Kontroversen – Kapittel 1

“Kontroversen om Zion”

Av Douglas Reed. Fullført 1956.

Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren

(Se innlegget som er en innledning på denne serien.)

Den virkelige starten på denne affæren fant sted en dag i år 458 f.Kr. Dette tidspunktet når denne beretningen fram til i sitt sjette kapittel. På denne dagen frembragte den uanselige palestinske stammen, judeerne (som israelittene på det tidligere tidspunkt hadde tatt avstand fra), en rasistisk trosbekjennelse, og den nedbrytende virkningen på menneskenes forhold siden da har vært kraftigere enn sprengstoff eller epidemier. Dette var dagen da teorien om herrerasen ble satt opp som Loven.

På den tiden var judeerne en liten stamme blant de folkeslag som den persiske kongen hadde underlagt seg, og det som i dag er kjent som «Vesten» kunne man da enda ikke danne seg en forestilling om. Nå er den kristne æra nesten to tusen år gammel, og «Den vestlige sivilisasjon», som vokste frem på grunnlag av den, er truet av oppløsning.

Trosbekjennelsen, som ble skapt i Judas Rike for 2500 år siden, har etter denne forfatterens mening vært den faktor som framfor noen har medvirket til dette. Prosessen fra den opprinnelige årsak og fram til nåtidens påvirkning kan lett spores, fordi perioden ligger innenfor den historisk beskrevne tid.

Den trosbekjennelsen som en fanatisk sekt frambrakte på denne dagen, har hatt en sterk makt over menneskenes sinn gjennom disse tjuefem århundrene; derfor dens destruktive resultat. Hvorfor den dukket opp på nettopp dette tidspunkt eller hvorfor i det hele tatt, kan ingen forklare. Det hører til blant denne verdens største mysterier, med mindre teorien om at enhver handling (aksjon) bringer en likeså stor og motsatt rettet handling (reaksjon) også gjelder på den religiøse tenkningens område – i den forstand at den impulsen som i denne fjerne tidsalder, brakte mennesker til å søke etter en universell, kjærlig Gud, skapte denne barske motforestilling om en eksklusiv og hevnende guddom.

Judaisme (jødedom) var også i år 458 f.Kr. et tilbakeskritt, fordi menneskene i den kjente verden var begynt å vende blikket bort fra avgudsbilder og stammeguder og søke etter en gud for alle mennesker og etter rettferdighet og godt naboskap. Konfucius og Buddha hadde allerede pekt i den retningen, og ideen om én felles gud var kjent blant judeernes nabofolk. I dag hevdes det ofte at det religiøse menneske, hva enten det er kristent, muslim eller noe annet, må vise respekt for judaismen, uansett dens eventuelle feil, av en enkelt, uavviselig grunn: at den var den første universelle religion, slik at alle universelle religioner egentlig nedstammer fra den. Et hvert jødisk barn lærer dette. Når sannheten skal fram, var ideen om én gud for alle mennesker kjent lenge før judeernes stamme tok form, og judaismen var framfor alt fornektelsen av nettopp denne idé. Den egyptiske Dødeboken (hvis tekster ble funnet i kongegraver fra år 2.600 f.Kr., altså mer enn to tusen år før judeernes «lov» ble gjort ferdig) inneholdt dette stykket med tekst: «Du er den ene, guden fra tidenes begynnelse, udødelighetens arving, skapt av deg selv og født av deg selv; du skapte jorden og mennesket.» I motsetning til dette spør den hellige skrift, som ble framstilt i Juda av levittene: «Hvem blant gudene, O Herre, er du?» (Andre Mosebok).

Den sekten, som hektet seg på – og underla seg – judeernes stamme, tok denne fremvoksende forestilling om én gud for alle mennesker og bygde den inn i sin hellige skrift, utelukkende for å tilintetgjøre den og oppstille sin egen trosbekjennelse på fornektelsen av den. Ideen benektes på subtilt vis, men med forakt, og ettersom trosbekjennelsen er basert på teorien om herrerasen, er denne benektelsen helt nødvendig og uunngåelig. En herrerase, om en slik skulle finnes, må selv være Gud.

Trosbekjennelsen som ble gitt makt som gjeldende lov i Juda i 458 f.Kr. var da – og er fortsatt – enestående i verden. Den hvilte på påstanden – som ble tillagt stammeguden (Jehova) – at «israelittene» (rent faktisk judeerne) var hans «utvalgte folk» som, dersom det fulgte alle hans «lovregler og dommer», ville bli satt over alle øvrige folkeslag og anbrakt i et «forjettet land». Ut fra denne teorien vokste så, enten det skyldtes planlegging eller uforutsett nødvendighet, de tilhørende teorier om «fangenskap» og «ødeleggelse». Dersom Jehova skulle tilbes slik han krevde det, på et bestemt sted i et spesifisert land, måtte alle hans tilbedere bo der.

Naturligvis var dette en umulighet, men dersom tilbederne bodde et annet sted, tvunget eller etter eget valg, ble de automatisk til «fanger» hos «den fremmede», som de måtte «utrydde», «nedbryte» og «ødelegge». Med dette prinsipp i trosbekjennelsen som et grunnleggende fakta, betydde det ingen forskjell om de som «tok dem til fange» var seierherrer eller vennligsinnede verter. Disses fastlagte skjebne skulle være å bli utryddet eller gjort til slaver.

Men før de skulle utryddes eller gjøres til slaver, måtte de for en tid være dem, som judeerne ble «tatt til fange» av, ikke på grunn av deres egen innsats, men fordi judeerne etter å ha vært «ulydige» fortjente straff. På denne måten viste Jehova seg som den ene gud for alle mennesker: Selv om han utelukkende «kjente sitt utvalgte folk», ville han benytte hedningene til å straffe dem for deres «overtredelser», innen han gjennomførte den forutbestemte ødeleggelse av hedningene.

Judeerne ble påtvunget denne arven. Den tilkom enda ikke dem, for «pakten» var ifølge disse hellige skrifter inngått mellom Jehova og «Israels barn», og i 458 f.Kr. var israelittene, som tidligere hånlig hadde vendt de ikke-israelittiske judeerne ryggen, for lengst blitt oppslukt i den øvrige menneskehet, samtidig med at de brakte visjonen om en universell, kjærlig gud for alle mennesker med seg. Israelittene kjente ifølge alle tilgjengelige beviser ikke på noe tidspunkt til denne rasistiske trosbekjennelse som skulle bli videreført gjennom århundrene som den jødiske religion (jødedom) eller judaisme. Den fremstår for all ettertid som de judeiske levitters verk.

Hva som skjedde før år 458 f.Kr. er mest overleveringer, legender og mytologi i motsetning til den etterfølgende periode, der de viktigste begivenheter er kjente. Før 458 f.Kr. eksisterer det, for eksempel, hovedsakelig kun «muntlig tradisjon», idet den historisk dokumenterte tid begynner i de to århundrer forut for år 458 f.Kr., da israelittene tok avstand fra judeerne. Det var på dette stadiet, da muntlig tradisjon ble til Hellig Skrift, at perverteringen fant sted. De ord som overlevde fra de tidligere israelitter, viser at deres tradisjon var imøtekommende – i retning av godt naboskap under en universell gud. Dette ble endre til det stikk motsatte av de omreisende prester, som isolerte judeerne og etablerte tilbedelse av Jehova som guddommen for rasisme, hat og hevn.

Under den tidligere tradisjon var Moses en stor stammehøvding, som hørte den ene Guds stemme tale fra en brennende busk og som kom ned fra et fjell bærende på denne ene Guds moralske bud til folket. Den tidsalderen da denne tradisjonen tok form, var en tid da ideene om religion for første gang beveget seg i menneskenes sinn, og der alle folkeslagene lånte fra hverandres tradisjoner og tanker.

Hvor ideen om den ene gud kan ha kommet fra, er allerede blitt vist, selv om de tidligere egyptere selv kan ha mottatt den fra andre. Figuren Moses selv og hans lov var begge tatt fra materiale som allerede eksisterte. Historien om hvordan Moses ble funnet mellom sivene, var tydeligvis lånt fra en langt tidligere legende (som den var identisk med) om en konge av Babylon, Sargon den Eldre, som levde mellom et og to tusen år tidligere. Budene ligner svært på noen tidligere lovregler fra egypterne, babylonerne og assyrerne. De gamle egypterne bygde på samtidige ideer og var derved tilsynelatende godt på vei med en universell religion, da de ble oppslukt av den omkringliggende menneskehet.

Og da satte Juda prosessen i revers, så virkningen ble som av en film som spilles baklengs. De levittiske herskere over Juda tok alt hva de kunne bruke fra andre folkeslags myter og innarbeidet det i de tekstene som ble deres egen lov. De begynte med den ene rettferdige Gud for alle mennesker, hvis stemme kort ble hørt fra den brennende busk (i den muntlige tradisjon); og i løpet av de fem bøkene som utgjorde deres skrevne lov, endret de ham til den rasistiske, kjøpslående Jehova, som lovte territorium, rikdommer, blod og makt over andre til gjengjeld for offerritualer som skulle utføres et bestemt sted i et nærmere bestemt land.

Med dette grunnla de den permanente motbevegelse til alle universelle religioner og identifiserte Judas navn med doktrinen om selvvalgt atskille fra menneskeheten, rasefiendskap, mord i religionens navn og hatefullhet.

Perverteringen som slik ble gjennomført, kan spores i Det Gamle Testamente, hvor Moses først viser seg som den som bringer de moralske bud og er en vennlig nabo, og deretter blir til en rasistisk massemorder, der de moralske bud fra 2. til 4. Mosebok er blitt omdannet til deres fullstendige motsetninger. Underveis i den samme forvandling er den gud som starter med å gi ordre til ikke å slå i hjel eller begjære nestens hus eller hustru, endt opp med å beordre stammens massemord på et nabofolk, hvor kun jomfruer får lov til å overleve!

Den gjerning som ble utført av de omreisende prestene som underla seg judeernes stamme for så lenge siden, var derfor å vende et lite, fengslet folk bort fra den spirende idé om en gud for alle mennesker og til å gjeninnføre en blodtørstig stammegud og en rasistisk lov, samt å sende tilhengerne av denne tro av sted gjennom århundrene med en destruktiv misjon.

Troen eller Guds åpenbaring, slik den derved ble presentert, var basert på en versjon av historien, der hver eneste begivenhet skulle passe til – og bekrefte – læren.

Denne versjonen av historien gikk tilbake til Skapelsen, der nøyaktig årstall var kjent. Ettersom prestene også hevdet å eie framtida, var dette en komplett historie over – og teori om – universet fra start til slutt. Slutten skulle være den triumferende fullbyrdelse i Jerusalem, der et verdensstyre skulle etableres på ruinene av hedningene og deres kongedømmer.

Temaet: masse-tilfangetakelse, som avsluttes med Jehovas hevn over «alle Egypts førstefødte», dukker for første gang opp da denne historieutgaven når fram til den egyptiske fase, som fører fram til masse-utvandring og masse-erobring av det forjettede land. Denne episode var nødvendig dersom judeerne skulle organiseres til en permanent nedbrytende makt blant nasjoner, og den ble tydeligvis oppfunnet til dette bruk. De jødiske lærde er enige om at intet som minner om beretningen i 2. Mosebok rent faktisk hadde funnet sted.

Hvorvidt Moses i det hele tatt har levd, er omstridt. «De forteller deg,» sa den nå avdøde rabbiner Emil Hirsch, «at Moses aldri har levd. Jeg er enig. Hvis de forteller meg at historien om Egypt er mytologi, skal jeg ikke protestere. Det er mytologi. De forteller meg at Esaias’ Bok, som vi har den i dag, er sammensatt av tekster fra minst tre og muligens fire forskjellige perioder. Jeg visste det før de noensinne fortalte det. Før de visste det, var det min overbevisning.»

Men om Moses har levd eller ikke, kan han ikke ha stått i spissen for noen masseutvandring fra Egypt og inn i Kanaan (Palestina). Det eksisterte ikke noen skarpt avgrensete israelittiske stammer (sier Rabbiner Elmer Berger) på noe tidspunkt, hvor en eller annen ved navn Moses kunne ha ført en liten gruppe ut av egyptisk slaveri. Og habiruerne (hebreerne) var på daværende tidspunkt allerede utbredt i Kanaan, dit de for lenge siden var kommet fra Babylonia. Deres navn, habiruer, betegner ikke noen rasemessig eller stammemessig identitet. Det betydde «nomader». Lenge før noen mindre skare, anført av Moses, kunne ha ankommet, hadde de oversvømmet store områder i Kanaan, og guvernøren av Jerusalem rapporterte til Farao i Egypt: «Kongen har ikke lenger noe territorium, habiruerne har ødelagt det hele.»

En i høyeste grad nidkjær historiker, dr. Josef Kastein, er like bestemt omkring dette. Han vil ofte bli sitert i løpet av denne fortelling, fordi hans bok, i likhet med denne, dekker hele tidsperioden for Kontroversen om Zion (bortsett fra de siste 22 år; hans bok ble utgitt i 1933). Han sier: «Utallige andre semittiske og hebraiske stammer hadde allerede slått seg ned i det forjettede land, som Moses sa var deres i kraft av en eldgammel arverett. Faktiske forhold i Kanaan hadde dog for lenge siden utvisket denne rett og gjort den illusorisk.»

Dr. Kastein, en brennende sionist, mener at Loven, slik den er framstilt i Det Gamle Testamente, skal følges bokstavelig, men han gir ikke inntrykk av å ta historieversjonen, som Loven er basert på, alvorlig.  Her atskiller han seg fra kristne polemikere fra «alt-er-sant»-skolen. Han mener at Det Gamle Testamente i virkeligheten er et politisk program, som ble lagd for å imøtekomme en tids behov, og at det ofte ble revidert for å passe til skiftende omstendigheter.

Historisk betraktet er derfor det egyptiske fangenskap, drapet på «alle Egypts førstefødte», utvandringen til, og erobringen av det forjettede land, myter. Historiene ble funnet opp, men læren om hevn over hedningene ble implantert i menneskenes sinn, og den dyptgående virkning fortsetter inn i vår tid.

Fortellingen ble tydeligvis funnet opp for å vende judeerne bort fra den tidligere tradisjonen om guden som fra den brennende buska fastla en enkel lov om moralsk atferd og fredelig sameksistens. Gjennom dette trikset, å innføre en fingert, allegorisk hendelse og presentere den som historisk sannhet, ble denne tradisjonen omdannet til sin motsetning, og loven om utelukkelse, hat og hevn ble etablert. Med dette som deres religion og deres arv, bekreftet av den historiske beretning som hefter ved den, ble en liten skare mennesker sendt av sted mot framtida.

På tidspunktet for denne bedrift i år 458 f.Kr., mange århundrer etter den tiden da Moses eventuelt levde, var det hendt mye i Kanaan. De nomadiske habiruer hadde skilt ut en stamme som ble kalt Ben Yisrael, eller Israels Barn, som var blitt ytterligere utskilt i et antall stammer som var forbundet i et løst fellesskap, og ofte lå i krig med hverandre. Hovedgruppen blant disse stammene, israelittene, besatte det nordlige Kanaan. I den sørlige delen tok en stamme ved navn Juda form, isolert fra de omkringliggende kanaanittiske, innfødte folkeslagene. Det var fra denne stammen at den rasebaserte tro og slike ord som «judaisme» («jødedom»), «jødisk» og «jøde» i løpet av århundrene vokste fram.

Fra det øyeblikk da denne stammen, judeerne, for første gang framstår som en enhet, har den et underlig utseende. Den var for alltid avskåret fra naboene og kom aldri godt ut av det med dem. Det virker som om den helt fra begynnelsen med sitt illevarslende navn på en eller annen måte er blitt skubbet til side, snarere enn å ha blitt «utvalgt». Levittenes hellige skrift inkluderer den i gruppen av israelske stammer, og da de øvrige blandet seg med den omkringliggende menneskehet, ville det gjøre den til den siste stamme som derfor kunne gjøre krav på de belønninger som Jehova hadde utlovet til «det utvalgte folk». Men selv dette krav ser ut til å være falskt, for Jewish Encyclopaedia sier upartisk at Juda «etter all sannsynlighet var en ikke-israelittisk stamme».

Denne stammen, med det underlige preg, var det så som dro av sted mot framtida, nedlesset med den doktrinen, skapt av levittene, som sa at den var Jehovas «utvalgte folk» og at folket, når det hadde adlydt «alle mine lov-regler og dommer», skulle arve det forjettede land og herske over alle folkeslag.

Blant disse «lovregler og dommer», slik levittene endte med å forfatte dem, opptrådte igjen og igjen instruksjonene: «ødelegg fullstendig», «bryt ned», «utrydd». Juda ble utsett til å skape en nasjon som var helliget ødeleggelse.

Kapittel 2

7 kommentarer til “Kontroversen – Kapittel 1”

  1. Imponerende godt oversatt, og nå har jeg lest dette kapittelet på tre språk! Gleder meg til å lese resten på eget morsmål, og takk for at du gjør dette mulig, Ingrid. Reed skrev:

    Den sekten, som hektet seg på – og underla seg – judeernes stamme, tok denne fremvoksende forestilling om én gud for alle mennesker og bygde den inn i sin hellige skrift, utelukkende for å tilintetgjøre den og oppstille sin egen trosbekjennelse på fornektelsen av den. Ideen benektes på subtilt vis, men med forakt, og ettersom trosbekjennelsen er basert på teorien om herrerasen, er denne benektelsen helt nødvendig og uunngåelig. En herrerase, om en slik skulle finnes, må selv være Gud.

    Jepp. Er det ikke forferdelig? Vi er narret til å tilbe dem, og de ønsker kun å drepe oss, gjerne på mest bestialske og blodsprutend vis. Jahve (YHVH) betyr dem. Dette er også hva de forteller rett ut:

    Jøder skal kalles mennesker. Verdens folk skal ikke kalles mennesker men kveg
    (Baba Bathra 114b)

    Skjønt verdens folk i det ytre ligner jødene, så er de bare aper sammenlignet med mennesker (dvs. jødene)
    (Schene luchot haberith 250b)

    Jøden er den levende Gud, Guds inkarnasjon; han er det himmelske menneske, andre er jordiske, av mindreverdige raser. De eksisterer bare for å tjene Jøden. De er av kvegætt.
    (Kabbala)

    Et sitat til fra første kapittel:

    Naturligvis var dette en umulighet, men dersom tilbederne bodde et annet sted, tvunget eller etter eget valg, ble de automatisk til «fanger» hos «den fremmede», som de måtte «utrydde», «nedbryte» og «ødelegge». Med dette prinsipp i trosbekjennelsen som et grunnleggende fakta, betydde det ingen forskjell om de som «tok dem til fange» var seierherrer eller vennligsinnede verter. Disses fastlagte skjebne skulle være å bli utryddet eller gjort til slaver.

    Det er dette vi i generasjoner har lidd under, og i disse dager arbeider de på høygir for å legge siste hånd på verket. Slaver har vi vært i århundrer, og alle kjente kriger har tatt livet av hundrer av millioner av oss. Hver eneste revolusjon har de stått bak, og de har gradvis økt deres makt til det absurde. Midt oppe i denne bisarre blodtørsten og menneskeofringen har de prestert kunststykket å gjøre seg selv til ofre, altså det stikk motsatte av sannheten. Med den nær totale dominans over alle typer medier har de dessverre klart å narre flesteparten av jordens “kveg” (undermennesker) til å tro på bløffen.

  2. Takk for svar, Jostemikk 🙂

    Ja, det er merkelig hvordan vi har latt oss lure til å tro på løgner, uten helt å forstå at vi faktisk er ofre, minst like mye som de som hevder å være det. Det jeg lurer på, er om hverdagens jøder er like mye lurt trill rundt som det vi er? Når man mange nok ganger blir servert løgner av autoriteter er det nok lett gjort at man til slutt tror på dem – gjentakelsens kraft. Kanskje vanlige folk av natur er enkle å lure? Det er vel de mer slue og uærlige som kommer til makten.

    1. Det jeg lurer på, er om hverdagens jøder er like mye lurt trill rundt som det vi er? Når man mange nok ganger blir servert løgner av autoriteter er det nok lett gjort at man til slutt tror på dem – gjentakelsens kraft.

      Et viktig poeng, for jøde-hvermannsen har nok vært minst like motstandsløse som vi har vært. Den babylonske ordmagien (hjernevask gjennom å selv definere betydningen av ord) virker nok begge veier. Det er et ordtak som sier at en kan juge så en tror det selv, og det bør vi kanskje ha i minnet?

      1. Det er et ordtak som sier at en kan juge så en tror det selv, og det bør vi kanskje ha i minnet?

        Jeg vil anta at selvbedrag er den egenskapen hos oss selv vi er minst bevisst? Det er litt av en jobb å skulle prøve å finne ut av sine egne svake sider – og det tar tid.

  3. Hvor begynte løgnene i historien? I forbindelse med oversettelses-arbeidet du gjør nå, Ingrid, er boken under essensiell lesning. Større perspektiv på historien enn det denne boken tar for seg, finner du neppe noe annet sted, og den har et viktig budskap til alle på kloden : http://thewayhomeorfacethefire.net/

    1. Ja, hvor begynte løgnene? Kanskje da “syndig” ble definert som egenskap?
      Hvor begynte grådigheten? Kom den med pengesystemene? – Vi mennesker synes å være født til å være samlere for å overleve, men hvor kom den endeløse grådigheten fra?
      Hvor begynte maktbegjæret?
      Når og hvorfor begynte mennesket å konspirere mot andre?
      Hvor kom ondskapen fra?
      Man kan stille så mange spørsmål, men det finnes ingen enkle og endelige svar.

      Takk for link, jeg skal lese den – når jeg bare finner tid! Lista med ulest stoff begynner å bli så stor at jeg begynner å tvile på at jeg noen gang kommer gjennom den. Jeg har tatt meg tid til denne Reed-boka, fordi jeg mener den er så utrolig viktig for å forstå hvordan det vestlig-politiske systemet har kunnet utvikle seg i en så vanvittig retning som det har. Det politiske systemet vi har utviklet synes å springe ut fra spørsmålene over om “løgner”, “grådighet” og “maktbegjær” og endt opp i den verst tenkelige kombinasjonen av disse egenskapene.

Det er stengt for kommentarer.