Kontroversen – Kapittel 24

Kapittel 24 – Sionismens komme

I siste halvdel av forrige århundre, da kommunismen og sionismen begynte deres samtidige angrep på Vesten, besto Europa av sterke og selvsikre stater, som utmerket kunne motstå virkningene av indre stridigheter og kriger utad. Det revolusjonære utbrudd i 1848 hadde blitt overvunnet uten store anstrengelser. Østerrike-Ungarn var ikke blitt svekket særlig mye av dets nederlag i Preussen i 1866 og 1871; statene gjenopptok deres nasjonale eksistens, som overvunne land hadde gjort det i århundrer, side om side med gårsdagens seierherre, og snart var alt rolig igjen. Balkans folkeslag, som var kommet ut av fem århundrer under tyrkisk overherredømme, beveget seg også i retning av velstand i et mildere klima av nasjonal frihet. Øst for Europa syntes Russland under kristent flagg å slutte seg til denne prosess av nasjonal og individuell framgang.

Dette var kun tilsynelatende, for de to ormene var allerede i eplet og situasjonen i dag viser resultatet. De atten kristne århundrer, som på tross av opp- og nedturer i det store og hele oppviser flere forbedringer av menneskelivet enn noen tidligere kjent epoke, kom til enten en avslutning eller en mellomperiode. Hvilken av disse vet vi stadig ikke, skjønt troende aldri har tvilt på at den gode utvikling ville bli gjenopptatt på et eller annet tidspunkt. [Denne bok ble ferdiggjort i 1956, midt i sovjettiden.] Det var imidlertid en framtredende mann i denne perioden, som man kunne forvente ville ha hatt tillit til utfallet. Han forutså hva vårt århundre ville bringe, og han mente at det ville bli avslutningen, og ikke kun en forbigående mørk tidsalder.

Det var Henry Edward Manning, den engelske geistlige, som hadde omvendt seg til Roma, var blitt katolsk kardinal og erkebiskop av Westminster og som, dersom han hadde akseptert sine medkardinalers utnevnelser, kunne ha blitt pave. Edmund Burke, John Adams og Alexander Hamilton hadde alle forstått revolusjonens verdensomspennende perspektiver og forutsagt dens tiltakende utbredelse. Disraeli, Bakunin og andre hadde et halvt århundre senere bevitnet og advart mot jødenes overtakelse av den revolusjonære ledelse. Manning kom med liknende advarsler, men forutså samtidig sionismens komme og den rolle den ville komme til å spille i den tosidige prosess.

Om revolusjonen sa han: «Folk ler av verdens hemmelige selskaper og benekter i overmot deres eksistens; men de hemmelige selskaper vil tvinge virkeligheten inn i bevisstheten hos disse mennesker, som inntil i går ikke ville tro på denne muligheten» (1861). Han forventet at Weishaupts plan ville lykkes fullt ut, og trodde at den tiden han levde i var «innledningen til den anti-kristne periode, hvor kristendommen ville bli endelig detronisert i verden, og det ville oppstå et samfunn uten Gud.» I dag har den antikristne revolusjon inntil videre makten over halvparten av Europa. Det kristne kors er blitt fjernet fra alle større europeiske nasjoners flagg, unntatt det britiske og en del små nasjoner; og «et samfunn uten Gud» har blitt etablert som en potensiell verdensregjering. Så Mannings ord, som ble uttalt for nitti år siden, utgjør en imponerende forutsigelse, for akkurat nå er den halvveis oppfylt.

Så beskrev han den rollen som sionismen ville spille i prosessen (og heri overgikk han alle andre framsynte): «De som har mistet troen på inkarnasjonen, slik som humanister, rasjonalister og panteister, kan med letthet narres av enhver person med stor politisk makt og suksess, som ønsker å gi jødene deres land tilbake … og det er ikke noe i det politiske verdensbilde som gjør en slik kombinasjon umulig.»

Endelig sa han at han forventet anti-krists personlige komme i skikkelse av en jøde. (Med disse ord beveget han seg fra politiske betraktninger til fortolkning av profetier; han nevnte Sankt Peters brev til menigheten i Tessaloniki 2.1.III-XI, om tiden som skal komme, og sa: «Det er den hellige skrifts lov at når personer blir profetert, kommer de til stede.»)

Så, mens Europa tilsynelatende beveget seg langsomt mot en bedre framtid på den vei som hadde tjent kontinentet godt i atten århundrer, sluttet sionismen seg om områder av Russland til kommunismen, som den andre av de to krefter som skulle stanse denne utviklingen. Kommunisme var designet til å undergrave massene; det var «den store folkebevegelse», som Disraeli hadde forutsett, hvormed «de hemmelige selskaper» skulle samarbeide for å få Europa til å bryte sammen. Sionismen gikk i gang med å undergrave lederne fra toppen. Den ene kraft kunne ikke ha beveget seg framover uten den andre, for ledere med usvekket autoritet ville ha slått revolusjonen ned, som den ble slått ned i 1848.

Sionismen var i hovedsaken svaret fra det talmudiske senter i Russland på emansipasjonen av jøder i Vesten. Det var kunngjørelsen av at de ikke måtte involvere seg i menneskeheten, men skulle holde seg for seg selv.

Aldri siden Babylon hadde den herskende sekt våget å spille dette kortet ut. Det kan aldri spilles mer, hvis det nåværende forsøk ender med fiasko. Derfor unnlot talmudistene alltid å bruke det, og gjorde det kun da emansipasjonen konfronterte dem med en livstruende situasjon, tapet av deres makt over jødedommen. Faktisk hadde de alltid avvist dem som «falske Messiaser», de som ropte opp om at oppfyllelsens dag var kommet. Hadde Sabbati Zevi eller for den saks skyld Cromwell eller Napoleon vært i stand til å gi dem Palestina, hadde de nok utropt en av dem til å være Messias. I den aktuelle situasjon utropte de seg selv til å være Messias, og dette dristige foretakende kan neppe gjentas. Historisk beveger vi oss derfor nok mot enden på den destruktive plan, fordi løftet tydelig nok ikke kan holdes, men den nålevende generasjon, og antakelig noen generasjoner fram, har etter alt å dømme enda en høy pris å betale, fordi de har oppmuntret forsøket.

Dr. Chaim Weizmanns bok er den beste enkelte kilde til opplysninger om opprinnelsen til tvillingene «kommunisme» og «sionisme» og deres felles formål. Han var med ved sionismens start, han ble dens omreisende agent, han var i førti år yndling i de vestlige hoffenes presidentkontorer og regjeringskontorer, han ble den første president i den sionistiske stat, og han har fortalt hele historien med forbausende åpenhet.

Han viser hvordan den strategi, som i sin konsekvens skulle innfange alle Vestens folkeslag som i en malstrøm, tok form i fjerne talmudiske samfunn for nesten hundre år siden. Amerikanere og briter, tyskere og franskmenn, italienere og polakker, skandinaver, baltere, folkene på Balkan, og alle andre skulle involveres. Vestens liv, blod og skatter skulle brukes på å fremme disse to kompletterende bestanddeler, som vann som strømmer fra en kran.

Millioner – levende og døde – var under de to krigene involverte i de to destruktive prinsippers fremme. Mennesker som fødes nå arver en andel av de uroligheter som de ubønnhørlig vil føre med sg. Jødene fikk ikke større andel av trengslene enn hva deres lille antall medførte. Weizmanns beretning setter den, som studerer saken i vår tid, i stand til å se begynnelsen til det hele. Denne beretning når nå fram til vår egen tid, som er blitt formet etter det som skjedde den gang.

Han forklarer at jødene i Russland var delt i tre grupper. Den første gruppen var de jøder som simpelthen ønsket å bli fredelige russiske borgere, idet de søkte «fred med byen», liksom jødene i Vesten for størstedelens vedkommende på det tidspunkt var lojale tyskere, franskmenn eller andre borgere. Emansipasjonen var for denne gruppen det endelige mål, og den omfattet hovedsakelig jøder som ved hjelp av talent, flid eller frykt for talmudisk overherredømme, var unnsluppet ghettoene.

Dr. Weizmann avfeier denne gruppen som ubetydelig, som ikke representative «frafalne», og da gruppen velger å gå bort fra de destruktive prinsipper, må den også frifinnes i denne beretning, som vil dreie seg om de to andre gruppene. Ved en forordning fra talmudistene er gruppen nå «forsvunnet fra jordens overflate», eller simpelthen utstøtt.

De øvrige jødiske masser (dem i ghettoene under talmudisk styre) var delt i to grupper gjennom et skille som gikk mellom husstander og familier, inklusive Weizmanns eget hjem og egen familie. Begge grupper var revolusjonære; det vil i denne sammenheng si at de var enige om å arbeide for Russlands ødeleggelse. Uoverensstemmelsen dreide seg utelukkende om sionismen. Den «kommunistisk-revolusjonære» gruppe holdt på at full «emansipasjon» ville bli oppnådd når verdensrevolusjonen erstattet nasjonalstatene over alt. Den «sionistisk-revolusjonære» gruppe holdt på at selv om verdensrevolusjonen var uunnværlig for prosessen, så ville full «emansipasjon» kun bli oppnådd når en jødisk nasjon var etablert i en jødisk stat.

Av disse to grupper var den sionistiske klart dominerende i talmudisk ortodoksi, da ødeleggelsen under Loven kun er et middel til å gjøre en ende på et ikke-jødisk overherredømme, og den dominerende nasjon er den som er bestemt til å bli etablert for jøder i Jerusalem. I hjemmene gikk diskusjonene voldsomt. Kommunistene holdt på at sionismen ville svekke revolusjonen, som avviste «rase og tro», mens sionistene hevdet at revolusjonen skulle føre til gjenreisningen av det utvalgte folk, for hvem rase var troen. De enkelte medlemmer av disse familier mente sannsynligvis at emnet var viktig, men det var det faktisk ikke.

Verken den ene eller den andre av gruppene kunne ha tatt form i disse strengt regulerte samfunn mot rabbinatets vilje. Hvis rabbinerne hadde latt forstå at kommunisme var «overtredelse» og sionismen «lydighet» mot Loven, så ville det ikke ha vært noen kommunister i ghettoene, men kun sionister.

Den herskende sekt som så inn i framtiden, ut over hodene på de ensrettede masser, så tydelig nok at begge grupper var essensielle for å nå målet; og Disraeli nevnte motivet i en av de tekster som er referert tidligere. Fra omkring 1850 er revolusjonens historie lik med historien om kommunismen og sionismen, ledet fra én kilde og i samarbeid mot ett felles mål.

Weizmann gir et opplysende glimt av denne tilsynelatende uoverensstemmelse blant medlemmene av en sammensvoren, men splittet jødisk familie, hvor den overordnede strategi ikke var synlig, og spørsmålet om «revolusjonær kommunisme» og «revolusjonær sionisme» ble diskutert intenst. Han siterer sin mor, den jødiske matriark, som stridbart sier at hvis den kommunistiske revolusjonære får rett, vil hun være lykkelig i Russland, og hvis den sionistiske revolusjonære sønn får rett, så vil hun være lykkelig i Palestina. De endte begge med å få rett, og etter å ha tilbrakt noen år i det bolsjevikiske Moskva, tok hun av sted for å ende sine dager i det sionistiske Palestina. Det var etter at de to sammensvergelser, som i hemmelighet hadde vokst fram side om side, triumferte i den samme uke i 1917.

Kommunismen var allerede et organisert parti i ghettoene, skjønt stadig hemmelig og konspiratorisk, da sionismen tok form som organisasjon i bevegelsen Chibath Zion (kjærlighet til Sion; så hemmelig som alt annet). Den ble grunnlagt i Pinsk, der Weizmann gikk på skole, hvorved han som gutt kom inn i den sionistiske revolusjonære fløy av den antirussiske sammensvergelse. Under hans barndom skjedde det noe (i 1881), som truet med å ødelegge hele legenden om «forfølgelse i Russland», hvorpå den talmudiske propaganda i omverdenen var basert.

I 1861 hadde tsar Alexander II, den berømte befrier, satt 23.000.000 russiske livegne fri. Fra da av åpnet det seg nye perspektiver for frihet og forbedrede vilkår etter vestlig modell for russiske borgere av alle nasjonaliteter (Russland hadde omkring 160 nasjonaliteter, og jødene utgjorde omkring fire prosent av hele befolkningen). I de tjue år som fulgte etter de livegnes befrielse, begynte jødene under talmudisk ledelse å yte «forbitret motstand mot alle forsøk på forbedringer» (Kastein). I mars 1881 tok Alexander II skrittet fullt ut til fullendelse av sitt livsverk og proklamerte en parlamentarisk forfatning. Kasteins kommentarer taler for seg selv: «Det er ikke overraskende at en jødinne deltok i den sammensvergelsen som førte til attentatet på Alexander II.»

Denne begivenhet, den første av en rekke liknende hendelser, var de revolusjonæres første store suksess med å forhindre emansipasjon. Denne suksess gjenopprettet idealtilstanden, som den beskrives av Moses Hess (en av de tidligste fortalere for sionismen) i året etter de livegne bønders befrielse: «Vi jøder vil alltid forbli fremmede blant nasjonene; det er sant at disse vil gi oss rettigheter ut fra følelser som menneskelighet og rettferdighet, men de vil aldri respektere oss så lenge vi setter våre storslåtte tradisjoner på andreplassen og som vårt første prinsipp aksepterer at der hvor jeg trives, der er mitt land.»

I denne perioden ga Leon Pinsker, som var en annen talsmann for sionismen, ut sin bok Auto-Emancipation (selv-frigjørelse). Tittelen var en trussel (for de innvidde). Den betydde: «Vi vil ikke akseptere noen slags emansipasjon som er gitt oss av andre; vi vil emansipere oss selv og gi begrepet ‘emansipasjon’ vår egen fortolkning.» Han sa: «Det er en ubønnhørlig og uavvendelig konflikt mellom mennesker som kalles jøder og andre mennesker», og han beskrev den overordnede plan, som skulle brukes til å skape denne «selv-emansipasjon» og til å «gjenreise ‘den jødiske nasjon’». Kampen for å oppnå dette, sa han, «må føres slik at man utøver et vedvarende press på nåtidens internasjonale politikk.»

Disse ordene fra 1882 er noen av de viktigste i hele denne historien. De viser den aller høyeste grad av forhåndsviten. Sammenhengen blir innlysende når man tenker over at en polsk eller ukrainsk eksil-patriot den gang som senere kunne snakke om å «utøve uimotståelig press på internasjonal politikk». Uttalelsen kommer fra en bedrøvet mann, fratatt alt håp, en stamgjest på Café des Exiles (De Landflyktiges Kafé), vanligvis takknemlig dersom en eller annen undersekretær nedlater seg til å ofre en halvtime på ham. Pinsker var emigrant og ukjent i Berlin, lite kjent utenfor den revolusjonære krets. Han skrev disse ordene, som ville synes latterlig innbilske hvis ikke de følgende sytti år hadde bevist at hans forutsigelse av metoden hadde vært korrekt. Han visste hvordan sionismen skulle seire. Sammensvergelsen hadde helt klart maktfull støtte langt utenfor Russlands grenser; lenge før noen ute i verden hadde anelse om dens sanne natur og de metoder som verdensordenen skulle bygges opp rundt.

Slik forholdt det seg med den trehodete sammensvergelsen i Russland, alt mens lille Weizmann vokste opp og begynte å utfylle sin rolle. Ordet «sammensvergelse», som ofte anvendes her, er ikke forfatterens. Weizmann anvender det utilslørt. Da han ikke kunne fordra Russland, dro han (for øvrig uhindret) til Tyskland. Synet av «emansiperte» jøder frastøtte ham i den grad at han kom til å savne ghettoene i Russland, og vendte tilbake til dem, når han hadde ferie. Her gjenopptok han så sin rolle i «sammensvergelsen», som han sier. Han fortsatte sin «åpne kamp» for å av-emansipere Europas jøder ved forskjellige universiteter i det emansiperte Vesten. Der ble faren erkjent [Europas emansiperte, frisatte jøder, i motsetning til fundamentalistiske Østjøder], og man vente seg med frykt og fiendtlighet mot disse Ostjuden.

Gabriel Riesser i Tyskland sa således til de sionistiske revolusjonære fra Russland: «Vi har ikke emigrert hit, vi er født her, og fordi vi er født her, gjør vi ikke krav på et hjem noe annet sted; vi er enten tyskere eller vi er hjemløse.» Likedan uttalte rabbinerne i den reformerte jødedom at «ideen om Messias fortjener en sentral plass i våre bønner, men alle bønner om at vi må bli ført tilbake til våre forfedres land, og at den jødiske stat må bli gjenreist, må utelates».

Disse jødene kjempet for å holde seg til Sanhedrinets løfter. De hadde sluttet fred med menneskeheten, og det syntes umulig at talmudistene noen sinne skulle kunne føre dem tilbake til et ‘Nehemiansk’ fangenskap. Kastein skriver om det forferdelige faktum at det mot slutten av det nittende århundre giftet «én av fem jøder seg med en ikke-jøde», og med enda større forferdelse sier han at i krig «sto jøder mot jøder på alle fronter; dette var en tragedie … som vil gjenta seg … så lenge jøder er tvunget til å oppfylle deres forpliktelser som borgere i de landene hvor de er adoptert».

Skyggen av et nytt talmudisk fangenskap var langt tettere på Vestens jøder, enn hva de selv ante. De «eldste» i Russland hadde gjennom mange årtier bygd ut deres organisasjon, og ved slutten av århundret var de parate til å «utøve uimotståelig press på tidens internasjonale politikk». Den mest suksessrike spesialist i denne utøvelse av press, faktisk en omreisende sionistisk statsminister, var den unge Chaim Weizmann. Allerede i de siste årene av Monks liv beveget han seg omkring mellom de europeiske byer og universiteter fra Darmstadt til Berlin, og senere fra Berlin til Genève, hvor han plantet framtidens tidsinnstilte bomber og forberedte seg på sin oppgave i det tjuende århundre.

Da århundret gikk mot sin avslutning, begynte prosessen å akselerere, som når en maskin som lenge har vært under konstruksjon endelig er ferdig og kan settes i full fart. Dens spesielle puls ble straks merket gjennom hele jødedommen, skjønt de ikke-jødiske masser, som var mindre utsatte for slike vibrasjoner, slett ikke la merke til den. En annen jøde fra Russland, Asher Ginsberg (Ahad Ha’am), en etterfølger til Moses Hess, erklærte at jødene ikke bare var ett folk, men at de måtte ha en egen stat i Palestina. Dette var imidlertid enda en røst fra det fjerne Russland, og de vestlige jøders svakhet var at de ikke forsto makten og styrken i de kompakte og organiserte massene i de østlige ghettoene, eller de oppfattet ikke hvordan den kunne påvirke Europa.

Advarselen til dem kom i 1896, det året profeten Monk døde, da Theodor Herzl utga sin bok Jødestaten. Dermed var de vestlige jøder fanget i et lojalitetsdilemma. Deres rekker ble splittet; for denne Theodor Herzl var ikke østjøde, ikke en jøde fra Russland. Han var en av deres egne, eller de anså ham i det minste for å være det. En forutanende skjelving gikk gjennom det jødiske samfunn. Kristendommen hadde like stor grunn til bekymring, men forble i lykkelig uvitenhet i enda seksti år.


–> Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok