tross for sin beskjedne start i 1913, i 1948 et budsjett på tre millioner dollar (den er kun en enkelt blant mange atskillige jødiske organisasjoner i Amerika som følger sionistiske mål med pengemidler i en tilsvarende størrelsesorden).

Menorah Journal sa, idet avisen diskuterte Anti-Defamation-hysteri: «Det å bekjempe antisemittisme er blitt bygget opp til en stor industri med årlige budsjetter som når opp i millioner av dollars.» Den sa videre at formålet var «å fortsette med å slå på antisemittisme-trommen» samt å «skremme buksene av mulige bidragsytere» for å reise pengemidler. Den omtalte noen av de metoder som ble brukt (utilslørt pengeutpressing: «Hvis du ikke har råd til å ofre $10.000 på denne saken, kan du ta dine forretninger med deg til et annet sted») og sa at amerikanske jøder ble jaget inn i en tilstand av massehysteri av deres selvutnevnte forsvarere.»[2]

Menorah Journal henledet også oppmerksomheten på den forfalskning av nyhetene som skjedde hos de jødiske nyhetsbyråene som var støttet av de store organisasjonene. Den påviste hvordan en mindre krangel blant unge på Manhattan var blitt omtalt med «skremmende forsideoverskrifter som ville forlede en fremmed til å tro at det var en tsar-pogrom på gang» (på samme måte nådde tidligere «tsar-pogromer» og rabbiner Stephen Wises annonserte «pogrom i Berlin» i 1933 fram til verden). Som resultat av denne spesielle «skremselsoverskrift» utviklet det seg et massemøte i Madison Garden, der enda en politiker som higet etter presidentembetet (en Wendell Willkie denne gang) erklærte: «Den voksende bølge av antisemittisme her hjemme gjør meg redd … osv., osv.».

«Massehysteri» blir ikke kun skapt blant jøder og brødpolitikere gjennom denne metoden. Den blir også fremelsket hos velmenende men uopplyste mennesker av den «sosiale» typen gjennom selvgodhetens massehysteri som en tillokkende form for selvdyrkelse. Den nå avdøde George Orwell var en av dem som hjalp til med å spre «massehysteri» på denne måten. Han var et godt menneske fordi han ikke bare oppmuntret andre til å komme de svake til unnsetning og til å hevne urettferdighet, men selv dro ned for å kjempe da borgerkrigen brøt ut i Spania. Her oppdaget han at kommunismen, da han så den, var verre enn hva han (som han trodde) var igangsatt for å tilintetgjøre. Han døde før han kunne komme til Palestina og der oppleve en tilsvarende oppvåkning, så det han skrev om «antisemittisme» var ikke annet enn et ekko av «anti-defamation»-hysteriet. Det er et så godt eksempel på fenomenet at jeg siterer det. Her avleverer en mann av et godt hjerte noe som utgir seg for å være hans egen visdom, men som er fraser av hva andre har stappet i hans ører.

Han utforsket «antisemittisme i England» og fant «et merkelig anstrøk av antisemittisme hos Chaucer». Hilaire Belloc og G. K. Chesterton var litterære «jødehatere». Han fant passasjer hos Shakespeare, Smollett, Thackeray, Shaw, T. S. Eliot, Aldous Huxley og andre, som dersom «de var skrevet i dag ville bli brennemerket som antisemittisme» (han fikk rett uten å vite det. Hvis de var blitt skrevet i dag ville de blitt brennemerket).  Deretter utførte han hva amerikanere kaller «a pratfall». Han sa at «på stående fot er de eneste engelske forfattere jeg kan tenke på som tidligere enn Hitler gjorde en klar innsats for å forsvare jødene, Charles Dickens og Charles Reade». Dermed lovpriste han en av ADLs «jødehatere» som en forkjemper for jødene. I Amerika ble filmen Oliver Twist bannlyst på grunn av Fagin! Dette var ADLs verk. Dens representant, en Arnold Forster, erklærte:

«Amerikanske filmdistributører nektet å ta del i distribusjon og reklame av filmen etter at ADL og andre hadde uttrykt frykt for at filmen var skadelig. Rank-organisasjonen trakk filmen tilbake i De Forente Stater.» Senere ble filmen frigitt etter ADLs sensur. «Syttito utelatelser» ble foretatt etter dens ordre og en innledning ble tilføyet, som opplyste publikum om at de kunne betrakte filmen som «en filmatisering av Dickens uten antisemittiske hensikter». (I det besatte Berlin var ADLs bannlysing slutt. De britiske autoritetene beordret Dickens fjernet fra tyske øyne.)

Jeg var i Amerika på dette tidspunktet og så derfor oppfyllelsen av en forutsigelse jeg hadde fremsatt i en bok fra 1943, der jeg skrev at slik som den hemmelige sensuren skred fram ville Chaucer, Shakespeare og Dickens en vakker dag bli rakket ned på som «antisemitter». Jeg mente at jeg her overdrev voldsomt for å for å vekke forståelsen, men det skjedde i alle tre tilfeller: En direktør for en tropp med Shakespeare som sitt spesiale ble beordret til ikke å oppføre Kjøpmannen i Venedig, Dickens ble bannlyst, og bakvaskelsesligaen satte Chaucer på deres svarteliste.

En privat organisasjon som kan produsere slike resultater er tydeligvis mektig. Det er ikke noe i verden som kan sammenliknes med det. Vincent Sheehan skrev i 1949: «Der finnes knapt en enkelt stemme i De Forente Stater som tør stå fram for arabernes rettigheter, en hvilken som helst rettighet for araberne. Men en nokså liten kritikk av den sionistiske ledergruppen blir øyeblikkelig utropt som antisemittisk.» Dorothy Thompson, hvis bilder og artikler ble trykket hver dag i hundrevis av artikler, protesterte på en liknende måte. Sheehans popularitet hos bokanmelderne falt omgående. Thompsons portrett og artikler ses sjeldent i den amerikanske presse i dag.

Hvordan oppnås denne hemmelige innflytelse? Ved hjelp av hvilke midler er Amerika (og hele Vesten) blitt brakt i en slik tilstand at ingen offentlig person kan komme til sin stilling og ingen redaktør kan føle seg sikker bak sitt skrivebord, før han har rullet bønneteppet ut og bøyd seg i støvet for Sion? Hvordan er presidenter og statsministre blitt lokket til å kjempe om denne gruppes gunst som brudepiker om brudebuketten? Hvorfor finner ledende politikere seg i å bli trukket gjennom hundre-dollar-per-kuvert-bespisninger for Sion eller å bli trukket fram på sionistiske podier for å motta medaljer for ytte tjenester?

Pengenes makt og utsikten til stemmer har påviselig vært maktfulle lokkemidler, og etter min oppfatning så langt det sterkeste våpen denne makten har til å kunne kontrollere utbredelsen av informasjon. Å kunne legge vekt på det en spesiell gruppe ønsker og utelate alt hva denne gruppen ikke liker, for på denne måten å kunne gi en hvilken som helst utvalgt person «god» eller «dårlig» presse. Dette er rent faktisk kontroll av «massene». I dagens språkbruk er det «teknikken for propaganda og henvendelse til massene», som dr. Weizmann sa, men det er en eldgammel asiatisk kunst, og den ble gjennom en berømt begivenhet beskrevet av Matteus og Markus: «Yppersteprestene og De «eldste» overbeviste folkemengden … Yppersteprestene beveget folket …»

I løpet av førti år perfeksjonerte ADL et maskineri til å overbevise folkemengden. Det er en metode til tankekontroll som de kontrollerte folkemengder ikke er bevisste på, og dens evne til å tilintetgjøre enhver som roper opp er stor. En av de første som ble ødelagt politisk, var formannen for det kongressutvalget som fikk som oppgave å holde øye med opprørsk virksomhet («Un-American Activities Committee»). Protokollene fra 1905 forutsa at nasjonalstatene ikke ville bli tillatt å «kjempe mot opprør» ved å behandle det som en forbrytelse, og denne «forutsigelse» gikk også i oppfyllelse. Dr. Martin Dies forteller at han av den hemmelige inkvisisjonen ble påbudt å begrense definisjonen av «undergravende virksomhet» til «fascisme» og til å sette «fascisme» likt med «antisemittisme». Undergravende virksomhet ville, dersom disse påtrengende typer hadde fått deres vilje med Dies, blitt ensbetydende med enhver form for motstand mot «det destruktive prinsipp», og ikke med undergravingen av nasjonalstaten. Han ville ikke gi seg, men ble drevet ut av det politiske liv gjennom bakvaskelser.

ADL (og American Jewish Committee) «satte seg fore å gjøre det amerikanske folk oppmerksomme på antisemittisme». Den opplyste jøder om at «25 av 100 amerikanere er infisert med antisemittisme» og at ytterligere 50 kunne utvikle sykdommen. Allerede i 1946 utførte den «et sterkt virkende utdanningsprogram som var ment å nå fram til hver eneste mann, kvinne og barn» i Amerika gjennom pressen, radioen, reklame, barns tegneserier og skolebøker, foredrag, film, «kirker» og fagforeninger. Dette program omfattet bl.a. «219 radiosendinger pr. dag», helsides annonser i 397 aviser, plakatreklame i 130 byer og «overtakelser» snedig bygd inn i kontorartikler, fyrstikkesker og konvolutter. Hele den nasjonale presse («1900 dagblader med et samlet opplag på 43.000.000») samt provins-, afroamerikansk-, fremmedspråklige og fagbevegelsesblader ble holdt forsynt med «og anvendte» dens materiale i form av «nyheter, bakgrunnsmateriale, tegneserier og humoristiske tegninger». I tillegg distribuerte ADL i 1945 «flere enn 330.000 eksemplarer av viktige bøker som brakte vårt budskap til biblioteker og andre institusjoner», forsynte forfattere med «materiale og ferdige ideer», samt utdeling av ni millioner brosjyrer, «alle skreddersydde for de aktuelle lesergrupper de ble levert til». ADL fant at «tegneseriebøker» var en særlig effektiv metode til å nå inn i tankene hos unge mennesker, soldater, sjømenn og flybesetninger, og den delte ut «millioner av eksemplarer» av dette slaget. Dens organisasjon besto av det nasjonale hovedkvarter, public relations-komiteer i 150 byer, elleve regionale kontorer og «2000 nøkkelpersoner i 1000 byer».

Navnet på organisasjonen som leverte denne mengden påvirkningsmateriale nådd aldri fram til offentligheten. I løpet av 1940-årene kom New Yorks og Washingtons system med «syndikerte skribenter» til å innhylle hele den amerikanske presse. En enkelt slik skribent kan opptre i tusenvis av aviser hver eneste dag. Redaktørene holder av systemet fordi det er billig, det sparer dem for omkostninger ved å avlønne deres egne skribenter. Gjennom noen få dusin skribenter av dette slaget kan hele strømmen av informasjon farges ved kilden (fremgangsmåten som ble forutsagt i Protokollene). Gjennom alle disse metodene har i USA (og dette gjelder også for England) en hel generasjon vokst opp, som underveis har blitt hindret i å motta autentisk informasjon om og uavhengige kommentarer til sionismens natur, dens opprinnelige forbindelse med kommunismen, infiltrasjonen av regjeringsapparatene, erobringen av «administratorer» samt alt dettes forbindelse med det endelige prosjekt for en verdensregjering.

Motstanden mot denne snikende kontrollen var i begynnelsen stor, og ble så gradvis knust i løpet av to årtier (jeg har gitt eksempler fra England) med forskjellige midler, blant annet oppkjøp av aviser, men hovedsakelig gjennom et uopphørlig og organisert press, på samme tid overbevisende og truende. I Amerika kan en avis som trykker reportasjer eller kommentarer som er uakseptable for ADL, forvente å motta besøk av en av organisasjonens representanter. Trusler om å stanse annonsering blir ofte fremsatt. Korpset av «syndikerte» skribenter tar del i angrepet på enhver skribent eller utsendingsleder som blir besværlig. Mange amerikanske kommentatorer er blitt presset bort fra utgivernes adressebok eller «ut av eteren» på denne måten. Her er et eksempel som illustrerer dette:

Chicago Tribune ga videre synspunktet fra en høyt plassert embetsmann i utenriksdepartementet at De Forente Stater ble regjert av «en hemmelig regjering» bestående av tre medlemmer av sirkelen rundt den avdøde president Roosevelt: Henry Morgenthau jr., dommer Felix Frankfurter og senator Herbert Lehman. Ordet «jøde» ble ikke brukt. Artikkelen uttrykte altså en høytstående embetsmanns mening om et emne som han anså for å være av den største nasjonale betydning. Denne artikkelen skapte stort oppstyr i den sionistiske og jødiske presse over hele verden (kun få ikke-jødiske aviser viste den noen oppmerksomhet overhodet, av innlysende årsaker). Jeg var i Sør-Afrika, men gjettet hva som videre ville skje, og da jeg neste gang kom til Amerika, fant jeg ut at jeg hadde gjettet riktig. Tribunes eiendom i Chicago var blitt beleiret av ADL med kategoriske krav om en unnskyldning. Ved denne ene anledningen ble ingen gitt. Avisen var på det tidspunkt en enslig overlevende fra den tiden da det fantes uavhengig reportasje og kommentar. (Der var en pikant detalj ved denne saken. Forfatteren av den «antisemittiske» reportasjen hadde i forkant interessert seg for å oppnå betinget løslatelse (release on parole) for en jøde som avsonte en livstidsstraff for mord med den argumentasjonen at avsoningen med rimelighet kunne hevdes å være overstått.)

Selv de tallene for utgifter, personale og aktiviteter jeg har gitt ovenfor, bringer ikke hele bildet av ADLs makt og allestedsnærværelse. Jeg ville ikke selv ha trodd det, før jeg så det, at en institusjon med en slik makt nesten usynlig kunne operere i en stat som fremdeles nominelt ble regjert av en president og en kongress. Organisasjonens utallige kontorer og underavdelinger er tydeligvis kun sentraler for et enormt nettverk av agenter og underagenter, for dens øyer er altseende, slik som det var tilfellet med NKVD i det fangetatte Russland, eller med Gestapo en gang i Tyskland – slik jeg selv kom til å oppleve det:

Jeg er en forholdsvis ukjent person, og da jeg i 1949 dro til Amerika, var jeg nesten helt ukjent av offentligheten der, ettersom utgivelsen av de fleste av mine bøker var blitt forhindret gjennom de metodene jeg nettopp har beskrevet. Jeg fant ut at ADL overvåket meg som en hauk like fra min ankomst og ble dermed for første gang oppmerksom på organisasjonens enorme utbredelse og vaktsomhet. Jeg hadde ikke trodd at den undersøkte hvert eneste tak og hver eneste spurv på takene. En amerikansk bekjent, som hadde lest noen av mine bøker, presenterte meg for en kollega, som uttrykte glede ved å møte forfatteren til bøkene. Denne mannen ba meg komme til middag hos ham og en mann han presenterte som «min fetter». Fetteren var en underholdende fyr. Jeg fant senere ut at han var leder av ADLs New York-kontor og at han var den virkelige organisator av det lille middagsselskapet.[3] Dette skjedde noen få dager etter at jeg var ankommet, og heretter kjente ADL til hver en bevegelse jeg gjorde. De kjente til den boka jeg var i ferd med å skrive, og da den var klar til utgivelse, henvendte «fetteren» seg til utgiveren av en av mine tidligere bøker, med en spiss forespørsel om hvorvidt han tenkte på å utgi denne. Som den diskrete mann han var svarte han: Nei.

Tre år senere, i 1952, da denne boka kom ut i England, trykte American Legion’s blad i Hollywood omtrent fem hundre ord fra den. ADL krevde omgående av legionens Hollwood-leder at ordene skulle dementeres, og lederen henviste til bladets redaktør. Det ble ikke påstått at noe var ukorrekt. Deputasjonen kalte rett og slett boka «antisemittisk». Redaktøren nektet å dementere med mindre feilaktige uttalelser eller annen gyldig grunn kunne bevises, og han sa opp da lederen over hodet på ham fikk trykket den velkjente «unnskyldning» overfor trusselen om at «alle jøder» ville boikotte Hollywood Stadion som ble drevet av «American Legion». Redaktøren bemerket, da han forlot jobben, at dette beviste hva som ble sagt i boka. Unnskyldningen hjalp ikke lederen noe, for det landsdekkende American Broadcasting Company, som hittil hadde TV-dekket legionens begivenheter på stadion, bekjentgjorde straks at man ville stoppe kontrakten med legionen og dekke konkurrerende begivenheter. Lederen sa bedrøvet at dette «kommer som et fullstendig sjokk for meg».

Da jeg neste gang besøkte Amerika i 1951, nektet en annen bekjent, som fant mine bøker opplysende og som ønsket at jeg skulle skrive for amerikanske aviser, å tro på hva jeg hadde fortalt ham. Han sa at han var sikker på at et bestemt blad ville hilse velkommen en artikkel fra meg om et da aktuelt emne (ikke sionisme) velkommen, og han skrev til redaktøren. Til sin overraskelse fikk han vite at utgivelse av noe som helst fra meg var «verboten», og da han foreslo utgivelse uten mitt navn, fikk han den beskjeden at dette ikke ville nytte: «Det er sannsynligvis en representant for ADL på vår lønningsliste» (jeg har brevet).

En annen bekjent av meg som var sjef for et stort konsern for bokdistribusjon, ga sitt kontor beskjed om å skaffe en bok av meg fra Canada, og fikk som beskjed at Toronto-grossisten meldte seg ute av stand til å skaffe den. Jeg undersøkte saken og fant ut at det ikke var kommet noen ordre til Toronto. Min bekjente etterforsket deretter saken, men kunne ikke finne fram til hvem i hans eget kontor det var som hadde snappet opp ordren. Han fortalte meg at han nå var klar over at mine bøker var «på listen».

Leseren behøver kun å multiplisere disse få eksempler fra en enkelt manns personlige opplevelser for å se innvirkningen på den samlede sum av informasjoner om de emner som på mest inngripende måte påvirker deres nåtid og fremtid, av en presse, som (får de hele tiden vite) er «den frieste i verden».

En annen metode som ADL anvender for å fastholde jødene i «massehysteri» og ikke-jødene i en tilstand av vrangforestilling, er bruk av en agent provocateur, den falske «antisemitt» (den ovenfor omtalte «fetter» er et eksempel). En del av denne metoden består i spredning av «dokumenter» som avslører «hele verdenssammensvergelsen» og vanligvis med angivelse av en eller annen ikke beviselig samling rabbinere som skurkene. Den seriøse student av det virkelige talmudiske prosjekt, som kan dokumenteres med virkelige talmudiske kilder, gjenkjenner straks disse falsknerier. En «beundrer» sendte meg en gang et slikt «dokument», som (sa han) var funnet i en hemmelig skuff i et gammelt familieskatoll som ikke hadde kunnet åpnes i hundre år. Jeg fikk papiret undersøkt og ba så brevskriveren forklare meg hvordan hans for lengst avdøde oldefar hadde vært i stand til å skaffe papir som var fremstilt i 1940-årene. Korrespondansen opphørte.

Det finnes et eksempel på ADLs anvendelse av den falske «antisemitt», som organisasjonen selv har levert beviset for. En flittig forfatter til bøker som angriper «antisemitter» i USA, er en mann av armensk opprinnelse ved navn Avedis Boghos Derounian, hvis best kjente alias er John Roy Carlson. Det ble anlagt atskillige injuriesaker mot ham i anledning av en av hans bøker som ble utgitt under den andre verdenskrig. I denne angrep han mer enn syv hundre personer, og en av dommerne, som idømte et erstatningsbeløp, sa: «Jeg tror denne bok er skrevet av en totalt uansvarlig person, som er villig til å si hva som helst for penger. Jeg ville ikke tro ham under ed, og vil ikke tro ham noensinne heretter. Og jeg tror at boka er utgitt av en forlegger som er villig til å utgi hva som helst for penger.» I november 1952 konfronterte en radiointervjuer denne mannen med en kjent amerikansk utenrikskorrespondent, Ray Brock, som anklaget Carlson for tidligere å ha redigert «en brutal antisemittisk trykksak kalt The Christian Defender». Dette kunne ikke nektes, siden det nå var kommet fram, så Carlson sa at han hadde gjort det «med godkjennelse fra The Anti-Defamation League». Studieverten avbrøt her for å si at ADL på hans forespørsel hadde bekreftet dette (bekreftelsen var ikke til å unngå, ettersom ADL hadde tilstått overfor Chicago Tribune i 1947 at den hadde gjort bruk av mannen mellom 1939 og 1941 og hadde «funnet hans tjenesteytelser tilfredsstillende»).

Den kjensgjerning at denne mannen deretter (i 1951) var i stand til å gi ut enda en bok som angrep «antisemitter» og å få den rost opp i skyene i de ledende New York-aviser (til tross for rettens ovennevnte kommentarer), er et bevis på den forandringen denne organisasjonen har avstedkommet i amerikansk liv i de seneste tjue år. Det nettverket som ADL var sentrum for, strakte seg til andre engelsktalende land, slik at ingen uavhengig forfatter noe sted kunne unnslippe det. Jeg vil gi noen personlige opplevelser mot denne større bakgrunn:

I mars 1952 meddelte Truth (som på daværende tidspunkt enda ikke var blitt underkuet) at Canadian Jewish Congress hadde krevet av en bokhandler at han fjernet mine bøker fra hyllene. Da jeg senere samme år besøkte Canada gjorde jeg noen forespørsler, og fant fram til at dette presset ble utøvd generelt mot kanadiske bokhandlere, og at mange hadde gitt etter for det. På samme tid bekjentgjorde et sionistisk blad i Sør-Afrika også: «Inntil den tid kommer da rasegrupper nyter beskyttelse gjennom loven, må ingen bokhandel være berettiget til å hevde at den vil selge bøker … så som noen av Reeds bøker». Jeg tilbrakte senere en del tid i Sør-Afrika, og oppdaget at situasjonen der svarte ganske bra til den i Canada. «Rasebeskyttelsen», som forutsies i ovenstående sitat, er De Forente Nasjoners «Folkemordskonvensjon», forfattet av sionister. Den inneholder en artikkel som foreskriver straff for hva som helst, som av en eller annen gruppe kan påstås å skape «psykiske mén» hos den. Denne artikkelen vil, dersom den innføres under en ny krig, gjøre ADLs sensur permanent og verdensomspennende. Jeg har aldri vært i Australia, men tror at jeg også der vil finne den hemmelige kontrollen som eksisterer i Canadas og Sør-Afrikas bokhandlere. På omtrent samme tid uttalte en australsk senator som jeg ikke kjente av navn, idet han angrep en «antisemittisk organisasjon» som jeg heller ikke hadde hørt om, at denne «sto i nær forbindelse» med meg. Australske aviser trykte denne bakvaskende meddelelse, men nektet å trykke en korreksjon med fakta. I disse år mottok jeg mange klager fra lesere om at overbibliotekaren på et stort bibliotek i Toronto hadde anbrakt en «advarsel» til leserne på omslaget av mine bøker. Protester hadde ingen virkning.

På alle disse måter ble en gardin trukket ned mellom folkemengdene og en korrekt informasjon om deres livsanliggender. Grepet om folkesjelen ble like så totalt som det var omkring «toppolitikerne».

Dette etterlot kun én sektor ubeseiret, nemlig den som lå mellom de innfangede politikere og den overbeviste folkemengde. Det var den klassen som Weizmann alltid klaget over: de fastansatte embetsmenn, folk med en profesjon og ekspertene. Fra starten kom den skarpeste motstand imot sionismens snikende angrep fra denne gruppen (og fra «innblanding utenfra – fra utelukkende jøder», som Weizmann også klagde over). Den ikke-folkevalgte myndighetsperson, karriere-funksjonæren, den profesjonelle soldat, eksperten på utenriksanliggender – alle er de nesten umulige å bestikke. Den fastansatte embetsmann er ikke avhengig av et valg og føler seg som en integrert del av nasjonen. Den profesjonelle soldat føler instinktivt at nasjonen og hans plikt er ett og viker med avsky tilbake fra tanken om at militære operasjoner blir pervertert på grunn av et eller annet bakenforliggende politisk motiv. Eksperten kan ikke begrave sin viten på kommando fra parti-mennesker mer enn en ur-ekspert kan lokkes til å lage et ur som går baklengs.

Rent faktisk vil kun den totale overtakelsen av en stat, inklusive makten til å avskjedige, til å utelukke fra ansettelse og til å foreta arrestasjon, noensinne være i stand til helt å overvinne motstanden fra embetsmenn, profesjonelle og eksperter mot noe som er klart i konflikt med deres plikt. ADL viste etter min overbevisning gjennom et kupp den forsøkte i 1943, at den så fram til den dagen da den ville ha klarert denne forhindringen.

Den øverste, styrende intelligens bak denne organisasjonen vet tydeligvis at det best gunstige tidspunkt til å oppnå organisasjonens mål er i avslutningen av, eller like etter, en stor krig. I begynnelsen av en slik krig er de forvirrede folkemengder fremdeles oppmerksomme på de krigsmål som er blitt fremsatt, og etter perioden med forvirring som følger etter krigen, blir de igjen i noen grad klarsynte og begynner å stille spørsmål om hva som har blitt bedrevet under dekke av krigen. Hvis det hemmelige formål da fremdeles ikke er på plass, er muligheten gått tapt. Disse hemmelige formål ble fremmet mellom 1916 og 1922 (ikke mellom 1914 og 1918) i Første Verdenskrig, og mellom 1942 og 1948 (ikke 1939–1945) i Andre Verdenskrig. Dersom en tredje verdenskrig skulle begynne for eksempel i 1965 og fortsette til 1970 med det tilsynelatende formål å «tilintetgjøre kommunismen», ville den hemmelige kraftanstrengelse for å realisere sionismens endelige ambisjon og den kommunistinspirerte velferdsstat finne sted i perioden med den største forvirringen, la oss si fra 1968 til 1974.

Forsøket på å ta til fange den offentlige sektor i USA ble gjort i 1943, det fjerde året av Andre Verdenskrig og ble (ved et tilfelle) delvis avslørt i 1947, da tåken lettet. Målet var å plassere en hemmelig svarteliste basert på bakvaskelse mellom det amerikanske folk og den offentlige sektor. Den ville som et hegn forhindre patriotiske borgere i å kunne bli ansatt i den offentlige sektor og samtidig åpne døren på vidt gap for sammensvergelsens godkjente agenter. Listene, som ved denne anledning ble bygget opp, ble i en periode så hurtig utvidet at de ganske raskt ville ha omfattet enhver som de hemmelige herskerne ikke ønsket skulle få arbeid i den offentlige sektor. ADLs bakvaskelsesregistre ble vevd inn i den amerikanske regjerings offisielle registre (American Civil Service). Dette kunne ha skapt grunnlaget for en hemmelig politiaksjon på et senere tidspunkt («politiske motstandere» ble hentet etter slike lister av Görings nye, hemmelige politi den natten riksdagsbygningen brant). Fullstendig ubemerket av det amerikanske folk så vel den gang som senere, var et statskupp av det mest alvorlige slag under forberedelse og allerede langt på vei.

Martin Dies beskrev på et tidspunkt ADL, som leverte disse listene, som «en terroristorganisasjon, som anvender sine ressurser ikke til å forsvare jøders gode navn, men til å tvinge og true til lydighet overfor organisasjonens mål, gjennom terrormetoder. Det er en bakvaskelsesliga («league of defamation»).[4] Beskrivelsen ble underbygget av de avsløringer som ble brakt til veie av et underutvalg, «Subcommittee to Investigate the Civil Service Commission», som var nedsatt av bevillingsutvalget, «Committee on Expenditures», i Representantenes Hus. Det trådte sammen den 3., 6. og 7. oktober 1947 under formannskap av kongressmedlem Clare E. Hoffmann fra Michigan.

Også denne undersøkelsen ble utelukkende til noe på grunn av privates innsats. Regjeringens fulle andel i saken gikk ut på å forsøke å stanse undersøkelsen. En eller annen lojal embetsmann så hva som hadde foregått i hemmelighet og informerte visse kongressmedlemmer om at det var blitt innført svartelister i regjeringens registre. Selv dette hadde muligens ikke ført til noen handling dersom ikke disse kongressmedlemmene hadde funnet ut av at de selv var blant de svartelistede! Under de forhindringene som var en arv fra den lange regjeringstiden til Roosevelt, kunne en etterforskning selv da kun settes i gang med den begrunnelse at «pengemidler, som var bevilget av Kongressen ble misbrukt» (derfor innblandingen av bevillingsutvalget).

Cirka hundre amerikanske senatorer og kongressmedlemmer fant heretter ut at de (og i noen tilfeller deres hustruer) var oppført på regjeringens kartotekkort som «nazier» (nazis). Det lyktes dem å sikre seg kopier av disse kortene, som inneholdt en note om at bakvaskelsesinformasjonen om dem var «kopiert fra kartoteket over undergravende virksomhet» i et privat sionistisk advokatfirma. Dette kartoteket, ble det videre sagt i noten, «var bygget opp i samarbeid med American Jewish Committee og Anti-Defamation League. Kilden til denne informasjonen må under ingen omstendigheter avsløres … Ytterligere opplysninger om den angjeldende kan imidlertid innhentes …» (fra sionistadvokatene).

Den øverste embetsmann i den avdeling av regjeringen (United States Civil Service Commission), som hadde som oppgave å kontrollere ansøkere til stillinger i den offentlige sektor, ble innstevnet til å vitne for utvalget. Som den embetsmann som var direkte ansvarlig, kunne han fortelle at registrene var hemmelige, og at han først nylig var blitt kjent med deres eksistens (formodentlig da han mottok stevningen). De eneste registre han inntil da kjente til, var de som normalt ble ført av hans avdeling. Disse inneholdt opplysninger om personer som var under etterforskning og som av forskjellige grunner skulle avvises dersom de søkte om ansettelse i den offentlige administrasjon. Han hadde undersøkt at det nye registeret inneholdt «750.000 kort» og at det var blitt produsert i Civil Service Commissions New York-kontor (hans egen hovedavdeling lå i Washington), og at kopier av kortene var blitt sirkulert til og innført i registrene hos hver eneste avdeling av Civil Service Commission ut over USA. Han sa at han ikke hadde myndighet til å fremskaffe det hemmelige registeret. Denne myndigheten lå ene og alene hos de tre kommisærer for Civil Service Commission (de aller høyest plasserte i Civil Service Commission, like under presidenten).

Da disse kommissærene (en Mitchell, Flemming og miss Perkins) også ble innstevnet, nektet de å skaffe fram registeret, idet de fortalte at presidenten hadde forbudt dette (de hemmelige registrene var kommet fram under president Roosevelt. Denne ordren til ikke å avsløre dem kom fra president Truman). Etter dette erklærte Hoffmann: «Det er første gang noensinne at jeg har hørt en bekreftelse på at vi har et Gestapo i dette landet.»

Kommissærene protesterte ikke. Hoffmann spurte så om personer som ikke hadde til hensikt å søke noen stilling ved Civil Service, også ble svartelistet. Mitchell bekreftet at det var tilfelle, og innrømmet gjennom det at den svarte lista var av ubegrenset omfang. Hoffmann fortsatte: «De hevder å være berettiget til å registrere alle og enhver i dette land i Deres register. Er det ikke korrekt?» Og de tre kommissærene bekreftet stilltiende.

Etterforskerne fant ut at det alene i juni og juli 1943 (dvs. i en stor forvirringsperiode i krigen) var 487.033 kartotekkort blitt føyet til det hemmelige registeret, noe som måtte ha krevd et stort antall kontorassistenter. Et kongressmedlem minnet kommisærene om at i samme år, da disse kortene ble tilføyd, hadde Civil Service Commission spesifikt forbudt sine etterforskere å utspørre noen ansøker om dennes kommunist-forbindelser (det var den generelle politikk som ble innført av president Roosevelt). Kommissærene var svært ivrige etter å unngå noen diskusjon av den rollen Anti-Defamation League spilte i denne affæren og smøg seg gjentatte ganger utenom spørsmålet vedrørende dette emnet.

Den offisielle rapporten viser noe som var meget overraskende i forhold til foreløpig standard, nemlig at ADL nå var i en posisjon hvor den i hemmelighet kunne plassere bakvaskelser inn i offisielle registre, som raskt kunne utvides til hemmelige landsdekkende politiregistre. Det var tydeligvis et forsøk på å oppnå kontroll med Civil Service Commission [«Den offentlige sektor»] og å gjøre lojalitet etter den vanlige definisjon til en diskvalifiserende omstendighet. Ettersom det ikke ble oppnådd noen form for utbedrende handling kan resultatet av denne offentlige høring sammenliknes med en kirurgisk legeundersøkelse, der legene som har skåret pasienten opp og funnet en ondartet svulst i nærheten av et livsviktig organ, erklærer at de har fått ordre om ikke å fjerne den og til å sy pasienten sammen igjen. Slik fortsatte den sunnhetsskadelige tilstanden å bestå.

Den bruk man kunne forestille seg bli benyttet av slike hemmelige registre, illustreres av noen merkelige episoder i 1951 og 1952, da paramilitære enheter plutselig kastet seg over små byer i California, Staten New York og Texas og «besatte» dem i «De Forente Nasjoners» navn eller i «millitærregjeringens» navn. Rådhus, politistasjoner og telefonsentraler ble overtatt. Borgermestere, myndighetspersoner og private personer ble arrestert. «Fiende»-grupper (utkledd i «fascist»-uniformer av en eller annen kostymemaker) ble vist fram i gatene. Det ble avholdt rettssaker av militære domstoler og opprettet konsentrasjonsleirer. Det var opprop om at «de som gjorde motstand» eller «konspiratorer» ville bli hardt straffet, osv.

Disse fremgangsmåtene likner mye på en prøveoppvisning av det slaget verden ville oppleve i forvirringsfasen under en tredje verdenskrig, dersom «Ligaen til å fremtvinge fred» skulle gjøre sitt tredje forsøk på verdensstyre. Også ved denne anledningen var forargede private etterforskere omtrent helt ute av stand til å finne ut av hvilken myndighet som hadde beordret dette. Den offisielle militærtalsmann, en oberst i Pentagon hadde, da han ble presset hardt av en etterforsker, kun lov til å si at det var et spørsmål «av lokal og politisk betydning, noe militæret ikke har noen kontroll med!» Det pekte i retning av presidenten, regjeringen og utenriksdepartementet, men alle disse myndighetene forholdt seg likeså tause som de tre Civil Service-kommisærene.

Ved slutten av Annen Verdenskrig hadde denne hemmelige invasjon svekket den amerikanske republikkens indre struktur i en slik grad at man måtte regne med en eller annen forandring også i dens ytre struktur under en eventuell tredje verdenskrig. Den opprinnelige befolkningens instinktive kamp for å bevare seg selv og sine tradisjoner overfor en utnyttelse av karakter de ikke fikk lov til å forstå, begynte å slå feil. Denne kampen skulle igjen ta til med å styrke og reparere noen av skadene da Andre Verdenskrig gled i bakgrunnen, men det sto alvorlige svakheter tilbake, som uten tvil ville vise seg under presset fra en ny verdenskrig, som den amerikanske folkesjel daglig ble vennet til å tenke på gjennom politikerne og den kontrollerte pressen.

Fra 1943 og framover lå den amerikanske republikks svakhet snarere i dens markspiste fundament enn i trussel fra noen fremmed luftstyrke eller flåte.

[1] I virkeligheten, om ikke i sin form. Det hemmelige politi i land der denne institusjon er inngrodd (Hitlers Gestapo ble kopiert etter den asiatiske modell, som hadde en flere århundrer lang tradisjon bak seg i Russland og Tyrkia) har hele statsapparatets makt og ressurser bak seg. I virkeligheten er det staten. I Amerika bygde sionismen opp kjernen til et hemmelig politi som var nesten like effektivt på mange måter som disse prototyper. Det kunne bare bli like effektivt dersom det oppnådde den fulle kontroll med den utøvende makt, herunder makten til å arrestere og fengsle, og i min bedømmelse var dette det endelige mål.

[2] Leseren behøver ikke å se noen motsigelse mellom dette sitat og min påstand i det foregående avsnitt. Debatt og kommentarer er stort sett fri i den jødiske presse, som hovedsakelig er beregnet for gjennomsyn «mellom oss selv», og den avisleser som hvor som helst i verden gjør seg anstrengelsen av å skaffe seg jødiske aviser av alle meningsvarianter vil oppleve, at han da er langt bedre informert om hva som skjer i verden. Mørkleggingen foregår i den ikke-jødiske presse.

[3] Det er ofte på denne måten man skaffer materiale til bruk for registeret og bakvaskelsesangrep. I 1956 utga ADL en slik «bakvaskelsesbok» med tittelen Cross-Currents. Den ble betegnet som «boka som viser hvordan antisemittisme i dag blir brukt som et politisk våpen». Den var fylt med angrep på «antisemitter» og inneholdt utallige utdrag fra brev og konversasjoner som skulle ha funnet sted mellom de omtalte personer. Anmelderen av boka i New York Times sa, selv om han var vennlig stemt overfor boka (som skribent ved denne avis ville han ikke være uvennlig stemt), «forfatterne avslører ikke for leseren hemmeligheten omkring hvordan de er kommet i besittelse av disse interessante papirene … denne taushet rundt kildene er en alvorlig svakhet og det er særlig alvorlig når det dreier seg om uttalelser som stammer fra et muntlig intervju». Hvem var disse intervjuerne, og hvordan utførte de deres oppgave? Jeg kunne ha fortalt ham det, og leseren av denne boka har svaret. Dersom mitt «muntlige intervju» med «fetteren», som hadde hevdet å være en sterk «antisemitt», ikke kunne gi materiale til boka, må årsaken til det være interessant. Sent denne hyggelige kvelden spurte han meg plutselig om hvor sterk jeg regnet «antisemittismen» for å være i USA. Idet jeg trodde på det han gav seg ut for å være, svarte jeg nøyaktig slik jeg ville ha svart dersom jeg hadde kjent hans identitet. Jeg sa at jeg hadde reist i flere enn tretti av de førtiåtte statene, og at jeg aldri en eneste gang hadde hørt ordet «jøde» nevnt av noen av de tusenvis av mennesker jeg hadde truffet. Og dette var sannheten.

[4] I 1956 sendte president Eisenhower den årlige ADL-kongressen en lovprisende hilsen, der han anerkjente organisasjonen for «å minne nasjonen om at religionens idealer må råde på alle livets områder».


–> Kapittel 41 – Revolusjonen utvider seg
<– Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion
<– Kapittel 38 – Det lille landet langt borte
<– Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser
<– Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle
<– Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
<– Kapittel 34 – Lord Northcliffes rolle
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok