Kontroversen – Kapittel 18

Kapittel 18 – Napoleons forhør

Da Napoleon hadde nådd til sin makts svimlende høydepunkt, håpet han sannsynligvis å gjøre store ting for Frankrike og franskmennene, så vel som for seg selv (og sin familie).

Ganske snart etter at han var blitt keiser (eller muligens tidligere), fant han ut at et av de aller vanskeligste spørsmålene han ville bli konfrontert med, slett ikke var en fransk affære, men en fremmed: «det jødiske spørsmål»! Det hadde plaget folkenes liv gjennom århundrer. Ikke før var paven blitt overbevist og den keiserlige krone kommet på Napoleons hode, før spørsmålet snek seg inn på Napoleons trone for å plage ham.

I sin karakteristiske stil tok han tak i roten på problemet, og forsøkte å tvinge fram et svar på det evige spørsmålet: Ønsket jødene virkelig å bli en del av nasjonen og leve under dens lover, eller adlød de i hemmelighet en annen lov, som påbød dem å ødelegge og dominere folk de oppholdt seg blant?

Dette berømte forhør var imidlertid Napoleons andre forsøk på å løse den jødiske gåten, og historien om det tidligere lille forsøket bør fortelles kort.

Napoleon var en av de første til å få ideen om å erobre Jerusalem til jødene og dermed «oppfylle profetien» med det for tiden så moderne uttrykk. Han ble derfor et eksempel som skulle bli kopiert i dette århundre av alle de britiske og amerikanske ledere, som sannsynligvis neppe ville sammenliknes med ham: Herrene Balfour og Lloyd George, Woodrow Wilson, Franklin Roosevelt og Harry Truman, samt Sir Winston Churchill.

Napoleons foretak ble så kortvarig at historien sier så godt som ingenting om det eller om hans motiver. Da han på dette tidspunkt enda ikke var Frankrikes hersker, men kun øverste sjef for hæren, kan han bare ha håpet på militær støtte fra jødene i Midtøsten til sitt felttog der. Hvis han allerede så seg selv som førstekonsul og keiser, kan han (liksom Cromwell) ha vært ute etter finansiell støtte fra Europas jøder til denne mektige ambisjonen.

Under alle omstendigheter var han den første europeiske potentat (for som øverste militære leder var han faktisk det), som forsøkte å fri til de jødiske herskere ved å love dem Jerusalem! Ved å gjøre dette, støttet han opp under teorien om en separat jødisk nasjonalitet, som han senere skulle anklage.

Historien er autentisk, men svært kort. Det hviler utelukkende på to rapporter som ble trykket i Napoleons parisiske Moniteur i 1799, på et tidspunkt da han hadde kommandoen over den franske styrke som var sendt ut for å krige mot den engelske krigsmakt via Egypt.

Den første rapporten, som var datert Konstantinopel, 17. april 1799, og trykket den 22. mai 1799, lød: «Buonaparte har utgitt en proklamasjon, der han inviterer alle jøder fra Asia og Afrika til å komme og melde seg under hans fane for å gjenetablere det gamle Jerusalem. Han har allerede bevæpnet et stort antall og deres bataljoner truer Aleppo.»

Dette er ganske tydelig; Napoleon var i ferd med å ta på seg å «oppfylle profetien» i saken om «tilbakevending».

Den andre rapporten dukket opp i Moniteur noen få uker senere, og lød: «Det er ikke kun for å gi Jerusalem til jødene at Buonaparte har beseiret Syria. Han har større planer …»

Det er mulig at Napoleon hadde mottatt nyheter om den virkning hans første rapport hadde hatt i Frankrike, der hans antydning om at krigen mot England (som svarte til revolusjonen mot «konger og prester») kunne anvendes til hovedsakelig å gagne jødene, ikke var blitt godt mottatt. Det kan også være at den gagnet engelskmennene mer blant de øvrige folk i Arabia, enn den noensinne kunne hjelpe Bonaparte hos jødene.

Boblen brast og forsvant på dette tidspunkt, for Napoleon nådde aldri fram til Jerusalem. To dager før den første rapporten ble trykket av det fjerne Moneteur, var han allerede på tilbaketog mot Egypt, stanset av en gjenstridig engelskmann ved Acre.

Den som studerer spørsmålet i dag, kan være litt ergerlig over at Napoleons sionistiske forsøk ble avbrutt så tidlig, for hadde han hatt hell med seg til å presse felttoget videre, kunne det kanskje snart ha vist seg en deputasjon av sionistiske «eldste» som ville ha gått i gang med å studere hans stamtavle (som med Cromwell tidligere), for å lete etter spor av avstamning fra David, som kunne kvalifisere ham til å bli utropt som Messias.

Derfor er det eneste som i dag er tilbake når det gjelder dette foretakendet, en betydningsfull kommentar fra vår egen tid av Philip Guedalla (1925): «En vred mann hadde feilet, slik han følte det, i sin forutbestemte skjebne. Men en tålmodig rase ventet stadig. Og etter århundrer kunne det ses, etter at andre erobrere hadde vandret på de samme støvete stier, at vi ikke hadde forfeilet vår.»

Hentydningen er til de britiske tropper i 1917, som i denne typiske sionistiske framleggelse av historien utelukkende er redskaper til oppfyllelsen av den jødiske skjebne, en rolle der Napoleon feilet. Guedalla uttalte disse ordene i nærvær av Lloyd George, den britiske statsminister i 1917, som hadde sendt disse soldater langs de samme «støvete stier». Lloyd George var på denne måten i stand til å sole seg i de anerkjennende blikk fra et publikum som så ham som «et redskap i den jødiske Guds hender» (Kastein).

I 1804 ble Napoleon kronet som keiser. Og i 1806 var «det jødiske spørsmål» blitt så viktig blant hans bekymringer at han gjorde sitt berømte andre forsøk på å løse det.

Mellom alle sine felttog var han oppslukt av det, som mange herskere før ham, og nå forsøkte han å løse det med den omvendte metode. Etter et kortvarig forsøk på å gjenopprette det «gamle Jerusalem» (og dermed «den jødiske nasjon»), krevde han nå at jødene offentlig gjorde et valg mellom atskilt nasjonalitet – og integrasjon i den nasjon hvor de bodde.

Han var på dette tidspunkt i miskreditt hos franskmennene på grunn av den gunsten han (mente de) ga jødene. Klager og anmodninger om beskyttelse imot dem veltet inn over ham, slik at sa til Statsrådet: «Disse jødene er gresshopper og kålormer, de spiser opp mitt Frankrike … De er en nasjon i nasjonen.» Selv den ortodokse jødedom benektet på den tid iherdig denne betegnelse.

Statsrådet selv var i tvil og delt i spørsmålet, så Napoleon innkalte 112 ledende representanter for jødedommen i Frankrike, Tyskland og Italia, slik at de kunne komme til Frankrike og besvare spørsmålet.

Den uutgrunnelige verden som Napoleon trådte inn i, er bare svakt forstått av ikke-jøder. Den kan belyses gjennom følgende to sitater:

«Som følge av aksepten av ideen om Det Utvalgte Folk og om frelsen, var den jødiske verden judosentrisk, og jødene kunne utelukkende fortolke alt som skjedde fra et synspunkt med dem selv i sentrum (Kastein).

«Jøden konstruerte en hel historie om verden, hvori han gjorde seg selv til sentrum. Og fra det øyeblikk der Jehova inngår pakten med Abraham, utgjør Israels skjebne verdens historie, ja hele verdensrommets historie, og er den eneste skjebne som verdens Skaper bekymrer seg om. Det er som om sirklene blir mindre og mindre. Til sist er kun punktet i sentrum tilbake: Egoet» (Houston Stewart Chamberlain).

Den ene av disse autoritetene er en sionistisk jøde, og den andre er hva den første ville kalle en antisemitt. Leseren vil se at de er fullstendig enige med hensyn til kjernen i den jødiske tro.

Den som studerer dette spørsmålet, vil faktisk finne ut at det i virkeligheten ikke er noen uenighet mellom de talmudisk-jødiske skriftlærde og de kritikere som de beskylder for å ha fordommer. Hva de jødiske ekstremistene i virkeligheten beklager seg over, er at noen som helst kritikk kan få lov til å komme fra noen «utenfor loven». Dette er utålelig for dem.

Spørsmålene som Napoleon skulle stille, viser at han – i motsetning til de britiske og amerikanske politikere i dette århundre – fullstendig forsto jødedommens natur og problemet med de menneskelige relasjoner den skapte. Han visste at verden, ifølge jødisk lov, var skapt på en ganske bestemt dato, alene for jødenes skyld, og at alt det som skjedde i den (inkludert en slik episode som hans egen berømthet og makt) simpelthen var bestemt til å frambringe den jødiske triumf.

Napoleon forsto på sin tid den judaistiske teori som i dette århundre utlegges av Kastein i relasjon til Kong Kyros av Persia og hans erobring av Babylon i 538 f.Kr.:

«Hvis den største konge på den tid skulle være et redskap i hendene på den jødiske gud, betydde det at denne gud var en som bestemte ikke bare skjebnen for ett folk, men for alle folk. At han avgjorde nasjoners skjebne, ja hele verdens skjebne

Napoleon hadde forsøksvis tilbudt å gjøre seg selv til «et redskap i hendene på den jødiske gud» i spørsmålet om Jerusalem, men var blitt forhindret i dette av Acres forsvarer. Nå var han keiser og var ikke klar til å være «et redskap», og ville i det hele tatt ikke godta teorien.

Han satte seg fore å få jødene til å tre fram og erklære deres lojalitet og lagde listige spørsmål, som det var likeså vanskelig å besvare uten å tilbakevise den sentrale tanke, som det var å snike seg utenom, uten senere å kunne bli beskyldt for falskhet. Kastein kaller spørsmålene «infame», men det er kun i den betydning som tidligere ble forklart, at et hvilket som helst spørsmål fra en skapning utenfor Loven er infamt.

Et annet sted sier Kastein, med ufrivillig beundring, at Napoleon med sine spørsmål «forsto det prinsipielle i problemet korrekt», og det er en større lovprisning enn noen annen ikke-jødisk hersker har mottatt fra Kastein.

Dessuten er det sant. Hadde dødelige mennesker vært i stand til å finne en løsning på «det jødiske spørsmål», hadde Napoleon funnet den, for hans forhør gikk like til sakens kjerne og ga kun ærlige mennesker valget mellom å erklære lojalitet eller gi en åpen tilståelse av uutryddelig illojalitet.

Delegatene som ble valgt av de jødiske samfunn, kom til Paris. De var i et dilemma. På den ene side var de alle oppdratt i den århundregamle tro at de måtte forbli et «atskilt» folk, utvalgt av Gud til å «rive ned og ødelegge» andre nasjoner og til sist «vende tilbake» til et land som var blitt lovet dem. På den andre siden hadde det nettopp vært dem, som mest av alle var blitt frigjort (emansipert) av revolusjonen, og den mest berømte av denne revolusjonens generaler som forhørte dem hadde selv en gang villet «gjenskape det gamle Jerusalem».

Nå ba denne mann, Napoleon, dem om å tilkjennegi om de var en del av denne nasjon han var leder for, eller ikke.

Napoleons spørsmål gikk som en pil mot et mål, direkte til nøkkelbegreper i Tora–Talmud, hvorpå muren mellom jøder og andre mennesker var blitt reist. De viktigste blant disse var: Tillot den jødiske lov blandede ekteskap? Betraktet jødene franskmenn som «fremmede» (utlendinger) eller som brødre? Betraktet de Frankrike som deres fedreland, hvis lover de var nødt til å adlyde? Skilte den jødiske lov mellom jødiske og kristne skyldnere?

Alle disse spørsmålene vendte seg mot de diskriminerende raselover og religiøse lover som levittene (slik som tidligere kapitler har påvist) hadde kastet oppå de moralske bud, og deretter sløyfet dem.

Napoleon stilte med så stor formalitet og offentlig overvåkenhet som mulig de jødiske representantene de spørsmål som verden hadde stilt i århundrer.

Med dette skarpe lys rett i ansiktet hadde de jødiske lederne kun to muligheter, enten helt oppriktig å avvise raseloven, eller å foregi en avvisning, alt mens de i hemmelighet gjorde det motsatte (et maskepi, som Talmud tillater).

Som dr. Kastein sier: «De jødiske lærde som ble bedt om å svare på anklagene, befant seg i en ytterst vanskelig posisjon, ettersom alt i Talmud for dem var hellig, selv dens legender og anekdoter.» Dette er Kasteins måte å fortelle at de kun kunne unnslippe spørsmålene ved falskhet, «for de var ikke blitt bedt om å tilbakevise anklagene», kun om å svare sannferdig.

De jødiske delegerte bekreftet energisk, at det ikke lenger fantes noe slikt som en jødisk nasjon; at de ikke ønsket å leve i lukkede, selvstyrende samfunn, og at de i alle henseender var franskmenn, og intet annet. De vek bare utenom med hensyn til blandede ekteskap; disse var, sa de, tillatte «under den borgerlige lov».

Selv Kastein tvinges til å kalle Napoleons neste trekk «et genialt innfall».

Det slo historisk fast at dersom jødedommens representanter ble tvunget til offentlig å besvare disse livsviktige spørsmål (livsviktige for de folk de bor blant), ville de gi svar, som enten er usanne eller som de ikke kan sette handling bak.

Begivenhetene i de følgende årtier viste at kravet om å være en separat nasjon-i-nasjonene aldri ble forlatt av dem som satt med den virkelige makten i jødedommen.

På denne tid sikret Napoleon, midt i sin fiasko, en historisk seier for sannheten, som bevarer sin verdi den dag i dag.

Han sørget for å gi de svarene han skulle motta den sterkest mulig bindende offentlige form, noe som ville forplikte jøder overalt i verden og for all framtid til å følge de retningslinjer deres «eldste» ga ved å innkalle til det Store Sanhedrin (Synedrion)!

Fra alle hjørner av Europa hastet de tradisjonelle 71 som hadde sete i Sanhedrinet – 46 rabbinere, 25 lekmenn – til Paris, der de møttes under utfoldelse av stor prakt i februar 1807. Selv om Sanhedrinet ikke hadde holdt møte på århundrer, var det talmudiske «senter» i Polen nettopp opphørt med å fungere, slik at tanken om en ledelse av jødene var nærværende og levende.

Sanhedrinet gikk enda videre enn de tidligere jødiske stormenn i den iver og fullstendighet de la i sine erklæringer (i forbifarten skal det nevnes at de begynte med å uttale takksigelser til de kristne kirker for den beskyttelse de hadde ytt jødene, og disse uttalelsene er verd å sammenlikne med de sedvanlige sionistiske versjoner av historien i den kristne tidsalder, som sier at det var én lang lidelsestid med «forfølgelse av jødene» fra de kristnes side).

Sanhedrinet anerkjente som en kjensgjerning at «den jødiske nasjon» var opphørt å eksistere. Det løste det sentrale dilemma som oppsto ved at Loven, som hittil hadde vært ansett for alene å binde jøder, ikke tillot noe skille mellom religiøs og borgerlig lov. Ettersom «nasjonen» var opphørt med å eksistere, ble de talmudiske lover vedrørende dagliglivet erklært som å være ute av bruk, mens derimot Toraen, troens lov, forble uforandret. Slik talte Sanhedrinets medlemmer. Hvis et sammenstøt eller en uoverensstemmelse oppsto, skulle de religiøse lover underordnes statens lover, der de enkelte jøder bodde. Israel ville framover eksistere utelukkende som en religion, og så ikke lenger fram til noen nasjonal rehabilitering.

Det var en enestående triumf for Napoleon (og hvem vet hvor mye det har bidratt til hans fall?). Jødene ble befridd for Talmud. Veien fram mot deres integrasjon med deres medmennesker, deres involvering i menneskeheten, var blitt gjenåpnet, der hvor levittene hadde sperret den for mer enn to tusen år siden. Ånden av diskriminering og hat var blitt avsverget og drevet ut.

Disse erklæringer utgjorde det grunnlaget som kravet om borgernes fulle rettigheter ble reist og gjennomført på i hele Vesten i løpet av de følgende år. Alle deler av jødedommen som Vesten kjente til, støttet erklæringene.

Fra dette tidspunkt nektet ortodoks jødedom med det ansikt den vendte imot Vesten, enhver antydning om at jødene skulle utgjøre en nasjon i nasjonene. Reformert jødedom skulle med tiden «eliminere enhver bønn som uttrykte så mye som den minste mistanke om et håp eller ønske om noen som helst form for jødisk nasjonal oppstandelse» (Rabbiner Moses P. Jacobsen).

Teppet ble revet vekk under de motstanderne av jødisk frigjørelse i det britiske parlament, som hevdet at «jødene ser fram til at en stor frelser skal komme, til å vende tilbake til Palestina, til gjenoppbygging av deres tempel, til gjenopplivning av deres gamle gudsdyrkelse, og vil derfor alltid betrakte England ikke som deres land, men kun som deres «eksil» (sitert av Bernard J. Brown).

Allikevel sa de advarende stemmene sannheten. På mindre enn nitti år var deklarasjonene fra Sanhedrinet under Napoleon i realiteten gjort til skamme, så Brown måtte skrive:

«Selv om borgerlig likerett er blitt grundig fastslått ved lov i nesten hvert eneste land, er jødisk nasjonalisme blitt Israels filosofi. Jøder bør ikke bli forbauset dersom folk anklager oss for at vi oppnådde likhet for loven under falske forutsetninger. At vi stadig utgjør en nasjon innenfor nasjonene, og at de rettigheter vi har fått tildelt burde trekkes tilbake.»

Napoleon gjorde uten å vite det ettertiden en tjeneste ved å avsløre den viktige kjensgjerning at svarene han hadde klart å få, var verdiløse. Den eneste lov vedrørende all tanke og handling ble i løpet av den resterende del av det nittende århundre igjen presset ned over jødene av deres talmudiske herskere og av ikke-jødiske politikere, som ga dem den samme hjelp som Kong Artarxerxes ga Nehemias.

Var svarene oppriktige eller falske da de ble gitt? Begge deler, sannsynligvis, liksom jødedommen selv alltid har vært delt.

Uten tvil var de delegerte opptatt av hvilken effekt deres svar (slik de ble formulert) ville ha på vante forestillinger om likestilling i andre land. På den andre siden må mange av dem oppriktig ha håpet at jødene langt om lenge kunne bli en del av menneskeheten uten hemmelige forbehold; for i jødedommen har trangen til å bryte ut av stammeforbannelsen alltid eksistert, selv om den alltid har blitt slått ned av den herskende sekt.

Sannsynligheten taler for at noen av de delegerte hadde oppriktige hensikter med det de sa, mens andre «brøt hemmelig» (Kasteins uttrykk) med de lojalitetene de offentlig hadde erklært.

Napoleons Sanhedrin hadde en grunnleggende mangel. Den representerte jødene i Europa, og disse (som i hovedsak var sefardiske jøder), var i ferd med å tape autoritet innenfor jødedommen. Det talmudiske senter og den store masse av «østjøder» (de slaviske ashkenazi-jøder) befant seg i Russland eller Polen, og selv ikke Napoleon skjenket det noen oppmerksomhet, hvis han i det hele tatt visste det. Disse talmudistene var ikke representert i Napoleons Sanhedrin og de svar som ble gitt, var etter deres lov gudsbespottelse, for de var vokterne av fariseernes og levittenes tradisjoner.

Sanhedrinets løfter avsluttet den tredje talmudiske periode i Sions historie. Det var den som startet med Judeas fall i 70 e.Kr., da fariseerne testamenterte sine tradisjoner til talmudistene; og ved avslutningen av disse sytten århundrer synes det evige spørsmål å være løst ved Sanhedrinets svar.

Jødene var klare til å delta i menneskeheten og å følge den franske jøden Isaac Berrs råd om at de skulle frigjøre seg selv «fra den sneversynte ånd om sammenhold og samling i alle borgerlige og politiske anliggender, som ikke er snevert knyttet til vår åndelige lov. I disse saker må vi ubetinget opptre utelukkende som enkeltindivider, som franskmenn, og kun veiledet av en ekte patriotisme og hensynet til nasjonens generelle velferd». Det betydde enden på Talmud, «muren omkring loven».

Det var en illusjon. For en nåtidig ikke-jødisk students øyne måtte det virke som en stor sjanse som ble forspilt. For den rettroende jøde utgjorde det en forferdelig fare, som kun med nød og neppe ble unngått: at jøder skulle involveres alminnelig i menneskeheten.

Den fjerde perioden i denne fortelling startet, nemlig «emansipasjonen»s århundre. Det nittende århundre. I løpet av dette århundre hadde talmudistene i Østen det travelt med å utviske hva Sanhedrinet hadde fastslått, og å utnytte alle de friheter som var oppnådd gjennom emansipasjonen, ikke til å bringe jøder og andre mennesker på like fot, men til å drive jødene sammen igjen, til å gjenetablere deres «atskilthet» fra andre og deres krav på separat nasjonalitet, noe som i virkeligheten var et krav om å være en nasjon over alle nasjoner og ikke en nasjon-i-nasjonene.

Det lyktes for talmudistene med resultater som vi er vitne til i vår generasjon, som er den femte periode i Kontroversen om Sion. Fortellingen om deres suksess kan ikke utskilles fra fortellingen om Revolusjonen, som denne beretningen nå vender tilbake til.


–> Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok