Kontroversen – Kapittel 11

Kapittel 11 – Den fariseiske Føniks

Så kommer det velkjente, gjentatte paradoks. Judeas katastrofe, som fulgte i løpet av få tiår etter Jesu død, ble fariseernes triumf, for det gjorde dem til eneherskere innenfor jødedommen. Ved Jesu korsfestelse ble de kvitt en «profet og drømmer» som ville ha forstyrret deres lov. I de få år Judea hadde tilbake, kvittet de seg med alle andre partier som konkurrerte med dem om makten under denne lov.

Ifølge Jewish Encyclopedia fant fariseerne etter Jesu død «en støtte og venn» i den siste heroiske kongen av Judea, Agrippa I. Agrippa hjalp dem med å bli kvitt saddukeerne, som forsvant ut av det jødiske bildet og etterlot tøylene i hendene på fariseerne [hvis beklagelser over den edomittiske linje synes heller ubegrunnede; Oversetter]. De fikk derfor hele makten i Jerusalem akkurat som levittene etter splittelsen mellom Juda og Israel, og akkurat som det skjedde ved den tidligere anledningen, fulgte katastrofen straks etter. Idet de reiste seg som en fugl føniks  fra asken, gjentok fariseerne levittenes historie.

I løpet av de få år som fremdeles var tilbake for den lille og splittede provinsen, reviderer fariseerne igjen Loven, disse «mennesker bud», som Jesus hadde angrepet så voldsomt. Dr. Kastein sier: «Jødisk liv ble regulert av fariseernes lære. Hele jødedommens historie ble rekonstruert fra et fariseisk synspunkt … Fariseerne formet jødedommens karakter og jødens liv og tankeverden for all framtid … Den gjorde ‘atskillelse’ til sitt viktigste trekk.»

Så i umiddelbar forlengelse av Jesu liv og anklage mot «menneskers bud» intensiverte fariseerne, slik levittene tidligere hadde gjort, lovens rase- og stammenatur og stivhet. Ødeleggelsens, slaveriets og dominansens trosretning ble ytterligere skjerpet umiddelbart innen folkets endelige isolasjon.

Dr. Kasteins ord er av særlig interesse. Han har tidligere (som ovenfor sitert) uttalt at etter at «Den Nye Pakt» ble pålagt judahittene av Nehemias, utkom Toraen i en «endelig» utgave, og at deretter «ikke ett ord» er ikke ett ord blitt endret i den. I tillegg kommer det faktum at på tidspunktet for den fariseiske «rekonstruksjon», var Det Gamle Testamente allerede blitt oversatt til gresk, så ytterligere endringer som skulle lages av fariseerne, kunne bare ha vært lagd i originalen.

Det er mer sannsynlig at dr. Kasteins uttalelse refererer til Talmud, denne enorme fortsettelse av Toraen, som synes å være påbegynt i de siste årene av Judas eksistens, selv om den ikke ble skrevet ned før mye senere. Hva som enn skjedde, så ble «jødenes liv og tanker» atter en gang «avgjort for all framtid» og «atskillelse» ble igjen stadfestet som lovens styrende prinsipp.

I år 70 e.Kr., rundt trettifem år etter Jesu død, falt alt fra hverandre. Forvirringen og uordenen i Judea var uopprettelig, og Roma kom inn. Fariseerne, som opprinnelig hadde invitert romerne til å intervenere, og som var de ledende i Judea under romerne, forholdt seg passive.

Andre folkeslag i Palestina og især galileerne, ville ikke underkaste seg Roma, og etter mange opprør og felttog rykket romerne inn og jevnet Jerusalem med jorden. Judea ble erklært erobret territorium og navnet forsvant fra landkartet. I lange perioder i de følgende nitten hundre år bodde det slett ingen jøder i Jerusalem (samaritanene, som en ganske liten rest hadde overlevd all forfølgelse, er det eneste som har levd i Palestina helt fra gammeltestamentlig tid).

Dr. Kastein kaller de sytti årene, som endte med romernes ødeleggelse av Jerusalem, «den heroiske tidsalder», antakelig på grunn av fariseernes seier over alle andre i kampen om jødedommens sjel. Han kan neppe ha hatt til hensikt å bruke betegnelsen om kampen mot romerne, da denne for størstedelens vedkommende ble ført av galileerne, som han ikke er noen beundrer av.


–> Kapittel 12 –   Lyset og skyggen
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok