Stikkordarkiv: Churchill

Kontroversen – Kapittel 38

Kapittel 38 – Det lille landet langt borte

I det glemte Palestina i tiåret 1930-1940 gikk tingene fra ille til verre, alt imens «The Chief» og «Der Führer» hersket i Washington og Berlin, og til sist var en britisk regjering like ved å forlate den håpløse oppgaven som var blitt prakket på den av Balfour (som døde i 1930 etter et besøk av Weizmann ved dødsleiet), da en Churchill ved inngangen til en ny krig atter viet sitt land til den. Slik gikk det britiske folk, som regnet med at de kunne ha noe utestående med Hitler, enda en gang i krig under forseglede ordrer, blant andre den, som uten at de ante det, hadde brakt dem nær nederlaget i 1918.

Flere britiske regjeringer etter hverandre befant seg i denne affæren i den selvsamme rolle som klovnen, som ikke kan slippe fri fra fluepapiret. Hver gang de trodde de var sluppet unna problemet, brakte Weizmann det fram på nytt. I Palestina kunne administratorene og soldatene, som «Mandatet» hadde blitt lesset på, ikke utføre deres plikt. Araberne gjorde hardnakket opprør. Sionistene i London plaget regjeringen der om å anvende makt overfor araberne. Hvis mennene på stedet forsøkte å handle upartisk mellom partene, kom det ordrer hjemmefra som motarbeidet dem. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 38

Kontroversen – Kapittel 28

Kapittel 28 – Balfours villfarelse

Etter hvert som det første tiår i det tjuende århundre svant hen, ble tegnene på det kommende uvær flere og flere. I 1903 hadde den britiske regjering tilbudt sionismen Uganda, og Max Nordau hadde offentlig forutsagt «den framtidige verdenskrig», og at England ville skaffe sionismen Palestina etter krigen. I 1905 avslørte Protokollene profetisk kommunismens destruktive orgie. I 1906 møtte Arthur James Balfour, som var statsminister i England, dr. Weizmann i et hotellværelse og ble grepet av ideen om å gi Palestina, som imidlertid ikke var hans eiendom, til «jødene».

Dermed var den form som den «framtidige verdenskrig» ville ta, avgjort. Balfour sto vakt ved det nye århundret – eller en annen kunne meget vel ha gjort det samme, for allerede i 1906 var den skjulte mekanisme til å utøve «uimotståelig press på nåtidens internasjonale anliggender» (Leon Pinsker, 1882) tydelig nok brakt til fullkommenhet. Rabbiner Elmer Berger sier om denne periode, at «gruppen av jøder som sluttet seg til sionismen» gikk inn i peripatetisk diplomati, som førte den inn i mange regjeringer og parlamenter, der den utforsket internasjonal politikks labyrintiske og snodde veier i en del av verden der politisk intrige og hemmelige avtaler var verdsatt. Jøder begynte å delta i «praktisk politikk». De medgjørlige «administratorer» og lydige «første-diktatorers» epoke ved å begynne. Derfor ville enhver annen politiker, om han hadde vært i Balfours sted, sannsynligvis ha handlet på samme måte. Men hans navn har blitt knyttet til denne innledende udåd. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 28