Kapittel 21 – Disraelis advarsler
Benjamin Disraeli, senere lord Beaconsfield, advarte om og om igjen kristendommen mot verdensrevolusjonen. Liksom de Luchet, Alexander Hamilton og Edmund Burke femti år tidligere, så han «planen» bak den. I motsetning til lord Acton, som femti år senere kun talte om anonyme «ledere», identifiserte Disraeli disse organisasjonene som jøder. Det århundre som har gått etter at han kom med sine tydelige advarsler, har rettferdiggjort ham; hvordan dens opprinnelse enn så ut, var den organiserte verdensrevolusjon helt under jødisk ledelse ved midten av det nittende århundre, og fortsatte med å være det – i det minste inntil i 1920-årene (etter nærværende forfatters mening fortsatte den med å være det, og er det stadig).
Hvorfor den talmudiske sekt overtok ledelsen av den revolusjonære organisasjon som Weishaupt hadde etablert, eller om den fra begynnelsen iverksatte det revolusjonære foretak, er et spørsmål som ikke kan besvares i dag.
Hvis ambisjonen om jødisk verdensdominans, som var innpodet i århundrer gjennom Talmud og enda mer av Kabbala[1], noensinne skal bli til virkelighet, må Den hellige Nasjons undertrykking av «hedningene» gjennomføres ved hjelp av en ødeleggende organisasjon, slik som den som var blitt etablert av Weishaupt. Den kjensgjerning at Weishaupt grunnla sin Illuminati nettopp samtidig med at det jødiske «sentrum» i Polen forsvant av syne etter å ha eksistert vedvarende i mer enn to tusen år, kan være mer enn et tilfeldig sammentreff. På den annen side er det like mulig at den dominerende sekt overtok kontrollen av en destruktiv organisasjon, som allerede var etablert av ikke-jøder med et annet formål, for å oppfylle spådommene i Talmud.
Disraelis to viktigste advarsler kom før og etter de utbrudd av revolusjoner som fant sted i mange deler av Europa i 1848. Basert på erfaringene i Frankrike fra et halvt århundre tidligere, representerte disse det andre av de «utbrudd etablert som forholdene tillater», og «de periodiske eksplosjoner», som den verdensrevolusjonære organisasjon skulle skape (og som de Luchet og Alexander Hamilton hadde forutsagt). De slo feil overalt; muligens fordi erindringen om den franske revolusjon var ny nok til at regjeringer og befolkninger håndterte dem besluttsomt. Undertrykkelsen av dem etterlot ingen illusjoner hos Disraeli med tanke på framtida. Han beskrev hva som ville skje, før det skjedde. I etterhånd forutsa han fortsettelsen av sammensvergelsen og de fortsatte voldsomme utbrudd.
Disraeli skrev romaner (med større hell enn de andre to, som senere etterliknet ham, oberst House fra Texas, og Winston Churchill da han var ung), og beskrev i dem seg selv om den høyt hevde, kultiverte, allvitende, lett ironiserende impresario i menneskelige anliggender. I Coningsby er han hovedpersonen, Sidonia, en spansk-muslimsk jøde, penge-magnat, makten bak all makt, og den lidenskapsløse manipulator av samfunnsanliggender, godt hjulpet på vei av «det absolutte fravær av fordommer som en mann uten fedreland eier som en slags kompensasjon».
Sidonia bemerket i 1846 (det år da Coningsby ble gitt ut): «Den veldige revolusjon, som i dette øyeblikk forberedes i Tyskland og … om noe det vites så lite om i England, utvikles helt og aldeles under jødiske auspicier [regi].»
Etter utbruddet i 1848 vendte Disraeli tilbake til emnet og fortalte underhuset i 1852: «Den jødiske innflytelse kan spores i det seneste utbrudd av det destruktive prinsipp i Europa. Det finner sted et opprør mot tradisjoner og aristokrati, mot religion og eiendom … Menneskers naturlige likhet og avskaffelse av eiendomsrett proklameres av de hemmelige selskaper, som har dannet provisoriske regjeringer og menn av jødisk rase står i spissen for hver eneste en av dem» (nøyaktig det samme som skjedde i Russland i 1917, dvs. sytti år etter utbruddene i 1848).
Disraeli tilføyde: «De dyktigste manipulatorer av eiendom allierer seg med kommunister; det særlige og utvalgte folk styrer alt avskum og underklasse i Europa.» Dette, sa han, var fordi de ønsket å ødelegge kristendommen.
Forskning i et emne som dette er vanskelig, og gir liten belønning, men bekjentskapet med Disraeli var en trøst. Leseren har allerede på denne reisen gjennom århundrene møtt noen sanne profeter blant de mange falske, men han ville ikke møte en helt som Benjamin Disraeli, hvis befrielse fra talmudiske bånd ga ham hans «absolutte frihet fra fordommer». Hans navn var viktig, for han var av samme rase som de israelske profeter, som fordømte Juda. Han var stolt av sin avstamning og var gjennom sin frigjørelse i stand til å føle en kjærlighet til England, som de innfødte sjelden kan overgå. Hans ironiske kommentarer om offentlige anliggender og menneskelige hendelser er forfriskende å lese i dag, når politikere skyr sannheten som djevelen skyr vievann.
Han sa åpent at «verden regjeres av helt andre personer enn dem man tror, med mindre man selv er med bak kulissene», og med disse ord bekreftet han offentlig, at den virkelige regjering er av Den skjulte hånd. Alle velinformerte observatører vet at det er tingenes tilstand, men enhver nåtidig amerikansk president eller britisk statsminister ville avvise en slik uttalelse som «heksejakt». «Jeg tror,» da Sidonia, «at det ikke finnes noen feil mer vanlig enn den å tro at revolusjoner har økonomisk nød som årsak.» Slik talte Disraeli. I vår tid har folk som Lloyd George og Woodrow Wilson, Roosevelt og Truman gitt inntrykk av at revolusjonene i Frankrike og Russland og andre steder var «folkets» spontane masse-opprør mot «tyranni».
Disraeli praktiserte den kristne lære; han var ikke bare «en døpt jøde».
Han ville ikke ha satt seg selv eller sitt lands navn i forbindelse med den gammeltestamentlige hevn i Nürnberg, for dette er hva han sa etter mytteriet i India i 1857, da hevntørsten herjet landet: «Jeg erklærer uten å tulle min misnøye med personer av høy autoritet som erklærer at Englands høye standard skal påtrykkes ‘hevn’ og ikke ‘rettferdighet’. Jeg protesterer mot å møte grusomhet med grusomhet. Jeg har uttalelser og sett ting skrevet i den siste tid, som nesten får meg til å tro at det engelske folks religiøse overbevisning har gjennomgått en plutselig forandring, og at vi i stedet for å bøye oss for Jesus, er på vei til å forberede oss på å gjenoppleve tilbedelsen av Molok. Jeg kan ikke tro at vi er forpliktet til å gi etter for slike stemninger.»
Disse ordene rommer en antydning som rammer både jøder og ikke-jøder. Talmudisk judaisme (jødedom) er «tilbedelse av Molok» og Disraeli visste det da han valgte disse ordene. Hele meningskampen mellom det gamle Israel og levittenes Juda raste omkring denne falske guddom og hans krav, og Israel vendte seg bort fra Juda av nettopp denne grunn; det er opprinnelsen til Kontroversen om Sion for tre tusen år siden og nå.
Det avspeiler seg i de to viktigste tekstene i Det Gamle Testamente: Jeremias’ anklage om at Gud aldri har forlangt av Israels barn at de skulle «sende deres sønner og døtre gjennom ilden til Molok … ei heller har det falt meg inn at de skulle utøve denne vederstyggelighet og få Juda til å synde». Og Esekiels svar, at Gud hadde gitt Israel disse «lover, som ikke er gode» og at de skulle ofre deres førstefødte. Kjærlighetens og barmhjertighetens Gud – eller hatets, hevnens og menneskeofringenes gud; dette var helt fra starten stridsspørsmålet, og er det også i dag; og hvis Disraeli hadde levd hundre år senere, ville kristendommen gjennom denne sønn av jødedommen kanskje blitt spart for den talmudiske hevns brennmerke i Nürnberg.
Likeledes kan man ikke forestille seg at Disraeli hadde stilt seg selv, sin stilling og sitt lands styrke til disposisjon for å støtte og spre verdensrevolusjonen, som Englands og Amerikas ledere stilte seg til disposisjon for i Første og Andre Verdenskrig; hele hans offentlige liv brukte han på å advare sitt land imot den ødeleggende sammensvergelsen som deres handlinger var med på å styrke.
I 1955 uttalte en viss lord Samuel (som i liberalismens blomstringstid steg i gradene fra simpelthen herr Herbert Samuel gjennom diverse politiske stillinger til å bli adlet) med stolthet at han var den første jøde som noensinne hadde vært minister i England. Det var sannsynligvis en spydig hentydning til Disraelis omvendelse; ikke desto mindre ville verden i det 20. århundre sikkert ha vært et bedre sted dersom det hadde vært flere av Disraelis format. Det slående ved Disraeli når man studerer ham med ett århundres avstand, er at han har for vane å tale absolutt sannhet; og i tillegg hans presise forutsigelser, hans store instinktive og tilegnede viten, hans dype, men lidenskapsløse kjærlighet til England og hans kristne barmhjertighet. Med hensyn til kjensgjerninger hadde han alltid rett; med hensyn til meninger, var han alltid på englenes side. Hans forakt for «liberale» var stor, om enn forsiktig formulert.
(«Spedbarnsmord praktiseres i like stort omfang i England som ved Ganges’ bredder, en omstendighet som tilsynelatende enda ikke har fanget Samfunnet til Evangeliets Utbredelses oppmerksomhet»). Nærværende skribent mener at han tok feil på ett punkt, nemlig det at han mente at Jesu doktriner var fullkommengjørelsen, ikke fornektelsen av jødedommen. Det motsatte synes å være tilfelle, nemlig at jødedommen er selve kjetteriet («tilbedelsen av Molok»), som Disraeli skydde, og som Jesus kom for å endre på.
Disraeli var et produkt av både sefardiske jøder og av England i den etterfølgende periode; han kunne ikke uten begge disse påvirkninger ha oppnådd den «absolutte frihet fra fordommer». Hans far, Isaac D’Israeli, skrev: «En religion som tillater intoleranse kan man ikke risikere å tolerere, dersom det er mulighet for at den kan oppnå politisk innflytelse», og Encyclopedia Britannica sier at Isaacs begrunnelse for å trekke seg ut av synagogen, var at den talmudiske jødedom med dens strenge lover «avskjærer jødene fra menneskehetens familie». Hans sønns biograf, Hesketh Pearson, sier at de «eldste» idømte Isaac D’Israeli en bot på førti pund da han avviste å ta imot valg til menighetsverge, idet han sa at han aldri kunne delta i deres åpne gudstjenester; for «som det nå foregår, forstyrrer det, snarere enn oppildner til religiøse følelser». Isaac ville ikke ha kunnet utfordre de «eldste» på denne måten dersom han hadde levd i et talmudisk samfunn i Russland eller Polen; han ville blitt fordømt, muligens drept.
Slik ble faren og sønnen (som ble medlem av den engelske kirke i en alder av tolv år) påvirket av Englands frie luft på denne tiden. Benjamin Disraeli skulle oppnå å bli befridd for de siste bånd som var lagt på jøder i England, for deretter offentlig å erklære (like i kjølvannet på emansipasjonen), at jøder var ved å overta kontrollen av verdensrevolusjonen over alt. For en mann som hadde «absolutt frihet fra fordommer», var kampanjen mot begrensninger for jøder – og det å åpent gi opplysninger om resultatet av denne politikk – like ufravikelige forpliktelser, selv om denne utvikling betydde at motstanderne av jødisk emansipasjon fikk rett.
Før vi avslutter fortellingen om Disraelis egne advarsler, må vi følge verdensrevolusjonens forløp i hans tid, altså i det århundre som fulgte etter utbruddet i Frankrike. Da Weishaupt døde i 1830 og etterlot seg en plan og organisasjon som første gang ble avslørt ved oppdagelsen av Illuminatis dokumenter i 1786, var Disraeli 26 år gammel. I de neste femti år var det stor konkurranse om hvem som skulle være Weishaupts etterfølger. I denne perioden kom Disraeli med sine mange advarsler. Da perioden endte, var jødisk kontroll blitt slått fast og hadde fått sitt preg av østjøder, de mongolske khazarer under deres talmudiske rabbinere.
Resultatet kunne ha blitt annerledes, for menn av alle slag kjempet om å etterfølge Weishaupt, og mange av dem var ikke-jøder. I begynnelsen var det ikke noen enkel, forenet revolusjonær organisasjon, men revolusjonære hemmelige selskaper, som enda ikke var smeltet sammen, og i forskjellige land. Det viktigste av dem, og det som tydeligst stammet fra Weishaupts Illuminati, var Alta Vendita i Italia, hvis papirer som ble beslaglagt og offentliggjort av den pavelige regjering, avslørte en målsetting og metode svært lik Illuminatis et halvt århundre tidligere (som fru Nesta Webster har fastslått ut fra Cretineau Jolys verker).
I Frankrike fortsatte frimurerne med å tjene som dekke for revolusjonen, og i Tyskland ble «Dydens Liga» (Tugendbund) ledet av Weishaupts stedfortredere.
Forskjellige mennesker arbeidet på å sammensmelte disse tilsynelatende forskjellige nasjonale bevegelser til én, og på å ta ledelsen etter Adam Weishaupt. Blant dem var en franskmann, Louis Blanc (hvis navn leseren bes notere seg, av grunner som vil framkomme senere. På et tidspunkt syntes han å være tett på å spille Lenins rolle, enda før Lenin var født), en russer, Michel Bakunin, og en jøde født i Tyskland, Karl Marx.
Slaget ble utkjempet mellom de to siste, for Louis Blanc forsvant snart ut av bildet. Michel Bakunin og Karl Marx var som dag og natt. Bakunin, «anarkiets far», var en «disippel av Weishaupt», ifølge den franske revolusjonære sosialist Benoit Malon. Han representerte den tidlige typen idealistiske revolusjonære som trodde at de i revolusjonen hadde funnet et instrument til å ødelegge tyranni. Han så faren ved at staten, opprettet på ruinene av den private eiendomsrett, simpelthen ville gjenskape de private kapitalisters tyranniske egenskaper i gigantutgave. Derfor søkte han etter måter til å forene den felles eiendomsrett til jord og kapital med minst mulig statsmakt og ultimativt selv – den fullstendige nedleggelse av staten. Han var således en direkte motsetning til Karl Marx, hvis tilsvarende forslag angående felles eiendomsrett til jord og kapital simpelthen styrte mot å etablere et supertyranni i stedet for småtyrannier.
Den altoverskyggende lidenskap (og det opprinnelige motiv) i alle Bakunins verker var avsky for despoti. Marx planla å ødelegge en herskende klasse for å erstatte den med et despoti som verden aldri hadde sett maken til. Dette var den fundamentale forskjell mellom de to menn, og det reiser et spørsmål som aldri vil bli besvart: Hva ville virkningen på verden ha vært dersom Bakunins anarki hadde fått ledelsen av verdensrevolusjonen i stedet for Marx’ kommunisme? For anarkisme var imot enhver form for tvungen regjering og imot staten som legemliggjørelsen av den makt som regjeringen anvendte i samfunnet, mens kommunismen var guddommeliggjøringen av makt utøvd av staten.
Alt vedrørende Bakunin er ekte: hans kamper, lidelser og død. Alt vedrørende Marx er forlorent: hans tretti års inspirasjon fra Britisk Museums lesesal, hans bekvemme liv for Friedrich Engels regning, hans tydeligvis beregnede ekteskap med en «von», hans fornemme begravelse med høytidelige taler ved graven; alt er typisk for det småborgerlige spissborgerskap som så høylytt protesterte mot bourgeoisiet.
Det mest fornøyelige av det hele var hans Kommunistiske Manifest, som stilte en diagnose over sykdommen («Proletaren er uten eiendom») og foreskrev selvmord som kuren («Den kommunistiske teori kan oppsummeres i én setning: avskaffelse av privat eiendomsrett»).
Dette var en truende advarsel til proletariatet om at det ikke hadde annet å vinne enn kommunismens lenker, og hvis revolusjonære utbrudd over hele Europa fulgte etter utgivelsen av Manifestet i januar 1848, så kan de undertrykte masser ikke ha vært oppildnet av det på grunn av dets logikk. Få uker etter offentliggjørelsen ble det opprør over alt i Tyskland, i Østerrike, Ungarn, Italia, Frankrike og Danmark. Dette var bevis for at de enkelte «hemmelige selskaper» i de forskjellige land var ved å smelte sammen, at midler var blitt funnet til å samordne og synkronisere deres utbrudd og slik for første gang å demonstrere verdensrevolusjon i aksjon ved samtidige utbrudd i atskillige land.
Sannsynligvis var det kun én organisasjon på den tiden som hadde det internasjonale nettverk til disposisjon, som kunne gjøre denne synkroniseringen og koordineringen mulig, og det var det talmudiske rabbinat i Øst-Europa. Teoretisk sett kunne den katolske kirkes enorme organisasjon ha blitt brukt til det samme formål, men kirken så revolusjonen som sin mest dødelige fiende og ble ikke brukt på denne måten. På dette punkt er historien klar. Det som Disraeli visste og hadde uttalt to år tidligere ble en historisk kjensgjerning: «Den veldige revolusjon, som i dette øyeblikk er under forberedelse i Tyskland … utvikler seg utelukkende under jødiske auspicier.» Karl Marx og hans Kommunistiske Manifest var det ytre, synlige tegn på en viktig, historisk begivenhet: Talmudisk jødedom hadde overtatt verdensrevolusjonen.
Av de tre menn som på den tid syntes å konkurrere om ledelsen av revolusjonen, falt Louis Blanc hurtig fra. Han var medlem av den provisoriske regjering som ble etablert i Paris etter 1848-revolten, og i sin egenskap av minister syntes han å ha mulighet for å omsette sine teorier til praksis. Han mente at individualisme og konkurranse var kreftsvulster i samfunnslegemet og ønsket, som Marx, å etablere den altdominerende stat (om enn av den slags med «velferd», som de britiske sosialister foretrakk et århundre senere). Han forkynte «retten til arbeid», som i Russland i vårt århundre viste seg å være statens rett til å påtvinge arbeid. I hans korte regjeringstid påtok han seg «å garantere arbeiderne et levebrød ved arbeid» og ble autorisert til å sammenkalle arbeidernes representanter for å forberede en plan for «full sysselsetting». Denne forsamling var i sin form en forgjenger til sovjetene, og det er den vesentlige grunnen til å huske Louis Blanc. Etter at revolten var blitt slått ned, flyktet han til England og kom først tilbake tjuetre år seinere, fratatt all innflytelse.
Så var det Marx og Bakunin tilbake. Som utvist fra Preussen og Frankrike etter 1848 slo Karl Marx seg typisk nok ned i London i bekvemmelighet, og levde der inntil sin død trettifire år seinere.
Kun Bakunin stormet videre for å bemanne «barrikadene». Bakunin var russisk aristokrat av fødsel, og hadde oppgitt sin rang i et av tsarens regimenter i 1832 etter undertrykkingen av det polske opprør i 1830. Synet av det terroriserte Polen framkalte en avsky for despoti i den unge offiserens hjerte, og denne holdningen kom til å dominere hans liv. Han møtte Marx før 1848 og etterlot seg en beskrivelse av forskjellen mellom de to: «Marx kalte meg en sentimental idealist, og han hadde rett; jeg kalte ham en forfengelig mann, svikefull og utspekulert, og jeg hadde også rett.»
Bakunin deltok i kampene i Paris 1848, og i mai 1849 var han medlem av den provisoriske regjering som ble etablert av de revolusjonære i Sachsen. Han anførte forsvaret av Dresden inntil de prøyssiske tropper seiret, og han ble tatt til fange under et forsøk på å flykte (sammen med Richard Wagner). Han ble dødsdømt og benådet først av den sachsiske, så av den østerrikske regjering. «Han ble lagt i fotjern og lenket til en mur i et år, så overga han seg til den russiske regjering. Etter seks års fangenskap ble han sendt tannløs, med skjørbuk og for tidlig eldet til «den relative frihet i Sibir», hvorfra han etter tolv års fangenskap unnslapp til Japan, Amerika og endelig til England. Uten å være knekket av disse påvirkningene gjenopptok han straks sin forkynnelse av den anarkistiske revolusjons ånd, og i 1864 grunnla han i Sveits sin Internasjonale (Alliance Internationale Sociale Democratique).
Omtrent samtidig grunnla Karl Marx sin Internasjonale (the International Working Men’s Association) i London, og de følgende år gikk med de avgjørende kampene mellom Bakunin og Marx om revolusjonens sjel. Under Bakunins lange fravær i sachsiske, østerrikske og russiske fengsler og i Sibir, hadde Marx i London etablert sitt grep om den internasjonale revolusjonære organisasjon (i flere land hadde han svigersønner som stedfortredere etter Napoleons modell). Men anerkjennelsen av Bakunin var stor, og han ble kun snytt for lederskapet på grunn av en rekke svindler, som Marx, gjennom sin kontroll av hovedstyret, kunne bruke mot sin rival. I 1872 innkalte hovedstyret til kongress for Internasjonalen i Haag, dit Bakunin og hans venner ikke kunne komme på grunn av regjeringens fiendtlighet. På kongressen ble det framsatt anklager mot Bakunin (ikke ulik dem som tretti år senere ble reist mot enhver kommunistleder som Stalin ønsket å kvitte seg med), og han (Bakunin) ble utelukket fra Internasjonalen gjennom de stemmer i forsamlingen som tilhørte Marx’ håndplukkede menn.
Dette var med på å ødelegge Bakunins helse, og han døde få år seinere. Det sies at han selv gjorde en ende på sitt liv ved å nekte å ta til seg mat. Med ham døde ethvert håp (hvis et slikt håp noen sinne hadde eksistert) om at den organiserte verdensrevolusjon ville bli brukt til å styrte tyranni og frigjøre menneskene. Fra det øyeblikk da den kom «helt og holdent under jødiske auspicier» (Disraeli), var dens formål å gjøre mennesket til slave og etablere et uforgjengelig tyranni. Bakunins idé var å organisere makt mot undertrykkelse, og den verste av alle undertrykkere var i hans øyne staten. Disse er ordene: «Staten er ikke samfunnet, det er kun en historisk form av det, likeså brutal som den er abstrakt. Den ble historisk født i ekteskapet mellom vold, plyndring, utnytting, eller med andre ord: Krig og erobring … Den har fra begynnelsen vært og er stadig en guddommelig sanksjon av brutal makt og triumferende ulikhet. Staten er autoritet; den er makt; den er praktutfoldelse og begjæret etter makt …»
Det var nøyaktig en slik stat Karl Marx ville etablere gjennom sin internasjonale revolusjonære bevegelse, og det skulle være en verdens-stat. I 1869, da Bakunins kamp med Karl Marx var på sitt sterkeste, identifiserte han ledelsen av verdensrevolusjonen som jødisk, akkurat som Disraeli i 1846 og 1852, og i det så han årsaken til det han betraktet som perversjonen i den revolusjonære idé. Hans Polemikk mot Jødene (Polemique contre les Juifs), skrevet i 1869, var i hovedsak rettet mot jødene i Internasjonalen, og fra, ut fra hva vi siden har sett av denne saken, må vi gå ut fra, at hans utelukkelse fra det marxistiske hovedstyret i 1872 var en sikker konsekvens av utgivelsen i 1869.
Da Disraeli døde i 1881 hadde han gjennom tretti-førti år advart sine landsmenn og verden mot «de hemmelige selskap»:
«Det var ikke parlamenter, ikke heller befolkninger, heller ikke naturens gang eller begivenhetenes utvikling som styrtet Ludvig-Filips trone (Louis Philippe) … Tronen ble overrumplet av de hemmelige selskaper, som alltid er parate til å skape kaos i Europa … I samarbeid med en stor folkebevegelse kan de ødelegge samfunnet …» (1852). «I Italia er det en makt som vi sjelden nevner i denne forsamling … jeg tenker på de hemmelige selskaper. Det er nytteløst å benekte det, for det er umulig å skjule at en stor del av Europa er dekket av et nettverk av disse hemmelige selskapene, ganske som jordens overflate nå er ved å bli dekket av jernbaner … De ønsker ikke konstitusjonelle regjeringer; de ønsker ikke bedre institusjoner … de ønsker å endre eiendomsretten til jord, å drive ut nåværende jordeiere og gjøre en ende på kirkelige etablissementer …» (1856).
Disraeli så klart – og var kanskje den første som erkjente liberalismens falske navn og natur: «Det er en manøver som disse menn utfører i deres kamp mot eiendomsrett og Kristus, og de gode mennesker i dette land, de som er så flittige og sparsommelig og så religiøse, anerkjenner og jubler over den som den liberale saks framgang.»
Dersom det var menneskelig mulig å forhindre katastrofale hendelser med velinformerte advarsler, så ville de gjentatte advarsler fra denne enestående autoritet ha forhindret de prøvelser som revolusjonen brakte over millioner av mennesker i det følgende århundre. Men «ved guddommelig innsikt, mistror menneskesinnet etterfølgende farer». Ved å unnlate å ta Disraelis advarsler alvorlig, demonstrerte man hva alle foregående århundrer hadde vist: Mennesker kan ikke holdes borte fra et farlig foretakende eller vekkes fra en risikabel sløvhet gjennom muntlige advarsler. Å erfare og føle kan med tiden få dem til å handle, og det tjuende århundre har gjort dem rike på det området.
I midten av det forrige århundre advarte Disraeli forgjeves. Han kunne ikke enkelt bebreides for å være «heksejeger» og ble derfor hånet med overbærende forakt: «Man mente generelt (sier Hesketh Pearson), at han hadde en skrue løs med tanke på de hemmelige selskaper, hvis eksistens man benektet; men vi kan nå se dem som begynnelsen til en bevegelse som, da man hadde funnet fram til et formular, smeltet sammen med og råtnet til kommunisme.» Denne dom i 1951 er tydelig nok sann og samstemmer med den samtidige dom fra det revolusjonære øyevitne, Benoît Malon: «Kommunismen ble gitt videre i mørket mellom det nittende århundres hemmelige selskaper.»
Så da Disraeli døde, var nettopp dét skjedd som han hadde strevd etter å forhindre: De «hemmelige selskap» var blitt sveiset sammen til én verdensomspennende bevegelse under jødisk kontroll og forberedte seg nå på å sprenge grunnlaget for det tjuende århundre i luften. Han fant den perfekte beskrivelse for denne organisasjonen: «Et nettverk,» som dekket Europa «liksom jordens overflate nå er ved å bli dekket av jernbaner». Velinformerte mennesker begynte mer og mer å bruke dette uttrykk, «nettverket», og å snakke om «Den skjulte hånd» som styrer regjeringer. I årene før revolusjonen i 1848 offentliggjorde rabbiner Drach, som i likhet med Disraeli forutså hva som ville komme, sitt anklageskrift mot Talmud som kilden til denne ødeleggende prosess. De etterfølgende forfølgelser av ham ble beskrevet av en jødisk forfatter ved navn Morel. Han sa blant annet: «Hva kan forholdsregler selv fra de klokeste autoriteter stille opp mot den enorme og permanente sammensvergelse, som, lik et nettverk likeså stort som det er sterkt, og utstrakt over hele kloden, bruker sin makt hvor som helst der det skjer noe som interesserer navnet Israel.»
Begivenhetenes rekkefølge er vesentlig. I 1772 ble Polen delt, og etter mer enn 2500 år «opphørte» sentret for den jødiske regjering «med å eksistere» (ifølge Kastein), eller ble til en hemmelig jødisk regjering (som de russiske autoriteter mente). I 1776 grunnla Adam Weishaupt sitt Illuminati. I 1846 skrev Disraeli at «revolusjonen utvikler seg helt og holdent under jødiske auspicier». I 1869 angrep Michel Bakunin, Weishaupts disippel, jødene i den revolusjonære bevegelse. I 1872 ble Bakunin utstøtt, og den forente kommunistiske bevegelse ble klart synlig under Karl Marx (i 1917 dannet den en nesten utelukkende jødisk regjering).
Således ble resultatet, som det var forutsagt av Disraeli, av å fjerne alle begrensninger for jøder, og av noen få årtier med jødisk emansipasjon. Å fjerne barrierene hadde ikke klart å få jødene til å inngå i nasjonenes vennskapelige samkvem; konsekvensene hadde vært å gi «den mest fryktinngytende sekt» (Bakunins ord) frihet til å arbeide for ødeleggelsen av disse folkeslag ved revolusjon. De svar som Sanhedrinet ga på Napoleons spørsmål ved århundrets begynnelse, hadde vist seg å være verdiløse. Jøder ville ikke framover få lov til å involvere seg med andre mennesker og i de lands nasjonaliteter og lovgivninger hvor de levde; tvert imot satte identifikasjonen med verdensrevolusjonen dem mer utenfor fellesskapet enn de noensinne før hadde vært. Emansipasjonens århundre var blitt til et bedrag, selv før det sluttet.
I løpet av det nittende århundre (igjen ifølge Kastein) oppsto uttrykket «antisemittisme». Da forfølgelsene ikke lenger kunne sies å finne sted, måtte det finnes et nytt ord, som kunne skremme ikke-jøder og skremme jøder, idet det andre formål var viktigere enn det første, og «antisemittisme» ble oppfunnet. «Abrakadabra» ville ha vært likeså godt, for uttrykket «antisemittisme» er åpenbart absurd i forhold til folk som beviselig ikke er semitter, og hvis lov befaler utryddelse av semitter (de arabiske folkeslag i Palestina; ethvert uttrykk for sympati med de semittiske arabere som ble utstøtt fra deres fedreland av de sionistiske inntrengerne i 1948, er med tiden blitt angrepet som «antisemittisme»).
Sannsynligvis har opphavsmennene til dette uttrykket ønsket å holde ord som jøde, jødisk og anti-jødisk ute av den offentlige debatt, og regnet med å kunne skremme massene ved å introdusere et uforståelig mørkemanns-uttrykk. Hva den dominerende sekten mente med «antisemittisme» var i realiteten en kombinasjon av majestetsfornærmelse (fornærmelse mot den øverste makts verdighet) og kjetteri (motstand mot den øverste religiøse doktrine). I midten av inneværende århundre har massene i vid utstrekning underkastet seg denne idé. De mange som i tidligere tider ville ha revet lua av når herremannens fogd nærmet seg eller ha korset seg når presten rettet blikket imot dem, holdt munn og så respektfulle ut når et eller annet jødisk anliggende ble nevnt.
Ordet «antisemittisme» ble dannet på en tid der «menn av jødisk rase», som Disraeli og Bakunin påpekte det, overtok ledelsen av verdensrevolusjonen, og hovedmålet med å finne det opp, var å avskrekke offentlig debatt om denne bemerkelsesverdige utvikling. Dette århundres hendelser har til fulle bevist dette, noe denne boka vil vise. Nylig har en jødisk autoritet, Bernard Lazare, foreslått en definisjon på «antisemittisme» i en bok som hadde dette ord som tittel. Denne definisjonen har ikke noe som helst å gjøre med profeten Shem og hans stamme, med semittisk blod, tale eller avstamning, eller med noe semittisk overhodet. Lazare relaterte utelukkende «antisemittisme» til det å ha en negativ mening om den jødiske rolle i revolusjonen. Han skrev:
«Det er dette som må atskille den upartiske historiker fra antisemittisme. Antisemitten sier: «Det er jøden som forbereder, skaper intriger og er ledere av revolusjoner; den upartiske historiker begrenser seg til å studere den andel som jøden i betraktning av hans ånd og karakter, hans filosofis natur og hans religion måtte ha i revolusjonære prosesser og bevegelser.»
Hva Lazare helt klart mente, var at en mann som sa: «Jøden er den som forbereder, skaper intriger og er ledere av revolusjoner», begikk majestetsfornærmelse og kjetteri.
Det er imidlertid rent faktisk hva Disraeli sa (han kan til og med ha hatt et par dråper semittisk blod i årene, og dermed skilte han seg fra østjødene, som han siktet til): «Den veldige revolusjon … utvikler seg utelukkende under jødiske auspicier» … «jøders innflytelse kan spores i det seneste utbrudd av det destruktive prinsipp» … «menn av jødisk rase er å finne i toppen av hver eneste en av dem.» [De hemmelige selskaper.]
Siden han selv var av jødisk herkomst, følte Disraeli det neppe nødvendig å understreke at mange jøder var likeså mye motstandere, som han selv, av «den veldige revolusjon» og av «det destruktive prinsipp». På hans egen tid ville dette ha vært innlysende, og han behøvde ikke å pansre sine ord imot de propagandister som i dag ville anklage ham for å belaste alle jøder ved sine henvisninger til «jødiske auspicier» og jødenes innflytelse (hvilket etter Lazares definisjon ville gjøre ham til «antisemitt»!).
Fra tiden omkring den franske revolusjon (der jøder som hadde bodd lenge i Frankrike advarte mot de nyankomne østfra, som skapte vanskeligheter i Elsass (Alsace)) motsatte de sefardiske jøder seg kraftig det ugressfrøet som blåste imot dem fra øst. Emansipasjonen hadde løst deres lenker. De hadde nå utsikt til å miste alt hva de hadde oppnådd, dersom «det ødeleggende prinsipp» – «arrangert» av den talmudiske sekt og ashkenazi-jødene i øst og skulle seire over Vesten. Disraelis advarsler henvendte seg til denne, den daværende dominerende sekt innenfor jødedommen, likeså mye som ikke-jøder; kanskje enda mer. De sefardiske jøder må også sies å ha lyttet bedre etter enn de ikke-jødiske masser rundt dem. Deres straff var utstøtelse. Gjennom en av de mest bemerkelsesverdige operasjoner som noen sinne er utført av statistikere på en gruppe mennesker, ble sefardiske jøder i løpet av hundre år erklært praktisk talt utdødde (som de «to forsvunne stammer» mange århundrer tidligere).
[1] Jewish Encyclopedia siger at Kabbala (den muntlige tradisjon i motsetning til den skrevne eller Toraen) fra det 13. århundre er utbredt i omfattende litteratur, ved siden av og i motsetning til Talmud, idet den kun er betrodd noen få utvalgte. Men fru Nesta Webster siterer en annen tekst fra Jewish Encyclopedia som sier: «Kabbala er ikke i virkeligheten i motsetning til Talmud.»
–> Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok