Kapittel 27 – «Protokollene»

Mens sionismen på denne måten tok form i de østlige ghettoer i løpet av det siste århundre – og ved begynnelsen av dette (20.) dukket en ny kraft fram i internasjonale affærer (da den britiske regjering tilbød den Uganda) – og forberedte verdensrevolusjonen, i disse samme talmudiske områder, sitt tredje «utbrudd». De to kreftene beveget seg synkronisert framover (for sionismen brukte slik det er vist, trusselen om kommunisme i Europa for å få de europeiske herskere til å lytte til sine territoriale krav utenfor Europa). Det var som om to turbiner begynte å produsere én felles overveldende kraft, som det nye århundre skulle komme til å motta elektriske støt fra.

Ifølge Disraeli og Bakunin var verdensrevolusjonen kommet under jødisk lederskap fra omkring midten av århundret, og dens krav endret seg deretter. Bakunins tilhengere, som strevde etter å nedlegge staten som sådan, fordi de forutså at den revolusjonære stat kunne bli mer despotisk enn noe tidligere despoti, ble kastet ut og glemt. Verdensrevolusjonen antok dermed form etter Marx’ Det Kommunistiske Manifest, som siktet mot Superstaten, grunnlagt på slavearbeid og «konfiskeringen av menneskets frihet» (som de Toqueville skrev i 1848). Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 27 →

Share on Facebook

Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri

I de seks årene fra 1897 til 1903 var Theodor Herzl fra Wiens Neue Freie Presse en verdenskjent person av et helt nytt slag. Han hadde skapt sionismen som en organisert, politisk kraft (og det skulle bli hans død – og mange andres, som fulgte i hans fotspor). Han hadde kastet sionismen inn blant vestlige anliggender som et kinesisk fyrverkeri. Allikevel var han en ubetydelig skygge, et produkt av kafeene, av Sacher Torte (eplekake) og Kaffee mit Schlagsahne (kaffe med krem). Han var autoriteten som blir utnyttet for sine forbindelser av en snedig forretningsmann – for straks å bli dyttet til side når tingene er kommet godt i gang. Han hadde aldri for alvor vært leder, og begynte med forferdelse å bli klar over dette ved kongressen i 1897, da «det reiste seg for våre øyne en russisk jødedom, hvis styrke vi hittil ikke har ant». I 1904 hadde den fulle erkjennelse av dette – hans fangenskap – drept ham.

Han skrev engang at «i Basel i 1897 grunnla jeg den jødiske stat … jeg drev folk til å bry seg om denne stat, og fikk dem til å føle at de var nasjonalforsamlingen». De neste seks år viste i konkrete hendelser hva Leon Pinsker hadde ment i 1882 med å «utøve et uimotståelig press på tidens internasjonale politikk». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 26 →

Share on Facebook

Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon

Dersom tilfeldighetene fra tid til annen kan skape menn som Karl Marx og Theodor Herzl på tidspunkter da deres handlinger kan medføre ødeleggende konsekvenser, helt ute av proporsjoner med disse menns betydning, så har tilfellet i det forrige århundre vært dratt inn i sammensvergelsen mot Vesten. En mer sannsynlig forklaring er at høyere makter allerede styrte disse hendelsene, og at de valgte, eller i hvert fall brukte, Herzl til den rollen som han kom til å spille. Hans korte vei, først som et stjerneskudd over himmelen, så den foraktfulle måten han ble kastet til side da hans oppgave var fullført, og hans ulykkelige slutt, ville alt sammen understøtte denne forklaring.

De som har opplevd Wien og dens atmosfære i vårt århundre [det 20.], vil forstå Herzl og hans innflytelse. Et monarki i forfall og en vaklende adel; en jødeklasse, som hurtig og på én gang stiger til de høyeste nivåer. Alt dette gjorde et sterkt inntrykk på de jødiske masser. Dr. Herzl og ikke Neue Freie Presse (hans avis) fortalte dem nå om verdens gang og instruerte politikere i hva de skulle gjøre. Krypende Obers [tjenere] på de myldrende kafeene hastet av gårde for å servere for «Hr. Doktoren!» Det var alt sammen nytt og spennende. Dette gikk Herzl-ene og Blowitz-ene til hodet, og da Herzl trådte fram som den selvutnevnte budbringer om Sion, følte de vestlige jøder ubehag og ble usikre. Dersom Herzl kunne tale slik til de høye herrer, så hadde kanskje han rett og Napoleons Sanhedrin feil. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 25 →

Share on Facebook

Kapittel 24 – Sionismens komme

I siste halvdel av forrige århundre, da kommunismen og sionismen begynte deres samtidige angrep på Vesten, besto Europa av sterke og selvsikre stater, som utmerket kunne motstå virkningene av indre stridigheter og kriger utad. Det revolusjonære utbrudd i 1848 hadde blitt overvunnet uten store anstrengelser. Østerrike-Ungarn var ikke blitt svekket særlig mye av dets nederlag i Preussen i 1866 og 1871; statene gjenopptok deres nasjonale eksistens, som overvunne land hadde gjort det i århundrer, side om side med gårsdagens seierherre, og snart var alt rolig igjen. Balkans folkeslag, som var kommet ut av fem århundrer under tyrkisk overherredømme, beveget seg også i retning av velstand i et mildere klima av nasjonal frihet. Øst for Europa syntes Russland under kristent flagg å slutte seg til denne prosess av nasjonal og individuell framgang.

Dette var kun tilsynelatende, for de to ormene var allerede i eplet og situasjonen i dag viser resultatet. De atten kristne århundrer, som på tross av opp- og nedturer i det store og hele oppviser flere forbedringer av menneskelivet enn noen tidligere kjent epoke, kom til enten en avslutning eller en mellomperiode. Hvilken av disse vet vi stadig ikke, skjønt troende aldri har tvilt på at den gode utvikling ville bli gjenopptatt på et eller annet tidspunkt. [Denne bok ble ferdiggjort i 1956, midt i sovjettiden.] Det var imidlertid en framtredende mann i denne perioden, som man kunne forvente ville ha hatt tillit til utfallet. Han forutså hva vårt århundre ville bringe, og han mente at det ville bli avslutningen, og ikke kun en forbigående mørk tidsalder. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 24 →

Share on Facebook

Kapittel 23 – «Profeten»

Det nittende århundre beveget seg ubønnhørlig imot avvisning av Sanhedrinets innrømmelser til Napoleon, og imot enda en gang å isolere jødene, og imot en gjenetablering av den teokratiske stat i staten, den faren som Tiberius hadde utmalt før den kristne æra begynte. Kampen sto ikke mellom «jødene» og «ikke-jødene». Liksom den dagen for så lenge siden da perserkongens soldater hadde satt Esra og Nehemias i stand til å påtvinge judeerne «den nye lov», sto den atter mellom på den ene siden noen jøder og ikke-jøder, og på den andre siden noen jøder og andre ikke-jøder. Det merkelige har alltid vært at ikke-jødiske herskere ved slike vendepunkt allierte seg med jødedommens herskende sekt imot de jødiske masser, og slik imot deres eget folk, blant hvilke de fostret opp den ødeleggende kraft. Dette paradoks gjentok seg i det nittende århundre, og ble årsaken til den kulminasjon i våre dager som alle nasjoner er sterkt involverte i.

Vestens politikere, som en sveitsergarde, meldte seg inn i sionismens tjeneste, og medvirket til at de emansiperte jøder ble «nullstilt» ved å bli oppslukt i mengden av ikke-jøder. La oss stanse opp og se på «de liberale» i det nittende århundre, som ved å tilslutte seg sionismen satte den i stand til å bryte ned nasjonene. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 23 →

Share on Facebook

Kapittel 22 – Direktørene

Da det ble mulig å få øye på den jødiske ledelsen av verdensrevolusjonen ved midten av siste århundre, var den anført av ashkenazi-jødene, de slaviske jøder. Langt de fleste sefardiske (vestlige eller iberiske) jøder var sterkt imot dette. Den var rettet imot dem like mye som imot kristendommen, for emansipasjonen i Europa hadde ført til en betraktelig grad av assimilasjon i deres tilfeller. De var ved å slippe ut av klørne på judaismens (jødedommens) «eldste», som var ved å miste deres makt på grunn av jødisk integrasjon i menneskeheten. Atskillelse var viktig for den talmudiske jødedom, og integrasjon dødbringende for den.

Da kastet de «østjødene» seg inn i kappestriden. Østjødenes tilsynekomst faller sammen med begynnelsen av verdensrevolusjonen. Før den tid kjente Vesten kun til «jøder», og det var sefardiske jøder. Kastein sier, idet han henviser til den tidsperiode hvor Disraeli begynte å snakke om et jødisk lederskap av revolusjonen: «Fra da av er det mulig å tale om østlige og vestlige jøder.» Faktisk hadde de to forskjellige raser eksistert i omkring tusen år. Kastein sier her at de østlige jøder på dette tidspunkt trådte fram som en distinkt gruppe, som var mobilisert av den rabbinske regjering imot de emansiperte sefardiske jøder i Vesten og imot selve Vesten. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 22 →

Share on Facebook

Kapittel 21 – Disraelis advarsler

Benjamin Disraeli, senere lord Beaconsfield, advarte om og om igjen kristendommen mot verdensrevolusjonen. Liksom de Luchet, Alexander Hamilton og Edmund Burke femti år tidligere, så han «planen» bak den. I motsetning til lord Acton, som femti år senere kun talte om anonyme «ledere», identifiserte Disraeli disse organisasjonene som jøder. Det århundre som har gått etter at han kom med sine tydelige advarsler, har rettferdiggjort ham; hvordan dens opprinnelse enn så ut, var den organiserte verdensrevolusjon helt under jødisk ledelse ved midten av det nittende århundre, og fortsatte med å være det – i det minste inntil i 1920-årene (etter nærværende forfatters mening fortsatte den med å være det, og er det stadig). Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 21 →

Share on Facebook