Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
Dersom tilfeldighetene fra tid til annen kan skape menn som Karl Marx og Theodor Herzl på tidspunkter da deres handlinger kan medføre ødeleggende konsekvenser, helt ute av proporsjoner med disse menns betydning, så har tilfellet i det forrige århundre vært dratt inn i sammensvergelsen mot Vesten. En mer sannsynlig forklaring er at høyere makter allerede styrte disse hendelsene, og at de valgte, eller i hvert fall brukte, Herzl til den rollen som han kom til å spille. Hans korte vei, først som et stjerneskudd over himmelen, så den foraktfulle måten han ble kastet til side da hans oppgave var fullført, og hans ulykkelige slutt, ville alt sammen understøtte denne forklaring.
De som har opplevd Wien og dens atmosfære i vårt århundre [det 20.], vil forstå Herzl og hans innflytelse. Et monarki i forfall og en vaklende adel; en jødeklasse, som hurtig og på én gang stiger til de høyeste nivåer. Alt dette gjorde et sterkt inntrykk på de jødiske masser. Dr. Herzl og ikke Neue Freie Presse (hans avis) fortalte dem nå om verdens gang og instruerte politikere i hva de skulle gjøre. Krypende Obers [tjenere] på de myldrende kafeene hastet av gårde for å servere for «Hr. Doktoren!» Det var alt sammen nytt og spennende. Dette gikk Herzl-ene og Blowitz-ene til hodet, og da Herzl trådte fram som den selvutnevnte budbringer om Sion, følte de vestlige jøder ubehag og ble usikre. Dersom Herzl kunne tale slik til de høye herrer, så hadde kanskje han rett og Napoleons Sanhedrin feil.
Kunne det være sant at politikk ble til i Herzls kontor, og ikke på Ballhausplatz [der Østerrikes statsminister har sitt kontor]? Hadde det vært en jøde fra Russland som hadde skrevet Jødestaten eller forsøkt å etablere en sionistisk verdensorganisasjon, ville de vestlige jøder ha ignorert ham, for de fryktet sammensvergelsen østfra, og var i det minste mistenksomme overfor hva den innebar. Men hvis Herzl, en fullt emansipert vestlig jøde, mente at jødene her skulle skille seg ut igjen, så var saken på vei til å bli alvorlig.
Herzl hevdet at Dreyfuss-saken hadde overbevist ham om eksistensen av «antisemittisme». Uttrykket var på det tidspunkt av nyere dato, skjønt Kastein forsøker å påvise at denne sinnstilstand alltid har eksistert, idet han sier at «den har eksistert siden jødedommen kom i kontakt med andre folkeslag i form av noe som går ut over alminnelig fiendskap mellom naboer». (Etter denne definisjon er motstand i krig «antisemittisme», og «naboene» i tidligere tiders stammekriger, som han refererer til, var selv semitter. Imidlertid gir ordene «kontakt … i form av noe som går ut over alminnelig fiendskap mellom naboer» et godt eksempel på sionistisk rabbinerretorikk.)
Uansett så erklærte Herzl at «Dreyfuss-prosessen gjorde meg til sionist», og ordene er like tomme som da Lloyd George senere hevdet at «Aceton omvendte meg til sionismen» (hvilket beviselig var usant). [Weizmann hadde som kjemiker oppfunnet en måte å framstille aceton. Aceton inngikk i framstillingen av korditt, en nyere type «krutt» som ble av stor betydning for de allierte under Første Verdenskrig.]
Dreyfuss-saken ga jødene fullverdig bevis for det riktige i emansipasjon og den upartiske rettferdighet som fulgte med. Aldri var en mann blitt forsvart så åpent av så mange, og så fullstendig rettferdiggjort. I dag har hele nasjoner øst for Berlin ingen adgang til lov og rett; og Vesten, som underskrev avtalen om deres lovløshet, er likegyldige med deres skjebne. De kan bli fengslet eller myrdet uten lov og dom. Og allikevel siteres Dreyfuss-saken i Vesten i dag stadig som et avskrekkende eksempel på urettferdighet, skjønt den tvert imot er et klassisk eksempel på det motsatte. Hvis spørsmålet om å være for eller imot sionismen skulle stå eller falle med Dreyfuss-saken, burde begrepet ha forsvunnet ut av historien på dette tidspunktet.
Ikke desto mindre forlange Herzl at «det blir gitt oss suverenitet over en del av jorden, som er stor nok til å oppfylle en nasjons behov» (han spesifiserte ikke noe spesielt territorium og helte ikke spesielt mot Palestina). For første gang kom ideen om å gjenreise en jødisk stat under livlig debatt blant vestlige jøder.[1] Jewish Chronicle i London beskrev boka som «en av de mest forbløffende uttalelser som noen sinne var ytret». Oppmuntret av dette dro Herzl til London, datidens maktsentrum, for å drøfte sin idé. Etter vellykkede møter i Londons East End besluttet han å sammenkalle en jødisk kongress for å få støtte til den.
Så ble jøder «fra hele verden» invitert i mars 1897 til å sende delegater til en «Sionistkongress», en mot-Sanhedrin i München i august. De vestlige jøder var sterkt imot dette. De tyske rabbinere og jødene i München protesterte, og møtestedet ble endret til Basel i Sveits. De reformerte jøder i Amerika hadde to år før erklært at de forventet «verken en tilbakevending til Palestina … eller en gjeninnføring av noen lov angående den jødiske stat». (Det er merkelig å sammenlikne situasjonen med i dag: Da rabbiner Stephen Wise i 1899 foreslo en bok om sionisme til det jødiske forlag i Amerika, svarte dets sekretær: «Forlaget kan ikke risikere en bok om sionisme.»)
Da Herzls kongress møttes, kom de fleste delegatene fra Øst-Europa. Denne gruppen menn etablerte så en «Sionistisk Verdensorganisasjon», som proklamerte jødene som en nasjon og «et lovlig sikret hjemland» som deres mål, og Herzl erklærte: «Den jødiske stat eksisterer.» Rent faktisk hadde noen få jøder, som hevdet å tale for alle jøder, men som hadde lidenskapelige motstandere blant mange grupper av vestlige jøder, holdt et møte i Basel – og det var det hele.
Ikke desto mindre var forslaget – for hva det nå var verdt under disse omstendigheter – endelig på bordet blant internasjonale saker. Kongressen var faktisk et Sanhedrin, som var sammenkalt for å annullere løftene fra Napoleons Sanhedrin førti år tidligere. Det tidligere Sanhedrin avviste separat nasjonalitet og enhver ambisjon om å skape en jødisk stat; denne nye målsetting proklamerte tvert imot separat nasjonalitet og ambisjoner om en stat. I tilbakeblikk bemerket rabbiner Elmer Berger femti år senere: «Her ble jødisk nasjonalisme drevet inn som en kile mellom jøder og andre mennesker. Her var ghettoens støpeform, i hvilket jødisk liv skulle bli formet i nasjoner med ikke-emansiperte, slik at den selvforsterkende effekt av emansipasjon og integrasjon ikke skulle kunne virke.»
Napoleons Sanhedrin hadde en grunnleggende feil, som nå ble avslørt, og som Napoleon godt kan ha vært uvitende om. Den representerte de vestlige jøder, og Napoleon kunne ikke med rimelighet forventes å ha vært oppmerksom på styrken i den kompakte, talmudisk styrte masse av jøder i Russland; for selv Herzl, som helt sikkert burde ha visst det, var uvitende om det! Han oppdaget det ved den første sionistiske verdenskongress, som han hadde sammenkalt i full tillit til at han ville få massiv støtte: «Og så … reiste det seg for våre øyne et russisk jødesamfunn, hvis styrke vi ikke hadde hatt den minste anelse om. Sytti av våre delegerte kom fra Russland, og det var åpenbart for oss alle at de representerte de synspunkter og følelser som de fem millioner jøder i dette landet hadde. Hvilken ydmykelse for oss, som hadde tatt vår overlegenhet for gitt!»
Herzl befant seg ansikt til ansikt med sine overmenn og med den sammensvergelsen som gjennom ham var ved å trenge inn i Vesten. Han hadde erklært emansipasjonen krig og var, som mange av sine etterfølgere, uvitende om karakteren av de krefter som han hadde sluppet løs. Han ble snart forlatt, som hornblåseren som har gjort sin jobb, mens de virkelige «generaler» overtar ledelsen.
Han hadde skapt det instrumentet som de skulle bruke til deres angrep på Vesten. Weizmann, som ble den virkelige leder, ser det klart: «Det var dr. Herzls udødelige bidrag til sionismen det at han skapte en sentral, parlamentarisk autoritet for sionismen … Dette var første gang i jødenes eksilhistorie at en sterk regjering offisielt hadde forhandlet med de valgte representanter for det jødiske folk. Det jødiske folks forente identitet var gjenoppstått og denne forenings juridiske person etablert.»
Weizmann har nok smilt for seg selv da han inkluderte ordene «parlamentarisk» og «valgte». Den viktige kjensgjerning står midt i setningen. De jøder som møttes i Basel, som ble skydd av de fleste vestlige jøder, og likedan deres erklæringer, kunne bare oppnå autoritet på én eneste måte, som den gang var utenkelig: nemlig ved å bli anerkjent av en stormakt. Dette utenkelige skjedde få år senere, da den britiske regjering tilbød Herzl Uganda, og det er denne begivenhet Weizmann refererer til. Fra da av aksepterte alle Vestens stormakter stort sett talmudistene fra Russland som representanter for alle jøder, og fra da av trengte den sionistiske revolusjon inn i Vesten.
Slik endte emansipasjonens århundre, den som var begynt med så lyse utsikter til fellesskap mellom jøder og ikke-jøder, og Houston Stewart Chamberlains forutseende ord (skrevet like før Herzls kongress i Basel) ble dermed til sannhet og levende virkelighet. Når man ser tilbake på Gottfried von Herders ord, som ble skrevet hundre år tidligere: «De mer usiviliserte europeiske nasjoner er villige slaver av jødisk åger», så skrev Chamberlain at i løpet av det nittende århundre «er det skjedd en stor forandring … i dag kunne Herder si det samme om størstedelen av vår siviliserte verden … Jødedommens direkte innflytelse på det nittende århundre blir derfor et av nåtidens mest brennende emner. Vi har her å gjøre med et spørsmål som påvirker ikke bare nåtiden, men også verdens framtid.»
Med dannelsen av Den Sionistiske Verdensorganisasjon, som Vestens stormakter reelt kom til å forholde seg til som en autoritet som var overordnet dem selv, begynte dette brennende spørsmål å påvirke alle andre begivenheter. At det kom til å påvirke «verdens framtid» ble tydelig i 1956, da denne bok avsluttes. Fra begynnelsen av dette år observerte de politiske ledere i de tilbakeblitte vestlige stormakter, England og Amerika, med overrasket bekymring at den neste verdenskrig kunne bryte ut når som helst nettopp der hvor de hadde etablert «den jødiske stat», og de hastet fram og tilbake over havet for å finne en utvei som kunne forhindre denne fullbyrdelse.
[1] På dette tidspunkt trengte det neppe inn i bevisstheten hos de ikke-jødiske masser. I 1841 hadde en viss oberst Churchill, engelsk konsul i Smyrna, på en konferanse mellom sentraleuropeiske stater som skulle avgjøre Syrias framtid, framsatt et forslag om å etablere en jødisk stat i Palestina, men det ble tilsynelatende avvist med liten eller ingen interesse.
–> Kapittel 26 – Dr. Hertzls kjetteri
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok