Kapittel 28 – Balfours villfarelse
Etter hvert som det første tiår i det tjuende århundre svant hen, ble tegnene på det kommende uvær flere og flere. I 1903 hadde den britiske regjering tilbudt sionismen Uganda, og Max Nordau hadde offentlig forutsagt «den framtidige verdenskrig», og at England ville skaffe sionismen Palestina etter krigen. I 1905 avslørte Protokollene profetisk kommunismens destruktive orgie. I 1906 møtte Arthur James Balfour, som var statsminister i England, dr. Weizmann i et hotellværelse og ble grepet av ideen om å gi Palestina, som imidlertid ikke var hans eiendom, til «jødene».
Dermed var den form som den «framtidige verdenskrig» ville ta, avgjort. Balfour sto vakt ved det nye århundret – eller en annen kunne meget vel ha gjort det samme, for allerede i 1906 var den skjulte mekanisme til å utøve «uimotståelig press på nåtidens internasjonale anliggender» (Leon Pinsker, 1882) tydelig nok brakt til fullkommenhet. Rabbiner Elmer Berger sier om denne periode, at «gruppen av jøder som sluttet seg til sionismen» gikk inn i peripatetisk diplomati, som førte den inn i mange regjeringer og parlamenter, der den utforsket internasjonal politikks labyrintiske og snodde veier i en del av verden der politisk intrige og hemmelige avtaler var verdsatt. Jøder begynte å delta i «praktisk politikk». De medgjørlige «administratorer» og lydige «første-diktatorers» epoke ved å begynne. Derfor ville enhver annen politiker, om han hadde vært i Balfours sted, sannsynligvis ha handlet på samme måte. Men hans navn har blitt knyttet til denne innledende udåd.
Hans handlinger er nesten uforklarlige for en mann av slik herkomst, utdannelse og type. Forskning kan ikke finne bevis for noe annet motiv enn en betatthet av det «liberale» slaget for et foretak som han ikke undersøkte i lys av plikt og klokskap. «Hardkokte» betraktninger om «praktisk politikk» (dvs. kald beregning om at penger eller stemmer kunne vinnes ved å støtte sionismen) kan man neppe mistenke ham for. Han og hans kolleger tilhørte Englands eldste familier, som hadde en lang tradisjon i å tjene staten. Statskunnskap lå dem i blodet; forståelse av regjering og viten om utenlandske anliggender var instinktivt for dem; de representerte den mest suksessrike herskende klasse i historien; og de var velhavende. [Det har siden vist seg at den hemmelige jøden, Leopold Amery, var den egentlige forfatter til Balfour-erklæringen.]
Hvorfor sviktet instinkt, tradisjon og klokskap dem så sterkt i dette ene spørsmål, på et tidspunkt da deres konservative parti i dets gamle form for siste gang regjerte England, og hvor deres familier stadig styrte landets rikdom fra de store husene i Picadilly og Mayfair, og fra abbedier på landet? Var de redde for at «pøbelen» ville bli hisset opp mot dem dersom de ikke adlød? De var klar over at fødsel og privilegier alene ikke ville være nok til å kvalifisere til regjeringsmakten. Verden hadde forandret seg i det foregående århundret, og de visste at den prosessen ville fortsette. I den engelske tradisjon arbeidet de for å sikre en kontinuitet, som var brutt ut av vold, og letnet ved forsonlighet. De var for kloke til å motsette seg forandring; de strebet etter å styre forandringene. Kanskje var de for ivrige etter å ta imot framskrittet, når det kom, uten å undersøke representantenes akkreditiver.
Balfour, deres leder, var en høy, reservert og lærd ungkar, ufølsom og pessimistisk. Han hadde et kjølig uttrykk, men de som kjente ham godt, påsto at han hadde et varmt hjerte. Hans middelaldrende kjærlighetshistorie med sionismen var kanskje et symptom på frivillig sølibat. I sin ungdom hadde han vært for sein med å få spurt sin elskede, så hun ble forlovet med en annen. Innen de rakk å bli gift, døde hennes forlovede; og da Balfour var like ved å få innhentet det tidligere forsømte, døde hun. Så slo han seg til ro med å leve ugift.
Kvinner er kanskje ikke så gode til å vurdere en distingvert ungkar som bærer rundt på et knust hjerte, men mange av de samtidige bemerkninger om ham kommer fra kvinner, og jeg siterer to av datidens vakreste kvinners meninger. Consuelo Vanderbilt (amerikanerinne, senere hertuginne av Marlborough) skrev: «De meninger han ga uttrykk for, og de doktrinene han holdt seg til, synes å være produkter av ren logikk … han var begavet med en forståelse så stor at jeg aldri har opplevd noe liknende.» Og lady Cynthia Asquith sa: «Med tanke på at han skulle ha vært blottet for moralsk indignasjon, så jeg ham ofte hvit av sinne; enhver personlig urettferdighet gjorde ham rasende.»
De uthevede ordene kunne ikke ha gitt et mer galt bilde av Balfour, dersom man skal vurdere ut fra resultatene av hans handlinger. Den eneste tankeprosess som ikke kan ha ledet ham da han pantsatte sitt land til sionismen, var logikk, for det kunne ikke logisk komme noe godt ut av det for noen av de involverte parter, verken hans eget land, den innfødte befolkning i Palestina, eller (etter min mening) det store flertall av jøder som ikke hadde til hensikt å dra dit. Med tanke på urettferdighet (med mindre lady Cynthia ville skjelne mellom individuell rettferd og rettferd for de mange), så gir den millioner av uskyldige mennesker som i dag har blitt drevet ut i det arabiske villnis (i likhet med den levittiske «syndebukk») det innlysende svar.
Hvorom alt er, så var han Englands statsminister og hadde etterfulgt «kjære onkel Robert» (lord Salisbury av det store hus Cecil) i 1902. Det er klart at ideen om å forære Uganda til sionistene ikke kom av en plutselig impuls, så det «uimotståelige press» må ha vært der før han kom til makten. Hva som hadde skjedd forut, er et mysterium, eller kanskje heller en sammensvergelse (en «labyrintisk intrige»). Da han ble statsminister var minen allerede lagt, og i resten av hans liv gikk det øyensynlig aldri opp for Balfour at det var en mine av den type, som senere har påkalt seg alles oppmerksomhet.
Fortvilet over tsaren, keiseren og sultanen (de tre herskere hadde vært elskverdige, men klokelig forbeholdne; de visste det, som Balfour aldri ble klar over, at sionismen var dynamitt[1]) hadde Herzl erklært: «England, det store England, det frie England, det England som behersker havet, vil forstå vårt mål» (leseren vil ut fra dette synspunkt kunne se med hvilket formål England var blitt stort, fritt og enehersker på havet). Da tilbudet om Uganda overbeviste det talmudiske direktorat i Russland om at Herzl tok feil i at England ville «forstå» deres behov, ble Weizmann sendt til London. Han forberedte seg på å styrte Herzl, og blir fra nå av vårt hovedvitne til den tids skjulte begivenheter.
En ung engelskmann med en beskjeden anmodning ville selv i dag ha vanskelig for å trenge igjennom en ministers forsvarsverk av vakter og sekretærer og inn i dennes private kontor. Den unge Weizmann fra Russland, som så menn forlangte Palestina, ble straks ført inn til lord Percy («ansvarlig for afrikanske saker»).
Lord Percy var enda en sønn av en stor, herskende familie, med eldgamle tradisjoner som embetsmenn og kloke administratorer. Ifølge Weizmann «uttrykte han grenseløs forundring over at jødene overhodet hadde overveid forslaget om Uganda, som han på den ene siden betraktet som upraktisk, og på den andre siden som en fornektelse av den jødiske religion. Da han selv var dypt religiøs var han forbløffet over at jødene i det hele tatt kunne forestille seg noe annet land enn Palestina som sentrum for deres gjenoppvekkelse; og han var lykkelig over å høre fra meg at det var så mange jøder som hadde avvist det blankt. Han tilføyde: ‘Hvis jeg var jøde, ville jeg ikke gi noe som helst for det forslaget.’»
Sannsynligvis informerte Weizmann ikke lord Percy om den enstemmige lengsel hos jødene i Palestina etter å flytte til Uganda. Hva han hadde hørt, hvis hans beretning er korrekt, var praktisk talt en invitasjon til å avskaffe Herzl, og et løfte om støtte til kravet om Palestina. Han gikk av gårde for å forberede Herzls nederlag. Han gikk ikke tomhendt.
Kanskje har britiske ministre i de femti årene som siden har gått, lært at offisielt brevpapir skal være anbrakt et sted hvor bare personer som har autoritet til å bruke det, kan få tak i det. Da han forlot Percys kontor, tok Weizmann noe brevpapir med seg fra utenriksdepartementet og skrev et referat av samtalen på det, og sendte det til Russland (hvor regjeringens brevpapir ikke ligger og flyter verken under Romanovene eller de kommunistiske tsarer). I Russland må dette dokumentet, slik det var skrevet på brevpapir fra utenriksdepartementet, ha forårsaket følelser ikke så forskjellige fra dem som et hellig ikon ville forårsake hos den russisk bonde. Det betydde helt klart at den britiske regjering ikke lengre hadde bruk for Herzl og ville levere Palestina til Russlands sionister. Percy hadde, etter nåtidens språkbruk, «satt noe i gang».
Resten fulgte som om det var arrangert av greske guder: De russiske sionisters triumf over Herzl, hans sammenbrudd og død, samt avvisningen av tilbudet om Uganda. Så flyttet Weizmann til England, «det fineste land, som synes å vise ekte sympati for en bevegelse som vår», og hvor han kunne «leve og arbeide uhindret, i det minste i teorien» (enhver samling av klassiske underdrivelser burde inkludere denne uttalelsen på førsteplass).
Weizmann valgte Manchester som sin residens. Han sier «ved et tilfelle», men det virker ikke troverdig. Manchester var Balfours valgkrets. Formannen for Balfours parti i Manchester var sionist (i dag er det britiske konservative parti stadig innviklet i dette nettet).
Den greske tragedie fortsatte. Balfours tid som statsminister endte med nederlag for hans parti da det i 1906 mistet åtte av ni plasser i Manchester. Så forsvant han midlertidig fra departementet. På dette tidspunkt kom det en ny person inn i historien. Blant de seirende liberale kandidater var det en ung mann med en god nese for politiske strømninger, som var på vei til å skape seg et navn, en Winston Churchill. Han søkte også valg i Manchester, og appellerte til det derværende sionistiske hovedkvarter, først ved å angripe Balfour-administrasjonens utenrikspolitikk (som satte en brems på masseutvandring fra steder som Russland), og deretter ved å støtte sionismen. Deretter «falt jødene i Manchester inn på rekken bak ham, som om han var en slags siste dagers Moses; en av deres ledere reiste seg ved et møte, som var kun for jøder, og sa at «enhver jøde som stemmer imot Churchill, er en forræder mot den felles sak» (R. C. Taylor). Churchill ble valgt, og ble departementssjef for koloniene. Hans offentlige støtte til sionismen var kun en bemerkelsesverdig episode den gang; tre årtier senere, da Balfour var død, skulle det få likeså skjebnesvangre konsekvenser som Balfours egen villfarelse.
For å vende tilbake til Balfour. Hans private tanker var svært opptatt av sionismen. Så vidt annalene viser, skjenket han på ikke noe tidspunkt de innfødte beboere i Palestina, som han skulle fordrive til villmarken, noen som helst tanke. Tilfeldigvis dreide valgkampen seg hovedsakelig om den formodede grusomme behandling av noen ydmyke vesener langt borte (dette er et tilfelle av metoden til å hisse opp «pøbelens» lidenskaper, som var anbefalt at Herzl og Protokollene). Velgerne kjente ikke noe til sionismen, og da de seinere ble kjent med den, følte de ingen bekymring for de truede arabere, for den siden av saken ble de ikke gjort oppmerksomme på av en «underdanig» presse. Men i 1906 ble deres følelser opprørte over «kinesisk slaveri» og (da Manchester nå en gang var Manchester) var de høyst indignerte over det. På den tiden fikk kinesiske kulier en kontrakt på tre år for å arbeide i de sør-afrikanske gullminer. De utvalgte anså seg for heldige, men til valget og til «å hisse opp pøbelen» i Manchester var det «slaveri», og kampen ble utkjempet og vunnet på den saken. De seirende liberale glemte «kinesisk slaveri» straks etter at stemmene var talt opp (og da det ble deres tur til å være i regjering, ble de enda mer begeistret for sionismen enn de konservative).
Så mens det ble ropt opp om «kinesisk slaveri» utenfor Balfours vinduer, forberedte han, sammen med en sionistisk utsending fra Russland, det som var verre enn slaveri for araberne i Palestina. Hans betatthet var total allerede før samtalen begynte, som hans niese og livslange fortrolige (fru Dugdale) sier: «Hans interesse for emnet var skjerpet … av sionistenes avvisning av tilbudet om Uganda … Motstanden skapte hos ham en nysgjerrighet, som han ikke kunne få tilfredsstilt … Han hadde bedt sin formann i Manchester om å komme til bunns i årsakene til sionistenes holdning … Balfours interesse for jødene og deres historie … utsprang fra den utdannelse i Det Gamle Testamente han hadde fått av sin mor og gjennom hans skotske oppdragelse. Da han ble voksen, vurderte han sin egen intellektuelle fascinasjon av enkelte jødiske aspekter i den moderne verden til å være av enorm betydning. Jeg husker at jeg som barn fikk den idé fra ham at den kristne religion og sivilisasjon i forhold til jødene sto i umåtelig gjeld, som var lite tilbakebetalt.»
Slik var Balfours sinnstilstand da han mottok Weizmann i et værelse i det gamle Queen’s Hotel i det klamme og tåkete Manchester i 1906. Det forslaget som ble stilt til ham ville, dersom det ble akseptert, bety at Tyrkia ble føyd til Englands fiender i en «framtidig verdenskrig», og hvis Tyrkia ble slått i denne, at England deretter ville befinne seg i evig krise med den arabiske verden.
Men hvis det ovenstående sitat skal utgjøre beviset, hadde beregninger av nasjonale interesser, moralske prinsipper og statsmannskunnskap, forlatt Balfours tanker.
Han var i klørne på en «skjerpet» interesse og en utilfredsstilt «nysgjerrighet». Det lyder som en ung jentes romantiske følelser omkring kjærlighet. Han var ikke blitt politisk valgt til å avgjøre hvilken «gjeld» kristendommen skyldte jødedommen, eller, hvis han besluttet at en slik gjeld eksisterte, å betale den med tredjemanns midler til en eller annen agitator som påsto at han hadde rett til å inndrive den. Hvis det var en gjeld som kunne identifiseres, og en rasjonell grunn til å blande sitt land inn i saken, og hvis han kunne overbevise landet om dette, så hadde han kanskje hatt en sak. I stedet besluttet han, privat, at det var en gjeld, og at han hadde rett til å velge blant kreditorene til fordel for en besøkende fra Russland, selv om flertallet av jøder i England avviste enhver tanke om en slik gjeld. Det finnes knapt en merkeligere hendelse i historien.
Førti år senere skrev Weizmann at den Balfour som han hadde møtt, «hadde kun de mest naive og rudimentære begrep om bevegelsen». Han kjente ikke engang Herzls navn, det nærmeste han kunne komme var «dr. Herz». Balfour var allerede betatt av sin egen entusiasme for den ukjente sak. Han framsatte formelle innvendinger, men øyensynlig bare for å ha fornøyelsen av å høre dem motsagt, som en jente kan motsette seg den forførelsen hun hemmelig begjærer. Det gjorde et dypt inntrykk på ham (sier Weizmann) da han ble stilt spørsmålet: «Balfour, hvis jeg nå tilbød Dem Paris i stedet for London; ville De så ta imot tilbudet?» «Men Weizmann, vi har jo London,» svarte han, og Weizmann kunne tilføye: «Men vi hadde Jerusalem da London fortsatt var en sump.»
Balfour følte tydeligvis at dette var en avgjørende grunn til at ashkenazi-jøder fra Russland skulle flytte til Palestina. Men de eneste jøder, hvis interesser han hadde rett til å ivareta, jødene i England, hadde jobbet hardt for å holde ham vekk fra å bli involvert i sionismen, og han kom med en siste, spak innvending: «Det er merkelig, Weizmann – de jødene jeg har møtt, er helt uenige.» Weizmann svarte: «Balfour, De har møtt den gale typen jøder.»
Balfour satte aldri mer spørsmålstegn ved de russiske sionisters rett til å kalle seg den riktige typen jøder. «Det var etter den samtalen med Weizmann at jeg ble klar over at den jødiske form for patriotisme var veldig spesiell. Det var Weizmanns absolutte avvisning av overhodet å ta det (forslaget om Uganda) i betraktning, som interesserte meg.» Til disse ord føyer fru Dugdale følgende kommentar: «Jo mer Balfour tenkte over sionismen, jo større respekt fikk han for den, og hans tro på dens viktighet vokste. Hans overbevisning tok form før Tyrkia ble slått i den store krig, og fullstendig transformerte framtida for sionistene». Han transformerte også framtida fullstendig for hele den vestlige verden og for to generasjoner av dens sønner. I det møtet i et hotellværelse i 1906 ble Max Nordaus profeti fra 1903 om «den framtidige verdenskrig» til virkelighet.
Etter hvert som denne krigen nærmet seg, vokste antallet av offentlige personer som i hemmelighet støttet sionismen. De gjorde seg faktisk til medsammensvorne, for de opplyste ikke offentligheten om hensikten med Palestina. Ingen utenfor den indre krets av «den labyrintiske intrige» visste at det var deres hensikt som ville bli brakt til utførelse i forvirringen under en stor krig, der regjeringens og folkets oppmerksomhet på statens politikk var avledet. Hemmeligholdelsen avgjør at det var en sammensvergelse. Den kom fra Russland, og den ville få suksess i 1917.
Det neste møtet mellom Weizmann og Balfour fant sted den 14. desember 1914.[2] Da hadde Første Verdenskrig nettopp startet. Den britiske hær var nesten blitt utslettet i Frankrike, og Frankrike selv sto overfor en katastrofe, mens kun den britiske flåte sto mellom England og betydelige farer. En krig som ville komme til å koste England og Frankrike omkring tre millioner liv lå forut, og britisk ungdom styrtet seg ut i kampen. Den store sak skulle være å styrte «prøyssisk militarisme», å befri «små nasjoner» og gjenopprette «frihet og demokrati».
Balfour skulle snart bli gjenvalgt. Da han møtte Weizmann igjen, var hans tanker tilsynelatende langt fra det store slag i Frankrike. Hans tanker var ikke hos hans land eller hans folk. De var hos sionismen og Palestina. Han innledet sin samtale med Weizmann slik: «Jeg har tenkt over vår samtale (i 1906) og jeg tror at når kanonene tier, så får De Deres Jerusalem.»
Folk som levde den gang kan kanskje huske dette tidspunkt og se hvor langt Balfours tanker var fra alt hva de trodde krigen handlet om. I Balfours skikkelse gjenoppsto profeten Monk, men denne gang bevæpnet med makt til å forme nasjoners skjebne. «Uimotståelig press» bak kulissene hadde tydelig nok vunnet stor makt og var allerede særdeles effektivt i 1914.
På den tiden var det amerikanske folk, uten å ane det, blitt like mye viklet inn i dette nett av «labyrintisk intrige», som ikke var synlig for offentligheten. De fryktet «utenlandske forviklinger». De ønsket å bli holdt utenfor krigen og hadde en president som lovte dem å holde dem utenfor. Men de var faktisk allerede i den, for «uimotståelig press» virket på den tid likeså effektivt i Washington som i London.
[1] For den saks skyld var tsarens etterfølgere av samme mening. Lenin skrev i 1903: «Den sionistiske idé er fullstendig falsk og i bunn og grunn reaksjonær. Ideen om en separat jødisk nasjon er vitenskapelig ganske uholdbar, reaksjonær og politisk ugjennomførlig … Det jødiske spørsmål er: assimilasjon eller atskillelse? Og ideen om et jødisk folk er umiskjennelig reaksjonær.» Og i 1913 bekreftet Stalin denne uttalelsen. Jødenes skjebne, sa han, var assimilasjon (selvfølgelig i en kommunistisk verden i hans betydning).
[2] Et eksempel på vanskeligheten med å få kjensgjerninger fram i lyset i denne sak: Fru Dugdale siterte Weizmann for å si: «Så ham ikke igjen før i 1916», men motsier denne uttalelsen med en annen: «Den 14. desember 1914 hadde dr. Weizmann en avtale om å besøke hr. Balfour.» Den spesifikke angivelsen av et møte på denne dato synes å bli bekreftet av Weizmanns egen uttalelse om at etter å ha besøkt Lloyd George den 3. desember 1914, «fulgte han straks opp på dennes forslag om å besøke Balfour».
–> Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok