Kontroversen – Kapittel 13

Kapittel 13 – Vernet om loven

Sions historie fra begynnelsen faller i fem atskilte faser: levittenes, fariseernes, talmudistenes, mellomspillet «emansipasjonen» og sionismens. Denne fortelling har nå nådd sin tredje fase.

Den levittiske fasen var det isolerte Juda Rike, «fangenskapet» i Babylon og «tilbakevendingen», «Moseloven» ble skapt og gjennomtvunget. Den fariseiske fase som fulgte, og som falt noenlunde sammen med det romerske overherredømme i provinsen Judea, endte med den andre ødeleggelsen av Jerusalem, spredningen av de siste judeere, fariseernes overherredømme og «regjeringens» tilbaketrekning til dens nye «senter» i Yavne.

Den tredje talmudiske fasen var den lengste, for den varte sytten hundre år fra 70 e.Kr., til omkring 1800 e.Kr. I dette tidsrommet kom jødene til Vesten, og fra en rekke sentre arbeidet «regjeringen» utrettelig for å holde den spredte nasjon under kontroll, underkastet Loven og atskilt fra andre folkeslag.

Da tiden for den vestlige sivilisasjons og kristendommens oppstandelse var sammenfallende, var det uunngåelig at kristendommen spesifikt (og ikke bare «hedninger» i alminnelighet eller «fremmede» eller «andre guder») ble hovedmålet for lovens ødeleggelses-bud.

For den herskende sekt og dennes tilhengere var denne perioden, som synes så lang og så viktig i vesterlendingenes øyne, likeså uvesentlig som den babylonske periode. Den kjensgjerning at den ene varte i syttenhundre år, og den andre i femti, gjorde ingen egentlig forskjell: begge var bare perioder «i eksil» for det utvalgte folk. Og under Loven var den lange vestlige periode fullstendig som den korte, babylonske, forutbestemt til å ende i katastrofe for de «som hadde tatt dem (det utvalgte folk) til fange», deretter en jødisk triumf og en ny «tilbakevending». Slik ville en ny Daniel legge det fram.

De sytten århundrene representerte et nytt «fangenskap» under Loven, som bestemte at hvor som helst det utvalgte folk oppholdt seg utenfor Jerusalem, var de i fangenskap og dette fangenskap var i seg selv «forfølgelse».

For en sionist som tar dette bokstavelig, som dr. Kastein, var de sytten århundrenes kristendom således en del av historien, som var tømt for alt annet enn «jødeforfølgelser». Resten var bare støy og larm som ikke betydde noe. Det var et tidsrom der Jehova brukte hedningene til å plage jødene, mens han forberedte triumfen for sitt utvalgte folk; og for det de gjorde, måtte hedningene komme til å betale (klager han). Det eneste positive resultat av de sytten kristne århundrer er at jødene kom igjennom dem, stadig atskilt fra menneskeheten, takket være deres talmudiske regenter.

Og dette var i sannhet en forbløffende bedrift. Blant alle historiens negative resultater overgår ingenting Sions «eldste»s resultater. Med Talmud bygde de den «muren rundt loven», som i sytten århundrer trassig motsto naturens egen sentrifugalkraft som truet med å slynge jødene ut i menneskeheten.

Mens de forsterket sine barrikader, slet og drepte europeerne, som hadde tatt til seg kristendommen, med å anvende dennes moralske lover på deres daglige liv, ved å avskaffe livegenskap og slaveri, forminske privilegier og ulikheter og tilgodese menneskeverdet i alminnelighet. Denne prosess kaltes «emansipasjon», og omkring år 1800 var den ved å få bukt med eneherskere og privilegerte kaster.

Under ledelse av deres talmudiske herskere deltok jødene aktivt i kampen for emansipasjon. Det i seg selv var rimelig nok. Det store flertall av kristne var fra begynnelsen av den oppfatning at den frihet som måtte vinnes, til slutt skulle omfatte alle mennesker uten hensyn til rase, klasse eller tro. Det var selve kampens mening, og alt annet eller mindre enn det, ville ha gjort kampen meningsløs.

Imidlertid var det i jødenes tilfelle et innlysende paradoks, som igjen og igjen forbløffet og opprørte de folkeslag som de bodde blant. Den jødiske lov uttrykte teorien om herrerasen på den mest arrogante og hevngjerrige måte noe menneske kunne forestille seg. Hvordan kunne jødene angripe det faktum, at andre folkeslag utgjorde nasjoner? Hvorfor forlangte jødene at barrierer ble brutt ned mellom andre, når de samtidig bygde enda sterkere barrierer mellom seg selv og andre mennesker? Hvordan kunne et folk som hevdet at Gud hadde skapt hele verden, slik at dette folk kunne herske over den, og hvor han forbød det å blande seg med de øvrige, mindreverdige raser, beklage seg over diskriminering?

Nå, når ytterligere ett hundre og femti år er gått, har begivenhetene gitt svaret på slike spørsmål.

Det var sant at de høylytte jødiske krav om emansipasjon ikke i virkeligheten dreide seg om den store sak: menneskers frihet. Den jødiske lov avviste denne idé og dette prinsipp. De jødiske, talmudiske ledere så at den hurtigste veien til å fjerne barrierer mellom seg selv og makten over nasjonene, var å ødelegge disse nasjoners lovlige regjeringer; og den hurtigste måte å gjøre det på, var å rope «emansipasjon».

Slik kunne den dør som åpnet seg gjennom emansipasjonen, brukes til å føre den revolusjonære kraft inn i nasjonenes liv. Med ødeleggelsen av alle lovlige regjeringer kunne de revolusjonære tilrane seg makten, og disse revolusjonære ville være talmud-utdannede og talmud-kontrollerte. De ville alltid handle i overensstemmelse med Moseloven, og på denne måten kunne Babylons endelikt gjentas i Vesten.

Begivenhetene i det tjuende århundre beviser nå at det var den planen de talmudiske «eldste» arbeidet på i Sions histories tredje fase fra år 70 e.Kr. til omkring år 1800. Det var derfor den størst mulige forskjell på den forståelse de kristne, europeiske folkeslag, blant hvem jødene levde, hadde av «emansipasjon» og forståelsen hos jødenes talmudiske ledere. For de store massers vedkommende representerte emansipasjonen ett formål: ende på trelldom. For den mektige, hemmelige sekt representerte den et middel til det motsatte formål: Å pålegge dem en ny og enda hardere trelldom.

Det var én stor fare ved dette foretaket. Det var at ødeleggelsen av barrierer mellom mennesker i alminnelighet også ville ødelegge barrierene mellom jøder og andre mennesker. Dette ville ha ødelagt selve planen, for den kraften som skulle brukes til å «bryte ned og ødelegge» nasjonene, når emansipasjonen først var oppnådd, ville bli svekket.

Det var nær å skje i den fjerde fase av Sions historie. Emansipasjonens århundre (fra ca. 1800 til ca. 1900) medførte risiko for «assimilasjon». I «frihetens» århundre levde det et stort antall jøder i Vest-Europa, og i det nye oversjøiske «Vesten» ytret de ønske om å kaste den jødiske lovs lenker av seg og leve med i andre folkeslags liv. Derfor anser vår sionistiske historiker, dr. Kastein, det nittende århundre for å være den mørkeste periode i hele det jødiske folks historie med den dødelig truende fare for å bli involvert i menneskeheten, hvilket lykkeligvis ble unngått. Han kan ikke uten redsel tenke på ødeleggelsen av den jødiske barriere av rase og tro gjennom assimilasjon. Derfor kaller han det nittende århundres bevegelse mot emansipasjon «et tilbakeskritt» og takker Gud for at «den sionistiske ideologi» reddet jødene fra den skjebne å bli assimilert.

Dette førte til den femte fasen, som begynte omkring år 1900, og som vi nå lever i. Den talmudiske palisade holdt, og ved slutten av fjerde fase var jødene, som nå var fullt «emansipert» i vestlig forstand, stadig atskilte under deres egen lov. De som var på vei til å unnslippe i retning av «assimilasjon», ble trukket tilbake til stammens innhegning gjennom nasjonalismens mystiske makt.

Gjennom den makten den herskende sekt hadde fått over regjeringene ved hjelp av emansipasjon, oppnådde den enda en «tilbakevending» til Det hellige Land og fikk slik gjenetablert «loven av 458 f.Kr.» med den destruktive og imperialistiske misjon. En sjåvinistisk feber, som må ha sitt forløp, ble sprøytet inn i verdensjødedommens blodårer. Den veldige makt sekten hadde fått over Vestens regjeringer, ble brukt til et koordinert formål. Og det ødeleggelsens helvete som det tjuende århundre utartet seg til i Vesten, hadde relasjon til og var dominert av Sions gamle ambisjon, som var gjenopplivet fra fortiden for å bli ukritisk antatte læresetninger for Vestlig politikk.

Den femte fasen er omkring femtifem år gammel når denne boka blir skrevet, og dens resultater formidable. «Moseloven» er blitt påklistret de vestlige folkeslags liv, som faktisk styres av denne loven og ikke av deres egne. To verdenskrigers politiske og militære operasjoner har blitt omdirigert for å fremme sionismens ambisjoner, og Vestens liv og velstand har blitt ødslet bort for å støtte dem.

Førti års blodsutgytelser i Palestina [skrevet i 1956, altså nå nær 100 år efter Balfour-deklarasjonen fra 1917] er tydeligvis kun en forsmak på hva som fremdeles vil komme. En tredje verdenskrig kan begynne ved å spre seg ut fra Palestina, og hvis den begynner et annet sted, så er det til å forutse at den i sitt forløp vil dreie seg om Sions ambisjon, som ikke vil bli tilfredsstilt før en langt større del av Midtøsten er blitt erobret, «andre guder» er blitt styrtet, og «alle folkeslag» er blitt gjort til slaver.

Dr. Kastein ser i denne femte fasen den gylne tidsalder, der «historien kan fortsette» (etter det meningsløse mellomspill, som er kjent som den kristne æra), og Sionismen «som har en verdensmisjon», vil gjenvinne sin forutbestemte arv, som vil kulminere i det verdensherredømme som ble frarøvet den på forbrytersk vis i år 70 (da «historien» ble avbrutt).

Denne beretning har nå nådd den tredje av disse fem fasene, den lange av dem, der de talmudiske skriftlærde i Yavne med uendelig flid begynte å spinne Loven til et meget større nettverk med endeløse forgreininger, som en jøde ikke kunne unnslippe uten fryktelige følger. Derved ble det tilsynelatende umulige oppnådd: en gruppe mennesker, som var spredt ut over jorden gjennom sytten hundre år, ble holdt atskilt fra resten av menneskeheten og utdannet til en ødeleggelsesoppgave i den kristne tidsregnings tjuende århundre.

Det er på sin plass å her fortelle litt om den bemerkelsesverdige periode med forberedelser og organisering, der en mur ble bygget rundt den jødiske lov, slik at «frihet» ikke skulle oppsluke det utvalgte folk eller svekke dets ødeleggende kraft.


–> Kapittel 14 –   Den mobile regjering
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok