Utmattet ungdom

Det er med dyp bekymring jeg har lest den artikkelen jeg skal omtale her. Det er ikke en bekymring som plutselig ble kastet på meg. Min søster og jeg har faktisk lenge snakket med bekymring om dette med snille og flinke ungdommer, spesielt gjelder det jenter. Vi har undret oss over hva som har skjedd, for det bør da være en viss motstand og protest også i ei jente når hun er i tenårene. Denne artikkelen gir litt av svaret. Selvsagt er det behagelig for alle når ungdommer er så villige til å tilpasse seg, men er det normalt? Når vil den dagen komme når de sprekker og sier “nok er nok!”

Foreldre, nå må dere prioritere

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) presenterte i fjor resultatene av en landsomfattende undersøkelse av 63 000 ungdommer mellom 13 og 16 år. Rapporten (NOVA, 2014) inneholdt to hovedfunn:

  1. Norske ungdom er mer lydige og «skikkelige» enn før. De ruser seg mindre, begår færre lovbrudd og skulker mindre. Flere bruker mye tid på lekser og trener mer.

  2. Samtidig oppgir et økende antall ungdommer psykiske helseplager sammenlignet med tidligere målinger.

Videre står det:

Jenter er hardere rammet enn gutter – hos dem har omfanget av psykiske helseplager økt over tid. Hos guttene, derimot, har den psykiske helsetilstanden holdt seg mer stabil. Økningen i psykiske helseplager var aller størst blant de mer ressurssterke og veltilpassede. […]

Det ser ut til å være en forventning om at de unge skal lykkes på samtlige arenaer i livet – med skole, kropp, fritidsaktiviteter og jobb. Forventningene og kravene synes å være særlig høye på to områder: skole og kropp. Unge mennesker skal lykkes i skolesystemet, men også sørge for et vakkert ytre.

Artikkelen har 2 punkter om foreldrenes ansvar. Allerede i overskriften kaller de på foreldrene. Men er det kun foreldrenes ansvar? Hva med ansvaret som vårt samfunn har? Eller har ordet samfunnsansvar blitt et ikke-ord for våre ledere, et ord som bare brukes overfor oss, den store massen, for at vi skal tilpasse oss myndighetenes ønsker om hvordan vi bør fungere for å oppfylle deres ønsker og drømmer? Hva med politikernes samfunnsansvar? Alt vi hører om fra dem i massemediene er at vi må få dyktigere elever, vinnere, men de glemmer så gjerne å snakke om viktigheten av å være tilfredse med sitt daglige liv.  Man må ikke vinne i enhver situasjon for å kunne være et lykkelig menneske, kanskje tvert imot.

Dagens regjering er så ivrig på konkurranse i alle sammenheng, og helst skal den være “fri”, men selvsagt innenfor rammene satt av gigantselskapene og pengemaskinene, de som mer eller mindre styrer dagens vestlige politikk. Men er egentlig konkurranse til det beste for å utvikle gode og samfunnsnyttige mennesker? Er det til menneskehetens beste at vi utvikler unge mennesker som er spesielt tilpasset et tøft og konkurransepreget miljø? Utvikler vi i virkeligheten “de perfekte slaver”?

Hva i all verden har man tenkt å gjøre med alle de talentfulle, omsorgsfulle, humane, de med spesielle talenter – de som ikke passer inn på A4-arket? Det synes som om samfunnet har utviklet seg i en retning der det er liten plass til de menneskene vi kanskje trenger aller mest, de som kunne hjelpe til med å gjøre verden til et bedre sted å leve også for vanlige folk, noe karrièrejegerne ikke har særlig tid til, for de er altfor opptatte av å bli best, både yrkesmessig ved å holde seg inne med de rette og gjøre jobben perfekt, og fysisk gjennom det perfekte utseende, noe som tar det meste av den lille tiden de måtte ha til overs når de kommer hjem.

Nå som det skorter sterkere og sterkere på antall arbeidsplasser burde kanskje folk heller jobbe mindre, slik at det blir jobb til flere, og kanskje klare seg med litt mindre? Da ville de også få bedre tid til sine barn. Barn har man bare i en begrenset periode, jobbe kan man gjøre helt til man blir pensjonist – eller dør av stress.

Kanskje det er på tide å tenke seriøst over “Borgerlønn” (Basic Income)? Det har vært prøvd ut med stor suksess på forskjellige steder. Det viser seg at folk faktisk kan være riktig så oppfinnsomme med sine bidrag til samfunnet. De får tilbake selvrespekt, det motsatte av hva de får når de trykkes ned av et NAV-system, der de er dømt til å få følelsen av å være snyltere på samfunnets rumpe. Jeg vet ikke om en slik borgerlønn vil være den endelige løsningen, men det kan være en god vei å gå inntil noe bedre finnes. Og tenk hvor mange byråkrater vi ville spare lønnsutgifter til! Kanskje til og med byråkrater kan brukes til noe fornuftig? 😉 Kanskje de dypt inne har en drøm om en mer verdifull bruk av sitt liv?

Det er nok mye som kan gjøres for å få et bedre og mer menneskevennlig samfunn. Men hvordan skal man få de som styrer til å se etter bedre løsninger for deres folk? Nå er de bare opptatt av å tjene forretningslivet og banksystemene. Mammon har blitt deres gud.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.