Kontroversen – Kapittel 8

Kapittel 8 – Loven og edomittene

Mens de jødiske skrifter på en samlet måte var på vei, oversatt fra de aleksandrinske jøder til grekerne og deretter til de andre hedninger, fulgte persiske, greske og romerske herskere etter hverandre i lille Judea.

Disse kaotiske århundrene brakte periodens andre viktige begivenhet med seg: edomittenes tvangsomvendelse til jehovaismen («jødedommen» er et ord som øyensynlig først ble anvendt av den jødiske historiker Josefus til å betegne Judeas kultur og livsstil, likesom «hellenisme» beskriver grekernes, og opprinnelig hadde det ingen religiøs sidebetydning. I mangel av et bedre ord vil det nå bli brukt i denne boka til å identifisere den rase-religion som var blitt etablert av levittene ved deres perversjon av den «Mosaiske Lov»).

Man har kun historiske opptegnelser om én ytterligere masse-omvendelse til jødedommen, og den fant sted åtte-ni århundrer senere og var av avgjørende betydning for vår generasjon, som vi skal se. Individuell omvendelse var derimot alminnelig i denne perioden, og det ble tilsynelatende tilskyndet, selv av rabbinerne, for ifølge Sankt Matteus sa Jesus bebreidende til de skriftlærde og fariseerne at de «reiser over sjø og land for å få én tilhenger».

Så av en eller annen grunn ble raseforbudet som var blitt introdusert med Den Andre Lov og Den Nye Pakt, ikke gjennomtvunget i denne perioden. Sannsynligvis har forklaringen å gjøre med folketallet. Dersom rase-loven var blitt strengt opprettholdt, ville den lille judeiske stammen vært utdødd og presteskapet med dets tro ville ha vært etterlatt med en slagplan, men ingen hær.

Man blandet seg en del folk imellom, uansett av hvilke grunner. Jewish Encyclopedia sier at «tidlig og seint fikk den jødiske stamme styrke ved å oppta utenforstående i seg», og andre autoriteter er enige om dette, så en raseren jødisk stamme må være forsvunnet senest noen århundrer før Kristus.

Ikke desto mindre forble rase-loven ved kraft, usvekket av disse unntakene, så i den kristne æra opphørte dette med proselytter (tilhengere) nesten fullstendig, og verdens jøder ble igjen, selv om de ikke nedstammet fra judeerne, et samfunn atskilt fra menneskeheten av et strengt raseforbud. Rasemessig utelukkelse forble og ble igjen den viktigste læresetning i formell sionisme, og den talmudiske regel var at «proselytter er likeså skadelige for jødedommen som kreftskader for et sunt legeme».

Glødende sionister slår stadig hodet i veggen i fortvilelse når de tenker på tilfellet med edomittene, som de påstår beviser det som er sitert ovenfor. Problemet rundt hva som skulle gjøres med dem, oppsto tilsynelatende av prestenes egne knep med historien og Loven. I den første historiske bok, Første Mosebok, fremstilles edomittene som en stamme som nedstammer fra Esau («Esau, far til edomittene»), som var bror av Jacob, kalt Israel. Dette slektskap mellom Juda og Edom var tilsynelatende den opprinnelige tradisjon, slik at edomittenes spesielle status stadig var anerkjent, da Femte Mosebok ble til i 621 f.Kr., der «Herren sa til Moses»: «Og befal folket og si til dem at de skal gå forbi sine brødre, Edoms barn … De må ikke blande seg med dem; for jeg vil ikke gi dere noe av deres land, nei, ikke så mye som en fotbredde … Og når vi går forbi våre brødre, Esaus barn …»

Da Fjerde Mosebok ble skrevet, omkring to hundre år senere, hadde situasjonen forandret seg. Da hadde Esra og Nehemias, eskortert av persiske soldater påtvunget judeerne deres raselov, og edomittene var blitt fiendtlige, liksom andre nabofolk (av nøyaktig de samme grunner, som araberne er fiendtlige i dag).

De fikk vite i Fjerde Mosebok at det nå var langt fra, at man ikke måtte «blande seg med dem», for nå skulle de «ødelegges fullstendig». Så, i Fjerde Mosebok, går Moses og hans følge ikke lenger «forbi våre brødre, Esaus barn»; de forlanger å gå gjennom edomittenes land. Edomittenes konge nekter sin tillatelse, hvorpå Moses velger en annen vei, og Herren lover ham at «Edom skal bli en besittelse».

Fra andre tekster i Loven fikk edomittene vite hvilken skjebne som ventet de byene som ville bli tatt i besittelse. I dem måtte ikke noe etterlates levende, som trakk pusten. (De skriftlærde behandlet moabittene likedan. I Femte Mosebok blir det befalt Moses: «Vold ikke moabittene sorg og dra ikke i kamp med dem; for jeg vil gi dere av deres land til besittelse.» I Fjerde Mosebok lyder den guddommelige befaling at moabittene skal utslettes.)

Derfor var judeerne fra omkring 400 f.Kr. mistrodd og fryktet av nabostammer, inklusive edomittene. Det viste seg at de hadde god grunn til det, for under Judas korte oppblomstring, under hasmonerne, falt Johan Hyrcanus, som var konge og yppersteprest i Juda, over dem, og ved sverdets makt ble de tvunget til å underkaste seg omskjærelse og den mosaiske lov. Av de to sider av loven («ikke blande seg» og «ta i besittelse») adlød han den siste, noe som kanskje kunne ha blitt en tilfredsstillende løsning dersom det hadde vært slutten på saken, for enhver god rabbiner kunne ha fortalt ham at den ene, den andre eller begge befalinger var den riktige («Hvis rabbinerne sier at høyre er venstre eller venstre høyre, skal dere tro det»; dr. William Rubens).

Men det ble ikke slutten på den saken. En lov, som er satt opp på en slik måte, skaper et nytt problem for hvert som blir løst. Det Johan Hyrcanus hadde «tatt i besittelse», skulle han så «ødelegge fullstendig» og «ikke la noe levende tilbake som trakk pusten» av «våre brødre, Esaus barn»? Han adlød ikke denne lov og slo seg til ro med den tvungne omvendelse. Men ved å gjøre det, gjorde han seg til lovbryter i den helt store stil, liksom Saul, den første konge av det forente kongerike Israel og Juda, hadde gjort det for lenge siden. For å ha gjort nettopp det samme (å ha spart kong Agag og noe kveg) ble Saul utstøtt, detronisert og ødelagt (ifølge den levittiske versjon av historien).

Johan Hyrcanus hadde to politiske partier å komme overens med. De mer moderate saddukeere, som var tilhengere av monarkiet, synes å ha ønsket å følge rådet om å spare edomittene og nøye seg med å tvinge dem til å bli jøder. Det andre partiet var fariseerne, som representerte det gamle, despotiske presteskap, levittene, og som ønsket å gjenopprette det fullt ut.

Disse fanatiske fariseerne, levittenes arvtakere, ville sannsynligvis ha ham til å følge Loven til punkt og prikke, og «ødelegge edomittene fullstendig». De opponerte rasende mot ham (som Samuel hadde opponert imot Saul), og jobbet for å få styrtet monarkiet. Det som er av spesiell interesse i dag, er at de senere påsto at det var hans mildhet mot edomittene som var skyld i hele Judeas senere ulykke! De så i tempelets andre ødeleggelser og utslettelsen av Judea i 70 e.Kr. den foreskrevne straff for Johan Hyrcanus’ ulydighet. Liksom Saul hadde han «syndet».

Fariseerne måtte vente 150 år på å få deres påstand bevist, hvis det da var bevis for noen andre enn dem selv. Fra de omvendte kom en viss Antipater, som endte høyt på strå ved det lille hoffet i Jerusalem (liksom den legendariske Daniel var kommet svært høyere på strå i Babylon og Persia). Fariseerne appellerte til den romerske triumvir, Pompeius, for å få ham til å gå inn i Judea, gjenopprette presteskapet og styrte det lille monarkiet. Deres planer gikk dårlig. Skjønt det hasmoneiske dynasti faktisk ble utslettet i de kaotiske tiårene som fulgte, med små kriger og opprør, ble edomitten Antipater forfremmet, inntil Cæsar gjorde ham til prokurator over Judea, og hans sønn, Herodes, ble av Antonius gjort til konge av Judea!

I den følgende tiden hersket det fullstendig forvirring i den lille provinsen, så den siste rest av uavhengighet forsvant, og Roma, som ikke hadde noe valg, begynte å styre landet direkte.

Tilsynelatende var fariseerne skyld i denne løsningen, da det var de som var opphavsmenn til den romerske innblanding. De skjøv skylden over på «den halvblods» og «emodittiske slave», Herodes. Hadde Johan Hyrcanus bare «adlydd loven» og «ødelagt edomittene fullstendig» 150 år tidligere, ville alt dette ikke ha skjedd, sa de. Det er opplysende å se med hvilken bitterhet og vrede dr. Josef Kastein to tusen år senere reagerte på denne bebreidelsen, som om det var skjedd i går. En sionist i det tjuende århundre, og som skrev i en tid der Hitler kom til makten i Tyskland, var overbevist om at denne ulydighet mot raseloven hadde nedkalt denne andre ulykke over Judea.

Men Judeas ulykke ble også fariseernes seier, som vi skal se, og det er typisk for de paradokser som Sions historie er full av helt fra begynnelsen.


–> Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok