Kontroversen – Kapittel 2

Kapittel 2 – Israels endelikt

Omkring fem hundre år før hendelsen i 458 f.Kr., eller for nesten tre tusen år siden, endte den korte og problematiske forbindelsen mellom Juda og israelittene (Israels barn). Israel avviste troen på det utvalgte folk, som var begynt å ta form i Juda, og landet gikk sin egen vei. (Valget av navnet «Israel» til den sionistiske stat som ble etablert i Palestina i 1948, var en gjennomskuelig falsk påtatthet).

De begivenheter som førte til den korte, ulykkelige forening fant sted i de foregående århundrene. Moses’ mytologiske eller legendariske periode ble etterfulgt av tiden i Kanaan, der «Israel» ble den sterke, sammenhengende og gjenkjennelige helhet, den nordlige sammenslutning av de ti stammer. Juda (som Benjamins svært lille stamme sluttet seg til) var et lite høvdingdømme nede i sør.

Judas stamme, hvorfra nåtidens zionisme nedstammer, var en beryktet stamme. Juda solgte sin bror Josef, den høyst elskede sønn av Jakob, kalt Israel, til ismaelittene for tjue sølvstykker (som Judas, den eneste judeer blant disiplinene, forrådte Jesus for tretti sølvpenger) og grunnla stammen i blodskam (Første Mosebok, 37-38). De skriftlærde, som skrev ned denne beretningen århundrer senere, hadde gjort seg til herrer over Juda, og ettersom de endret de muntlige overleveringene når som helst det passet dem, reiser følgende spørsmål seg: Hvorfor gjorde de seg så mye bryderi med å bevare eller kanskje likefram tilføye denne egenskap av opprinnelse i blodskam og forrædersk natur hos selve det folk, som de sa var Guds utvalgte? Det er merkelig, som så mye annet i de levittiske skrifter, og kun den innerste krets vil kunne gi svaret.

Uansett, så er disse skrifter og nåtidens autoriteter enige om at «Israel» og «Juda» er to forskjellige ting. I Det Gamle Testamente kalles Israel ofte «Josefs hus» i skarp atskillelse fra «Judas hus». Jewish Encyclopedia sier: «Josef og Juda er typiske eksempler på to skarpt atskilte avstamninger», og tilføyer (som nevnt ovenfor), at Juda var «etter all sannsynlighet en ikke-israelittisk stamme». Encyclopedia Britannica sier at judaismen (jødedommen) utviklet seg lenge etter at israelittene hadde blandet seg med menneskeheten, og at det virkelige forhold mellom de to folk best uttrykkes med ordene «Israelittene var ikke jøder». Historisk kom Judas stamme til å overleve i en kort periode og frambringe judaismen, som så avledet sionismen. Israel forsvant som en enhet og det skjedde alt sammen på følgende måte:

Den lille stammen sørpå, Juda, ble identifisert med den jordløse stamme, som var levittene. Disse arve-prester, som påsto at deres embete var gitt dem av Jehova på Sinaifjellet, var judaismens sanne fedre. De vandret rundt blant stammene og predikerte at én stammes krig var alle stammers krig og Jehovas krig. Deres mål var makt, og de etterstrebet et teokrati, en stat, hvor Gud var hersker og religionen var Loven. På Dommernes tid nådde de deres mål til en viss grad, for de var naturligvis dommerne. Hva de og det isolerte Juda hadde mest bruk for, var en union med Israel. Men Israel, som ikke stolte på dette lovgivende presteskap, ville ikke vite av noen union, med mindre det var under en konge. Alle de omkringboende folk hadde konger.

Levittene grep denne muligheten. De forsto at dersom en konge skulle utropes, ville den herskende klasse komme til å levere et kongsemne, og de utgjorde den herskende klasse. Som deres leder etablerte Samuel et marionett-monarki, der presteskapet mer skjult kunne utøve den virkelige makt. Dette ble oppnådd ved hjelp av en bestemmelse om at kongen skulle regjere i sin egen levetid, hvilket betydde at han ikke kunne grunnlegge et dynasti. Samuel valgte en ung bonde av Benjamins stamme, Saul, som hadde skapt seg litt av et navn i stammekriger, og som kunne forventes å være medgjørlig (valget av en mann av Benjamins stamme later til å bety at Israel ikke ville akseptere noen mann av Judas stamme til kongsemne). Slik begynte det forente kongerike Israel. Det overlevde i realiteten kun denne ene kongens, Sauls, regjeringstid.

Med Sauls skjebne (eller med beretningen om den, som gis i senere skrifter) anes jødedommens uhellsvangre natur, som den ville bli formet. Han fikk ordre til å starte den hellige krig ved å angripe amalekittene «og ødelegg fullstendig alt hva de har og skån dem ikke; men drep både mann og kvinne, nyfødt og spedbarn, okse og får, kamel og esel». Han ødela «mann og kvinne, nyfødt og spedbarn», men sparte Kong Agag og de beste får, ettårige okser og lam. For dette ble han utstøtt av Samuel, som i hemmelighet valgte en viss David av Juda stamme til Sauls etterfølger. Deretter etterstrebet Paul nidkjært men forgjeves å formilde levittene med «total ødeleggelse» og senere ved å gjøre attentat på Davids liv for å redde sin trone. Til sist begikk han selvmord.

Kanskje skjedde ingenting av dette. Det er den beretningen som gis i Samuels bok, som levittene frambrakte århundrer senere. Hva enten det er sant eller ikke, ligger det vesentlig i den klare, underforståtte mening: Jehova forlangte bokstavelig lydighet når han befalte «total ødeleggelse», og barmhjertighet eller medlidenhet var en dødssynd. Denne lære understrekes i mange andre beskrivelser av hendelser som kan være historiske eller oppdiktede.

Det ble faktisk avslutningen på det forente kongerike for tre tusen år siden, for Israel ville ikke akseptere David, en mann av Judas stamme, som konge. Dr. Kastein sier at «resten av Israel ignorerte ham» og utropte Sauls sønn, Isjbosjet, til konge, hvoretter delingen av Israel og Juda «faktisk fant sted». Ifølge Samuel ble Isjbosjet drept, og hans hode ble sendt til David, som deretter gjenetablerte en formell union og gjorde Jerusalem til sin hovedstad. Han forente aldri virkelig kongeriket eller stammene. Han grunnla et dynasti, som varte i enda en regjeringstid.

Formell judaisme (jødedom) fastholder den dag i dag at den messianske fullbyrdelse vil finne sted under en verdslig konge av «Davids hus». Og rasemessig utelukkelse er det bærende prinsipp i formell jødedom (og landets lov i den sionistiske stat). Slik er opprinnelsen til det dynastiet, som ble grunnlagt av David, direkte relevant for denne beretningen.

Rasediskriminering og -atskillelse var klart ukjente begreper for stammefolkene på tiden for foreningen av Israel og Juda, for Det Gamle Testamente forteller at David, judeeren, fra sitt tak så «en meget vakker kvinne» bade, og beordret henne til å komme til seg, og gjorde henne gravid, deretter befalte han hennes ektefelle, en hettitt, sendt til frontlinjen i krig, med ordre om at han skulle drepes. Da han var død, tok David kvinnen, Batseba, inn blant sine hustruer, og hennes andre sønn med ham ble den neste konge, Salomo (denne historien om David og Batseba, som fortalt i Det Gamle Testamente, ble renset for alle anstøteligheter i en Hollywood-film i vår tid).

Slik var Salomos rasemessige bakgrunn, den siste konge i det splittede forbund, ifølge de levittiske skriftlærde. Han begynte sin regjeringstid med tre mord, inklusive det på hans bror og forsøkte forgjeves å redde sitt dynasti ved Habsburg-metoden, ekteskap, om enn i større målestokk. Han giftet seg med prinsesser fra Egypt og mange nabostammer, og hadde hundrevis av medhustruer, så også på hans tid må raseatskillelse ha vært ukjent. Han bygde tempelet og etablerte en stand av selvsupplerende øverste presteskap.

Det var historien som sluttet i 937 f.Kr., om det kortvarige forbund mellom Israel og Juda. Da Salomo døde, gikk de uforenlige partene hver til sitt, og i den nordlige del gjenopptok Israel sin uavhengige eksistens. Dr. Kastein sier:

«De to statene hadde ikke mer til felles, på godt eller ondt, enn alle andre land med en felles grense. Fra tid til annen førte de krig eller inngikk traktater, men de var fullstendig atskilte. Israelittene holdt opp med å tro på at de hadde en annen skjebne enn alle andre, og kong Jeroboam gjorde atskillelsen fra Juda likeså komplett i religiøs som i politisk forstand.» Så tilføyer dr. Kastein om judeerne: «De besluttet at de var bestemt til å utvikle seg som en rase for seg … de forlangte en livsform, som var fundamentalt forskjellig fra folkene omkring dem. Dette var forskjeller, som ikke tillot noen assimilasjonsprosess med andre. De forlangte atskillelse, fullstendig atskillelse

Slik er årsaken til bruddet og atskillelsen klargjort. Israel mente at dets skjebne var å involvere seg med menneskeheten, og avviste Juda av presis samme årsak, som igjen og igjen i de følgende tre tusen år fikk andre folkeslag til å vende seg med forferdelse, motvilje og avvisning fra jødedommen. (Men skjønt dr. Karstein sier «Juda», mener han «levittene». Hvordan skulle stammefolkene i Juda på det tidspunkt ha forlangt «atskillelse, fullstendig atskillelse», når Salomo hadde hatt tusen hustruer?)

Det var levittene med deres rasistiske tro som Israel avviste. De neste to hundre år, da Israel og Juda eksisterte atskilt og ofte i fiendskap, men side om side, er fylt av de hebraiske «profeters» stemmer, som anklager levittene og den tro som de var ved å bygge opp. Disse stemmer kaller stadig på menneskeheten fra det stammepregede mørke, som tåkelegger mye av Det Gamle Testamente, for de kritiserer ubarmhjertig den tro som var under oppbygging, slik som Jesus kritiserte den ubarmhjertig syv-åtte århundrer senere i tempelet i Jerusalem, da den for lengst var etablert.

Disse mennene var nesten alle israelitter; de fleste var av Josefs stamme. De var på vei til én Gud for alle mennesker og samhørighet med menneskeheten. Det var de ikke alene om: snart ville Buddha i India holde sin preken i Benares og oppstille sine fem bud om rettskaffenhet i motsetning til troen på Brahma, skaperen av kasteatskillelsen og tilbedelsen av idoler. De var i virkeligheten israelittiske protestanter mot levittenes lære, som etter hvert ble identifisert med Juda Rike. Navnet «hebraiske profeter» er uheldig, for de påberopte seg ingen spådomsevner og ble sinte over beskrivelsen («Jeg var ingen profet, ei heller var jeg sønn av en profet»; Amos). De var deres tids protestanter og advarte simpelthen mot de forutsigelige konsekvensene av den rasistiske tro. Deres advarsler er stadig aktuelle.

Det levittiske presteskapets påstander presset dem til disse protestene, spesielt prestenes krav på den førstefødte («Det, som åpner moderskjødet, tilhører meg», Andre Mosebok), og prestenes insistering på offerritualer. De israelittiske kritikere (som denne «såkalte Moselov» var ukjent for, ifølge Montefiore) så ingen dyd i blodstenkte prester, endeløse ofringer av dyr og «brennofre» ved hjelp av hvilke «søte dufter» som skulle behage Jehova. De tok skarpt til gjenmæle mot prestenes doktrine om å slå i hjel og slavebinde «hedningene». Gud, ropte de, ønsker moralsk atferd, godt naboskap og rettferdighet overfor de fattige, de faderløse, enkene og de undertrykte, ikke offerblod og hat mot hedningene.

Disse protestene gir de første forvarsler om daggryet som brøt fram omkring åtte hundre år senere. De er i merkelig selskap, mellom påbud om massakrer, som i Det Gamle Testamente finnes i overflod. Det merkelige er at disse bebreidelsene fikk lov til å leve i samlingen av Det Gamle Testamente, da Israel var borte og levittene nå eneherskende i Juda, nedskrevet i skriftene.

Den som i dag studerer skriftene kan ikke forklare hvorfor kong David finner seg i at Nathan offentlig bebreider ham for å ha tatt Urias hustru og fått Urias myrdet. Kanskje var det blant de senere skriftlærde, som samlet den historiske beretning langt senere, at Israel og de israelittiske protesterende var borte, enkelte av samme mening, som på den måten fant en måte å fortsette deres protest på.

Omvendt er disse godartede og opplyste tekststykker ofte etterfulgt av fanatiske utbrudd som annullerer dem eller sier det motsatte. Den eneste fornuftige forklaring må være at de er senere tilføyelser for å bringe kjetteren i overensstemmelse med levittiske dogmer.

Hva enn grunnen er, så har disse israelittenes protester mot Judas kjetteri en tidløs appell, og utgjør et minnesmerke for det forsvunne Israel. De baner seg vei, som små lys av sannhet i mørket omkring stammens saga. De peker mot alminnelig deltakelse i menneskeheten og vekk fra stammens mørke avgrunn.

Elia og Elisja virket begge i Israel, og Amos talte kun til «Josephites». Han angrep især blodofrene og prestenes ritualer: «Jeg hater, jeg avskyr deres fester, og jeg har ingen glede av deres høytidelige forsamlinger. Ja, skjønt dere tilbyr meg brennofre og matofre, vil jeg ikke ta imot dem. Heller ikke vil jeg motta deres fete dyr som fredsofre. Fri meg for larmen fra deres sanger» (Levitternes liturgier), «og la meg ikke høre lyden av deres instrumenter. Men la rettferdighet flyte som vannet og rettferdighet som en mektig flod.» Og så den udødelige anklage mot doktrinen om «det særlige folk»: «Er dere ikke som etiopiernes barn for meg, o Israels barn, sa Herren.»[1]

Hosea, en annen israelitt, sier: «Jeg begjærte barmhjertighet, ikke ofre, og erkjennelse av Gud, mer enn brennofre.» Hosea formaner til utøvelse av «rettferdighet og rettskaffenhet», «kjærlighet, vennlighet, barmhjertighet og trofasthet», ikke diskriminering og forakt.[2]

På Mikas tid forlangte levittene øyensynlig stadig at alle førstefødte skulle ofres til Jehova:

«Med hva skal jeg komme frem for Herren og bøye meg for ham i det høye? Skal jeg komme fram for ham med brennofre, med ettårige kalver? Vil Herren finne behag i tusener av værer eller tusener av floder med olje? Skal jeg gi min førstefødte for mine overtredelser, frukten av mitt legeme for min sjels synder? Det er blitt sagt dere, mennesker, hva som er godt, og hva Herren forlanger av dere: kun å gjøre rett og å elske barmhjertighet og å vandre i ydmykhet med deres Gud.»[3]

Disse menn kranglet om stammefolkenes sjel i de to århundrene da Israel og Juda eksisterte side om side, og noen ganger med trukne kniver. I denne perioden ble levittene, som før var spredt ut blant de tolv stammer, mer og mer drevet sammen i det lille Juda og i Jerusalem og måtte konsentrere sin energi om judeerne.

I 721 f.Kr. ble Israel angrepet og erobret av Assyria, og israelittene ble ført bort i fangenskap. Juda ble spart for dette, og forble i enda et århundre en betydningsløs vasall, først av Assyria, og deretter av Egypt, og samtidig den levittiske sekts maktbase.

Her forsvinner «Israels barn» ut av historien, og hvis løfter som er gitt dem skal innfris, må de innlysende klart innfris til menneskeheten i sin helhet, i hvilken de ble dratt inn og blandet opp. I betraktning av at folkevandringer i de siste 27 århundrer overveiende har gått i vestlig retning, er det sannsynlig at mye av deres blod er gått inn i de europeiske og amerikanske folkeslag.

Judaistenes påstand er imidlertid at Israel forsvant fullstendig og at det var vel fortjent, fordi de forkastet levittenes tro og valgte «å blande seg med de omkringboende folk». Dette er Kasteins ord, nesten 27 århundrer senere, han jubler nettopp av samme grunn over deres fall: «De ti nordlige stammer hadde med deres separate utvikling beveget seg så langt bort fra deres slektninger sørpå, at historien om deres fall har form av en kort og kontant erklæring om en kjensgjerning, ikke ledsaget av noe uttrykk for sorg. Intet heltedikt, ingen klagesang, ingen medfølelse markerer timen for deres fall.»

Den som studerer kontroversen om Sion, må gå en lang og besværlig vei for å få avslørt dens mysterier, men vil etter hvert oppdage at alt sies med to tunger: én for «hedningene» og én for de innvidde.

Levittene den gang og sionistene i dag, tror ikke at israelittene «forsvant sporløst» (som Kastein sier). De ble erklært «døde» på samme måte som jøder som gifter seg utenfor folden i dag blir erklært for døde (for eksempel dr. John Goldstein). De ble bannlyst, og kun i den forstand forsvant de.

Folkeslag dør ikke ut. De nordamerikanske indianerne, australnegrene, maoriene på New Zealand, bantuene i Sør-Afrika og andre er bevis på dette. Og for øvrig kunne israelittene ikke ha vært «ført i fangenskap», dersom de hadde blitt fysisk utryddet. Deres blod og tanker lever et eller annet sted blant menneskene den dag i dag.

Israel forble atskilt fra Juda av egen fri vilje, og av den samme grunn som siden har forårsaket mistillit og misbilligelse fra andre folkeslag. Israelittene «var ikke jøder». Judeerne var «sannsynligvis ikke-israelitter».

Den virkelige betydning av påstanden om at Israel «forsvant» kan finnes i den senere Talmud, som sier: «De ti stammer har ingen andel i den verden som skal komme.» Så «Israels barn» er bannlyst fra himmelen av Judas herskende sekt, fordi de nektet å utelukke seg selv fra jordens øvrige menneskehet.

Overrabbiner i Det Britiske Imperium 1918, hans velverdighet J. H. Hertz, ga som uttrykkelig svar på et spørsmål om dette punktet: «Det folk som i dag er kjent under betegnelsen jøder, er etterkommere av Juda- og Benjamin-stammer, med et visst antall etterkommere av stammen Levi.» Den uttalelsen gjør det klinkende klart at «Israel» ikke hadde noen andel i det som er blitt til judaismen eller jødedommen (ingen autoritet, hva enten den måtte være jødisk eller av annen art, ville støtte påstanden om at nåtidens jøder nedstammer fra Juda, men det er av liten betydning).

Derfor er bruken av navnet «Israel» på den sionistiske stat som ble opprettet i Palestina i dette århundre, i sin natur et bedrageri. En eller annen svært tungtveiende grunn må ha tilskyndet anvendelsen av navnet på et folk som ikke var jøder, og som ikke ville ha noe å gjøre med den tro som ble til jødedommen. En plausibel teori er nærliggende. Den sionistiske stat ble etablert med de store, vestlige nasjoners medvirkning. Vesten er også kristent område. Den kalde beregning kan ha vært at disse menneskene ville ha bedre samvittighet dersom de kunne forledes til å tro at de oppfylte en bibelsk profeti og Guds løfte til «Israel», uansett hva dette måtte koste av «ødeleggelse» for uskyldige mennesker.

Hvis det var motivet for misbruket av navnet «Israel», så har middelet inntil videre virket etter hensikten. Massene har alltid vært lette å «overtale». Men sannheten kommer for en dag i det lange løp, slik de overleverte bebreidelsene fra de israelske profetene har vist. Hvis den sionistiske stat av 1948 overhodet kunne gjøre krav på noe navn som var tatt fra den fjerne fortid, kunne det kun ha vært navnet «Juda Rike» eller «Juda», som dette kapittelet har vist.
[Se kart fra Sør-Levanten ca. 800 f.Kr. nedenfor]

[1] Amos’ Bok, kap. 9, vers 7: «For meg, israelitter, er dere som kusjittene, sier Herren. Jeg førte Israel opp fra Egypt, men også filisterne fra Kaftor og arameerne fra Kir.

[2] Hoseas Bok, kap. 6, vers 6: «For jeg vil ha kjærlighet, ikke slaktoffer, gudskjennskap framfor brennoffer.»

[3] Mikas Bog, kap. 6, vers 6: «Med hvad skal jeg møde Herren, bøjer mig for højhedens Gud? Skal jeg møde ham med brændofre, møde med årgamle kalve? – Vers 7: Har Herren behag i tusinder av vædre, titusinder av oliestrømme? Skal jeg give min førstefødte for min synd, mit livs frugt som bod for min sjæl?»

Kapittel 3

3 kommentarer til “Kontroversen – Kapittel 2”

  1. Alt har vært et stort ran, en gedigen bløff. En svindel begått av helt vanvittig hatende, hevngjerrige og rasistiske mennesker. De har satt dette hatet i system, og kanskje folk flest snart bør tenke litt på hvor dette med “overmennesket” dukket opp, og hvilken betydning dette har for en av de blodigste svindler av alle, den andre verdenskrig?

    Alt er en illusjon som folk har blitt trollbundet til. Det har gitt seg det bisarre utslag at det store flertallet velvillig putter eget hode inn i sionist-renneløkka.

    Det hele er pur satanisme, og et interessant aspekt er hvordan frimurerne har ført dette syke menneskesynet videre. Ondskap satt i system er ekstra ille, og system på sakene har de, både sionister og frimurere.

  2. Systemer har en tendens til å ende opp i mer eller mindre ondskap, se på byråkratiet. Lover for snart hver eneste ting man kan tenke seg å gjøre, det er like ved å bli så detaljstyrt at det får meg til å tenke på Toraen/Talmud, og all detaljstyringen man finner der. Og når systemer blir skapt ut fra ønske om ondskap, ja, da må det jo gå galt.

    Jeg har skrevet litt om Weishaupt, og Douglas Green skriver veldig mye om ham. Han var også flink til å lage systemer, spesielt hemmelige systemer, som Illuminati som han så førte over i frimureriet, og deretter har frimureriet vært kuppet. Allikevel er det folk som tror at systemer som frimureri bare er hyggelige “klubber” med enkelte “morsomme” ritualer, men det er nok fordi ingen andre enn de som selv er der, vet hva som skjer i toppen. Jeg tror Green et sted sammenlikner det med kontrollsystemene i det kommunistiske systemet, og han tar vel ikke feil der. Alle vokter alle, og all viktig informasjon strømmer oppover. Hemmelige selskaper har vel neppe vært til det gode for “allmuen”.

    1. Du vet, Ingrid, når fundamentet er som galest … 😉

      Jarle Johansen har en knallgod sak om frimureriet/judaismen, og selve fundamentet for frimureriet er rett og slett judaismen.

      http://www.riksavisen.no/frimureriets-hemmeligheter-og-menneskerettigheter-fra-kong-salomons-tempel/

      For de fleste tror jeg den artikkelen vil være en før- og etter-artikkel, og med det mener jeg at de som leser den lite trolig vil se på verden med helt samme blikk igjen. Her er alt fra den falske arkitekten til frimurernes symbolske forhud.

Det er stengt for kommentarer.