Kontroversen – Kapittel 15

Kapittel 15 – Talmud og ghettoene

Uansett hva man ellers kan diskutere, er én ting ubestridelig: Det må være stor makt i en lov som i nitten århundrer kan tvinge mennesker, som er spredt ut over jorden, til lydighet, når de kunne unnslippe dens trelldom ved en viljesakt. Talmud var (og er) en slik lov, og den eneste av sin art.

«Talmud ble ansett for den høyeste autoritet av flertallet av jøder … Selv bibelen var forvist til andreplassen» (Jewish Encyclopedia). Talmuds absolutte overlegenhet over Moses’ bibel må anerkjennes av alle» (De israelske Arkiver, sitat av Mgr. Landrieux). «De ‘eldste’s ord er viktigere enn profetene» (Talmud avhandling Berachoth, i.4.).

Samlingen av Talmud startet i Yavne, hvor den rollen som Esekiel og Esra hadde spilt i Babylon i denne nye revisjonen av Loven, ble spilt av Judah den Hellige eller Prinsen.

Det var i virkeligheten en massiv tilføyelse til «lovene og reglene» i Femte Mosebok og Tredje og Fjerde Mosebok. Alle de lover som «senteret» iverksatte ble heftet på Toraen som «den muntlige Tora», og den var likeså vel av guddommelig opprinnelse. Så ble de skrevet ned i Mishna’en. Enda senere (under det ofte anvendte påskudd at arbeidet skulle «ferdiggjøres») ble enorme mengder rabbiner-diskusjoner og regler tilføyd i Gemara, men da de i Gemara var et produkt som stammet fra to helt forskjellige jødiske samfunn, det i Jerusalem i det femte og i Babylon i det sjuende århundre, er det to Talmud’er som er kjent som den palestinske og den babylonske.

Talmud, som således ble til i kristen tid, er anti-kristen. Den sies å stamme fra samme originale kilde som Toraen. De geistlige skrivere som samlet den, hevdet at de reviderte eller utvidet i henhold til en myndighet som var gitt dem «muntlig» på Sinaifjellet.

I mitt eksemplar av den kristne bibel står det at «alle kirker mottar og aksepterer» Det Gamle Testamente som «inspirasjon fra Gud, og det er derfor en guddommelig lov eller trosveiledning og praksis». Denne avgjørelse er truffet av Tridenterkonsilet; og den reiser spørsmålet: På hvilken måte var inspirasjonen i Talmud forskjellig fra den i Toraen? Hvis den ikke var forskjellig, hvorfor skulle da ikke den anti-kristne Talmud tilføyes i den kristne bibel?

Hvis det ble gjort, ville hele verket fylle atskillige hyller i et bibliotek og Det Nye Testamentet ville være et lite hefte, som ville drukne i og bli utstøtt av den talmudiske mengde, hvis lære oppsummeres slik av den talmudisk lærde Drach:

«Forskriftene om rettferdighet, likhet, barmhjertighet mot ens neste er ikke bare ikke-anvendelige med hensyn til kristne, men innebærer en forbrytelse for enhver som ville handle annerledes … Talmud forbyr uttrykkelig å redde en ikke-jøde fra døden … å gi tapte eiendeler m.m. tilbake til ham, å ha medlidenhet med ham.»

Den teologiske beslutning om å gi Toraen «samme guddommelige autoritet» som Det Nye Testamentet, synes å ha brakt et element av forvirring inn i den kristne lære, som kristendommen selv kanskje ikke ville overleve.

De talmudiske forskrifter som er sitert ovenfor, atskiller seg ikke i deres grunnleggende natur fra dem i Femte Mosebok, da denne «Andre Lov» ble offentliggjort tusen år før Den palestinske Talmud ble ferdig. De ble bare gitt en spesifikk anti-kristen anvendelse.

Hvorfor var Talmud overhodet nødvendig? Grunnen synes innlysende. Judeerne (jødene) var for alltid blitt spredt ut over verden, i hvert fall inntil den tid da disse «landflyktige» skulle «bringes sammen» og atter forsamle seg om tempelet. Den verden de var spredt i inneholdt en ny «fiende» i form av en religion som var oppstått nettopp med erklæringen om at fariseismen var kjetteri: «Ve dere, dere skriftlærde og fariseere, hyklere!» Videre var den jødiske lov, gjennom oversettelser, blitt kjent av den hedenske verden, som til og med hadde funnet noe i den som den kunne bruke. Derfor måtte det utvalgte folk, dersom de skulle holdes atskilt, ha en ny lov, som kunne holdes borte fra ikke-jøders øyne. Toraen behøvde «en mur» omkring seg, som var sterk nok til både å bevare de landflyktige fra å bli oppslukt av andre folk, og fra å ha «andre guder».

Talmud var i bunn og grunn det fiendtlige svar på kristendommen, et kamprop, som var blitt revidert i lyset av «fiendens» nye oppstilling. Leksika for lekfolk (verker som i vår generasjon har blitt upålitelige om emner som angår jødedommen) skjuler denne kjensgjerning fra ikke-jødiske lesere. Den jeg nå har foran meg, sier for eksempel: «Talmud er til tider blitt angrepet av kristne som anti-kristen … helt uten grunn.» Innskuddet av de tre megetsigende ord, utført av en eller annen forutinntatt (jødisk-dreid) skribent, får dette verket til å bringe videre en beviselig usannhet, til å fordreie en faktaopplysning til å bli et stykke propaganda. Angrepet på kristendommen ga Talmud dets spesielle tone, og dette er faktisk det eneste nye i Talmud. Resten av dens lære er stadig det samme som Esekiels og fariseernes.

Jewish Encyclopedia sier: «Det er tendensen i de jødiske legender i Talmud, Midrash» (predikantene i synagogen)» og i Jesus Kristi Liv (Toledoth Jeshua), som oppsto i middelalderen, å nedverdige personen Jesus ved å tilskrive ham uekte fødsel, magi og en skamfull død». Det refereres generelt til ham som «en anonym person», «løgner», «bedrager» eller «bastard» (å tillegge ham uekte fødsel skal bringe ham under Loven, som den er uttrykt i Femte Mosebok 23:2: «En bastard må ikke komme inn i Herrens menighet»). Å nevne Jesus ved navn er forbudt i jødiske hjem.

Det verket som siteres i Jewish Encyclopedia som «oppstått i middelalderen», er ikke bare en vanærende beretning fra en fjern fortid som henvisningen antyder. Det brukes i hebraiske skoler den dag i dag. Det var en rabbinsk gjentakelse fra den talmudiske periode, og det gjentok alle hånsordene fra Golgata i en annen form. Jesus framstilles som uekte sønn av Maria, som var en frisørs kone, og en romersk soldat ved navn Panthera. Jesus selv refereres til med et navn, som kan oversettes til «Joey Virgo». Det fortelles at hans stedfar tok ham med til Egypt, der han lærte trolldom.

Det vesentlige ved denne falske livshistorie (den eneste informasjon om Jesus som jøder får lese), er at Jesus ikke blir korsfestet av romerne. Etter at han dukker opp i Jerusalem og etter hans arrestasjon der som agitator og trollmann, blir han overgitt til Sanhedrinet og tilbringer førti dager i gapestokken, innen han blir steinet og hengt under påskefesten. Denne dødsmåte oppfyller nøyaktig Loven, som fastlagt i Femte Mosebok 21:22 og 17:5, fordi korsfestelse ikke ville ha vært i overensstemmelse med denne jødiske Lov. Boken forteller videre at han i helvete lider den tortur å bli kokt i kokende mudder [faktisk i kokende ekskrementer; oversetter].

Talmud refererer også til Jesus som «fjols», «trollmann», «profan person», «avgudsdyrker», «hund», «barn av lyst» og mer av samme slag. Virkningen av denne læren over en periode på flere hundre år ses i boka av den spanske jøde, Moshe ben Shemtov de Léon, gjenutgitt i 1880, som omtaler Jesus som «en død hund» som ligger «begravet i en møkkdynge». Den originale hebraiske tekst med disse talmudiske hentydninger finnes i Laibles Jesus Kristus i Talmud. Denne lærde sier at i den talmudiske periode ble hat til Jesus «det mest fremherskende nasjonale trekk i jødedommen», at «ved kontakten med kristendommen ble jøder grepet igjen og igjen av et raseri og hat som var som galskap», at «jødenes hat og forakt alltid først og fremst var rettet mot personen Jesus» og at «jødenes Jesus-hat er en veletablert kjensgjerning, men at de ønsker å vise det så lite som mulig».

Dette ønsket om å skjule for omverdenen det som ble lært bak det talmudiske mur, førte til sensur av de ovennevnte tekster i det syttende århundre. Kjennskap til Talmud ble ganske utbrent på den tiden (den ble regelmessig fordømt av protesterende jøder) og den forlegenhet det satte de talmudiske «eldste» i, førte til det følgende edikt (sitert i det originale hebraiske og i oversettelse av P. L. B. Drach, som ble oppdratt i en talmudisk skole og som senere ble omvendt til kristendommen):

«Dette er grunnen til at vi under trussel om total utstøtelse påbyr dere i fremtiden til ikke å gi ut flere bøker, hva enten det er Mishna eller Gemara, som handler om Jesus nasareerens handlinger, hva enten det er gode eller onde og i stedet sette en sirkel, som denne: O, som vil advare rabbinere og skolelærere om at de kun må undervise de unge i dette muntlig. Ved hjelp av denne forholdsregel vil de lærde tilhengere av nasareeren ikke ha ytterligere grunn til å angripe oss på grunn av dette emnet» (dekret av den jødiske synode, som møttes i Polen i 1631. I våre dager, når offentlige undersøkelser av slike ting eller protester mot dem er blitt praktisk talt forbudt av ikke-jødiske regjeringer, er disse tekster ifølge rapporter blitt gjeninnsatt i de hebraiske utgaver av Talmud).

Denne bakvaskelsen av grunnleggeren av en annen religion atskiller jødedommen fra andre trosretninger, og Talmud fra annen litteratur, som er skrevet i religioners navn. Muhammedanere, buddhister, konfutse-tilhengere, kristne og andre hater ikke andre trosretninger eller deres grunnleggere som sådan. De er tilfredse med å være annerledes og med å tro på at deres veier kanskje en dag møtes med Guds vilje.

For eksempel beskriver Koranen Jesus som «styrket av den hellige ånd», og jødene bebreides for å ha avvist «Guds apostel» som var gitt «evangeliet med dets veiledning og lys». Om hans mor sier Koranen: «O, Maria! Sannelig har Gud utvalgt deg og renset deg og valgt deg over jordens kvinner» og «Jesus, sønn av Maria, berømmelig i denne verden og i den neste, og en av dem som er nær Gud.»

Den sentrale budskap i Talmud, den nyeste «nye lov», er tydelig: Den er spesifikt utvidet med henblikk på kristendommen og tillater ingen tvil om en jødes forpliktelse i den retning.

Et annet motiv til det nye kompendium var problemet som var oppstått for den indre krets gjennom at ikke-jøder hadde funnet mye av den oversatte Tora som appellerte til dem (til tross for det innlysende faktum at den var drepende rettet imot dem). De tidligere levittiske skribenter kunne ikke ha forutsett dette (fordi de ikke kunne forutse selve oversettelsen). Den herskende sekt hadde bruk for en ny lov, som var deres egen, og som «fremmede» øyne ikke kunne se, og den hadde bruk for å få jødene til å forstå at selv om hedningene av uforklarlige grunner hadde innlemmet den rase-religiøse lov i den kristne bibel, så var denne lov stadig jødenes alene og ubønnhørlig i kraft.

Talmud siktet mot å øke avstanden og forhøye barrierene mellom jødene og andre. Et eksempel på det annerledes språk som Toraen anvendte for respektive jøder og ikke-jøder, er tidligere nevnt: den dunkle og tilsynelatende harmløse hentydning til «en tåpelig nasjon» (Femte Mosebok, 32:21).

«De egget meg med det som ikke er Gud, tirret meg med deres tomme underholdning. Jeg vil egge dem med det som ikke er et folk, tirre dem ved et folk av dårer.»

I en artikkel om Diskriminering av ikke-jøder i Jewish Encyclopedia forekommer hentydningen i den originale hebraiske utgaven til «usle og ondskapsfulle ikke-jøder». Den oversatte tekst for ikke-jøder er gjennomgående mildnet i forhold til den originale tekst for jøder; og Talmud, som kun var beregnet for jødiske øyne, fjernet enhver tvil som måtte være oppstått i jødiske sinn ved en gjennomlesning av den mildere oversettelse. Den bandt sammen spesifikt teksten i Femte Mosebok med Esekiel 23:20 og definerte derved ikke-jøder som sådanne, «hvis kjød er som kjødet av esler og som er geile som hingster»! I denne ånd ble «fortolkningen» av Loven fortsatt av talmudistene.

De talmudiske edikter var alle av samme slag. Loven (som nedskrevet i Talmud) tillot å gi en mistet ting tilbake til eieren, hvis denne var «en bror eller nabo», men ikke hvis det var en ikke-jøde. Bokbrenning (av ikke-jødiske bøker) anbefales (bokbrenning er en talmudisk oppfinnelse, liksom heksejakt var foreskrevet i Toraen). Velsignelsen, «Velsignet være du … som ikke har skapt meg som ikke-jøde», skulle resiteres daglig. Solformørkelser var kun dårlige varsler for ikke-jøder. Rabbiner Levi fastslo at påbudet om ikke å ta hevn (Tredje Mosebok 19:18 – Du må ikke hevne deg eller gjemme på vrede mot ditt folks barn, du skal elske din neste som deg selv. Jeg er Herren!) ikke gjaldt i forhold til ikke-jøder, og synes å ha påberopt seg Predikerens Bok [Forkynneren] 8:4 («For en konges ord er maktspråk, og hvem kan si til ham: «Hva gjør du?») til å understøtte sin avgjørelse.

En diskriminerende fortolkning ble således gitt en tekst, der ikke-jøder ikke kunne ha mistanke om en slik hensikt.

Den jøde som selger jord til en ikke-jøde, og den grenser opp til en annen jødes jord, skal støtes ut. En ikke-jøde kan man ikke stole på som vitne i en kriminalsak eller sivil rettssak, for man kan ikke regne med at han holder sitt ord som en jøde. En jøde som enkeltvitne, som vitner mot en annen jøde i en ikke-jødisk sivilrett, skal støtes ut. Ekteskapsbrudd begått med en ikke-jødisk kvinne er ikke ekteskapsbrudd, «for hedninger har ikke lovlige hustruer, det er ikke virkelig deres hustruer». Og ikke-jøder er ganske enkelt utelukket fra en framtidig verden.

Endelig er den talmudiske fortolkning av den opprinnelig moralske gud: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte», at «mennesket skal beskjeftige seg med studiet av Den hellige Skrift og Mishna’en og ha samkvem med lærde og vise menn.» Med andre ord, den mann som best beviser sin kjærlighet til Gud, er ham som studerer Talmud og skyr sine ikke-jødiske medmennesker.

Et illustrerende glimt fra nåtiden viser imidlertid best hvilken virkning århundrer av talmudisk påvirkning har på menneskesinnet. I 1952 offentliggjorde en Frank Chodorov følgende anekdote: «En svært kald kveld kom rabbineren vaklende inn i vårt hus i en elendig forfatning. Det skulle atskillige glass skåldhet te til for å tø ham opp. Så fortalte han hvordan en medfølende ikke-jøde hadde tilbudt ham et par hansker, og hvorfor han hadde sagt nei takk. En jøde må ikke være årsak til å bringe mitzvah eller velsignelse til en ikke-troende. Jeg tror det var første gang jeg snublet over doktrinen om «det utvalgte folk», og den slo meg dum og ond.»

Så langt den «muren» som Talmud satte opp mellom jødene og menneskeheten; og så langt den følelse av hat og forakt for «fremmede» som det innga jødene. Hva gjorde det med jødene selv? Om det sier Jewish Encyclopedia: «Talmudistene lagde Toraen om til en strafferett.» For en gangs skyld er meningen i dette pinlig nøyaktige verk ikke helt klar. Toraen var allerede en strafferett (som en omhyggelig gjennomlesning i nåtiden vil vise), og straffene var under tiden blitt brakt til anvendelse (av Esra og Nehemias imot jødene. Og for den saks skyld av romerne også på Sanhedrinets befaling mot «profeten og drømmeren av drømmer», Jesus). Kanskje er meningen den at denne strafferett under talmudistene ble regelmessig gjennomtvunget og dens status styrket.

Det er sikker og visst. Rabbinernes praksis, som sitert ovenfor, med å «oppmuntre til lynsjing som et forebyggende middel utenfor ‘loven’», fordi de ikke hadde tillatelse fra deres vertsregjeringer til å utstede dødsdommer, viser i hvilken svært virkelig forstand Talmud kunne anvendes som «strafferett». Det var en svært lang vei fra de få moralske bud i en fjern tradisjon til de mangfoldige lover og regler i Talmud, som ofte forbød moralsk atferd og påla drastiske straffer for «overtredelse». Lydighet mot disse lovene, ikke moralsk oppførsel, forble grunnlaget.

Den Talmudiske Lov hersket over enhver handling i en jødes liv overalt i verden: ekteskap, skilsmisse, eiendomshandel, handel, ned til minste detalj av påkledning og toalett. Da uforutsette ting ofte dukker opp i hverdagen, måtte spørsmålet om hva som var lovlig eller ulovlig (ikke hva som var riktig eller forkjært) under alle mulige nye omstendigheter ustanselig debatteres, og dette produserte de enorme opptegnelser av rabbinerdiskusjoner og -beslutninger som Talmud inneholder til overmål.

Var det en likeså stor forbrytelse å knuse en flue som å drepe en kamel på helligdagen? En lærd rabbiner tillot at fluen gjerne måtte klemmes forsiktig, og en annen mente at dens føtter gjerne måtte skjæres av. Hvor mange hvite hår kunne en rød offerku ha og fortsatt være en rød ku? Hvilke former for skabb krevde den eller den form for renselse? I hvilken ende av et dyr skulle slaktingen utføres? Burde ypperstepresten ta skjorte eller bukser på først? Dødsmåter for frafalne ble debattert: De skulle stranguleres, sa de «eldste», inntil de åpnet munnen, deretter skulle det helles kokende bly inn i den. Derpå oppmuntret en from rabbiner til at offerets munn skulle holdes åpen med en tang, slik at han ikke ble kvalt før det smeltede bly trengte inn og fortærte hans sjel sammen med hans legeme. Ordet «from» er ikke anvendt sarkastisk her. Denne lærde prøvde å finne ut av den nøyaktige hensikt med Loven.

Var dr. Johnson kjent med eller uvitende om Talmud? Emnet vil være fascinerende for et litterært diskusjonsselskap. Han ga et argument nådestøtet ved å erklære: «Det er ingen avgjørelse som skaper presedens mellom en lus og en flue.» Presis dette punkt var blitt debattert og avgjort blant de talmudiske lærde. Kunne en lus eller en flue drepes på sabbaten? Det talmudiske svar var at det første var tillatt og det andre var en dødssynd.

«Talmud ble den ubrytelige muren rundt en kjerne, som var fast besluttet på å overleve. Den omsluttet jødenes hjerte med en spiritualitet som, selv om den var kald som is, var sterk som stål, som beskyttet … Talmud, som de tok med seg overalt, ble deres hjem», et hjem skapt av is og stål, omgitt av et murverk med alle vinduer dekket til og dørene blokkert. Bildet er dr. Kasteins.

I dette hjem kunne jødene «takket være det at de aksepterte ideen om det utvalgte folk og om frelsen … fortolke alt det som skjedde, utelukkende med utgangspunkt i dem selv som sentrum». Planeten svevde i rommet blant myriader av stjerner utelukkende som en trone for dem, på et fjell av gull i et tempel, omgitt av døde hedninger. Loven dannet en uoverstigelig barriere mot den omkringliggende verden.

Ingen jøde, med unntakelse av en talmudisk lærd, kunne kjenne hele denne enorme samling. Sannsynligvis kunne ingen ikke-jøde få adgang til en uredigert utgave. Et helt universitet fullt av spesialister og et langt livs arbeid ville være nødvendig for å sammenlikne de oversettelser som er blitt lagd med originalene, dersom disse ble stilt til disposisjon. Mange studerende fant inntil nylig fraværet av oversettelser vesentlig, men denne forfatter kan ikke se at det er viktig. Det er kunnskap nok om Talmud til at dens idéinnhold står klart (og mye av det kommer fra jøder eller omvendte jøder), og det er ikke noe vunnet ved å fortsette med å stable beviser oppå hverandre. Det kan hentes nok opplysninger i Jewish Encyclopedia, den tyske oversettelse av Talmud fra Jerusalem og Babylon (Zürich 1880 og Leipzig 1889), William Rubens Der alte und der neue Glaube im Judentum, Drachs De l’Harmonie entre l’Eglise et la Synagogue, og Graetz History of the Jews.

Det innrømmes at Talmud er menneskeskapt. Toraen ble tilskrevet Jehovas stemme, nedskrevet av Moses. Dette er av stor viktighet.

Grunnen til denne forskjell er innlysende: Mosaiske manuskripter som er «grå av elde» kunne det ikke finnes flere av i det uendelige. Skribentene måtte ta ansvaret idet de simpelthen erklærte at de gjorde det med autorisasjon fra den «muntlige» fortolkning, som var blitt gitt til den første av deres forfedre. Slik avslørte de sannheten: at de og ingen andre var Gud!

Dr. Kastein sa det svært presist: «Det var ikke Gud, som ville disse mennesker og deres betydning; det var disse mennesker, som ville Gud og denne betydning», ellers ville han ha uttrykt seg mer presist dersom han hadde sagt: «disse skribenter» i stedet for «disse mennesker». Den tidligere generasjon av skribenter hadde viljeskapt åpenbaringen som er gitt i Femte Mosebok; den senere generasjon viljeskapte den talmudiske Gud og forlangte at «disse mennesker» skulle akseptere Talmud som en fortsettelse av den åpenbaring som tidligere var «villet».

Da Talmud var ferdig, oppsto det et spørsmål som framtida må gi svar på, hvorvidt den sentrale sekt kunne lykkes i å påtvinge de spredte jøder denne nye lov, slik som Esra og Nehemias med persisk hjelp hadde påtvunget Judahitene i Jerusalem Den nye Pakt i 444 f.Kr.

Det lyktes. I 1898 på den Andre sionistiske Verdenskongress i Basel, erklærte en sionist fra Russland, dr. Mandelstamm fra Kiev: «Jødene avviser energisk tanken om å blande seg med andre nasjonaliteter og klynger seg fast til deres historiske håp om et verdensimperium».

Det tjuende århundre er vitne til forsøkene på å fullbyrde dette håp. Sannsynligvis hjalp først og fremst ghetto-institusjonene talmudistene fram til denne suksess.

I den tjuende århundre er folkemassene blitt villedet til å tenke på «ghettoen» som en slags konsentrasjonsleir for jøder, etablert av ikke-jødiske forfølgere. Den samme fordreining av kjensgjerninger er blitt gjennomført på hele Vestens Historie: i det tjuende århundre er alt annet blitt skyllet vekk, inntil alt det som er tilbake er framstilt utelukkende som «jødeforfølgelser».

De mange forfølgelser av mennesker i de siste 1900 år har involvert jøder i forhold til deres antall, så deres del av summen av lidelser er liten (i det mest framtredende tilfelle i dette århundre i Russland, var de undertrykkerne, ikke de undertrykte). Jeg vet ikke om jeg noensinne ville ha fått brakt dette for dagens lys, hvis ikke mine egne opplevelser hadde konfrontert meg så skarpt med det.

Ghettoen var ikke noe ikke-jøder hadde påtvunget jøder. Den var det logiske resultat av den talmudiske lov og stammet direkte fra eksperimentet i Babylon. Kastein beskriver Talmud som «hjemmet», hvilket jødene tok med seg over alt. Men til deres fysiske overlevelse hadde de også bruk for fire vegger og et tak. Talmud foreskrev at ikke-jøder ikke var «naboer», og at en jøde ikke måtte selge jord som tilhørte en jøde, til en ikke-jøde. Det uttrykkelige formål med slike foranstaltninger var å atskille jødene fra andre, og isolere dem i ghettoer.

Den første ghetto var den som de babylonske herskere tillot levittene å etablere i Babylon. Den neste var Jerusalem, som Nehemias, støttet av den persiske konges soldater, bygget nye murer rundt, hvorpå han fordrev alle ikke-judeere. Etter disse modeller tok den europeiske ghetto form. Denne institusjonen er sannsynligvis den mest byrdefulle del av den moderne jødes åndelige arv:

«Ghettoen, venn, ghettoen, hvor alle håp visner ved fødselen.»

Jøder som aldri har sett en ghetto, bærer en halvt bevisst endring om den i seg som en nagende frykt, og dog var det i bunn og grunn en talmudisk idé, som deres forfedre ga seg inn under. Det var den perfekte måte å holde en spredt menighet sammen på, å skape et åndelig fengsel og få makt over dem.

Kravet om en ghetto kom ofte fra talmudistene (dvs. utenfor Polen hvor alt jødisk liv selvfølgelig var ghetto-liv). Den moderne forestilling om at ghettoen betydde mindreverd, er en del av legenden om «forfølgelse», der hovedformålet er å intimidere jøder, slik at de alltid er redde for å våge seg utenfor folden. Hensikten med nåtidens myte om «antisemittisme» er å skape den samme effekt på dem.

I det gamle Alexandria (New York av i dag) og i det middelalderlige Kairo og Kordova, ble de jødiske kvarterer etablert på rabbinernes forlangende, fordi de ville holde deres menigheter isolert fra omverdenen. I 1084 innsendte jødene i Speyer en begjæring til den herskende tyske prins om å få etablere en ghetto. I 1412 ble en ghettolov gjennomført i hele Portugal etter jødisk anmodning. Byggingen av ghettomurere i Verona og Mantua ble i århundrer feiret av jødene ved deres seiersfest (Purim). Ghettoene i Russland og Polen var en grunnleggende og integrert del av den talmudiske organisasjon, og ethvert forsøk på å avskaffe dem ville ha blitt fordømt som forfølgelse.

Da ghettoen i Roma ble ødelagt på Mussolinis ordre tidlig på 1930-tallet jamret den jødiske presse (som Bernard J. Brown forteller) over begivenheten med ord som disse:

«Et av de mest enestående fenomener fra det jødiske liv i Goluth er borte. Der hvor det for bare noen måneder siden var blomstrende jødisk liv, er det nå kun noen få halvt ødelagte bygninger igjen som de siste spor av den fordums ghetto. Den er blitt offer for rasistisk lidenskap for skjønnhet, og på Mussolinis ordre er ghettoen blitt utradert.»

Det som ligger i dette er at utraderingen av ghettoen var «fascisme», liksom den opprinnelige etablering av ghettoer (etter jødisk begjæring) av de sionistiske historikere av i dag framstilles som forfølgelse.

Med emansipasjonen forsvant ghettoen. Dens opprettholdelse ville alt for tydelig ha vist at jødedommens herskere ikke hadde noen virkelige hensikter om å delta i emansiperingen på like fot.

Jewish Encyclopedia beretter i sin 1903-utgave at «i hele den siviliserte verden er det nå ikke en eneste ghetto i ordets opprinnelige betydning». Denne modifikasjon er viktig, for mange steder og på mange måter fortsetter jødene med å leve i nære samfunn, dog uten de identifiserende murene; og Loven, som forbyr salg av nabojord til ikke-jøder uten tillatelse, er ikke falt bort (for å gi et eksempel som vil være illustrerende for dem som kjenner byen: I Montreal er et helt distrikt øst for fjellene gjennom slike metoder blitt gjort nesten likeså reint jødiske som hvis det hadde vært en ghetto).

Ghettoens bortfall i løpet av emansipasjonens århundre var et hardt slag for den talmudiske makts viktigste fundament. En erstatning måtte finnes, hvis ikke ghetto-ånden (til forskjell fra den fysiske ghetto) skulle gå helt i oppløsning, og man fant i sionismen som ble det nye lim mellom samfunnene:

«Det er mange som ønsker at jøder skal ha mer kontroll over jøder, og som er imot bortfallet av denne kontroll i Russland, der ghettoen en gang gjorde slik kontroll lett og absolutt» (Rabbiner Elmer Berger). «Kun den intellektuelt blinde kan unngå å bemerke at dette å fremme sameksistens i grupper, sentrert rundt gamle religiøse tradisjoner og kulturer, er en tilbakevending til ghettoen … Det er ingen ære ved at en gruppe mennesker strever etter å bevare ghetto-tilværelsen … Selv overflatisk lesing av historien viser at jøden bygde sin egen ghetto» (Bernard J. Brown).

Sionismen er den sanne gjenskapelse av den talmudisk ghettoisme, som disse to jødiske autoriteter sier det. Det er meningen å omgjøre emansipasjonsarbeidet, igjen å utskille jødene og å gjeninnføre trosbekjennelsen om «atskillelse» av dem med full kraft. Den militante appell om erobring og imperium i Midtøsten brukes til å tilsløre prosessens virkelige formål.

Den retning jødene gikk i før sionismen satte seg fore å fange dem inn igjen, kan ses i følgende sitat fra artikkelen om Den moderne jødedoms holdning i Encyclopedia Judaica, 1916:

«Den moderne jødedom, slik den innskjerpes i katekismen og forklares i erklæringene fra forskjellige rabbinerkonferanser, og slik den fortolkes i moderne rabbineres prekener, er basert på anerkjennelsen av menneskerasenes enhet. Loven om sannhet og rett står over alle mennesker, uten forskjell i rase eller tro, og dens oppfyllelse er mulig for alle.

Rettferdighet er ikke betinget av fødsel. Ikke-jøder kan oppnå likeså fullkommen rettferdighet som jøder … I den moderne synagoge ‘skal du elske din neste som deg selv’ (Tredje Mosebok, 29), hvilket omfatter alle mennesker.»

Mye har endret seg siden 1916, og i 1955 er disse ord kun en skygge av hva det kunne ha vært. Uten tvil er det rabbinere som fortsatt «fortolker sine prekener» på denne måten, men med mindre de er gjort av materialet til helter og martyrer, kan de ikke svært lenge motstå deres menigheter, og disse er blitt ført århundrer tilbake av sionismen.

Sionistene har oppnådd kontroll over ikke-jødiske regjeringer, så vel som over de jødiske folkemasser, så hva den enkelte protesterende sier er av liten betydning. Sionistene har gjenetablert den levittiske tro i fariseernes og talmudistenes fortolkning med full styrke. Deres gjerninger mot andre i fortiden har vært styrt av denne og vil også være det i framtida, og ikke av hva «den moderne jødedoms holdning» var i 1916.

Den store forandringen kom i året 1917, det året som kom straks etter utgivelsen av ovenstående sitat. Den talmudiske tradisjon og ghettoene var stadig for sterke blant jødedommens masser til at «den moderne jødedoms holdning» kunne motstå de fanatiske «eldste», som på dette tidspunkt trådte fram.


–> Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok