Kontroversen – Kapittel 17

Kapittel 17 – Den destruktive misjon

Studiet av hundrevis av bind gjennom mange år fikk meg etter hvert til den erkjennelsen at den essensielle sannhet i historien om Sion har blitt helt og fullt oppsummert av Maurice Samuels tjueto ord: «Vi jøder, ødeleggerne, vil for alltid forbli ødeleggere … ikke noe av det som ikke-jødene vil gjøre, kan tilfredsstille våre behov og krav.»

Når man hører disse ordene, høres de i første omgang oppblåste og nevrotiske ut, men økt kjennskap til emnet avslører at de er ærlig ment og omhyggelig valgt. De betyr at en mann som fødes som og fortsetter som jøde, mottar en destruktiv misjon, som han ikke kan unnslippe. Dersom han avviker fra denne «lov» er han ikke en god jøde i De «eldste»s øyne. Dersom han ønsker eller blir presset til å være en god jøde, må han rette seg etter den.

Det er grunnen til at den rollen som ble spilt av dem som ledet «jødene» ned gjennom historien, nødvendigvis må bli destruktiv. Og i vår egen generasjon i det tjuende århundre, har den destruktive misjonen nådd sitt høydepunkt, med resultater som enda ikke fullt ut kan forutses.

Det er ikke bare en mening som denne forfatteren har. Sionistiske skriftlærde, frafalne rabbinere og ikke-jødiske historikere er enige om det destruktive mål. Det står ikke til diskusjon blant seriøse studenter av emnet, og det er muligens det eneste punkt det hersker fullstendig enighet om.

All historie blir presentert for jøden i denne form: At destruksjon er forutsetningen for oppfyllelsen av den jødiske lov og for den endelige jødiske triumf.

«All historie» betyr forskjellige ting for jøden og ikke-jøden. For ikke-jøden betyr det tilnærmelsesvis den kristne tidsalders opptegnelser og slike som rekker lenger tilbake, inntil de begynner å fortape seg i legender og myter.

For jøden betyr det fortegnelsen over begivenheter i Tora-Talmud og i rabbinernes prekener, og de når tilbake til år 3760 f.Kr., det nøyaktige årstall for Verdens Skapelse. «Loven» og «historien» er det samme, og det finnes bare jødisk historie; fortellingen utfolder seg for hans øyne som en beretning utelukkende om destruktive bedrifter og om jødisk hevn, så vel i nåtiden som for tre tusen år eller lengre siden.

Gjennom denne måten å framstille ting på faller hele bildet av andre nasjoners liv sammen til nesten ingen ting, liksom papiret og bambusskjelettet gjør det i en kinesisk lykt. Det er sundt for ikke-jøden å prøve å betrakte sin egen verden, nåtidig og fortidig, gjennom disse brillene, og slik oppdage hva han alltid regnet som betydningsfullt, noe å være stolt av eller skamfull over, slett ikke eksisterer, unntatt som en slørete bakgrunn for Sions historie. Det er som å betrakte seg selv gjennom den motsatte enden av en kikkert med det ene øyet, og Juda gjennom et forstørrelsesglass med det andre.

For den rettroende jøde er jorden fremdeles flat, og Juda, dens rettmessige arving, er universets sentrum. Den regjerende sekt har i stort omfang vært i stand til å påføre Vestens store nasjoner denne teori om livet på samme måte som den opprinnelig tvang Loven ned over judeerne selv.

Ordren «utrydd» utgjør selve fundamentet for den loven som levittene utformet. Dersom den ble tatt ut, ville det ikke være «Moseloven» eller den samme religion, som ble tilbake, men noe annet. Befalingen om å «destruere» er kjennetegnet. Den må ha vært bevisst valgt. Mange ord kunne ha vært anvendt, f.eks. erobre, beseire, overvinne, underkue. Men destruere ble valgt [også ødelegge, utrydde eller utslette er brukt i oversettelsen; Oversetter]. Ordet ble lagt i munnen på Gud, selv om det selvfølgelig var de skriftlærdes valg.

Det var den slags forvanskning Jesus angrep: «å utgi menneskers befalinger for hellig lære.»

Ordet opptrer helt i begynnelsen av fortellingen, der det tillegges Gud direkte i det opprinnelige løfte om det forjettede land: «Jeg vil … utrydde alle de folk dere kommer til.» Allerede før dette er den første destruktive handling blitt tillagt Gud i form av den første «hevn» over hedningene: «Jeg vil drepe alle førstefødte i Egypts land … og Faraos tjenere sa til ham … vet du enda ikke at Egypt er utslettet? (Andre Mosebok).

Fra denne begynnelsen går påbudet «destruer» fremst gjennom hele Loven, deretter gjennom all beskrivelse av historiske begivenheter. Den destruktive akt er noen ganger gjenstand for kjøpslåen mellom Gud og det utvalgte folk: «Dersom …», «Så …»; enten tilbyr Gud å destruere, eller også ber det utvalgte folk ham om å destruere. I hvert enkelt tilfelle beskrives destruksjonen som noe så fortjenestefullt at den krever en betydelig tilsvarende tjeneste, slik:

«Hvis du … gjør, som jeg befaler, vil jeg være en fiende for dine fiender … og vil utrydde alle de folk som du skal komme til» (Andre Mosebok). (I dette tilfelle siteres Gud for å love destruksjon til gjengjeld for «overholdelse». Blant de aller viktigste «lover og dommer» som skal overholdes, er: «Du skal fullstendig utslette alle de steder der nasjonene, som du skal eie, tjente andre guder» (Femte Mosebok).

Og omvendt: «Og Israel avgav et løfte til Herren og sa: «Hvis du vil bringe dette folk i vår makt, så vil vi fullstendig utslette dets byer. Og Herren hørte Israels stemme og utleverte kanaanittene til dem; og de utslettet fullstendig dem og deres byer» (Fjerde Mosebok).

Som man vil forstå, er handelen om «destruksjon» i begge tilfeller betinget av ytelse og motytelse mellom folket og Gud.

Ettersom befalingen «utslett fullstendig» rangerer høyt blant den ubøyelige lovs prinsipper, er enhver utøvelse av mildhet eller annen brist i forhold til fullstendig destruksjon en alvorlig juridisk overtredelse, ikke bare en feilbedømning. For nettopp denne forbrytelsen (under denne loven er det en forbrytelse, ikke bare en forseelse) ble Saul, den første og eneste sanne konge over Israel og Juda, avsatt fra tronen av prestene, og David, Judas mann, innsatt som konge i hans sted. Denne begrunnelse for Davids opphøyelse er betydningsfull, idet «verdens konge», som skal komme en dag, må være av Davids slekt. Den samme lære innskjerpes gang på gang i lovens bøker, spesielt gjennom den allegoriske massakre på midianittene, som danner avslutningen på Moses’ beretning (Fjerde Mosebok).

Dette var fundamentet som hele Loven og all historie om den tid og senere tider ble bygd på. Fra det øyeblikk da Israel avviste judeerne, og disse ble overlatt til levittene, ble judeerne framover regjert av et presteskap som forsikret at destruksjonen var Jehovas viktigste befaling, og at de var guddommelig utvalgt til å destruere. Slik ble de det eneste folk i historien som var spesielt helliget destruksjon, rett og slett. Destruksjon som en følge av krig er et velkjent fenomen i hele menneskehetens historie. Men destruksjon som et spesielt framelsket formål hadde aldri tidligere vært kjent, og den eneste kilde som kan finnes til denne enestående idé, er Tora–Talmud.

Hensikten var ganske tydelig å organisere en destruktiv kraft. I dette ligger den dype sannhet i Samuels ord fra vår egen tid.

Så lenge en svært stor gruppe av mennesker, spredt blant nasjonene, underkastet seg en slik lov, ville dens energier nødvendigvis, uansett hvor disse menneskene befant seg, bli dirigert mot et destruktivt mål. På bakgrunn av erfaringene fra årene 457–444 f.Kr., da levittene med persernes hjelp lenket et gråtende folk med deres lov, fødtes den stammen som i tiden etter har fungert som katalysator i prosessen: å forandre omgivelsene i samfunnet rundt seg, mens den selv forble uforandret.

Jødene ble de universelle katalysatorer, og de forandringer de forårsaket ble destruktive. Denne prosess medførte store prøvelser for ikke-jødene (som selv nedkalte dem over seg ved deres underkastelse for den regjerende sekt), og ingen virkelig tilfredsstillelse for jødene, som kun arvet en trist misjon.

Ikke-jødene har overlevd og vil overleve. Til tross for Daniel’ene og Mordekaj’ene og deres nåtidige etterkommere, er den «endelige avslutning» på disse nasjoner «dit jeg har ført dere», lengre borte enn noen sinne.

Loven påbød spesifikt det utvalgte folk å ødelegge andre folk, slik Jehova hadde «utspredt» det, som straff for dets egne «lovovertredelser».

For eksempel kan Andre Mosebok ikke anses for annet enn en legende som ble utsatt for en prestelig nyredigering i Jerusalem og Babylon, mange århundrer etter at noe som helst som minnet om hendelsene den beskrev kunne ha funnet sted. Derfor hadde de skriftlærde ingen grunn til å utstyre egypterne med frykt for den destruktive hensikt som ble næring til gjestene i deres midte. Når de altså allikevel gjorde dette i det aller første kapittel av Andre Mosebok («Velan, la oss gå klokt til verks imot dem, for at de ikke skal bli for mange; ellers kan det hende, når vi kommer i krig, at de går over til våre motstandere og kjemper mot oss …) var det tydeligvis for å festne ideen om denne destruktive misjon i sinnet hos de mennesker som de hersket over.

Her opptrer for første gang den idé at «folket» skulle slutte seg til dets verste fiender for å utrydde vertene. Da historien nådde fram til en mer eller mindre påviselig enhet (Babylons fall), blir den fremstilt på en slik måte at samme oppfatning innpodes. Det blir fortalt at jødene slutter seg til Babylons fiende og jublende byr den persiske inntrenger velkommen. Ødeleggelsen av Babylon blir vist som en hevnakt, som utøves ene og alene for jødenes skyld (begge åpenbart oppdiktet, men brukbare som historiske tilfeller).

Presentasjonen av historien i Det Gamle Testamente sluttes med neste hevnakt, denne gang mot de persiske befriere! Vestlige politiske ledere fra vårt århundre, som ofte smigres av sionistiske gester ved å bli sammenliknet med den gode kong Kyros av Persia, jødenes befrier, hadde muligens ikke lest Loven med oppmerksomhet, eller oppdaget hva det berettes at deretter skjedde med perserne. Ganske logisk måtte fortsettelsen bli persernes tur til å lide, fordi de hadde jøder blant seg.

Til bruk for denne allegoriske anekdote, ble en symbolsk hedensk «forfølger», Haman, skapt. Han rådet perserkongen Ahasverus slik: «Det finnes et folk som bor spredt og lever for seg selv blant folkene i alle ditt rikes deler; deres lover er annerledes enn andre folks, og kongens lover holder de ikke. Derfor er det ikke kongen verdig å la dem være i fred» (Esters Bok, kap. 3). For så vidt er Hamans ord ikke særlig forskjellig fra dem enhver statsmann kunne anvende, og som mange statsmenn gjennom århundrene fram til vår tid faktisk anvendte i rådgivning angående det «atskilte» folk og dets enestående lov. Men deretter tilføyer Haman ifølge Esters Bok: «Hvis kongen synes, la det så utgå befaling om å utrydde dem», og kong Ahasverus gir ordren. (Haman er nødt til å tale slik, og kong Ahasverus til å handle slik, for at den påfølgende jødiske hevn kan finne sted.) Det går forordninger ut til samtlige provinsguvernører om at alle jøder skal slås i hjel på én dag, «den trettende dag i den tolvte måned».

De senere skriftlærde, som satte sammen Esters Bok, ønsket øyensynlig å variere temaet med den maktfulle jøde ved den fremmede konges hoff, og oppfant Ester-figuren, den hemmelige jødinne, perserkongens favoritt-hustru, som ble oppdratt til å bli hans dronning. Med Ester som mellomledd trekker kongen ordren tilbake og får Haram og hans ti sønner hengt på den galgen som Haman hadde reist for jøden Mordekai (Esters fetter og beskytter). Kongen gir også Mordekai carte blanche, hvoretter Mordekai instruerer guvernørene i de «hundre og tjuesju landsdeler» fra India til Etiopia, om å få jødene i hver by til «å slutte seg sammen og beskytte deres liv og i hvert folk og hvert land å utrydde, slå i hjel og tilintetgjøre alle væpnede skarer som angrep dem, til og med barn og kvinner og å plyndre deres eiendommer …»

Denne kontraordren ble altså gitt, og nå «var det fryd og glede blant jødene med gjestebud og fest» og (en detalj av interesse) «mange av hedningene gikk over til jødedommen, fordi frykten for jødene var falt over dem».

På den fastlagte dag «slo jødene løs på alle sine fiender med sverdhugg, drap og ødeleggelse, og de handlet med deres motstandere slik de lystet», idet de drepte «syttifem tusen» av deres fiender. Mordekai beordret deretter at den fjortende og femtende dag i måneden Adar i framtida skulle være «gjestebuds- og gledesdag», og slik har det siden vært.

Det synes åpenbart at Haman, Mordekai og Ester alle var fantasifigurer. Ingen «kong Ahasverus» eksisterer historisk, om enn et leksikon (muligens pga. ønsket om å puste liv i legendene), sier at Ahasverus «er blitt identifisert med Xerxes». I så fall var han far til kong Artaxerxes, som sendte soldater med Jeremias til Jerusalem for å påtvinge den rasebaserte «Nye Pakt», og i så fall, videre, ville Arazerxes ha handlet på denne måten etter at han i eget land hadde vært vitne til hvordan jødene hadde massakrert 75.000 persere!

Det kan ikke finnes noe historisk grunnlag for fortellingen, og den har alle tegn på å være sjåvinistisk propaganda.

Det forvirrende faktum blir stående tilbake, at selv om det ble funnet opp, kunne det i dag sies å være sant i alle detaljer, idet Loven, grunnlagt på slike anekdoter, er blitt tvunget ned over Vesten. I dag kan folk ikke «bli jøder» (eller svært sjeldent), men et velkjent bilde av vår tid gis i ordene «mange av hedningene gikk over til jødedommen, av frykt for jødene som var falt over dem». I vår generasjon blir de «sionist-sympatisører» ut fra samme motiv.

Det er et vellykket portrett av en tjuende århundres politiker i Washington eller London som gis i teksten «og alle provinsenes stormenn, satrapene, stattholdere og kongens embetsmenn støttet jødene, for de var grepet av redsel for Mordekai». Dersom verken kong Ahasverus eller «Mordekai sittende foran kongens port» i virkeligheten levde i året 550 f.Kr., er Mordekai ikke desto mindre både virkelig og maktfull i vårt århundre, og to generasjoners øvrighetspersoner har passet deres embeter mer av frykt for ham enn av omsorg for deres folks interesser. [To generasjoner i 1956, nå i 2013: fire generasjoner; Oversetter.]

Dette er vår nåtid som gir denne fjerne, utroverdige fortid et virkelighetens skjær.

Umiddelbart virker Belsassar og Daniel, Ahasverus og Mordekai som figurer som ble funnet opp for bruk for levittenes politiske program, ikke mennesker som levde. Men … massakren på tsaren og hans familie i vårt århundre ble gjennomført etter kapittel 5, vers 30 i Daniels Bok; hengingen av nazilederne fulgte forskriftene i Esters Bok, kapittel 7, vers 6 og 10, samt kapittel 9, vers 13 og 14.

Daniels Bok, kap. 5, vers 30: «Men samme natt ble kaldeerkongen Belsassar drept.»

Esters Bok, kap. 7 vers 6: «Ester svarte: En motstander og fiende! Denne onde Haman der! – da ble Haman forferdet for kongens og dronningens øyne.»

Vers 10: «Så hengte de Haman i den galgen han hadde gjort i stand for Mordekai. Og kongens vrede la seg.»

Kap. 9, vers 13: «Ester svarte: Synes det kongen godt, så la jødene i Susan også i morgen få lov til å gjøre likedan som i dag! Og la Hamans ti sønner bli hengt i galgen!»

Vers 14: «Kongen bød at så skulle gjøres. Det ble utstedt en befaling om dette i Susan, og Hamans ti sønner ble hengt.»

Uansett om disse anekdotene er sanne eller fantasi, er de blitt vårt århundres lov. De mest gledefylte festligheter i det jødiske år honorerer de eldgamle legendene om ødeleggelse og hevn, som loven hviler på: Mordet på «alle Egypts førstefødte» og Mordekais massakre.

Derfor er det kanskje til og med sant at jødene kun femti år etter at de var blitt erobret av Babylon, sørget for dette kongedømmets utslettelse ved hjelp av Persia; og at de innen femti år etter at den persiske kongen hadde fridd dem, nå hadde satt seg i besittelse av det persiske kongedømme i en slik grad at kongens guvernører «fra India til Etiopia» av frykt for jødene gjennomførte en pogrom på 75.000 ikke-jøder, samt at død etter «Guds forbannelse» ble påført nærmere utvalgte «fiender». I så fall – i hendene på de jødiske «fangene» – gikk det den persiske befrier enda verre enn det tidligere var gått den babylonske fangetaker selv.

Mens denne beretning skrider fram, med dens uunngåelige antydninger til «jødene», er det viktig å huske at det alltid har vært to tankeretninger i jødedommen, og sitater fra vår egen tid kan illustrere dette.

En Chicago-rabbiner, Salomon Freehof – sitert av Bernard J. Brown, anså historien om Haman, Mordekai og Ester for å være «essensen i hele det jødiske folks historie», i motsetning til Brown (også fra Chicago), som sier at Purim-festen burde stanses og glemmes, fordi den i dag er «en parodi» på de festligheter som var så motbydelige for de israelske profeter. (Purim var enda ikke oppfunnet da Esaias og Hosea kom med sine følelsessterke protester mot de «faste høytider» og «helligdager».)

Brown skrev dette i 1933, og begivenheten i 1946, der nazilederne ble hengt på en jødisk helligdag, viste at hans protest var like virkningsløs som de eldgamle protestene han siterte. I 1956 seiret, liksom for tjuesju århundrer siden, de synspunkter som rabbiner Freehof sto for. De vesentlige trekk i den begivenhet som høytideligholdes med Purim-festen, er de som uten unntakelse går igjen i tidligere og senere stadier av Sions historie: bruken av en ikke-jødisk regent til å utrydde ikke-jøder og til å effektuere den jødiske hevn.

Etter Mordekais tid, hvor Det Gamle Testamente ikke leverer mer historie, må den som studerer vende seg mot jødiske autoriteter for å oppdage om også senere begivenheter blir presentert for jødene i det samme lys; nemlig som en rekke jødiske prøvelser som må lides under «hedningenes» åk – og som alltid førte til ødeleggelsen av den hedenske nasjon og til jødisk hevn.

Og et slikt studium fører rent faktisk til den konklusjon at all historie, helt fram til nåtiden, nettopp ses slik av sektens «eldste», og presenteres slik for de jødiske samfunn. På samme måte som Egypt, Babylon og Persia i Det Gamle Testamente kun eksisterte for så vidt de som de tar til fange, undertrykker eller på annen måte oppfører seg overfor jøder, som deretter hevnes av Jehova, slik faller også alt annet vekk i den lærdes presentasjon av den senere tids historie. Rom, Hellas og alle følgende imperier har kun liv og eksistens i denne beskrivelsen i den grad jøders atferd overfor dem eller deres atferd overfor jøder gir dem eksistens.

Etter Babylon og Persia ble Egypt den neste nasjon som skulle føle virkningen av den katalyserende kraft. Det jødiske samfunn i Alexandria (som hadde vært stort, selv før forsterkningen med flyktninger fra den babylonske invasjon) var på dette tidspunkt den største enkelte gruppe jøder i den kjente verden. Egypt var i så henseende i den rollen som Russland hadde før krigen 1914–1918, og som USA er i i dag. Jødenes innstilling, eller i beste fall deres «eldste»’s innstilling til egypterne, var den samme som deres tidligere innstilling til babylonerne og perserne.

Kastein sier først at Egypt var «det historiske tilfluktssted» for jøder, noe som lyder som en takknemlig hyllest, inntil de følgende ord viser at «et tilfluktssted» er et sted som skal ødelegges. Han beskriver jødenes følelser for egypterne i vendinger som likner dem som Andre Mosebok anvender i en tilsvarende situasjon i jødenes tidligere «fangenskap». Han sier at jødene i Egypt «dannet et lukket samfunn … de førte et avsondret liv og bygget deres egne templer … egypterne følte at jødenes religiøse atskilthet viste at de foraktet og vraket egypternes trosform». Han tilføyer at jødene «naturligvis» støttet persernes sak, fordi Persia tidligere hadde hjulpet dem med å gjenetablere Juda.

På den måten betydde den kjensgjerning at Egypt hadde ytt dem husly og var «det historiske tilfluktssted» ikke at Egypt hadde krav på noen takknemlighet eller lojalitet. Fiendskap mot vertsfolket antok form av støtte til Egypts fiender og vakte derfor egypternes mistenksomhet: «Andre årsaker til fiendtlighet var den besluttsomhet som jødene utviste med henblikk på ikke å bli assimilert i folket omkring dem eller til å identifisere seg med det land som hadde tatt imot dem … Deres dyptfølte åndelige behov for å holde seg i forbindelse med hver eneste gren av deres nasjon, kravet om lojalitet overfor hver eneste gruppe av deres eget folk, likegyldig hvor ubetydelig, måtte nødvendigvis påvirke ærligheten i deres statsborgerskap i en bestemt stat».

«Likedan i fordums tid i Babylon», konkluderer Kastein, strakte jødene i Egypt ut sine åpne armer til den persiske erobrer. Til tross for at Egypt kun hadde vist jødene gjestfrihet.

Babylon, Persia, Egypt … så kom Hellas. I år 332 f.Kr. beseiret Hellas Persia, og det greske styre startet i Egypt. Alexandria ble den greske hovedstad. Mange aleksandrinske jøder ville med glede ha fulgt Jeremias’ råd om å «søke byens fred». Men sekten og den destruktive læres makt seiret.

Kastein, sektens tro beundrer, sier om Hellas og dets sivilisasjon bare at «det var intellektuelt blendende … men prototypen på alt som var løgnaktig, grusomt, ærekrenkende, listig, dovent, forfengelig, bestikkelig, grisk og urettferdig.» Han avfeier Hellas som en episode med de triumferende ordene: «De aleksandrinske jøder forårsaket oppløsningen av den hellenistiske sivilisasjon.»

Babylon, Persia, Egypt, Hellas … Fram til begynnelsen av den kristne tidsalder var historien derfor, like fra Skapelsen presentert for jødene i deres hellige skrifter og av deres skriftlærde, som en ren og skjær jødisk affære, som kun bemerket «hedningene» for så vidt de grep inn i jødisk liv og som en beretning om ødeleggelsene av disse hedninger i krig og fred.

Var denne beskrivelsen sann med tanke på begivenheter i den før-kristne tid, og var den fortsatt sann vedrørende senere begivenheter fram til vår tid?

En slutning fra vår egen generasjon, der den avgjort er sann, fører til at den alltid har vært sann. I vår generasjon ble konflikter mellom nasjoner, selv om de fra begynnelsen syntes å angå emner som lå milevidt fra noe jødisk spørsmål, etter den babylonsk-persiske modell vendt til jødiske triumfer og jødiske hevnakter, slik at den ødeleggelse som ledsaget dem, ble til oppfyllende manifestasjoner i forhold til Jødisk Lov, på samme måte som drapet på Egypts førstefødte, ødeleggelsen av Babylon og Mordekais pogrom.

Romerriket fulgte etter Hellas, og da Romerriket vokste fram, delte Cicero tydeligvis den mening om jødenes rolle i oppløsningen av den greske sivilisasjon, som en dr. Kastein tjue århundrer senere skulle uttrykke, for under rettssaken mot Flaccus kikket Cicero seg fryktsomt tilbake over skulderen da han talte om jøder; han visste (sa han), at de alle holdt sammen, og at de visste hvordan de skulle ødelegge enhver som gikk mot dem, og han rådet til forsiktighet i omgangen med dem.

Fuscus, Ovid og Persius uttrykte liknende advarsler, og på Jesu tid sa Seneca: «Denne kriminelle nasjons skikker vinner fram så fort at den allerede har tilhengere i alle land, og gjennom det påtvinger de beseirede beseireren deres lover.» På samme tid kommenterte også den romerske geograf Strabo utbredelsen av jøder (som i vår tid ganske åpenlyst er så langt større enn noen statistikk får lov til å vise), idet han sa at det ikke fantes noe sted på jorden hvor de ikke var.

Hellas og Romerriket skapte ifølge det alminnelige, ikke-jødiske synspunkt, kommende verdier som Europas sivilisasjon ble bygd på. Fra Hellas kom skjønnhet, og det ligger greske fundamenter under all poesi og kunst. Fra Romerriket kom rettssystemet, og romerske fundamenter ligger under Magna Charta, Habeas Corpus og menneskers rett til en rettferdig og offentlig rettssak, noe som var Vestens største bedrift.

For den sionistisk lærde var Hellas og Romerriket kun forbigående hedenske manifestasjoner som var like frastøtende. Kastein sier hånlig, at i Romerriket «så Juda helt fra begynnelsen, ganske korrekt, kun en representant for ikke-intellektuell, rå styrke». I tre hundre år etter Jesus levetid forfulgte Rom de kristne. Etter omvendelsen av keiser Konstantin til kristendommen i år 320 e.Kr., ble det forbudt for jødene å omskjære deres slaver, å holde kristne slaver og å gifte seg med kristne. Denne motsatte anvendelse av jødenes lov betraktes av Kastein som forfølgelse.

Etter delingen av Det romerske Imperium i år 395 ble Palestina en del av Det bysantinske Imperium. Forbudet mot jøder i Jerusalem opphørte først etter at Romerriket ble overveiende kristent, så denne byen kunne ennå ha vært tom for jøder hvis det ikke hadde vært for kristendommen. Da perserne i 614 førte deres krig mot Bysants inn i Palestina, «flokket jødene seg til den persiske hær fra alle sider» og de deltok «med en villskap av menn som skulle hevne seg for tre hundre års undertrykkelse» i «en enorm massakre på kristne» (igjen ifølge Kastein, som mente at forbud mot å holdne kristne slaver var forfølgelse, som nevnt ovenfor).

Entusiasmen for perserne døde ut etter hevnen mot de kristne. Fjorten år senere «var jødene fullstendig klare til å forhandle med den bysantinske keiser Heraclitus» og å hjelpe til med å gjenerobre Jerusalem.

Så kom Muhammed og Islam. Muhammed delte Ciceros og de andre tidligere autoriteters syn på saken. Hans Koran sier, utover sitatet som tidligere ble nevnt: «Du vil med sikkerhet finne at de mest voldelige av alle mennesker i fiendtlighet mot de sanne troende, er jødene og avgudsdyrkerne …»

Tross dette utviste Islam (i likhet med kristendommen) ingen fiendtlighet mot jødene, og Kastein gir den et relativt godt skussmål: «Islam tillot de vantro absolutt økonomisk frihet og selvstyre … Jødedommen ble aldri av kristendommen budt så fine muligheter til å blomstre.»

Disse «muligheter til å blomstre» ble gitt jødene av Islam på europeisk jord, i Spania, som tidligere fortalt. Dette var adgangen til Vesten, som Islam hadde muliggjort for «de mest voldelige av alle mennesker». I kjølvannet av den islamske erobrer var den talmudiske regjering flyttet til Spania! (etter at kalif Omar hadde inntatt Jerusalem i 637 og dratt videre vestover med sine hærer).

De visigotiske [vestgotiske] konger hadde allerede utviklet følelser omkring jødene i deres midte, som svarte til dem som var blitt uttrykt av Cicero, Muhammed og andre. En av de siste av dem, Eurik, ba på Det tolvte Konsil i Toledo inntrengende biskopene om «å gjøre en siste anstrengelse for å fjerne denne jødiske pest ved roten» (omkring 680). Heretter gikk den visigotiske æra snart mot slutten, og den islamske inntrenger etablerte seg i det sørlige og sentrale Spania i 712.

Dr. Kastein sier: «Jødene leverte vaktposter og garnisontropper til Andalucia.» Professor Graetz beskriver mer fullstendig dette første møtet mellom jødene og folk av nordlig europeisk avstamning:

«Jødene fra Afrika … og deres uheldige religionsbrødre på Halvøya gjorde felles sak med den muhammedanske erobrer, Tarik … Etter slaget ved Xeres i juli 711 og den siste visigotiske konge, Roderiks død, dro de seierrike araberne videre og ble over alt støttet av jødene. I hver eneste by de erobret, kunne de muslimske generaler nøye seg med å la en liten styrke av deres egne tropper bli tilbake, idet de hadde bruk for hver en mann for å underlegge seg landet. Derfor betrodde de byene i jødenes varetekt. På denne måten ble jødene, som inntil nylig hadde vært livegne, nå herrer over byene Cordoba, Granada, Malaga og mange andre. Da Tarik viste seg foran hovedstaden, Toledo, fant han den kun beskyttet av en liten styrke … Mens de kristne var i kirken for å be for deres lands og religions sikkerhet, rev jødene opp portene for de seierrike arabere og tok imot dem med jubel, og hevnet seg således for de mange lidelser de hadde måttet bære … Også hovedstaden ble overgitt i jødenes varetekt av Tarik … Og endelig, da Musa Ibn Nossair, Afrikas guvernør, førte enda en hær inn i Spania og erobret andre byer, ga også han dem over i jødenes varetekt …»

Bildet er identisk med det som har vist seg fra alle tidligere historiske eller legendariske begivenheter der jødene var innblandet: en konflikt mellom to «fremmede» folk ble omdannet til en jødisk triumf og en jødisk hevn.

Jødene vendte seg nok en gang (som i Babylon og Egypt) mot det folket de levde blant og «rev portene opp» for den fremmede inntrenger. Den fremmede inntrenger «avleverte» så deretter den byen han hadde tatt, til jødene.

I krig er makten og kontrollen over hovedstaden og andre store byer seierens frukter; de gikk til jødene, ikke til seierherren. Kalifens generaler brydde seg åpenbart like lite om Koranens advarsler som nåtidens vestlige politikere bryr seg om læren i Det Nye Testamentet.

Hva angår «lidelsene», som jødene således hevnet, erklærer professor Graetz spesifikt at den grusomste av disse var nektelsen av retten til å holde slaver: «Den mest undertrykkende av disse var innskrenkningen i rettigheter som berørte besittelse av slaver; framover var det verken tillatt jødene å kjøpe slaver eller å motta dem som gaver»!

Dersom de arabiske erobrere hadde regnet med takknemlighet fra dem de hadde «betrodd hovedstaden» og de store byene til, tok de feil. Etter seieren sang Judah Halevi fra Cordoba:

«… Hvordan oppfylle mine hellige løfter, så jeg innvielsen fortjener – Mens Sion stadig er Romas trell og jeg en arabisk tjener? – Som skitt anser jeg Spanias skatter, rikdommer og overflod – Dog regner med som pureste gull det støv, der engang vårt tempel stod!»

Dette sinnelag gjorde kalifens rådgivere urolige på samme måte som det hadde foruroliget de visigotiske konger, Muhammad og Romerrikets statsmenn. Abu Ishak fra Elvira snakket til kalifen i Cordoba i vendinger som atter bringer frem erindringen om Ciceros ord:

«Jødene … er blitt svært mektige, herre, og deres stolthet og arroganse kjenner ingen grenser … ta ikke slike menn som dine ministre … for hele jorden roper imot dem; innen lenge vil den skjelve, og vi vil alle forgå … Jeg kom til Granada og så jødene regjere. De hadde delt provinsene og hovedstaden mellom seg; overalt var det en av disse forbannede som regjerte. De innsamlet skattene, var lystige og gikk overdådig kledd, mens deres klær, kjære muslimer, var gamle og utslitte. Alle statens hemmeligheter var kjent av dem; men det er dårskap å stole på forrædere!»

Men kalifen fortsatte ikke desto mindre med å utpeke sine ministre blant de kandidatene som ble presentert av den talmudiske regjering i Cordoba. Den spanske perioden viser kanskje klarere enn noen annen, at den jødiske utlegging av historien kan være nærmere sannheten enn ikke-jødenes utlegging. For erobringen av Spania viste seg avgjort å være mer jødisk enn maurisk. Den formelle mauriske dominans fortsatte i 800 år, og til slutt hjalp jødene i overensstemmelse med tidligere tilfeller, spanjolene med å kaste ut maurerne.

Men den alminnelige stemning overfor dem var blitt for dypt mistroisk til at den kunne dempes. Denne folkelige mistro rettet seg særlig imot dem som var conversos eller marranos [konverterte]. Oppriktigheten av deres omvendelse ble ikke trodd, og det hadde spanjolene rett i, for dr. Kastein sier at mellom jødene og «marranos» besto det «en hemmelig atmosfære av sammensvergelse». Tydeligvis ble det gjort bruk av den talmudiske dispensasjon til å forestille omvendelse.

Til tross for denne folkelige stemning, gjorde de spanske konger under den gradvise gjenerobringen, vanemessig jøde eller «marranos» til finansministre og utnevnte til slutt en viss Isaac Arrabanel til bestyrer for statsfinansene med oppgaven å reise kapital til gjenerobringen av Granada. De «eldste» anvendte i denne perioden det viktige prinsipp i Loven om å «låne til alle nasjoner og låne fra ingen», for Kastein noterer at de ga «finansiell hjelp» til det kristne Nord i dets endelige angrep på det muhammedanske Sør.

Etter tilbakeerobringen brøt den oppsamlede uviljen mot jødene ut, den som var skapt av de 800 år med maurisk besettelse og deres andel i den. I 1492 ble jødene utvist fra Spania og i 1496 fra Portugal.

Sionistenes historikere av i dag utviser et bemerkelsesverdig hat mot Spania av denne grunn, og en fast overbevisning om en hevn fra Jehova, som enda ikke er fullført. Fallet av det spanske monarki nesten fem hundre år senere, og borgerkrigen i 1930-årene, beskrives noen ganger som avdrag på dette mellomværendet. Denne oppfatningen gikk igjen i de hovmodige ord som Brandeis, dommer ved De Forente Staters høyesterett og en førende sionist, uttalte til rabbiner Stephen Wise i 1933: «La Tyskland lide Spanias skjebne!» Behandlingen av Spania i de følgende århundrer, spesielt dets lange utelukkelse fra De Forente Nasjoner, må ses i lys av dette. På det tidspunkt var det gått femten hundre år av den kristne æra, og begivenhetene hadde tilpasset seg mønsteret fra den førkristne æra, som det var nedfelt i Det Gamle Testamente og den jødiske lovs krav. Jødene var under talmudisk ledelse i deres virkning på andre folkeslag, fortsatt med å virke som en destruktiv kraft.

«Fanget» og «forfulgt» samme hvor de var (av deres egen lov, ikke på grunn av feil hos de folkeslag de oppholdt seg hos) var deres rolle alltid den, som loven befalte den å være: å «rive ned og destruere». De ble virkelig brukt av sine herskere til å «oppmuntre til forstyrrelser» mellom andre, slik Koranen uttrykte det, og gjennom forstyrrelsene som derfor ble provosert fram, oppnådde deres herskere makt over folket, skaffet hevn, støttet fremmede erobrere – og finansierte motkampanjer.

I alle årene var dette gjort på ordre fra de talmudiske ledere, og gang på gang var det jøder som reiste seg mot dem for å protestere mot det. Men Loven var for sterk for dem. Det var ingen glede eller befrielse for jødene i denne misjonen, men de kunne ikke unnslippe den.

Ved slutten av dette første møte med Vesten, etter åtte århundrer, «spyttet landet dem ut».

Dette var øyeblikket som var så avgjørende for vår nåværende generasjon, og som et tidligere kapittel har behandlet. Hadde det ikke vært for den hemmelighet som var gjemt dypt inne i Russland, kunne dette ha betydd enden på den katalyserende kraft.

Opplevelsen av denne utkastelsen var svært vanskelig for den gruppen av jøder som opplevde den, og de selv og deres etterkommere viste mange tegn på at de aksepterte betydningen, og med tiden ville finne en måte hvorpå de kunne forbli jøder og allikevel bli involvert i menneskeheten. Det ville ha betydd avslutningen på den destruktive idé og sekten som hadde fostret den

I stedet overlevde den destruktive idé og ble projisert inn i verdens affærer gjennom en ny gruppe mennesker, som ikke hadde noen fysisk nedstamning fra noen hebreere eller «barn av Israel» eller Judas stamme. De anvendte kun navnet «jøde» som tegn på troskap overfor et politisk program. Det punkt som nå er nådd med hensyn til å følge den destruktive idé gjennom århundrene, krever en ytterligere beskrivelse av disse mennesker (omtalt i kapitlet Den mobile regjering).

Selv ved begynnelsen av de 800 år i Spania (fra 711 til 1492) var jødene der (det største enkelte samfunn av jøder) ikke lenger Juda-etterkommere eller judeere. Selv ikke de kunne hevde å nedstamme rent fra Judas linje eller være av palestinsk avstamning. Professor Graetz sier om dem at «Den første bosettelse av jøder i det skjønne Hesperia fortaper seg i fortidens tåker», og han tilføyer at jødene der «ønsket å gjøre krav på svært gammel forhistorie» for deres forfedre, og derfor simpelthen hevdet at «de var blitt transportert dit etter Nebukadnesars ødeleggelse av tempelet».

Gjennom mange århundrer hadde naturens prosesser og menneskets natur framtvunget en blanding. Tanken om et folk, som var utvalgt til å herske i verden over døde fienders kropper, tiltalte primitive stammefolk mange steder. Den allerede omskårne araber kunne bli jøde, og noen forandring ville knapt merkes. Rabbinere i de nordafrikanske ørkener og byer var langt borte fra «senteret» og utvidet med glede deres menigheter. Da de romerske keisere begynte å forfølge «hedenske religioner» kom judaismen aldri inn under et alminnelig forbud. Derfor var det mange tilbedere av Isis, Baal og Adonis som, hvis de ikke ble kristne, trådte inn i synagogene. Den strenge lov om atskillelse av stammen kunne ikke på den gjennomtvinges langt fra Babylon.

Slik var jødene, som kom inn i Spania sammen med maurerne, rasemessig allerede en blandet flokk. I løpet av 800 år i Spania ble den rasebaserte lære enda strengere gjennomtvunget, siden «regjeringen» var blitt flyttet til Spania, og på denne måte tok den «sefardiske» jøde form som en spesifikk nasjonal type. Ved utkastelsen fra Spania ble, som tidligere nevnt, regjeringen plutselig omplantet til Polen. Hvor ble det på det tidspunktet av disse sefardiske jøder, som de eneste som muligens hadde bevart en liten rest av den opprinnelige judaistiske eller judeiske avstamning?

Jewish Encyclopedia er svært klar: «Sefardene er etterkommerne av de jødene som ble utvist fra Spania og Portugal, og som slo seg ned i Sør-Frankrike, Italia, Nord-Afrika, Lilleasia, Holland, England, Nord- og Sør-Amerika, Tyskland, Danmark, Østerrike og Ungarn.» Polen blir ikke nevnt; den talmudiske regjering flyttet dit, men den store masse av sefardiske jøde fordelte seg i Vest-Europa. De flyttet vestpå, ikke østpå. «Regjeringen» var plutselig atskilt fra folket, og den store masse begynte å oppløses.

Jewish Encyclopedia sier om de sefardiske jøder som slik ble spredt: «Blant innvandrerne var mange som var etterkommere av eller overhoder for velhavende familier, og som marranos hadde innehatt framtredende stillinger i de landene de hadde forlatt … De betraktet seg selv som en høyerestående klasse, jødedommens adel, og svært lenge betraktet deres trosbrødre, som de så ned på, dem også slik … De sefardiske jødene tok aldri del i «sjarmerende» profesjoner eller åger, og de blandet seg ikke med de lavere klasser. Selv om de sefardiske jøder levde på vennskapelig fot med andre jøder, giftet de seg sjelden med dem … I moderne tid har de sefardiske jøder mistet den autoritet som de i atskillige århundrer utøvde over andre jøder

De sefardiske jøder forflyttet seg altså verken til Polen eller blandet seg med andre jøder, da de forlot den iberiske halvøya og spredte seg over Vest-Europa. De holdt seg reservert på avstand, atskilt, «så ned på» andre som erklærte å være jøder, og mistet sin autoritet. (Jødiske oppslagsverk gir også besynderlige vurderinger over deres nedgang i andelen av det jødiske samfunn, fra en stor minoritet til en liten minoritet; disse forekommer umulige å begrunne biologisk og er sannsynligvis ikke troverdige.)

Det vil si at da «senteret» ble forflyttet, endret den menneskegruppen, i hvis navn den hadde utøvd makt gjennom to tusen år, plutselig karakter som ved magi.

De jøder som hittil hadde vært kjent av verden, og som nettopp var dukket fram igjen etter deres første sammenbrudd mellom Loven og Vestens folk, og som nå var i en ettertenksom tilstand, begynte plutselig å miste makt innenfor jødedommen og minket i antall!

Den talmudiske regjering forberedte seg deretter på sitt andre møte med Vesten fra et nytt hovedkvarter, plantet midt i et asiatisk folk, khazarene, som var blitt omvendt til Jehova-tilbedelse for mange århundrer siden. Den herskende sekt skulle framover operere gjennom denne annerledes gruppe av mennesker. De var ville typer, som ikke hadde fått noen belærende erfaring i Spania.

Da en utgiver i New York i 1951 overveide å gi ut en av denne forfatters bøker, ble han sterkt frarådet dette av lederen av en jødisk politisk organisasjon. Han ble fortalt at «Reed oppfant khazarene».

Men de jødiske autoriteter er enige med hensyn til deres eksistens og omvendelse, og de historiske kart viser utviklingen av khazar-kongedømmet, som ved sin største utbredelse strakte seg fra Svartehavet til Det kaspiske Hav (omkring år 600). De beskrives som et tatarisk eller tyrkisk-mongolsk folk og Jewish Encyclopedia forteller at deres «chagan» eller høvding «sammen med sine stormenn og en stor del av sitt hedenske folk gikk over til jødedommen, formentlig omkring år 679».

Kjensgjerningen bekreftes gjennom korrespondanse mellom Hasdai ibn Shapnet, utenriksminister for Abd el Rahman, sultanen i Cordova, og Kong Josef av Khazarene, datert til omkring år 960. Jewish Encyclopedia sier at de jødiske lærde ikke nærte noen tvil med hensyn til ektheten av denne korrespondanse, hvori ordet ashkenazi for første gang opptrer som betegnelse for denne hittil ukjente gruppe av «østjøder» og som indikasjon på slaviske tilhørighet.

Dette samfunn av tyrkisk-mongolske ashkenazier (ashkenazim) var altså på alle måter, unntatt troen, forskjellige fra de jøder som den vestlige verden hittil hadde kjent, sefardene.

Den talmudiske regjerings grep om de spredte samfunn i Vesten, ble i de følgende århundrer løsere; men den regjerte dette nye kompakte samfunn i Østen med en jernhard hånd.

Jøden med semittisk fysiognomi ble sjeldnere og sjeldnere (i dag er det typiske jødiske ansikt mongolsk av utseende, som naturlig er).

Ingen ikke-jøde vil noensinne få vite hvorfor denne enkeltstående masseomvendelse av et tallrikt «hedensk» folk til jødedom ble tillatt, for tretten hundre år siden. Var det et tilfelle, eller var disse «eldste» i stand til å forutse enhver dødelig eventualitet? I alle fall er det en kjensgjerning at da de sefardiske jøder ble spredt og den destruktive idé i Spania led sin største tilbakegang, lå denne reservestyrke parat og til bruk for den destruktive misjon. Og det var snakk om det best mulige materiale.

Lenge før deres omvendelse til jødedommen hadde khazarene vært fiendtlig stemt mot de immigrerende russerne nordfra, som til slutt beseiret dem, etablerte det russiske monarki og aksepterte kristendommen.

Da khazarene konverterte, var Talmud komplett, og etter at deres kongedømme kollapset (omkring år 1000) forble de undersåtter av den talmudiske regjering, hvor all deres motstand mot Russland ble styrt av den talmudiske, anti-kristne lov. Deretter flyttet de omkring i Russland, spesielt til Kiev (den russiske kristendoms tradisjonelt «hellige by»), andre lokaliteter i Ukraina samt Polen og Litauen.

Selv om de ikke inneholdt noe judeisk blod, ble de under denne talmudiske ledelse til den typiske stat i staten i Russland. De områder der de samlet seg under talmudisk ledelse ble til sentrene for den anti-russiske revolusjon, som utviklet seg til «verdensrevolusjonen». I disse landområder, og gjennom disse menneskene, ble nye våpen til destruksjon utviklet, især til ødeleggelse av kristendommen og Vesten.

Disse ville folk fra det dypeste indre av Asia, levde innenfor Talmud som en hvilken som helst jøde fra Babylon eller Cordoba, og gjennom århundrer «fulgte de loven», slik at de en gang kunne lykkes, slik at de skulle «vende tilbake» til et «forjettet land», som deres forfedre formentlig aldri hadde hørt om, og slik at de derfra kunne herske over verden. I det tjuende århundre, da Vestens politikere var helt tent på dette vende-tilbake-prosjekt, hadde ingen av dem noensinne hørt om khazarene. Kun araberne, hvis liv og land sto på spill, kjente til dem og forsøkte å informere Fredskonferansen i 1919 og De Forente Nasjoner i 1947.

Etter år 1500 falt jødene derfor i to atskilte grupper: de spredt i samfunn i Vesten, som var av sefardisk opprinnelse, og denne tett sammenknyttede masse av talmudiske, slaviske «jøder» i Østen. Tiden skulle vise om det talmudiske senter i framtida ville bli i stand til å skape en likeså mektig destruktiv kraft ut av khazarene eller ashkenaziene som den tidligere kraft, og om den kunne opprettholde sitt grep om samfunnene i Vesten med deres annerledes tradisjon og deres erindring om den iberiske utkastelsen.

Det var altså omkring år 1500 at den talmudiske regjering flyttet fra Spania til Polen, hvor den etablerte seg midt iblant en gruppe «jøder», som hittil hadde vært ukjent for Vesten, og hvor den samtidig løsnet sitt grep om de sefardiske jøder, som heretter begynte å svinne i antall og begynte å oppløses som en sammenhengende kraft (ifølge de jødiske «eldste»’s oppfatning). Bare ca. 450 år atskiller denne begivenhet og dette tidspunkt fra nåtiden, hvor virkningene av talmudistenes flytting til Polen har vist seg og dermed besvart de to spørsmål som ble reist i forrige avsnitt. [Det er 450 år regnet fra 1956.]

Disse 450 år ble vitne til at det synlige talmudiske «senter» opphørte med å eksistere (i Kasteins tolkning) og at den destruktive idé kom inn i Europa i en ny form, som bar navnet «revolusjon».

De 450 årene har opplevd tre av disse «revolusjoner» (når vi bare regner med de viktigste). Hver av dem var mer destruktive enn den forrige. Hver enkelt av dem var gjenkjennelig som arvtakeren etter den forrige på grunn av deres særpreg, og disse var igjen de vesentligste særpreg ved den jødiske lov, som den finnes i Tora–Talmud. Det vesentligste angrep ble i hvert enkelt tilfelle rettet mot den rettmessige regjering, nasjonen og kristendommen. Under Jødisk Lov er den eneste rettmessige regjering Jehovas og den eneste rettmessige nasjon er den som utgjøres av Jehovas utvalgte folk. Under det talmudiske tillegg til denne lov er kristendommen uttrykkelig utnevnt som den viktigste av de «andre guder», som de utvalgte ikke må «hore med». Og «destruksjon» er, som vist, et av de viktigste prinsipper i denne lov.

Da disse revolusjoner begynte, ble det hevdet at de var rettet imot «konger og prester» som de symbolske figurer for undertrykkelse. Nå, når konger og presters makt er borte, men revolusjonen har blitt et permanent fenomen, kan det ses at dette var falske ord, kun valg til å lure «pøbelen». Angrepet var rettet mot nasjoner som sådan (der den myrdede konge i hvert enkelt tilfelle var symbolet) og mot religion (hvor ødeleggelsen av kirker var den symbolske handling).

Dette var gjenkjennelige henvisninger til opphavsmennene. Tora–Talmud er den eneste opprinnelige kilde til slike ideer som etterforskning kan frambringe. «Han skal overgi deres konger i dine hender, og du skal utslette deres navn … du skal fullstendig utslette alle de steder der nasjoner, som du skal besitte, dyrket sine guder.» I selvsamme øyeblikk, da den talmudiske regjering forsvant av syne etter å ha plassert seg midt i et barbarisk, asiatisk folk, trengte denne ødeleggelsens trosbekjennelse inn i Europa og startet sin ødeleggende frammarsj.

Disse tre revolusjoner passer med, og oppfylte, den Jødiske Lov, som det også hadde vært tilfellet med de historiske begivenheter fra den førkristne tid, beskrevet i Det Gamle Testamente, og igjen med den kristne tidsalder opp til utkastingen fra Spania. Alle tre bærer, som sluttresultat, det felles kjennetegn av en jødisk triumf. Ble de helt fra begynnelsen anstiftet, organisert og anført av talmudistene?

I så fall er det stor forskjell på de første to og den siste.

Talmudisk anstiftelse og kontroll med den engelske og den franske revolusjon kan ikke påvises, i det minste ikke av denne forfatters etterforskning. I hvert enkelt tilfelle bar sluttresultatene de velkjente tegn på en jødisk triumf («tilbakevending» av jødene til England; emansiperingen av jødene i Frankrike), til tross for at det jødiske spørsmål ikke i noen av disse revolusjonene hadde vært til stede i den offentlige bevisstheten som et emne av betydning fra begynnelsen. Så vidt det er mulig for den studerende å fastslå fra denne store avstand i tid, var anbringelsen av «det jødiske spørsmål» på dagsordenen noe som skjedde i løpet av revolusjonene. Og de jødiske «eldste», som lykkes til å gjøre dette, satte ikke rent faktisk revolusjonene i gang.

Det tredje tilfelle, den russiske revolusjon, er helt forskjellig fra den franske. Den kulminerte i den største jødiske triumf og største jødiske hevn i historien, inklusive både Det Gamle Testamentes historie og senere historie, og den ble organisert, anført og kontrollert av jøder som var vokst opp i de Talmud-kontrollerte områder. Dette er en kjensgjerning fra vår egen tid, som er påviselig og uimotsigelig, og det er den viktigste enkelte opplysning vedrørende hele Sions historie, som opplyser all fortid og som gir nøkkelen til all framtid.

For vårt århundre, som frambrakte denne begivenheten, har også opplevd at ordet «revolusjon» ble gitt en ny mening, eller rettere, ble gitt dets sanne mening: Destruksjon uten opphør inntil Loven er oppfylt. Da ordet «revolusjon» først begynte å bli alminnelig anvendt i Vesten, ble det ansett for å bety en begrenset ting: En voldsom oppstand i et avgrenset område, forårsaket av særlige forhold på et bestemt tidspunkt. Uutholdelig undertrykkelse hadde skapt en eksplosiv reaksjon, noenlunde som en vannkoker som blåser lokket av: Det var den folkelige forståelse som var plantet i «pøbelen» av noen «eldste», som visste bedre.

Den russiske revolusjon avslørte at revolusjonen var blitt organisert som en permanent ting: En permanent destruktiv kraft, permanent organisert, med et permanent hovedkvarter og stab, og med verdensomspennende mål.

Det hadde altså ikke noe å gjøre med tilstander her eller der, nå eller den gang eller med lokal undertrykkelse. Revolusjonen sto for destruksjon som et mål i seg selv, eller som et middel til å fjerne all rettmessig regjering i verden og i stedet innsette en annen regjering med andre herskere. Hvem kunne det være andre enn talmudistene selv, når vi gransker den talmudiske karakter av revolusjon i Russland og de tydelige talmudiske hensikter i «verdensrevolusjonen»?

Hva det ble siktet mot var ganske tydelig den endelige oppfyllelse av Lovens i dens bokstavelige form: «Du skal regjere over alle nasjoner, men de skal ikke regjere over deg … Herren, din Gud, skal anbringe deg høyt over alle jordens nasjoner.»

Uten dette motiv ville de tre revolusjonene aldri ha fulgt den utviklingen de gjorde. Og den utvikling de fulgte, forutsier utviklingen i framtida. De representerer stadier og trinn i retning av oppfyllelsen av Loven, og parallellen kan igjen trekkes at de, som i likhet med kong Kyros eller den mystiske kong Ahasverus, åpenbart var betydningsfulle personligheter for sin tid, i dag framtrer som rene marionett-dukker i den jødiske histories store drama, alt mens denne beveger seg mot sin mirakuløse avslutning i Jerusalem.

Cromwell var en annen slik personlighet. For den gjennomsnittlige engelske skoleelev eksisterer han kun som den mannen som halshugget en konge og brakte jødene tilbake til England. Legg så til massakren på prester ved Drogheda, som han skrøt av (og som er en begivenhet som ikke har sin like i britisk historie), og hva har vi så tilbake, annet enn en typisk marionett-figur i sionistisk historie, skapt utelukkende som et redskap til oppfyllelse av loven?

Cromwell var en av de tidligste av de mange som siden hans tid har kalt seg gammeltestamentlige kristne, et uttrykk som dekker over anti-kristendom, ettersom man ikke kan tjene både Gud og Mammon ifølge den høyeste autoritet. Han forbød å holde juledag som høytid, brente kirker og myrdet prester, og var i en kort overgang kandidat til den jødiske messias-verdighet!

Han var ved makten på den tiden da Sabbatai Zevi hisset opp de jødiske masser til et vanvidd av sionistisk forventning og rystet den talmudiske regjering i dens grunnvoller. Ja, kanskje var det talmudistenes frykt for Sabbatai Zevi som frambrakte den idé at de kunne bruke Cromwell til å ødelegge ham med. I hvert fall ble jødiske utsendinger i all hast sendt til England for å finne ut av om Cromwell var av jødisk avstamning! Hadde deres undersøkelse gitt positivt resultat, var Cromwell muligens blitt utropt som Messias, for han hadde én egenskap som var særdeles tiltrekkende for de «eldste»: Hans hengivenhet for «total utsletting». (Hvis en Messias noen gang skulle bli utropt, kan valget godt vise seg overraskende; da jeg var i Prag i 1939, predikerte en rabbiner at Hitler var den jødiske Messias, så en bekymret jødisk bekjent spurte meg hva jeg mente om dette.)

Cromwells stamtavle avslørte ingen avstamning fra David, ellers ville han sannsynligvis bare ha vært altfor tilfreds med å spille rollen. Hans sverd-og-bibel-ledsagere hevdet at de ved deres blodtørstige gjerninger oppfylte profetier, og at de ved å bringe jødene tilbake til England utførte de innledende skritt for å frambringe Tusenårsriket. De foreslo til og med av den grunn, at Cromwells statsråd skulle følge det gamle Sanhedrin som modell, og bestå av sytti medlemmer! (Cromwell selv foraktet disse, hans «tusenårssoldater», men som en praktisk politiker av det slag som er blitt så vanlig i vårt århundre, likte han å snakke høylytt om «religiøs frihet» og oppfyllelsen av profetien, alt mens han jaktet prester og geistlige til døde.)

Hva gjelder Cromwells virkelige mål, så var det å oppnå de rike Amsterdamjøders finansielle støtte (hele Vestens historie synes å være skapt ut fra det grunnprinsipp i jødisk lov som påbyr å låne ut til alle nasjoner og å låne fra ingen). Buchan sier om Amsterdam-jødene at «de kontrollerte den spanske, portugisiske og mye av den levantiske handel … de styrte gullet, og de hjalp ham med de vanskelige regjerings-finansieringer.» Rabbiner Manasseh ben Israel fra Amsterdam (som hadde forutsagt Messias’ komme og tilbakevending av jødene til Palestina) kom til London, og saken ble brakt i orden.

Manasseh ben Israels anmodning til Cromwell frambringer minnet om den slags argumenter, formelt respektfullt og underforstått truende, som i dette århundret ble brukt av dr. Chaim Weizmann i hans forhandlinger med britiske statsministre og amerikanske presidenter. Han ba om «adgang på ny» til England for jødene i første åndedrag, og hentydet så i dyster tone i det neste til Jehovas hevn, som ventet dem som motsatte seg slike anmodninger, hvoretter han sluttet med å beskrive de belønninger som ville følge lydighet. Bildet er svært likt det som finner sted når en New York sionist informerer en amerikansk presidentkandidat i vår generasjon om at han kan forvente «New York State-stemmene» dersom han bekjenner seg til å verne om den sionistiske stat i krig og fred, med penger og våpen.

Hva som ble krevet av Cromwell var i virkeligheten at han skulle utføre en offentlig underkastelsesgestus i forhold til den jødiske lov, ikke noen «adgang på ny» for jødene, for de hadde aldri forlatt England! De var på papiret blitt utvist, men de var blitt hvor de var, og en formell legalisering av denne situasjonen var det som var påkrevd. Cromwell ble forhindret i å gjøre dette gjennom offentlig motstand (selv om han, ifølge en jødisk autoritet, Moses Margoliouth, ble tilbudt £500.000 for å selge Englands største kristne monument, St. Pauls Cathredal, til jødene med Bodleian Library på toppen av handelen!)

Snart etter sluttet Cromwells korte mellomperiode (og allikevel insisterer den offentlige mening på å minnes ham som mannen som på ny ga jødene adgang til England!) og under dette første forsøk i Vesten vant den destruktive idé ikke noe videre feste. England var i stand til å oppsluke sin revolusjon som om intet særlig hadde hendt, og å fortsette på sin vei, om ikke oppfrisket, så heller ikke i særlig dårligere stand. Rettmessig regjering ble straks gjenopprettet, og religionen var ikke blitt skadet mer gjennom dette fremmede ødeleggelsesforsøk enn gjennom den hjemlige treghet, som var begynt å svekke den på denne tid.

Ikke desto mindre var det nye fenomenet, «revolusjon», trengt inn i Europa, og 150 år etter utdrivingen fra Spania dominerte «det jødiske spørsmål» begivenheten.

Det som fulgte etter Cromwells mellomperiode fortjener en kort omtale på grunn av den måten den gjeninnsatte kongen ble benyttet for det jødiske formål, som om ikke noe var hendt. Ved Cromwells død flyttet jødene deres finansielle hjelp over til Charles II, som kort etter sin tiltredelse lagde de nødvendige endringer som skulle til for at jødenes forhold i England ble formelt legalisert. Det kom ikke til å hjelpe hans dynasti det minste, for Amsterdam-jødene finansierte deretter William of Oranges ekspedisjon mot hans bror og etterfølger, James II. Denne ble detronisert og flyktet til Frankrike, hvoretter Stuart-dynastiet nærmest gikk til grunne. Så svaret på spørsmålet: «Hvem vant?» i kampen mellom Cromwell og Sturartene, ser ut til å være: «Det gjorde jødene.»

Etter 150 år slo revolusjonen til igjen, denne gang i Frankrike. Den så på det tidspunkt ut til å være en separat, selvstendig revolusjon, men var den virkelig det? Den hadde de samme spesielle kjennetegn som den engelske revolusjon tidligere (og den russiske, senere): Nasjonen og religionen ble angrepet under påskudd av å skulle stekke «kongers og presters» tyranni, og da det var gjennomført, ble et mye tøffere despoti innsatt.

På det tidspunkt, etter delingen av Polen, var den talmudiske regjering nettopp «opphørt med å eksistere» (med Kasteins ord), men opererte tydeligvis fra sitt skjul. Dens aktiviteter ville ikke ha opphørt så plutselig etter mer enn 2.500 år. På grunn av denne tilbaketrekning til usynlighet kan nåtidens studerende ikke spore hvilken rolle, om noen overhodet, den hadde i å anstifte og organisere den franske revolusjon gjennom dens tilhengere i Frankrike. Den russiske revolusjon, derimot, 120 år senere, avslørte direkte talmudisk-jødisk kontroll i et omfang man aldri tidligere hadde hatt anelse om, og derfor var innflytelsen på de innledende faser i revolusjonen i Frankrike kanskje i realiteten større enn hva historien forteller.

Det som er sikkert, er at mens den franske revolusjon gjæret, var den antatt å være for «menneskerettigheter» (som sannsynligvis betydde likhet for alle mennesker), men da den gikk i gang kom «det jødiske spørsmål», som ved magi, straks i sentrum. En av revolusjonens første handlinger (1791) var jødenes fullstendige emansipasjon (ganske som loven imot «antisemittisme» var en av de første handlinger fra revolusjonen i Russland).

Derfor antar den franske revolusjon, i tilbakeblikk, det utseende av en jødisk triumf i sin avslutning, som var fellesnevneren for den engelske revolusjon og så mange andre voldsomme begivenheter i historien. Hvis den ikke i virkeligheten var det, så har «historien» gjort den til det. Antakelig forventet folkets masser noe ganske annet ved dens begynnelse (og hva det punkt angår, minner resultatet om det som ble massene til del i de to kriger i det tjuende århundre).

Jødenes emansipering var et enkelt, varig resultat av en revolusjon som kun oppnådde lite annet av varighet, og som etterlot Frankrike i en tilstand av åndelig apati som det siden aldri har våknet fullstendig fra. Frankrikes historie siden revolusjonen har vært én lang mellomperiode, der det har vært eksperimentert med nesten alle kjente regjeringsformer, men uten igjen å finne glede og stabilitet.

Fra Babylons fall til revolusjonen i Frankrike har de herskende talmudiske jøder alltid virket som en destruktiv kraft i midten av de folk «hvortil jeg har drevet Eder». Dette var uunngåelig når man betrakter den trosbekjennelsen de sluttet seg til, og den kjensgjerning at denne lov også styrte hver eneste handling i deres daglige liv. Under den jødiske lov kunne de ikke handle annerledes, og var ganske enkelt dømt til å fortsette å være «ødeleggerne til evig tid»: «Se, jeg har på denne dag satt deg over nasjonene og over kongedømmet, for å utrydde, nedlegge og ødelegge

Historien om jødene under denne kontroll var likelydende i Babylon, Persia, Egypt, Hellas, Romerriket og Spania, og kunne ikke være annerledes i betraktning av denne enestående jødiske lov.

Det var allikevel ikke alle «jødene» som skrev denne historien, det var heller ikke historien om alle «jødene». Hvis dette forbehold utelates, ville det være det samme som å fordømme alle «tyskerne» for nasjonalsosialismen, eller «russerne» for en i bunn og grunn fremmed kommunisme.

Motstand mot loven om ødeleggelse har vært gjennomgående blant jødene, som denne fortellingen har vist. Alle steder og til alle tider har jødene utvist en mer bitter protest mot denne ødelegger-skjebne som ble tvunget på dem, enn ikke-jødene har utvist mot trusselen om ødeleggelse som var rettet imot dem.

Ordet «jødene», hvor enn det opptrer i denne diskusjon, må alltid leses med dette forbehold.

Innen det var gått tre hundre år siden utdrivingen fra Spania, var «det jødiske spørsmål» således to ganger kommet i sentrum under voldsomme sivile konflikter, som da de oppsto så ut til å være forårsaket av sammenstøt mellom nasjonale interesser. Det gjelder revolusjonene i England og Frankrike, og denne fortellingen vil senere komme til den altoverskyggende sak: den russiske revolusjon og den jødiske andel i den.

Etterspillet for den franske revolusjon frambrakte en mann som også forsøkte å løse kontroversen om Sion. Historien byr på mange eksempler av forsøk på å løse «det jødiske spørsmål» med nesten enhver tenkelig metode, like fra makt og undertrykkelse til mildhet, kompromiss og kapitulasjon. De mislyktes alle sammen og etterlot derfor dette spørsmål uløst som en torn i øyet på ikke-jødene (og for den sak også på jødene, som på en måte kom i den situasjonen at de ble sendt inn i verden med en kløe under huden).

Den metoden han valgte, var det enklest tenkelige, og den huskes kanskje av denne årsak ennå med noen forbitrelse av Sions ivrige tilhengere. Denne oppkomling var like ved å være for smart for dem!

Det mislyktes for ham, tilsynelatende fordi dette spørsmål overhodet ikke kan løses av mennesker, men kun av Gud i tidens fylde.

Mannen var Napoleon, og hans forsøk må betraktes nærmere før vi går videre med studiet av den revolusjonen som brakte ham fram.


–> Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok