Kontroversen – Kapittel 5

Kapittel 5 – Babylons fall

Før «Moseloven» rakk å få innvirkning på andre folkeslag, oppsto en begivenhet i 536 f.Kr., som ville komme til å danne mønsteret for det tjuende århundre e.Kr.: – Babylons fall.

Likheten mellom begivenhetene i nåtiden (dvs. det mønster som tegner seg ved utgangen av de to verdenskrigene) og Babylons fall, er for stor til at den kan være tilfeldig, og den kan nå påvises å være skapt med fullt overlegg. Vestens mennesker i vårt århundre er ikke klar over det, men de har blitt regjert under «judeisk lov», ikke under deres egne lover, av de krefter som har kontrollert regjeringene.

De som opptrer og sluttresultatene ligner hverandre i alle tre tilfeller. På den ene siden av scenen finner vi den fremmede hersker, som har undertrykt og krenket judeerne (eller i dag jødene). I Babylon var det «Kong Belsassar». I første Verdenskrig var det den russiske tsar. I den andre var det Hitler. Overfor denne «forfølger» står den fremmede suverene makt, befrieren. I Babylon var det kong Kyros av Persia. I det andre tilfellet var det herr Balfour. I det tredje var det president Truman.

Mellom disse opponenter står Jehovas seierrike profet, den store mann ved den fremmede herskers hoff. Han forutsier og overlever den ulykken som snart vil overgå «forfølgeren». I Babylon var det profeten Daniel. Under så vel Første som og Andre Verdenskrig i dette århundre var det dr. Chaim Weizmann, sionistprofeten ved de utenlandske hoff.

Dette er persongalleriet. Så kommer sluttresultatet, en Jehovas hevn over «hedningene» og en jødisk triumf i form av en symbolsk «restituering». «Kong Belsassar» blir drept «i den samme natt» som Daniel forutsa hans undergang, og hans rike faller i hans fienders hender. De jødene, som hadde tatt den russiske tsar og hans familie til fange og drept dem ved slutten av den første krigen i det tjuende århundre, siterte dette tidligere tilfellet i et vers «skrevet på veggen» i det rommet der massakren fant sted. Ved slutten av den andre krigen i det tjuende århundre ble nazistlederne hengt på den jødiske forsoningsdag.

Slik har de to verdenskrigene i det tjuende århundre i deres utfall formet seg etter mønsteret i den babylonsk-persiske krig i antikken og som beskrevet i Det Gamle Testamente.

Sannsynligvis har de mennesker som utkjempet denne fortidskrigen trodd at det var annet og mer på spill enn judeernes sak, og at de søkte etter et eller annet formål eller egne interesser. Men i den fortellingen som er overlevert oss, er alt annet slettet. Det eneste tydelige resultat i det bildet som er blitt preget i folks sinn, er Jehovas hevn og judeernes triumf, og de to verdenskriger i det tjuende århundre som fulgte det samme mønsteret.

Kong Belsassar overlever bare som den symbolske fremmede «forfølger» av judeerne (skjønt Jehova gjorde dem til hans fanger som en straff, er han ikke desto mindre deres «forfølger» og må følgelig ødelegges på barbarisk vis). På samme måte er kong Kyros blott middelet til oppfyllelsen av Jehovas løfte om å «la alle disse forbannelser» overgå «deres fiender», når de etter tur har tjent som fangetakere (og følgelig ikke selv har fortjent noen ros, verken som erobrer eller befrier. Han er i virkeligheten ikke bedre enn kong Belsassar, og hans hus vil også bli ødelagt når det blir hans tur).

Etter hva historien forteller om kong Kyros, var han en opplyst mann og grunnlegger av et imperium som strakte seg over hele Vest-Asia. Ifølge de forskjellige leksika «lot han de folkene han hersket over være frie til å dyrke deres religion og opprettholde deres institusjoner». Så det kan være at judeerne har hatt fordel av den politikken han anvendte overfor alle, og det kan være at dersom kong Kyros kunne gjenoppstå, ville blitt forbauset over å oppdage at det bildet som historien tegner av ham, er av en mann med kun én vesentlig prestasjon: Å returnere noen få tusen judeere til Jerusalem.

I tilfelle han skulle ha tillagt dette spørsmålet noen særlig betydning i forhold til sine øvrige prestasjoner (noe det tjuende århundres politikere tydeligvis gjør), da ville han ved sin tilbakevendelse til jorden i dag blitt gledelig overrasket; for han ville oppdage at han hadde hatt en langt større innflytelses på menneskenes tilværelse i de etterfølgende 2500 årene enn noen annen samtidig hersker. Ingen annen handling i antikken har hatt så store og så tydelige konsekvenser for nåtiden.

I det tjuende århundre e.Kr. har to generasjoner av politikere i deres jakt på jødisk gunst, konkurrert om å spille rollen som kong Kyros. Resultatet har vært at de to verdenskrigene kun ha gitt to varige og bemerkelsesverdige resultater: Jehovas hevn på den imaginære «forfølger» og jødisk triumf i form av en ny «oppreisning». Slik har den symbolske legenden om hva som skjedde i Babylon i det tjuende århundre fått status som opphøyet «lov», overordnet all annen lov og ytterligere status som sannhet og historie.

Legenden som sådan synes å ha vært to tredjedeler usann, eller hva man i dag ville kalle propaganda. Kong Belsassar selv synes å ha vært oppfunnet av levittene. Den historiebok som forteller om Babylons fall, ble samlet flere århundrer senere og ble tilskrevet en viss «Daniel». Den sier at han var en judeisk fange i Babylon som arbeidet seg opp til en høy stilling ved hoffet, og «satt ved kongens port» (Nebukadnesar) på grunn av sin dyktighet i drømmetydning. Det ble overlatt til ham å tyde «skriften på veggen» (Daniel, 5).

Kong «Belsassar, Nebukadnesars sønn», fremstilles deretter som om han har fornærmet judeerne ved å bruke «gull- og sølvbegrene» som hans far hadde tatt fra tempelet i Jerusalem under en festmiddag med sine prinser, koner og konkubiner. I løpet denne middagen skriver en manns fingre følgende ord på veggen: «Mene, Mene, Tekel, Upharsin». Daniel blir tilkalt for å fortolke det, og forteller kongen at ordene betyr «Gud har gitt ditt rike talte dager; du er veiet og funnet for lett; ditt rike vil bli delt mellom mederne og perserne». Deretter blir kong Belsassar drept «samme natt», og den persiske erobreren, som skal gi jødene «oppreisning», dukker opp.

Slik er både kongens og kongerikets endelikt direkte forbundet med denne fornærmelse imot Juda, og blir ikledt en jehovisk straff og jødisk hevn. Hvilken rolle spiller det da at Daniel og kong Belsassar aldri har eksistert? Ved å innlemme dem i de levittiske skriftene fikk denne anekdoten juridisk gyldighet! Da mordet på den russiske tsar, hans kone, døtre og sønn i 1918 ble direkte relatert til denne legenden, med ord derfra risset inn i en blodstenkt vegg, var det samtidig en innrømmelse av hvem som var opphavsmennene til denne handlingen, og en påberopelse av juridisk rett til å begå den.

Når en gammel legende kan få slike konsekvenser tjuefem århundrer senere, så nytter det ikke mye å påvise at den er usann, for politikere og de menneskemasser som de manipulerer, elsker deres legender høyere enn sannheten. Ut av de tre ledende personer i denne versjon av historien om Babylons fall, er det kun kong Kyros, som med sikkerhet har eksistert. Kong Belsassar og Daniel synes å ha oppstått i levittenes fantasi!

Jewish Encyclopedia, som påpeker at kong Nebukadnesar ikke hadde noen sønn som het Belsassar, og at ingen konge ved navn Belsassar regjerte i Babylon da kong Kyros erobret det, sier upartisk at «forfatteren til Daniel simpelthen ikke hadde de korrekte opplysninger», og mener derfor at Daniel ikke skrev Daniel. Det er innlysende at dersom en judeisk favoritt ved hoffet ved navn Daniel hadde skrevet boka, ville han i det minste ha kjent navnet på den kongen han hadde forutsagt undergangen til, og derfor hatt «korrekte opplysninger».

Daniels bok er helt klart skrevet av levittene, slik som lovbøkene ble tilskrevet Moses, idet de tålmodig fortsatte med å få historien til å passe til deres lov som allerede var skrevet. Dersom en kong Belsassar kunne oppfinnes med det formål å illustrere og skape presedens, så kunne en profet ved navn Daniel det også. Den tilsynelatende mytiske Daniel er den mest populære av profetene blant nåtidens sionister, som fryder seg over historien om judeernes hevn og triumf som forutsies på veggen, og ser den som en lovlig presedens for alle senere tider. Vårt århundres historie har gjort mer enn noen tidligere for å styrke dem i deres tro, og for dem sender Daniel, med sin «fortolkning» som oppfylles «i den samme natt», det endelige og knusende svar til de tidligere israelsk profeter, de som hadde forstilt seg en kjærlig Gud for alle mennesker. Babylons fall (som det er fortalt av levittene) ga et praktisk bevis på sannheten og styrken i den «mosaiske» Lov.

Men det ville ikke blitt mye ut av det uten kong Kyros, som den ene av de tre hovedpersonene som faktisk eksisterte og faktisk tillot, enten tillot, eller tvang, noen få tusener judeere til å vende tilbake til Jerusalem. På det tidspunkt i historien ble den levittiske politiske teori om overherredømme over fremmede herskere satt på sin første praktiske prøve – og med hell.

Den persiske kongen var den første blant en lang rekke tilfeller av dette fenomenet, å oppnå et ønsket resultat gjennom hemmelig innflytelse på fremmede herskere, utført av den herskede sekt. Gjennom hans skjebne demonstrerte de at de hadde funnet hemmeligheten ved først å infiltrere og deretter styre fremmede regjeringers handlinger.

I vårt århundre [20. århundre] var det å beherske regjeringer blitt brakt til en slik grad av makt at de alle i større eller mindre grad var under en overordnet kontroll, slik at deres handlinger alltid endte med å tjene denne overordnede makts ambisjoner. På slutten av denne boka vil leseren se hvordan de ikke-jødiske regjeringer ble påvirket, slik at fiendskap mellom folkene ble pisket opp, og de ble brakt på kollisjonskurs i den overnasjonale makts interesse.

Men leseren må ransake sin egen sjel for å oppdage – om mulig – grunnen til at disse regjeringene underkastet seg.

Kong Kyros var den første. Uten hans støtte kunne sekten ikke ha gjenetablert seg i Jerusalem og overbevist de skeptiske jødiske massene, som fulgte med fra alle kanter av den kjente verden, om at raseloven var virkningsfull og ville gå i oppfyllelse i bokstavelig forstand. Årsak og virkning går i lik linje fra Babylons fall til dette århundres store begivenheter. Vesten av i dag skylder i høy grad kong Kyros, den første ikke-jødiske marionett, sin lange rekke av skuffelser og sin nedgang, enn det oppfinnsomme, hemmelig arbeidende presteskap.

«Jødedommen oppsto i den persiske konges navn og med hans rike som autoritet, og slik strekker virkningene av dette, achaemenidernes rike, seg langt og maktfullt, som nesten ikke noe annet, direkte inn i nåtiden», sier professor Eduard Meyer, og denne autoritetens konklusjon er påviselig sann.  Fem hundre år før Vesten oppsto, skapte levittene Loven, og så skapte de gjennom kong Kyros en presedens og et mønster til bruk for Vestens eget fall.

Lovens fem bøker var fortsatt ikke fullførte da kong Kyros erobret Babylon. Sekten i Babylon var stadig opptatt med skrivingen, og den medfølgende versjon av historien, som med eksempler som «kong Belsassar», skulle gjøre det utrolige trolig og skape presedens for barbariske handlinger tjuefem århundrer seinere. Det store flertall av jødene kjente fortsatt ikke noe til loven om rasemessig intoleranse som ble forberedt til dem, selv om religiøs intoleranse på dette tidspunkt var blitt vanlig for dem.

Sekten manglet fortsatt fullføringen av Loven og deretter å anvende den på deres eget folk. Da dette skjedde i 458 f.Kr. under en annen persisk konge, antok Kontroversen om Sion endelig den form som den stadig, kompromissløst, konfronterer sitt eget folk og resten av menneskeheten med. Navlestrengen mellom jødene og andre mennesker ble dermed til slutt skåret over.

Foran disse isolerte menneskene viftet presteskapet deres versjon av Babylons fall – som et flagg – som ble rettet mot en framtid der de ville bli til en kompakt makt blant andre folkeslag, hvis undergang de måtte gjøre hellig gjennom deres Lov.


Kapittel 6

Kapittel 1
Kapittel 2
Kapittel 3
Kapittel 4