Kontroversen – Kapittel 12

Kapittel 12 – Lyset og skyggen

Før Jerusalem falt i året 70 e.Kr., passerte to selskap med reisende gjennom byens porter. Disiplene brakte menneskeheten et nytt budskap, før kristendommen var blitt til. Fariseerne, som forutså den skjebnen de hadde brakt over Jerusalem, flyttet til et nytt hovedkvarter, hvorfra den herskende sekt kunne utøve sitt herredømme over «jødene» (som det tidligere hadde skjedd fra Babylon).

Disse to små grupper med reisende var foregangsmennene for grupperinger av lys og mørke, som en mann og hans skygge alltid har gått gjennom århundrene og alltid vestpå.

«Vestens» krise i dag springer ut av disse to gruppenes avreise fra det dødsdømte Jerusalem for nitten århundrer siden, for de to gruppene bar ideer inn i Vesten, ideer som aldri kunne forenes. Den ene måtte seire over den andre før eller senere, og vår generasjon er vitne til den store kampen for den destruktive idés seier.

I århundrene imellom har Vestens historie i hovedtrekk alltid vært kampen mellom de to ideene. Når Loven, slik den ble framført av levittene og fariseerne, økte i dominans, gjorde den Vestens mennesker til slaver, drepte kjettere for inkvisisjonen, slo frafalne i hjel og dyrket primitive forestillinger om å være en herrerase. Så det tjuende århundre ble en periode med tilbakegang for Vesten. Når Vesten derimot gjorde mennesker og nasjoner frie, etablerte rettferdighet mellom dem og rett til en rettferdig og åpen rettergang og også avviste ideen om et herrefolk, og anerkjente den universelle Gud, fulgte det læren fra ham som var kommet for å «oppfylle Loven».

Da romerne erobret Jerusalem, preget de mynter med innskriften: «Judaea devicta, Judaea capta». De gledet seg for tidlig. Visstnok var Jerusalem lagt i ruiner og Judea tømt for jøder, men den herskende sekt var fri og seierrik. Dens motstandere omkring tempelet var blitt feid vekk av erobreren, og den hadde allerede etablert seg i et nytt «senter», der den hadde trukket seg tilbake før byen falt.

Fariseerne var eneherskere i denne nye høyborgen, som levittene hadde vært det i Babylon, men i deres omgivelser fikk de øye på en ny fiende. Den sekten som trodde at Messias var kommet, og som kalte seg kristne, anerkjente ikke fiendskapet. Tvert imot var deres overordnede læresetning «elsk deres fiender». Men da den overordnede læresetning i den fariseiske lov var «hat deres fiender», ble dette i seg selv en bevisst uforskammethet og utfordring av de «eldste» i deres høyborg.

De så straks at denne nye religion måtte ødelegges hvis Loven skulle holdes i hevd, og de lot seg ikke avskrekke av de forskjellige stemmer som hørtes innenfor deres egne rekker (ved denne, som ved alle tidligere og senere anledninger). For eksempel Gamaliels ord da yppersteprestene og rådet var ved å få Peter og Johannes pisket for å ha prekt i tempelet: «Tenk godt over hva dere er ved å gjøre. Hvis dette er menneskers verk, vil det snart bli til intet. Men hvis det er Guds verk, kan dere ikke ødelegge det.» Flertallet av fariseerne følte seg sterke nok med deres menneskeskapte lov til å «ødelegge det» og om nødvendig å arbeide i århundrer med denne oppgaven.

Så da fariseerne overlot de overlevende judeere til deres skjebne og etablerte deres nye hovedkvarter i Yavne (som stadig ligger i Palestina), tok de sine mørke hemmeligheter om makt over mennesker med inn i en verden som var forskjellig fra alle verdener før den.

Tidligere hadde deres stammetro vært én av mange stamme-trosretninger. Blod og hevn hadde vært regelen blant mennesker og klaner. De omgivende «hedninger» hadde kanskje vært opprørte over den særlige villskap og hevngjerrighet i den jødiske (judeiske) tro, men hadde ikke hatt noe annet og særlig mer opplyst å by på. Men fra dette tidspunkt ble den herskende sekt konfrontert med en tro, som var det stikk motsatte av deres egen «Lov», som hvitt er det motsatte av svart. I tillegg var denne nye ideen i verden gjennom den måten og den tid den var oppstått, for alltid en bebreidelse mot sekten selv.

I deres høyborg forberedte fariseerne seg på å overvinne denne nye kraft som var oppstått i verden. Deres oppgave var større enn levittenes i Babylon. Tempelet var ødelagt og Jerusalem avfolket. Juda-stammen var for lengst brutt opp. Nå var den judeiske rase ved å gå i oppløsning. Tilbake var «en jødisk nasjon» sammensatt av mennesker av blandet blod, og spredt ut over hele den kjente verden, som måtte holdes sammen ved hjelp av ideen om stammen og «tilbakevending» av et «utvalgt» folk til et «forjettet» land. Denne spredte nasjon måtte også fastholdes i overbevisningen om sin destruktive misjon blant de nasjoner der den befant seg.

Det var ikke lenger mulig å endre «Loven» i den form som allerede var ved å bli kjent av omverdenen, ikke heller kunne nye historiske kapitler tilføyes. Dessuten hadde Jesus rettet sine bebreidelser spesielt imot de skriftlærdes forfalskning, disse «menneskeskapte lovene». Han var blitt slått i hjel, men var ikke blitt motsagt og hadde heller ikke fått nådestøtet (noe veksten i den kristne sekt viste). Så hans anklager mot Loven sto ved makt, og var så avgjørende at selv ikke fariseerne kunne forvente å overbevise noen ved simpelthen å kalle ham en lovbryter.

Ikke desto mindre måtte Loven hele tiden tolkes på nytt og tilpasses skiftende tiders hendelser, slik at det «utvalgte folk» hele tiden kunne bli overbevist om at alt som skjedde, uansett hvor merkelig det så ut ved første øyekast, faktisk var en jehoviansk oppfyllelse. Fariseerne i Yavne påberopte seg enda en gang å besitte de muntlige, guddommelige hemmeligheter, og begynte under dette påskuddet på nytt å fortolke «lover og regler», slik at det kunne påvises at de passet på kristendommen. Det var opprinnelsen til Talmud, som faktisk er den anti-kristne forlengelse av Toraen.

Talmud ble i hundreårenes løp «beskyttelsen rundt loven». Den ytre stamme-palisade rundt om den indre stamme-palisade. Dens betydning ligger i den tidsperioden da den ble påbegynt: nemlig da Judea var borte, da «folket» var spredt blant folkeslagene, og alt mens en ny religion var ved å ta form, og som lærte at Gud var alle menneskers far, ikke kun beskytter av en utvalgt stamme.

I et tilbakeblikk fra nåtiden synes den oppgaven fariseerne påtok seg håpløs, for ønsket om å bli en del av menneskeheten må helt sikkert ha appellert sterkt til et folk som var spredt blant folkeslagene.

Som tiden skulle vise, hadde fariseerne hellet med seg til deres store oppgave. Talmud bygde effektivt opp et skille mellom jødene og de integrerende kreftene som ble frigjort av kristendommen.

To eksempler fra nåtiden illustrerer virkningen av Talmud mange århundrer etter at den var blitt samlet. Brødrene Thoreau gir i deres bøker den flittige student noen sjeldne glimt av livet bak den talmudiske mur: i en bok forteller de om den lille jødiske gutten i Polen, som hadde lært å spytte ganske mekanisk hver gang han gikk forbi en framstilling av den korsfestede Jesus, og si: «Forbannet være du, som skapte en annen religion.» I 1953 i New York beskrev en ung misjonær for brødremenighetens kirke i Jerusalem, hvordan sionistene hadde satt seg i besittelse av det herrnhutiske spedalskhets-hospital, «Jesus-misjonen». Det første de gjorde, var å overmale navnet «Jesus», som i mer enn hundre år hadde vært skrevet inn over døren.

Slike hendelser (og forbudet mot å nevne navnet Jesus) stammer direkte fra den talmudiske læren, som i virkeligheten var enda en «ny lov» med et spesifisert antikristent sikte. Derfor kan den neste perioden i Sions historie best beskrives som den talmudiske, siden de tidligere perioder var fariseernes og levittenes.

Mens de talmudiske fariseerne arbeidet på den nye loven i deres akademi i Yavne, spredt nyhetene om Jesu liv og lære seg over romersk territorium.

En fariseer hjalp godt til med å spre dem. Saul av Tarsos dro ut fra Jerusalem (før dets fall) for å utrydde kjettere i Damaskus, og før han nådde fram, var han blitt tilhenger av Kristus. Han predikerte for jøder så vel som for ikke-jøder, inntil han ble forhindret i det, og han sa til jødene: «Det var nødvendig at Guds ord skulle tale til dere først, men da dere avviser det og anser dere selv for verdige til evig liv, vender vi oss til ikke-jøder.»

Dr. Kastein sier om Saul, som fikk navnet Paulus, at «han gjorde alle dem som han fikk til å tro på sin profeti, til frafalne i videste forstand, hva enten de var jøder eller ikke-jøder».

Men det som Paulus (og andre) lærte, var faktisk uunngåelig på den tiden, fordi mennesker overalt famlet seg fram imot en universell Gud og vendte seg til Jesu lære som planter som strekker seg mot lyset. Kanskje var denne impuls i mennesker også grunnen til at Jesus måtte komme blant jødene. Den jødiske lære var stammetro i dens mest fanatiske form selv på den tiden, og siden enhver handling (aksjon) forårsaker en reaksjon, måtte den motsatte idé nødvendigvis dukke opp der hvor presset var størst.

Dette var en skjebnetime for det store området som den gang var lite kjent og sparsomt befolket – kalt Vesten. Hvis ikke disiplene hadde vendt seg mot vest, ville betegnelsen «Vesten» og alt hva det innebar, kanskje aldri ha oppstått.

Det som kalles «vestlig sivilisasjon» kan man ikke forestille seg uten kristendommen. I de nitten hundre år som fulgte etter Jesu død, gjorde Vesten så store framskritt at det etterlot resten av menneskeheten bak seg. I materiell henseende var framskrittene så store at man på den tiden, da denne bok ble skrevet, sto i ferd med å erobre rommet; man var nær å åpne verdensrommet for menneskeheten. Men det var så langt den minste av prestasjonene.

Den største forbedring var i åndslivet og på menneskers måte å behandle hverandre på. Vesten etablerte menneskers rett til en offentlig siktelse og offentlig (åpen) rettssak eller løslatelse (en rett som igjen kom i fare i den tjuende århundre), og det var det største framskritt i hele menneskehetens historie. Dens framtid avhenger av denne prestasjonens overlevelse eller undergang.

Den skyggen som fulgte disiplene ut av Jerusalems porter før romerne kom inn, fulgte også kristendommen inn i Vesten, og den talmudiske sekt forfulgte den gjennom alle disse århundrer. I det tjuende århundre ble Vesten skueplass for kampen mellom de nasjoner som var opptatt gjennom kristendommen, og den sekten som var helliget den destruktive idé.

Det er ikke kun Vesten som er involvert i dette spørsmålet. Omkring fem hundre år etter Jesu liv skapte menneskets instinktive impuls til å søke én Gud enda en utfordring til talmudisk rasisme, og denne gang kom det fra de semittiske masser. Også blant araberne oppsto ideen om én Gud for alle mennesker.

Muhammed (avvist av dr. Kastein som «en halvlært beduin») fikk, liksom Paulus på veien til Damaskus, en guddommelig visjon. Hans lære likner på mange måter Jesu lære. Han anså Jesus for å ha vært en profet fra Gud, slik som Abraham og Moses (altså ikke Messias). Han anså seg selv for å være en etterfølger av Moses og Jesus og en profet fra Gud, som han kalte Allah. Det var kun én Gud, Allah, menneskehetens skaper, og Allah var ikke arabernes stammegud, men hele menneskehetens Gud.

Slik som kristendommen, lærte denne religionen ikke hat imot andre religioner. Muhammed viste kun ærefrykt for Jesus og hans mor (som begge er gjenstand for profan forakt i talmudisk litteratur).

Men Muhammed anså jødene for å være en ødeleggende kraft, kun helliget seg selv. Koranen sier om dem: «Ofte, når de tender et bål til krig, skal Gud slukke det. Og deres mål vil være å skape uorden på jorden; men Gud elsker ikke skaperne av uorden.» Gjennom alle århundrer har de klokeste menn slik omtalt denne stammetro og sekt, rett fram til vår tid, det tjuende århundre, da åpen diskusjon om dette spørsmål ble så godt som totalt undertrykket.

Slik oppsto Islam og spredte seg over de mellomøstlige deler av den kjente verden, som kristendommen spredte seg over den vestlige verden og buddhismen tidligere over den østlige. Store strømmer begynte å bevege seg, som for å flyte sammen en gang i framtiden; for disse universelle religioner er ikke på noen hovedpunkter som olje og vann, og med hensyn til avvisning av tanken om herrerasen og den destruktive idé, er de i overensstemmelse.

Kristendommen og Islam bredte seg og kom til å omfatte menneskehetens store masser. Den impuls som berørte mennesker ble tydelig. Langt bak disse universelle religioner lå judaismen i sin stamme-innesluttethet, som ble nidkjært voktet av sektens indre krets.

I det tjuende århundre har denne maktfulle sekt vært i stand til å bringe de kristne og de islamske masser på randen av en ødeleggende kamp mot hverandre. Hvis den nålevende generasjon kommer til å oppleve dette sammenstøtet, vil man se den ene universelle religion strides med den andre om å etablere troen på «herrerasen».

Det var fram imot dette merkelige høydepunktet som skulle innfinne seg nittenhundre år senere, at to grupper mennesker dro ut fra Jerusalem for lenge siden.


–> Kapittel 13 –   Vernet om  loven
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok