Kontroversen – Kapittel 26

Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri

I de seks årene fra 1897 til 1903 var Theodor Herzl fra Wiens Neue Freie Presse en verdenskjent person av et helt nytt slag. Han hadde skapt sionismen som en organisert, politisk kraft (og det skulle bli hans død – og mange andres, som fulgte i hans fotspor). Han hadde kastet sionismen inn blant vestlige anliggender som et kinesisk fyrverkeri. Allikevel var han en ubetydelig skygge, et produkt av kafeene, av Sacher Torte (eplekake) og Kaffee mit Schlagsahne (kaffe med krem). Han var autoriteten som blir utnyttet for sine forbindelser av en snedig forretningsmann – for straks å bli dyttet til side når tingene er kommet godt i gang. Han hadde aldri for alvor vært leder, og begynte med forferdelse å bli klar over dette ved kongressen i 1897, da «det reiste seg for våre øyne en russisk jødedom, hvis styrke vi hittil ikke har ant». I 1904 hadde den fulle erkjennelse av dette – hans fangenskap – drept ham.

Han skrev engang at «i Basel i 1897 grunnla jeg den jødiske stat … jeg drev folk til å bry seg om denne stat, og fikk dem til å føle at de var nasjonalforsamlingen». De neste seks år viste i konkrete hendelser hva Leon Pinsker hadde ment i 1882 med å «utøve et uimotståelig press på tidens internasjonale politikk».

Herzl, som var født i Budapest, og journalist i Wien, begynte et triumftog gjennom de store hovedsteder. Han ble sendt ut på en strålende flytur, som fra den ene trapes til den neste, gjennom de høyeste luftlag. Keisere, herskere og statsmenn mottok ham som talsmann for alle jøder og kontrasten mellom hva de trodde og hva han måtte ha visst, må ha vært betydelig, for som hans nestkommanderende, Max Nordau, sa etter hans død: «Vårt folk hadde en Herzl, men Herzl hadde aldri et folk.» Det talmudiske rabbinat østpå, som foraktet denne falske Messias, sto mellom ham og en ekte folkelig oppbakking.

Den verden han bevegde seg i syntes stabil og velfundert. Enken i Windsor og den gamle herre i Schönbrunn var elsket av deres folk; den unge mann i Berlin var ved å bli eldre og mildere; tsaren var stadig sitt folks far; menneskers adgang til lov og rett ble håndhevet overalt; gradvis vek industriell livegenskap plassen for bedre forhold. Men overalt kjente og fryktet herskere og politikere faren for at denne prosess, som tegnet godt hvis den fikk sin tid, ville bli stanset og ødelagt av verdensrevolusjonen. For Weishaupts hemmelige selskap var med hjelp fra Disraelis «nettverk av hemmelige selskaper» vokst og blitt til ett kommunistisk parti, som var organisert i alle land.

Herzls metode var å utnytte denne utbredte frykt for sitt spesielle formål, den jødiske stat. Han tilbød fred i hjemlandet hvis målet ble støttet, og revolusjonen, hvis det ikke ble det, og han hevdet å tale på vegne av alle jøder. Det framgår selvfølgelig underforstått av det, at han visste at den revolusjonære ledelse var jødisk, og han bekreftet dermed flere tiår senere hva Disraeli og Bakunin hadde sagt. Hans tro på framgangsmåten er uttrykt i hans berømte ord: «Når vi synker, blir vi et revolusjonært proletariat; når vi reiser oss, er det med overveldende økonomisk makt.»

Så sa han til storhertugen av Baden, at han lovte å dempe revolusjonær propaganda i Europa i forhold til den støtte som hans territoriale ambisjon fikk fra høyeste hold. Så ble han mottatt av en hjelmkledd keiser til hest ved selve Jerusalems porter, og keiseren gikk med på å legge fram Herzls forslag for sultanen; altså et sionistisk privilegert selskap i Palestina under tysk beskyttelse. Da dette ikke ble til noe, truet Herzl også keiseren med revolusjon: «Hvis vårt arbeid mislykkes, vil hundre tusener av våre tilhengere med ett slag tilslutte seg det revolusjonære parti

I Russland ble han mottatt av selveste tsaren, som han fortalte noe liknende. På denne tid ble den tredje sionistiske verdenskongress avholdt, og det ble besluttet at enhver jøde som ble medlem, anerkjente den fortsatt mytiske stats suverenitet. Rabbiner Elmer Berger sier fortvilt at dermed «ble ghettosamling av jødisk eksistens igjen en realitet, og nå i høyere grad enn noensinne før».

Deretter besøkte Herzl en annen hersker, sultanen av Tyrkia. Det kom ikke noe konkret ut av alle disse reisene, men det store kupp var umiddelbart forestående; for det neste han gjorde, var å flytte sine aktiviteter til England. Der hadde han helt klart også adgang til de høyere kretser, for et av verdenshistoriens avgjørende skritt ble nå forberedt. Briter, som stadig lå i vogga, samt deres barn og barnebarn, ble innfanget i konsekvensene av disse ikke nedskrevne samtaler.

Hvem gjorde det mulig for Herzl fra Wien å bli mottatt av ledende autoriteter i alle land, og hva fikk dem til å lytte til krav som til og med var hovmodige og truende? «Kongeportene» ville neppe ha åpnet seg for ham kun fordi han hadde avholdt et møte med 197 menn i Basel, og dette møtet hadde vedtatt en resolusjon. Andre, som hadde større innflytelse enn ham selv, må ha blandet seg inn for å bane veien forbi vakter, dørmenn, fotfolk, sekretærer, kammerherrer og andre, hvis oppgave det var å holde plageånder borte fra deres herrer.

Her kommer denne fortelling inn i det mest hemmelighetsfulle og skarpest bevoktede område av alle. Kilden til verdensrevolusjonen, dens mål og den jødiske overtakelse av dens ledelse framgår nå av den mengden dokumentasjon som har hopet seg opp. Eksistensen av Disraelis «nettverk», som var spredt ut over jordens overflate, er kjent av alle, og hvem de «revolusjonære proletarer» er, er tilsvarende tydelig. Men det er også et annet nettverk av innflytelsesrike personer på høye poster, der «økonomisk makt» kan brukes til å utøve «uimotståelig press på tidens internasjonale politikk» gjennom herskere og politikere. Det var det nettverk av mennesker, som i alle land arbeider mot ett felles mål, som satte Herzl i stand til å trenge igjennom med sine krav på de høyeste steder.

Alle erfarne iakttakere kjenner til eksistensen av denne makt i de høyeste, internasjonale kretser. Den sionistiske propagandist skapte inntrykk av at jødisk motstand mot sionismen kun kom fra «jødiske notabiliteter», «jødiske magnater» og «rike jøder» (disse uttrykk gjentas ustanselig, også i Weizmanns bok). Rent faktisk var splittelsen innenfor jødedommen vertikal, blant rik og fattig, og skjønt flertallet av Vestens jøder på denne tid var heftige motstandere av sionismen, var det blant mindretallet både rike og berømte jøder. Kun disse kan ha satt sionismens spøkelse – i skikkelse av Herzl – i stand til å gjøre sin plutselige, Nizjinskij-aktige entré ved hoff og i regjeringskontorer. Han kunne komme og gå på de stedene som om han var født til å være privilegert. Formidlerne var tydelig nok i ledtog med tidens eneste kompakte og organiserte av sionister: de talmudiske samfunn i Russland.

Kastein sier at den «bestyrtelse» som ble skapt av de 197 menn i Basel, «var den første legemliggjøring av en virkelig jødisk internasjonale». Med andre ord, noe som allerede eksisterte, fikk et synlig uttrykk. En «jødisk internasjonale» eksisterte allerede, og den hadde makt nok til å skaffe Herzl kongelige, prinselige og ministerielle audienser overalt.

Den som gransker emnet kan enkelt sette sammen et bilde av dette internasjonale «nettverk» av likesinnede mennesker i de høyeste kretser på Herzls tid ved omhyggelig å pusle sammen vesentlige glimt og fragmenter (dets eksistens i vår tid framgår med all ønskelig tydelighet, som denne boka vil vise i senere kapitler, av den voksende mengde litteratur). For eksempel sier Weizmann at han sa til Herzl at Sir Francis Montefiore (en ledende jøde i England) var et «fjols», hvorpå Herzl svarte: «Han åpner kongers porter for meg.» Likeledes var en viss Baron de Hirsch den viktigste økonomiske støtten for Herzl. Om samme Baron de Hirsch sier Grev Carl Lonyay (sitat fra keiserdømmets dokumenter i de hemmelige arkiver i Wien) at Kronprins Rudolf av Østerrike fikk 100.000 gylden «fra bankieren Baron Hirsch til gjengjeld for en vennetjeneste han hadde gjort ham i desember, da han inviterte bankieren til å møte Prinsen av Wales» (den framtidige Kong Edward VII).

Som følge av denne introduksjonen ble Baron de Hirsch en nær venn av Prinsen av Wales, og privat bankier og finansiell rådgiver for den framtidige kongen av England. Han var også en svoger til en Bischoffsheim av det jødiske finanshus Bischoffsheim og Goldschmidt i London, som også en svært rik, tyskfødt jøde, Sir Ernest Cassel, var medlem av. Som Brian Connell uttrykker det i et biografisk verk, så «arvet» Sir Ernest Baron de Hirsch’ vennskap med den framtidige kongen. «Hvor Hirsch hadde vært en nær venn, ble Cassel nå Edward VII’s nærmeste personlige venn». Han var faktisk den siste av dem som sto kongen nær som så han i live; for på sin dødsdag insiterte kongen på å overholde en avtale med Sir Edward og sto derfor opp og kledde seg til besøket.

I det som følger etter denne beretning, sier Connell: «Det lille internasjonale broderskap, som han (Sir Ernest Cassel) ble det kanskje ledende medlem av, var alle menn med en likende bakgrunn – og alle folk som han lærte å kjenne på sine mange reiser. Det var Max Warburg, leder av det store private bankhuset i Hamburg; Edouard Noetzlin, ærespresident i Banque de Paris et des Pays Bas (Bank for Paris og Nederlandene) i Paris; Franz Philipson i Brussel; Wertheim og Gompertz i Amsterdam, og framfor alt, Jacob Schiff i firmaet Kuhn, Loeb and Company i New York. Felles rase og interesser bandt disse menn sammen. Deres kommunikasjonsnett skalv ved den minste berøring. De opprettholdt et utrolig nøyaktig nettverk av økonomisk, politisk og finansiell intelligens på høyeste nivå mellom seg. De kunne trekke støtte tilbake her, skaffe flere midler der, flytte enorme pengesummer med lynets hurtighet og i hemmelighet fra ett sted til et annet i deres finansielle imperier og påvirke de politiske beslutninger i en lang rekke land.»

«Felles rase og interesser … nett … nettverk … intelligens på høyeste nivå … flytte enorme pengesummer … påvirke de politiske beslutninger …» Det er hevet over enhver rimelig tvil at dette var «den jødiske internasjonale», som Kastein skrev om, og den mekanismen som virket over alle nasjonale grenser, for å støtte Herzl. Intet mindre kunne forklare det skritt den britiske regjering tok, og om det tidligere hadde hersket tvil om denne kraftens samlede virkning som å være slik den er beskrevet over – forskjellig fra – nasjonene, så har begivenhetene i midten av vårt århundre fjernet den. Med en slik makt bak seg var Herzl i en posisjon der han kunne stille krav og framsette trusler. De maktfulle menn som på den tid utgjorde dette internasjonale direktorat (betegnelsen er ikke overdrevet), trodde kanskje ikke selv på sionismen, og var kanskje til og med privat motstander av den. Det er nærværende forfatters oppfatning at selv ikke de var maktfulle nok til å motsette seg – eller nekte støtte til – en politikk som var utformet av jødedommens «eldste».

Herzl fortsatte med sine reiser mens deres konsekvenser tok form i det skjulte. Han var i all uskyldighet stolt av sin plutselige opphøyethet, og satte pris på det elegante selskap, skjøtefrakkene og de vite hanskene, lysestakene og resepsjonene. De talmudiske «eldste» i Russland, som var vokst opp med kaftan og ørelokker, og som forberedte seg på å styrte ham, foraktet kulturen, men utnyttet dette resultat av «vestlig emansipasjon».

I 1903 var hans liv forbløffende likt Sabbatai Zevi i 1666. Han reiste til Russland, og på sin vei gjennom russiske byer var han gjenstand for messiansk hyllest fra de uopplyste masser. Ved denne anledningen forsøkte han å overtale russerne til å legge press på sultanen i saken om hans eget forslag om et godkjent tilfluktssted i Palestina. Han gjorde et visst inntrykk på den russiske innenriksminister, von Plehve, til hvem han sa at han talte for «alle Russlands jøder».

Dersom han trodde det, ville han snart bli klokere. Han gjorde noe som viste at han enten var dumdristig eller helt uoppmerksom på hva som i virkeligheten foregikk omkring ham (det skjer noen ganger med slike menn). Hans håp var sannsynligvis å komme til å stå sterkere hos von Plehve, som han må ha brukt argumentet «sionisme eller revolusjon» overfor, for han oppmuntret de russiske jøder til å avholde seg fra revolusjonære aktiviteter og diskuterte nøyaktig deres «emansipasjon» med de russiske autoriteter!

Slik underskrev han sin egen politiske dødsdom, og han døde faktisk kort tid etter. For de talmudiske «eldste» var det kjetteri; han hadde gått inn i det forbudte rommet. De hadde arbeidet for å forhindre emansipasjon i Russland, fordi de i det så tapet av deres makt over jødedommen. Hvis hans forhandlinger med den russiske regjering lyktes, ville pasifisering i Russland bli følgen, og det ville bety enden på den propagandistiske legende om «jødeforfølgelser» i Russland.

Da han vendte tilbake for å tale ved den sjette kongress i sin sionistiske verdensorganisasjon, møttes han faktisk av sin skjebne i form av en kompakt masse av russiske jøder, som ikke lengre bare virket «ydmykende» på ham, men truende. I dette hans øyeblikk av fiasko trodde han at han hadde trumfkortet på hånden, og han grep etter det. Som et resultat av samtalene i London, og av det «uimotståelige press» som støttet ham, hadde den britiske regjering tilbudt Herzl ved Neue Freie Presse i Wien et territorium i Afrika, nemlig Uganda!

Hvis det har skjedd merkeligere ting i historien, så har ikke jeg hørt om dem. Trumfkortet viste seg å være en toer. Hele 295 delegerte stemte for å akseptere tilbudet, men 175 avviste det. Det var innlysende at Herzl ikke talte for «alle jøder». De fleste avslag kom fra de russiske jøder. De representerte de sammentrengte jødiske masser som hadde hyllet Herzl som Messias. Men disse 175 utsendinger fra det østlige rabbinat forbannet ham nå, for Uganda ville bety ødeleggelsen av deres plan. De kastet seg på gulvet i den tradisjonelle holdning, som betydde at man sørget over døde eller over ødeleggelsen av tempelet. En av dem, en kvinne, kalte den verdensberømte Herzl for «en forræder», og da han var gått rev hun kartet over Uganda ned fra veggen bak talerstolen.

Hvis det han sa og skrev var fullt oppriktig, så kom Herzl aldri til å forstå hvorfor de jødiske utsendinger fra Russland nektet å dra noe annet sted enn Palestina, og i så fall må han ha vært skikkelig troskyldig. Han hadde bygd opp hele sin bevegelse på kravet om «et tilfluktssted», som var nødvendig for «forfulgte jøder», og det dreide seg om Russlands jøder, da jødene var fullt emansiperte alle andre steder. Hvis det var sant, så ville et hvilket som helst godt sted kunne brukes, og nå hadde han skaffet dem det. Og videre, hvis noen av dem foretrakk å bli i Russland, og hans forhandlinger med den russiske regjering lykkes, så kunne de også oppnå det ønskede Russland!

Sett fra det russisk-talmudiske rabbinats synspunkt stilte saken seg ganske annerledes. De hadde også bygget opp legenden om «forfølgelse i Russland», mens de motarbeidet emansipasjonen der, men det var med det formål å oppfylle den eldgamle lov, som betydde besittelsen av Palestina og alt det andre, som Loven foreskrev. Å akseptere Uganda ville ha betydd dommedag for den talmudiske jødedom.

Dr. Weizmann beskriver dr. Herzls endelige ydmykelse. Etter avstemningen gikk Herzl for å møte jødene fra Russland, som hadde vendt ham ryggen og hadde gått ut – til deres utvalgsværelse. «Han kom inn og så herjet og utmattet ut. Han ble mottatt med dødsens stillhet. Ingen reiste seg for å hilse på ham, ingen klappet da han gikk … Det var nok første gang at Herzl ble mottatt på den måten ved noe sionistisk møte; han, alle sionistenes idol».

Det var også siste gang. Innen ett år var Herzl død i en alder av førtifire. Det kan ikke gis noen konklusjon om hans død. Jødiske skribenter refererer til den i kryptiske vendinger. Jewish Encyclopedia sier at det var et resultat av det han hadde vært gjennom, og andre autoriteter kommer med liknende obskure, om enn betydningsfulle antydninger. De mennesker, som i århundrenes løp har vært gjenstand for bannlysninger eller utstøting fra den herskende sekt, er ofte døde snart etter, og i stor elendighet. Den som søker vil komme til å føle at han i denne saken nærmer seg mystiske ting, som er lukket for all alminnelig etterforskning.

Det merkelige er at Herzls fortrolige høyre hånd og ledende taler så omrisset av de ting som var og som skulle komme, med fullstendig klarhet. Han utviste likeså mye forutseenhet som Leon Pinsker når han beskrev den rekke hendelser, som Pinskers «uimotståelige press på internasjonal politikk» ville føre til. På selve den kongressen hvor Herzl led ydmykelsen, ga Max Nordau (et alias eller pseudonym for hans navn: Südfeld) denne nøyaktige prognose:

«La meg si dere disse ord, som om de var trinnene på en stige som fører oppover og oppover: Herzl, sionistkongressen, det engelske forslag om Uganda, den kommende verdenskrig, fredskonferansen, hvor et fritt og uavhengig jødisk Palestina vil bli skapt med Englands hjelp» (uttalt i 1903). Her talte den innvidde illuminaten, mannen som kjente «internasjonalens» styrke og formål. (Max Nordau hjalp til i prosessen (som han forutsa) ved å skrive slike bestselgere som Degeneration, som utkom i 1890-årene, der han fortalte Vesten at det var håpløst korrupt.) Selv Max Nordau formulerte ikke sin konklusjon til dens logiske avslutning. Det gjorde derimot en annen delegert, dr. Nahum Sokolov, som uttalte: «Jerusalem vil en dag bli hovedstaden for verdensfred.» At ambisjonen er å gjøre den til verdens hovedstad står klart her i 1956, når de vestlige regjeringer daglig frykter at den skal bli innlemmet i den sionistiske stat. Om menneskeheten vil finne at den blir hovedstaden for fred – det vil vise seg.

Etter Herzls død førte Chaim Weizmann, den senere sionistleder, an i angrepet på tilbudet om Uganda, og på den syvende kongress i 1905 ble enhver aksept trukket tilbake på hans initiativ. Fra da av var sionismen et redskap for det talmudiske rabbinat østpå.

Historien vedrørende tilbudet om Uganda, og den foraktfulle avvisning av det, viser den herskende sekts likegyldighet overfor de jødiske massers ønsker og velferd, som den forega å tale på vegne for. Når man tenker nøyere etter, så er «fiendtlighet» nærmere sannheten enn «likegyldighet». Dette framgår når man undersøker reaksjonene på tilbudet fra de tre hovedgrupper av jøder: de vestlige, de russiske og de jødene som allerede var i Palestina (den siste en gruppe som overhodet aldri blir nevnt i disse høyrøstede debatter).

De vestlige jøder var på dette tidspunkt sterke motstandere av sionismen som sådan, hva enten den førte til Uganda, Palestina eller noe annet sted. De ønsket kun å bli hvor de var. De russiske jøders situasjon ble framstilt som om de virkelig hadde bruk for «et tilfluktssted» fra «forfølgelse», og hvis dette var sant, så ville nok Uganda ha appellert til dem. De ville bifallsstormer, ut fra måten de mottok Herzl, kan lede til å tro at de ville ha fulgt ham like mye hvor hen han ønsket, dersom rabbinatet hadde tillatt dem det. Så mangler vi kun de jødene som allerede var i Palestina.

Dette ene samfunnet, som besto av opprinnelige jøder, var sterke tilhengere av å bli forflyttet til Uganda, noe undersøkelser viser, og derfor ble de stemplet som «forrædere» av de judaiserte khazarer fra Russland, som hadde overtatt sionismen! Det følgende er hva sionistorganisasjonen i Tel Aviv uttalte om dem fremdeles i 1945:

«Det var et nedverdigende og forstemmende syn å se alle disse mennesker, som … hadde vært de første til å bygge opp den tids jødiske Palestina, at de offentlig fornektet og nedverdiget sin egen fortid … Begeistringen for Uganda ble satt i forbindelse med et dødelig hat i Palestina … I de første jødiske kolonier kalte unge menn, som var utdannet i Alliance Israelite-skoler, Palestina for … et land med lik og graver, et land med malaria og øyesykdommer, et land som ødelegger sine innbyggere. Og dette ble det ikke bare gitt uttrykk for av noen få enkeltpersoner. Faktisk var det kun noen få enkeltpersoner her og der «som forble lojale». Hele Palestina var i opprør … All motstand mot Uganda kom fra folk utenfor Palestina. I selve Zion var alle imot Zion.»

Hva folkemassene ønsket, hva enten de var jødiske eller ikke, var fra 1903 likegyldig. Om de aksepterte eller ikke, gjorde ingen forskjell, tilbudet var blitt framsatt, og dermed var Vesten og dens framtid blitt dratt inn i et foretakende som var forutsigelig katastrofalt. Som Weizmann sier, at ved denne handling forpliktet en britisk regjering seg til å anerkjenne talmudistene fra Russland som regjering for alle jøder; derved forpliktet den også sitt eget folks kommende generasjoner, og det amerikanske folks forpliktelse skulle følge etter, et årti senere, da veien var banet.

Av denne handling i 1903 utsprang begynnelsen til dette århundres trengsler. Sions historie ble deretter vestlige politikeres, som under «uimotståelig press» adlød en mektig sekt. 1903 var året for sammensvergelsens triumf, og for Vesten skulle det vise seg likeså uhellsvangert som 1914 og 1939, som begge tok form i skyggen av den.


–> Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok