Kontroversen – Kapittel 20

Kapittel 20 – Planen

Dette bevis forelå da Adam Weishaupts hemmelige selskap, «Illuminati» (eller «illuminatene») ble pågrepet av den bayerske regjering i 1786 og avslørt offentlig i 1787. Det var på dette tidspunkt at den originale planen for verdensrevolusjon og eksistensen av en maktfull organisasjons medlemmer på høye poster ble avslørt. Fra da av var det ikke lenger noen tvil om at det i alle land og i alle klasser var menn som hadde sluttet seg sammen for å ødelegge alle lovlig regjeringer og all religion. Sammensvergelsen gikk under jorden igjen etter avsløringen, men overlevde og forfulgte sitt mål for senere å bryte igjennom i full offentlighet i 1917. Siden da har den åpenlyst forfulgt de målene som ble avslørt av den bayerske regjering i 1786, og med de samme metoder, som også ble avslørt den gang.

Offentliggjørelsen av Weishaupt-dokumentene skjedde ved et sammentreff som var like merkelig som bevarelsen av Whittaker Chambers dokumenter i 1948.[1] De var kun en rest som var tilbake, etter at det meste hadde blitt ødelagt. For noen av Illuminatis aktiviteter og planer var blitt kjent før 1786, delvis på grunn av medlemmers skryt, delvis ved avsløringer av noen, som (i likhet med Chambers, 160 år senere) gjorde opprør imot det selskapet de befant seg selv i når de oppdaget dets sanne natur. Derfor mottok enkehertuginne Maria Anna av Bayern i 1783 opplysninger fra tidligere medlemmer av Illuminati om at ordene foreskrev at religion skulle betraktes som nonsens (Lenins «opium for folket») og patriotisme som barnslig, at selvmord kunne rettferdiggjøres, at livet skulle styres av lidenskap snarere enn av fornuft, at man gjerne måtte tilgi sine fiender og liknende. Som resultat av disse og andre opplysninger utstedte hertugen av Bayern i 1785 et forbud mot Illuminati. Ordenen ble tiltalt for å være en gren av Frimurerordenen. Regjeringsmedlemmer, medlemmer av hæren, professorer, lærere og studenter fikk forbud mot å være medlemmer. Det ble utstedt et generelt forbud mot hemmelige selskaper (dvs. grupper som sluttet seg sammen uten å være registrert, slik loven krevde det).

Forbudet (som selvfølgelig ikke kunne effektueres; hemmelige organisasjoner kan ikke undertrykkes ved lov), gjorde de sammensvorne mer forsiktige, slik at «en betraktelig del av ordenens viktigste papirer enten ble omhyggelig skjult eller brent» (som det fortelles av de to Illuminati-historikerne C. F. Forestier og Leopold Engel) og «få dokumenter har overlevd, for de fleste av dem ble ødelagt og relasjoner avbrutt utad for å unngå å vekke mistanke». Med andre ord, ordenen gikk dypt under jorden. Så de dokumenter som ble funnet i 1786 representerer et minimum. Forestier sier at i 1784 (det siste året hvor ordenen ønsket å skryte av sin makt snarere enn å skjule den) var ordenen utbredt fra sin bayerske base «over hele Sentral-Europa fra Rhinen til Weichsel og fra Alpene til Baltikum; dens medlemmer omfattet unge mennesker som senere skulle anvende de prinsipper som var bibrakt dem, alle slags embetsmenn, som stilte deres innflytelse til rådighet, geistlige, som var inspirert til å være «tolerante» og prinser, hvis beskyttelse ordenen kunne ha nytte av, og som de håpet å kontrollere». Leseren vil se at det er et bilde av kommunismen i dag, med unntak av hentydningen til «prinser», da antallet av disse er forminsket til nesten ingen siden 1784.

Selv om de papirene som ble funnet og offentliggjort ikke viste hele omfanget av Illuminatis medlemsskare og forbindelser, især i Frankrike, England og Amerika, så viste de allikevel det hemmelige selskaps natur, med dets ødeleggende ambisjon. En Illuminati-utsending ble rammet av et lyn på en reise til Schlesien i 1785. Papirer som ble funnet på ham forårsaket at to Illuminati-lederes hus ble gjennomsøkt. Korrespondanse mellom «Spartacus» (Adam Weishaupt) og flere «Areopagitter» (hans nærmeste forbindelser i ordenen) og innholdet av andre papirer som senere ble funnet, avslørte hele planen for en verdensrevolusjon, noe vi har sett resultatene av i det tjuende århundre og opplevd under betegnelsen «kommunisme».

Ingen kan i dag tro at hele denne storslåtte planen om ødeleggelse oppsto i en bayersk professors hjerne, eller unngå den konklusjon (som Nesta Webster foreslår), at Weishaupt og hans sammensvorne ikke skapte den, men slapp en levende og fryktelig kraft løs i verden, som hadde ligget i dvale i mange århundrer.

Da Weishaupt grunnla Illuminati, var han dekan ved fakultetet for jura ved Ingolstadt-universitet (i våre dager finnes professorer som er hemmelige kommunister, ofte ved det juridiske fakultetet). Han hadde blitt oppdaget av jesuitter, som han var kommet til å hate, og han hadde lånt deres organisasjonshemmelighet fra dem og pervertert den til det motsatte formål. Denne hemmelighet var selve metoden, som (slik hans kollega Mirabeau sa) «under én leder fikk mennesker, som var spredt over hele universet, til å streve etter det samme mål». Denne idé, å forene mennesker i en hemmelig sammensvergelse og bruke dem til å nå et mål de ikke kjenner eller forstår, gjennomsyrer alle de brev og andre Illuminati-dokumenter som den bayerske regjeringen beslagla.

Ideen ble presentert med stor iver, og de mange måtene den kunne oppfylles på var svært oppfinnsomme. Det har vært trukket fordeler av den akkumulerte erfaring gjennom tidene, og i sin søken etter kilden til denne sykelige og perverse doktrine, fant Nesta Webster seg ført tilbake til begynnelsen av den kristne periode og enda lenger. For eksempel sier Silvestre de Sacy at den metoden som ble anvendt av ismailerne (den samfunnsundegravende sekt innenfor Islam i det 8. århundre) var å verve «partisaner over alt og fra alle samfunnslag» for å ødelegge deres tro og regjering; den ismailiske lederen Abdulla ibn Maymum, hadde som mål «å forene fritenkere som betraktet religion som en lenke for folket, og blinde tilhengere fra alle sekter, i et stort hemmelig selskap, med mange innvielsesgrader». Abdulla ibn Maymum presterte, ifølge en annen autoritet, Reihart Dozy, at det «ved slike metoder ble oppnådd fremragende resultater, så en mengde mennesker av forskjellig tro alle arbeidet sammen mot et bestemt mål, som kun få av dem kjente». Disse sitater beskriver nøyaktig Adam Weishaupts og kommunismens mål, metoder og prestasjoner, og de kan følges opp med mange flere eksempler fra kabbalister, gnostikere og manikeere.

Weishaupt-dokumentene er udiskuterbart autentiske. Den bayerske regjering forebygde i praksis ethvert forøk på å rope «forfalskning» (på en måte som vi kjenner til fra vårt århundre) ved å invitere enhver som var interessert, til å inspisere de originale dokumentene i arkivet i München.

De avslørte hovedsakelig tre forhold: For det første selskapets mål; for det andre organisasjonens metoder; og for det tredje medlemmene, i hvert fall i begrenset omfang (hovedsakelig de sør-tyske stater). Disse emner vil her bli diskutert hver for seg.

Den grunnleggende idé som ble gjort klinkende klar i korrespondansen mellom «Spartacu» og hans pseudonyme medsammensvorne, var å ødelegge alle etablerte autoriteter, nasjoner og religioner og slik bane veien for en ny herskende klasse, illuminatene. Selskapets mål, som oppsummert av Henri Martin, var avskaffelse av eiendomsrett, sosial autoritet og nasjonalitet og menneskerasens tilbakevending til en lykkelig tilstand, der den utgjorde en eneste familie uten kunstige behov, uten unyttige vitenskapere, hvor enhver far var prest og dommer. Prest for hvilken religion vet vi ikke, for på tross av deres ustanselige påkalling av naturens gud, er det mye som tyder på at Weishaupt ikke hadde noen annen gud enn naturen selv.

Dette bekreftes av Weishaupt: «Prinser og nasjoner vil forsvinne … fornuften vil være menneskets eneste lov.» I alle sine skrifter utelukket han enhver idé om en guddommelig makt utenfor mennesket.

Angrepet på «konger og prinser» var kun «skalkeskjul» for det virkelige angrep på all nasjonalitet (som tiden har vist; nå, når antallet av konger og prinser har minsket, ødelegger kommunismen upartisk proletariske statsministre og politikere); og hva «prester» angår, var det kun skalkeskjul for det virkelige angrep på all religion. Det virkelige målet er i begge tilfeller avslørt av Weishaupts egen korrespondanse med hans medsammensvorne. Det falske mål ble vist til ordenens underordnede agenter eller offentligheten, når denne en gang imellom ble oppmerksom på Illuminatis aktiviteter. Weishaupts store dyktighet til å erverve viktige personer, som sluttet seg til ham i den tro at de på den måten beviste at de var «framskrittsvennlige» eller «liberale», framgår av det antall prinser og prester som befant seg på hans hemmelige medlemsliste.

Det beste eksempel på hans suksess og hans hurtige tilpasningsevne er emnet ‘religion’. Hans angrep på religion var langt mer dristig og overraskende i hans tid, enn det ville ha vært i dag, da vi har levd lenge nok med åpen kommunisme til å ha vent oss til forslag som på Weishaupts tid må ha vært nærmest utrolige: at mennesket etter at det hadde funnet veien til ideen om Gud, av egen vilje skulle forlate denne vei igjen!

Weishaupts opprinnelige idé var å gjøre tilbedelse av ilden til Illuminatis religion. Det ville neppe bringe deltakere fra presteskapets rekker, og han fikk derfor en bedre idé, som brakte dem inn i store tall. Han bedyrte at Jesus hadde hatt en «hemmelig doktrine» som aldri var blitt åpent avslørt, men som av den flittige kunne finnes mellom linjene i evangeliet. Denne hemmelige doktrine gikk ut på å avskaffe religion og sette inn fornuften i stedet: «Når fornuften endelig blir menneskets religion, så vil problemet være løst.» Den idé å slutte seg til et hemmelig selskap, som Jesus i virkeligheten hadde grunnlagt, og å følge Jesu eksempel i å bruke ord til å tilsløre en mening, viste seg å være uimotståelig for mange geistlige, som derfor gikk inn de dørene som ble åpnet for dem. De var en ny type skikkelser på deres tid; i vår tid er kommunistprester alminnelige.

Privat hånte Illuminatis ledere dem. «Spartacus» viktigste medsammensvorne, «Philo» (Baron von Knigge fra Hannover), skrev: «Vi sier til dem at Jesus ikke ønsket å introdusere en ny religion, men bare å gjenetablere naturlig religion og fornuft til deres rette sted … Det er mange tekster i Bibelen, som kan brukes og forklares, så all strid mellom sektene opphører hvis man kan finne en fornuftig mening med Jesu lære, om den nå er sann eller ikke. Når folk ser at vi er de eneste sanne kristne, kan vi bedre si imot prester og prinser, men det er lykkes meg etter innledende prøver nå å kunne oppta høytstående geistlige personer og konger i denne innvielsesgrad. I de høyere Mysterier må vi så a) avsløre det hellige falskneri og b) avsløre opprinnelsen til alle religiøse løgner og deres forbindelser, fra alle skriftene …»

«Spartakus» kommenterte selvtilfreds: «Dere kan ikke forestille dere hvilken sensasjon våre presters utdannelse er. Det aller beste er at store protestantiske og reformerte teologer, som er medlemmer av Illuminati, stadig tror at den religiøse lære inneholder den sanne og ekte kristne religions ånd. Å, menneske, hva du kan bringes til å tro på! Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli grunnlegger av en ny religion.»

Gjennom suksessen med å overbevise presteskapet om at irreligiøsitet var den andre tro og antikrist den sanne kristendom, gjorde Weishaupt store framskritt i Bayern. Han noterte seg at alle ikke-illuminati professorer var fordrevet fra Ingolfstadt-universitetet, at selskapet hadde skaffet sine geistlige medlemmer «gode prestekall, sogn, stillinger ved hoffet», at skolene var illuminati-kontrollerte, og at seminaret for unge prester snart ville være erobret, hvoretter «vi vil være i stand til å forsyne hele Bayern med ordentlige prester».

Weishaupts angrep på religion var det mest framherskende trekk i hans doktrine. Hans ideer om «fornuftens gud» og «naturens gud» bringer hans tankegang svært tett inn på jødisk tankegang i dennes forhold til ikke-jøder, og ettersom illuminisme ble til kommunisme, og kommunismen kom under jødisk lederskap, kan dette være vesentlig. Den jødiske lov sier også at ikke-jøder (der slike er utelukket fra den verden som skal komme) kun har rett til den natur- og fornuftsreligion som Weishaupt underviste i. Moses Mendelssohn[2] sier i sine memoarer:

«Våre rabbinere lærer alle at de skrevne og muntlige lover, som til sammen utgjør vår religion, kun gjelder for vårt folk. Moses ga oss ‘Loven’ som arven etter Jakobs menighet. Vi tror at alle nasjoner på jorden er bestemt av Gud til å lyde naturlovene … De, som innretter sine liv etter denne natur- og fornuftsreligion, kalles rettferdige mennesker, som tilhører andre nasjonaliteter …»

Ifølge dette autoritative synspunkt utelukket selve Gud ikke-jøder fra sin menighet og bød dem å leve utelukkende etter naturens og fornuftens lover. Så Weishaupt anviste dem å gjøre nøyaktig hva den jødiske gud påbød dem å gjøre. Hvis de talmudiske rabbinere ikke hadde medvirket til å inspirere illuminismen (og forskning har ikke kunne påvise dette), så kan det forklare hvorfor de senere tok til seg en ledende rolle i kommunismen.

Så langt Illuminatis målsetning. Det er den samme som kommunismens i dag, uendret. Hva angår metodene, så var enhver nedrighet som mennesker er i stand til å oppfinne, oppregnet som muligheter som kunne benyttes til rekruttering. Blant papirene ble det funnet to pakker som spesielt vakte bestyrtelse i datidens offentlighet. De inneholdt dokumenter som beskrev ordenens rett til å utøve hånd- og halsrett over medlemmene, en lovprisning av ateismen, en beskrivelse av en maskin til destruksjon av hemmelige papirer og en beskrivelse av hvordan man utfører en abort, forfalsker segl, lager giftige parfymer og usynlig blekk, og liknende. Nåtidens kommunistiske laboratorier er velkjente for alle som har fulgt med på slikt, men i 1787 var virkningen av disse avsløringer i det katolske Bayern som et glimt av helvetes forgård.

Blant Weisheupts papirer fantes et diagram som illustrerte hvordan han utøvde kontroll over sin organisasjon. Det viser noe som kunne være en del av et kjedebrev-system eller en undergravende organisasjon, og som er identisk med det berømte «celle»-system som kommunismen bygger på i dag. Det er produktet av den høyeste intelligens (og helt klart av århundrers erfaring; slike metoder kan ikke gjennomføres i praksis uten en lang utprøvingsprosess). Hemmeligheten er at skade på en slik struktur ikke kan bli mer enn lokal, hoveddelen forblir alltid uberørt og kan repareres. Hvis bare få celler eller et enkelt ledd i en organisme blir ødelagt, kan de repareres i løpet av noe tid, og imens fortsetter organisasjonen i det store og hele uanfektet.

I midten av dette spindelvevet satt Weishaupt og holdt sammen alle trådene. «Man må vise hvor lett det er for et lyst hode å lede hundre- eller tusenvis av menn,» skrev han over diagrammet og nedenfor tilføyde han: «Jeg har to like under meg, som jeg blåser min kraft inn i, og hver av disse to har igjen to andre, og så videre. På denne måten kan jeg sette tusen mennesker i bevegelse og i brann på den enkleste måte, og på den måten skal man utstede ordrer og utføre sin politikk.»

Først da Illuminati-papirene ble offentliggjort, ble de fleste medlemmer klar over at Weishaupt var lederen, for han var bare kjent av sine aller nærmeste medarbeidere, og de fleste medlemmene visste kun at et eller annet sted over dem var en «elsket leder» eller en «storebror», et allvitende vesen, vennlig, men streng, som gjennom dem ville forandre verden. Weishaupt hadde faktisk oppnådd det «enestående resultat» som ble tilskrevet Abdulla ibn Maymun i Islam: Under ham «arbeidet en masse mennesker med forskjellig tro sammen mot ett mål, som bare noen få av dem kjente».

Den kjensgjerning at ethvert godtroende fjols kunne kjenne sine to nabo-fjols, ville ikke i seg selv ha vært nok til å oppnå dette resultat. Hvordan ble illuminatene holdt sammen? Svaret er at Weishaupt oppdaget, eller mottok fra en høyere intelligens, en hemmelighet som verdensrevolusjonen under kommunismen avhenger av i dag: terror!

Alle illuminater tok «illuminerende» navn, som de brukte når de hadde med hverandre å gjøre og i all korrespondanse. Anvendelsen av disse alias eller «dekknavn» har fortsatt fram til i dag. Medlemmene av de kommunistiske regjeringer som tilranet seg makten i Russland i 1917, ble for første gang i historien kjent for verden under dekknavn (og kjennes også kun under disse av ettertiden). Avsløringene i 1945-1955 i Amerika, England, Canada og Australia viste at de personer som jobbet som kommunistiske agenter i disse lands regjeringer, brukte «dekknavn» på den måten det ble praktisert av Weishaupt.

Weishaupt organiserte sitt samfunn i grader eller sirkler, der de ytterste ringene omfattet de nye rekrutter og mindre betydningsfulle, godtroende fjols. Når man steg opp gjennom gradene, ble man etter hvert innviet i stadig flere av de sentrale mysterier. Weishaupt foretrakk å innrullere unge menn i deres mest følsomme alder, mellom 15 og 30 (denne praksis har fortsatt til den dag i dag; Alger Hiss, Dexter White, Whittaker Chambers, Donald Maclean, Guy Burgess og andre ble alle «fanget inn» i deres amerikanske eller engelske universiteter). Andre grader kom til, etter hvert som rekrutteringen spredte seg eller særlige forhindringer for den ble oppdaget. Eksemplet med ‘religion’ er allerede gitt, og i dette tilfelle også med «kommunisme», ved å forlede folk til å tro at Jesus var den første kommunist. Man har fulgt Weishaupts eksempel og kun endret «illuminat» til «kommunist». På denne måten har introduksjonen og oppmuntringen til å «komme innenfor» tilpasset seg for å imøtekomme forskjellige behov.

De unge mennene som ble rekruttert til sammensvergelsen, ble innvidd ved et svært ydmykende seremoniell, innbefattet en betydelig hån av det kristne sakramentet. De skulle skaffe opplysninger om deres foreldre, fortelle om deres «dominerende lidenskaper» og utspionere hverandre. Begge disse ideer er grunnleggende for kommunisme, og en mulig opprinnelse er «Moseloven», hvor forpliktelsen til å avsverge slektninger som kommer under mistanke for kjetteri og til å «sette en vaktpost ved min vaktpost» er innbefattet i «lover og regler».

Det unge medlem av Illuminati skulle føle at han aldri visste hvor mange ukjente overordnedes øyne som hvilte på ham (han kjente bare sine nærmeste overordnede). Han fikk lære å sladre om de menneskene som omga ham og kunne derfor regne ut at de sladret om ham. Dette er terrorens grunnidé, idet terror aldri fullkomment kan etableres kun ved hjelp av mord, tortur eller fengsel. Kun den viten at man ikke kan stole på noen, ikke engang sin sønn, far eller venn, reduserer det menneskelige offer til fullstendig underkastelse. Siden Weishaupts tid har denne hemmelige terror ridd Vesten som en mare. De som ikke har noen personlig erfaring med den kan få det, og bedre forstå den makt den utøver i dag tusenvis av kilometer fra sitt hovedkvarter, ved å lese Whittaker Chambers beskrivelse av sin flukt, etter at han hadde besluttet å bryte med sine kommunistiske overherrer.

Med hensyn til verdien av et medlemskap i Illulminati viste de papirene som ble funnet at siden organisasjonen hadde eksistert i ti år, hadde den mange tusen medlemmer, en stor del av dem i viktige offentlige stillinger, hvor de kunne utøve innflytelse på herskeres og regjeringers handlinger. Blant medlemmene var det både overhoder og prominente personer. Den samtidige marquis de Luchet forteller at omtrent tretti regjerende og ikke-regjerende prinser ivrig hadde sluttet seg til ordenen, der lederne hadde sverget å ville utslette dem! Det inkluderte hertugen av Brunseick, Gotha og Saxe-Weimar, prinser av Hesse og Saxe-Gotha, valgmannen i Mainz; Metternich, skolemannen Pestalozzi, ambassadører og politikere og professorer.

Framfor alt gjaldt det også mannen som tjue år senere skulle skrive verdens mest berømte mesterstykke over emnet, den unge mann som solgte sin sjel til djevelen. Den slutning at Faust i virkeligheten var historien om Goethe selv og Illuminati, er vanskelig å avvise; stykkets tema er i hovedsak det samme som Witness [«Vitnet» av Whittaker Chambers] og andre verker som i våre dager er skrevet av menn som unnslapp kommunismen.

Disse lister var helt klart ikke engang komplette av den allerede angitte grunn, at forholdsregler allerede var tatt før de bayerske autoriteter gjennomsøkte Weishaupts lederes boliger i 1786. Av samme grunn viser dokumentene som ble funnet bare en del av de områder som Illuminati hadde spredt seg over. Weishaupts eget diagram viste at den hemmelige orden var konstruert slik at man aldri kunne oppdage eller ødelegge mer enn en enkelt enhet. Derfor er det også mulig at Weishaupt kun var en gruppe- eller områdeleder, og at den høyeste ledelse av det som beviselig var en verdensrevolusjonerende organisasjon, aldri er blitt avslørt.

Det som kan sies med sikkerhet, er at selv om Illuminati-dokumentene ikke inneholdt navn eller andre tegn som kunne vise organisasjonens makt i Frankrike, utviklet den franske revolusjon seg da den begynte tre år senere, til et angrep på all offentlig myndighet og all religion, nøyaktig som planlagt av Weishaupt og hans medsammensvorne. Fra da av er skribenter i verdensrevolusjonens tjeneste (deres tall er legio i alle land) aldri opphørt med å benekte enhver forbindelse mellom Illuminati og den franske revolusjon. De hevder fantasiløst at siden det hemmelige selskap ble forbudt i 1786, kan det ikke ha hatt noen forbindelse med hendelser som fant sted i 1789.

Sannheten er at Illuminati, selv om det hadde blitt forbudt, var likeså lite utryddet som kommunismen ville bli det ved et offisielt forbud i dag, og sannheten videre, at ordenens agenter ga den franske revolusjon de kjennetegn som avslører den som de verdensrevolusjonæres, ikke det utilfredse franske folks verk. Redselsherredømmets gjerninger var av en slik karakter at de ville ha vært utenkelige i tiden før de faktisk ble begått, men de hadde lenge vært tenkelige for medlemmene av Illuminati. Hvem andre kunne ha funnet på å la nattverdenens hellige kar bære i prosesjon på et esel gjennom Paris’ gater? Disse påfunn var blitt næret av den gamle tradisjon for en slik hån, og ordenens innvidde ble gitt adgang ved en seremoni som gjorde narr av sakramentet. I hvilken annen hjerne enn Weishaupts kunne den idé oppstå å skulle plassere en skuespillerinne som Fornuftens Gudinne på en trone i Notre Dame-kirken?

«For å frammane det satanistiske … er det nødvendig … å håne seremoniene i den religion man selv tilhører, og tråkke på dens helligste symboler.» Dette er A. E. Waites’ beskrivelse av formularet for svart magi, og svart magi og satanisme var to av ingrediensene i Illuminatis brygg.

Weishaupt og hans nærmeste omgangskrets, eller kanskje hans overordnede, hadde i sinne å trenge inn i Frankrike ved hjelp av sine agenter, hemmelige medlemmer av Illuminati i høye stillinger. I dette århundret har vi sett hvor strålende resultater som kan oppnås på den måten: Andre Verdenskrigs mislykkede resultat og den væpnede våpenstillstand, som verden er blitt etterlatt i, ble brakt til veie av menn som Hiss, White og deres overordnede, som beskyttet dem. Weishaupt valgte den perfekte framgangsmåte for å oppnå en slik makt over franske anliggender og hendelser gjennom et annet maktfult hemmelig selskap, som han trengte inn i og overtok ved hjelp av de metodene som var beskrevet i hans papirer. Dette var Grand Orient Frimurere.

Planen om å oppnå kontroll over frimurerne gjennom Illuminatis agenter, og det heldige resultatet, er tydeligst forklart i Weishaupts papirer. Først nevner han at «det er lykkes meg å få en dyp innsikt i frimurernes hemmeligheter. Jeg kjenner deres målsetning og vil forklare det hele på rett tid på en av de høyere grader.» På et senere tidspunkt ga han en generell ordre til sine «areopagitter» om å gå inn i frimurerordenen: «Så får vi vår egen frimurerlosje … vi vil betrakte som vår barnehage … ved enhver mulighet vil vi dekke oss med den …» (frimurerlosjen).

Denne framgangsmåten, å operere «under dekke» (som stadig er grunnleggende i kommunismen i dag) var det ledende prinsipp: «Når bare målet nås, er det like mye under hvilke dekke det skjer; og et dekke er alltid nødvendig. For i dette å operere skjult ligger en stor del av vår styrke. Derfor må vi alltid dekke oss under en annen gruppes navn. Losjene under frimurerne er inntil videre det beste dekke for vårt høye mål … en sammenslutning som er skjult på denne måten kan ikke motarbeides … I tilfelle av forfølgelse eller forræderi kan lederne ikke oppdages … Vi vil være hyllet i et ugjennomtrengelig mørke og dermed skjult for spioner og utsendinger fra andre sammenslutninger.»

Nåtidens kommunistiske metoder gjenkjennes klart i disse ordene. De kan anvendes om «overtakelsen» av partier, sammenslutninger og samfunn i dag uten å endre et komma. Graden av Weishaupts suksess framgår tydelig ved å sitere beklagelser som, fem år etter den franske revolusjonens utbrudd, ble ytret av hertugen av Brunswick, stormester i de tyske frimurere, og som også hadde vært medlem av Illuminati. I 1794 oppløste han ordenen med ord som uttrykte en såret overraskelse:

«… Vi ser vårt byggverk (frimurerne) smuldre og dekke jorden med ruiner, vi ser ødeleggelse, som våre hender ikke lenger kan stanse … En stor sekt er oppstått, som har tatt det som er godt og lykkelig for mennesker som sitt motto, men som arbeider i sammensvorent mørke for å gjøre menneskets lykke til et bytte for seg selv. Denne sekt er kjent av alle; dens brødre er kjent så vel som dens navn. Det er dem, som har underminert ordenens fundament inntil de fullstendig har tatt den over; det er av dem hele menneskeheten har blitt forgiftet og villedet i flere generasjoner … De begynte med å legge religionen for hat … den planen de har utformet, å bryte alle sosiale bånd og ødelegge all orden, har blitt avslørt i deres taler og handlinger … de har rekruttert lærlinger av enhver rang og stand; de førte de mest klarsynte bak lyset ved å foregi endrede hensikter … Deres herrer hadde intet mindre til hensikt enn at jordens troner og nasjoners regjeringer skulle styres fra deres nattlige klubber. Det er hva som har blitt gjort og stadig blir gjort. Men vi kan se at prinser og folkeslag er uvitende om hvordan og med hvilke midler dette oppnås. Derfor sier vi dem ærlig: Misbruket av vår orden … er skyld i alle de politiske og moralske vanskeligheter som fyller verden i dag. Dere, som er blitt innvidde, må sammen med oss løfte deres stemmer for å lære folkeslag og prinser at de sekteriske, vår ordens frafalne alene har vært og vil være årsaken til nåtidige og framtidige revolusjoner … For å rykke misbruk og villfarelser opp med roten, må vi fra dette øyeblikk oppløse hele ordenen …»

Med dette sitatet er denne fortellingen sprunget fem år fram i tid for å vise at en av de ledende frimurere i den generasjon, som selv var angrende, identifiserte Illuminati som årsaken til den franske revolusjon og til framtidige revolusjoner. Weishaupts suksess med hensyn til hans hensikter om å overta frimurerne innenfra, og den rollen Illuminatis agenter spilte innenfor frimurerordenen ved å lede revolusjonen, kunne ikke ha vært attestert av en bedre autoritet enn selve stormesteren i den tyske frimurerorden.

Med denne innflytelse godt innpodet tok frimurerne i Frankrike, der denne orden var svært sterk, en ekstrem retning og etablerte de jakobinske klubber; og disse, under innflytelse av Illuminati, førte an i redselsherredømmet da de skjulte opphavsmenn til revolusjonen avslørte dens sanne natur gjennom deres handlinger. Liksom den russiske revolusjon 130 år senere, viste den i Frankrike sitt hat til de fattige og forsvarsløse mer enn til de rike, til bøndene mer enn til deres formodede undertrykkere, til alt vakkert som sådant, til kirker og religion, til alt som kunne løfte menneskets sjel opp over dyriske behov og begjær.

Adam Weishaupt selv ble frimurer i 1777, året etter at han hadde grunnlagt Illuminati, og ble medlem av en losje i München. Grev Mirabeau, den senere revolusjonære leder i Frankrike, kjente til både Weishaupts hensikt om å bli medlem, og den hemmelige årsaken til det, for hans Memoirs inneholdt et dokument, datert 1776, som beskriver et program som var identisk med Illuminatis. I sin «Det prøyssiske monarkis Historie» refererer han til Weishaupt og til Illuminati ved navn og sier:

«Losjen Theodore de Bon Conseil i München, der det var en del menn med hjerner og hjerter, var blitt slitne av å bli dyttet rundt omkring med tomme løfter og krangel innenfor frimurerordenen. Lederne besluttet å pode inn en annen hemmelig sammenslutning på deres avdeling, som de ga navnet ‘de opplyste’ (Illuminatis orden). De utformet den etter Jesu Samfunn [jesuittene], mens de antok synspunkter som var diametralt motsatte

Dette er nøyaktig den hensikt og metode som Weishaupt beskriver i sin egen korrespondanse, og det beviser at Mirabeau, den senere revolusjonære leder, kjente til den på det tidspunktet, i 1776. Ytterligere antyder hans ord at det hemmelige selskapet, Illuminati, var grunnlagt med den spesifikke hensikt å få kontroll over frimurerne og å iverksette og lede revolusjonen gjennom den. At Mirabeau var med helt fra begynnelsen framgår av at endringene, som ble skrevet i 1776 (det året Illuminati ble grunnlagt) tilskriver ham pseudonymet Arcesilas, så han må ha vært et av grunnleggerne sammen med Adam Weishaupt, og deretter leder av Illuminati. Mirabeau, som bindeledd mellom Weishaupt og den franske revolusjon, kan ikke ignoreres. Utgiveren av hans Memoirs, M. Barthou, bemerker at «reformplanen» av 1776, som ble funnet i Mirabeaus papirer, «ligner svært mye på visse deler av det arbeidet som senere ble utført av den konstituerte forsamling» (det revolusjonære parlament av 1789). Med andre ord likner den konstituerende forsamlings arbeid mye på Adam Weishaupts plan av 1776, der han og Mirabeau sammen grunnla Illuminati og planla å få kontroll over frimurerne.

De andre stadiene av Weishaupts undergrunnserobring av frimurerne er også klart beskrevet. På kongressen i 1782 (sju år før revolusjonen) i Wilhelmsbad fikk Illuminati så mange nye medlemmer at ordenen Strict Observande, tidligere den mest maktfulle enhet innenfor frimurerne, opphørte å eksistere. Veien til fullstendig seier innenfor frimurerverdenen ble åpnet da Illuminati, som medlemmer, fikk de to viktigste personene innen tysk frimureri, hertug Ferdinand av Brunswick (den senere angrende) og prins Karl av Hesse.

I 1785 deltok Illuminati-utsendinger i en annen kongress i Paris, og fra da av synes den detaljerte planlegging av revolusjonen å ha blitt en spesiell oppgave for losjen Amis Réunis, som var dekknavn for Illuminati. Sporenes ubetydelighet er et resultat av det vanry ordenen hadde fått i Bayern, forbudet det følgende år, 1786, og ødeleggelsen av bevismateriale. Allikevel besøkte de samme utsendinger Paris i 1787, etter invitasjon fra losjens hemmelige komité.

Selv før revolusjonen var kommet riktig i gang var det kjent og offentliggjort at den var anstiftet og ledet av Illuminati. Anklagen og advarselen fra marquis de Luchet framstår i dag som en forbløffende forutsigelse, ikke bare av det forløpet revolusjonen ville få i Frankrike, men av verdensrevolusjonens forløp helt fram til vår tid. Så tidlig som i 1789 skrev han:

«Vit at det finnes en sammensvergelse til fordel for despoti framfor frihet, for udugelighet framfor talent, lastefullhet framfor dyd, uvitenhet framfor opplysning … Dette samfunn streber etter å regjere verden … Dets formål er universell dominans … En så fryktelig ulykke har hittil aldri rammet verden …»

De Luchet beskrev presist den rollen som monarken ville bli tvunget til å spille i girondiner-fasen («se ham dømt til å tjene lidenskapene hos alle som omgir ham … å opphøyde fordervede mennesker til maktposisjoner, å prostituere sin dømmekraft ved valg, som nedverdiger hans klokskap») og den forfatning som revolusjonen ville etterlate Frankrike i: «Vi mener ikke at det landet der Illuminati kommer til å regjere, vil opphøre med å eksistere, men det vil falle inn i en slik tilstand av ydmykelse at det ikke lenger vil spille noen rolle i politikk, at befolkningen vil forminskes …» «Hvis hans advarsler blir ignorert,» utbrøt de Luchet, «vil det komme en rekke katastrofer der slutten fortaper seg i tidens mørke … en underjordisk ild, som for evig vil ulme og i perioder bryte fram i voldsomme og ødeleggende eksplosjoner

De siste 165 års hendelser er ikke blitt beskrevet bedre enn i disse ord fra de Luchet, som forutsa det. Han forutså også revolusjonens «liberale og progressive» beskytter som ville være med på å frambringe de «voldsomme og ødeleggende eksplosjoner» i disse 165 år: «Det er for mange lidenskaper som har interesse i å støtte Illuminatis system, for mange villedede herskere, som tror de er opplyste, klare til å styrte sitt eget folk i avgrunnen.» Han forutså sammensvergelsens fortsatte styrke og stålgrep: «Ordenens ledere vil aldri oppgi den makten de har oppnådd eller rikdommene som er til deres disposisjon.» De Luchet oppfordret frimurerne selv til å få renset opp mens det fortsatt var tid: «Ville det ikke være mulig å få frimurerne selv til å vende seg mot Illuminatene ved å vise dem at mens de selv arbeider for å opprettholde harmoni i samfunnet, så sår de andre overalt uenighetens sæd og forbereder den endelige ødeleggelse av deres orden?» I England og Amerika bønnfalte befolkningene 165 år senere sine regjeringer på samme måte, men likeså forgjeves, om å rense ut i «illuminater» fra offentlige institusjoner og tjenester – bare at nå het de «kommunister».

Omfanget av de Luchets forutsenhet ligger i at han skrev dette i 1789, selv før den franske revolusjon var blitt en revolusjon, men generelt ble oppfattet som bare å være en mild, helsebringende reform, som ville la monarken beholde så mye makt som tilkom ham, rette opp på innlysende feildømming og etablere rettferdighet og frihet for alltid i et lykkelig, gjenfødt Frankrike! Det var stadig den generelle oppfatning i 1790, da en annen mann på den andre siden av kanalen så revolusjonens sanne natur og «forutsa begivenhetene med uhyggelig nøyaktighet», for å sitere hva John Morley skrev i sin biografi om ham mer enn ett hundre år senere.

Edmund Burke, en irlender, var en av de største talere det engelske underhus noensinne har hatt. Tiden er beviset på en slik manns kvalitet, og etter som årene går, lyder de ordene han angrep den franske revolusjon med stadig mer riktige.

Som i de Luchets tilfelle, er det merkelig at de ble offentliggjort i 1790, da navnene Robespierre og Danton fortsatt var nesten ukjente, før noen hadde hørt ordet «republikk», da kongen så fram til mange års konstitusjonell regjering, da hele Frankrike i glede feiret de fredelige forbedringer som var blitt iverksatt. Over dette lykkelige scenario falt plutselig skyggen av Burkes utstrakte arm da han, som en inspirert profet, pekte på den kommende ulykke. Hans biografi sier: «Det er ikke så merkelig at folk, da det brøt løs og ulykken skjedde, vendte seg til Burke, som man i gamle dager vendte seg til Akitofel, i egenskap av å være Guds orakel for mennesker.»

Dessverre er det ikke det sanne bildet av hva som skjedde da Burkes advarsler gikk i oppfyllelse. Mange vendte seg imot Burke, fordi han hadde sagt sannheten. Faktisk viser den måten hvorpå smiger av ham plutselig ble vendt til angrep og ærekrenkelser, etter at han hadde offentligjort sine Reflections over revolusjonen, med all tydelighet den makten som sammensvergelsen allerede den gang hadde over pressen og den offentlige debatt. Illuminatene og de «liberale og progressive» organer og talere, kontrollert av dem, hadde i høy grad regnet med Edmund Burke, fordi han hadde støttet de amerikanske kolonistenes sak ti år tidligere. Hvordan kunne han støtte én revolusjon og angripe en annen, spurte de sint, og Burke kom under et slags generelt angrep som den forente presse i vår generasjon holder i beredskap for enhver som offentlig forlanger en undersøkelse av «kommunisme-i-regjeringen».

Hadde Burke fulgt den «progressive» linjen og latt som om den franske revolusjon ville hjelpe «alminnelige mennesker», ville smigeren av ham fortsatt, men i så fall ville ikke noe av hva han hadde sagt blitt av verdi eller vært husket i dag. Som situasjonen nå er, har de inspirerende ordene i hans angrep på revolusjonen uforgjengelighetens gylne skjær: «Det er borte, prinsippfastheten, ærbarheten, det å kunne føle skam … Ridderlighetens æra er forbi. Sofisterne, økonomene og de beregnende har vunnet; og Europas glans og herlighet er slukket for alltid.»

Hvis også disse ordene var inspirert profeti (og i 1955 virker de sannere enn de gjorde selv i 1790), så har kristendommen og Vesten i Edmund Burke i det minste fått en veltalende og edel person, som sørger over dem. For han kunne se forskjell på «revolusjoner» likeså klart som han så den sanne karakter av det som skjedde i Frankrike. Han lot seg ikke narre av at noen feilaktig hadde betegnet som en kolonial krig om uavhengighet, som var anført av godseiere, som en «revolusjon». Som en virkelig venn av frihet hadde han støttet kolonistenes krav om å styre seg selv og være herrer i eget hus. Det var overhodet ingen likhet mellom deres motiver og de hemmelighetsfulle mennesker som Burke kunne se bak revolusjonen i Frankrike. Derfor rakte han anklagende sin hånd fram og var fullt ut likegyldig til de «liberales» og «progressives» bebreidelser, som han hadde vært med deres smiger ved tidligere anledninger (Edmund Burke var sikkert klar over at deres ros den gang ikke sprang ut av noen sympati for handelsfolk i New England eller for Sørstatenes plantasjeeiere).

I Amerika var den alminnelige oppfatning av begivenhetene i Frankrike preget av selvbedrag, som sprang ut av den begrepsforvirringen som Burke hadde forkastet. Foreløpig hersket den oppfatningen at enda en godartet «revolusjon» hadde funnet sted, noenlunde i likhet med «den amerikanske revolusjon». Det var en forbigående «fransk opphisselse», der amerikanerne bar rosetter og frihetsluer, mens de danset og festet og avholdt parader under de sammenflettede franske og amerikanske flagg og ropte «Liberty, Equality, Fraternity». Med redselsherredømmet ble denne fasen av illusjoner etterfulgt av avsky og redsel.

De jakobinske lederne førte an i redselsherredømmet, og som gode medlemmer av Illuminati brukte de klassiske pseudonymer på en måte som «Spartacus» (alias Weishaupt) selv hadde foreskrevet: Chaumette var Anaxagoras, Clootz (beskrevet som en prøyssisk baron) var Anarcharsis, Danton: Horace, Lacroix: Publicola og Ronsin: Scaevola. Disse terroristene fulgte, etter med hell å ha gjennomført Kerensky-fasen, trofast Illuminatis plan, og ved å drepe en konge og vanhellige kirker, uttrykk for de to viktigste ideer: ødeleggelsen av all lovlig regjering og all religion. Allikevel var de tilsynelatende bare redskaper; for en i samme tid, Lombard de Langres, beskrev en «ytterst hemmelig kongress, som ledet alt etter den 31. mai; en okkult og fryktelig makt, som Kongressen ble slave av, og som besto av de øverste innvidde i Illuminati. Denne makten sto over Robespierre og regjeringskomiteene … det var denne okkulte makt som ga seg selv adgang til nasjonens rikdommer og fordelte dem blant de brødre og venner som hadde hjulpet til med det store verket».

Det er dette bildet av menn i høye stillinger, som adlyder en skjult, men tydelig ledende, øverste sekt, som gir revolusjonen sitt aspekt av demonisk dukketeater på bakgrunn av flammende ild, og uansett hva den engelske revolusjons sanne natur var, har det siden 1789 kun vært én vedvarende revolusjon. Det har ikke vært isolerte utbrudd i 1848, 1905 og senere, men tidvis en oppblussing av «en konstant underjordisk ild», som de Luchet og Burke forutså før de fant sted. Den franske revolusjons annaler er av historisk verdi, fordi de viser hvordan mennesker misbrukes til formål de ikke forstår. Det er det, som den gang var nå, som gir revolusjonen dens spesielle og infame preg. Det er som Lombard de Langres skrev, «Helvetes lov».

Da revolusjonen ebbet ut, var det tre menn i Frankrike, England og Amerika, som klart så tre ting: at dens forløp hadde fulgt beskrivelse som var avslørt i Illuminatis papirer i 1787; at dette hemmelige selskap hadde vært i stand til å iverksette og lede den gjennom frimurerne; og at de sammensvornes hemmelige liga med deres fortsatte planer om verdensrevolusjonen hadde overlevd og forberedte flere «voldsomme og ødeleggende eksplosjoner» som forutsagt av de Luchet. Disse tre mennene var abbed Barruel, en jesuitt og øyevitne til revolusjonen, professor John Robinson, en skotsk vitenskapsmann som i over tjue år var generalsekretær i Royal Society i Edinburg, og pastor Jedediah Morse, en geistlig og samtidig geograf i New England. De var alle svært anerkjente menn. Abbed Barruels og professor Robinsons bøker og Morse’s offentliggjorte prekener (alle 1797-98) utkom i mange utgaver og er stadig uunnværlig for den som studerer den tidsperioden. Deres verker og ord fikk stor offentlig oppmerksomhet, og de fikk støtte fra Philadephia i Porcupines Gazette av William Cobbett, som synes å ha blitt drevet i eksil av den samme okkulte makt som satte seg fore å ødelegge Barruel, Robinson og Morse.

Abbed Barruels vurdering av det som hadde skjedd, var identisk med de Luchets tidligere profeti og lord Actons langt senere analyse:

«… Vi vil bevise at selv når det gjelder de frykteligste gjerninger som ble begått under den franske revolusjon, var alt forutsett og besluttet, samordnet og overlagt; at de sprang ut av gjennomtenkt ondskap da de ble forberedt og iverksatt av menn, som var alene om å ha nøkkelen til disse komplotter og sammensvergelser, og de konspirerte i hemmelige møter, der ideene ble unnfanget … Skjønt begivenhetene fra dag til dag ikke synes å ha hatt noen sammenheng, var det ikke desto mindre en hemmelig forvaltning og et hemmelig formål, som var årsaken til hver enkelt hendelse, og som benyttet omstendighetene til et lenge søkt formål … Revolusjonens store sak, dens vesentligste trekk, dens fryktelige forbrytelser, er og blir en sammenhengende rekke av dyptliggende og overlagt ondskap.»

Disse tre mennene kom fram til den samme konklusjon: «En anti-kristen sammensvergelse … ikke bare mot konger, men mot all regjering, mot alle siviliserte samfunn, selv mot all eiendomsrett overhodet» (abbed Barruel). «En sammenslutning har blitt dannet med det spesielle mål å rykke alle religiøse institusjoner opp med roten og velte alle eksisterende regjeringer i Europa» (prof. Robinson). «Det spesifikke formål er å utrydde og avskaffe kristendommen og styrte alle borgerlige regjeringer» (Morse). De var enige om at det som hadde skjedd ikke bare var en episode i Frankrike, oppstått fra franske forhold, men var iverksatt av en organisasjon som hadde en fortløpende plan i alle land: en universell plan. De var enige om at denne organisasjonen var det hemmelige selskap, Illuminati, at det hadde inspirert og kontrollert terrorist-fasen i den franske revolusjon, at organisasjonen hadde overlevd, og at den var veletablert og sterk i England og De Forente Stater. Især abbed Barruel advarte om dette siste aspektet.

Disse tre mennenes ord og skrifter ble støttet av deres tids offentlighet, og er blitt så fullstendig bekreftet av begivenhetene, spesielt i vårt århundre, at de historisk tjener til å vise at verdensrevolusjonen ble erkjent av noen, og at dens videre forløp ble forutsagt ved dens andre utbrudd i Vesten. Disse tre mennenes anstrengelser var forgjeves, de forebygde ikke den ødeleggelse som sammensvergelsen senere lagde, og derfor er Barruels, Robinsons og Morses tilfeller av særlig interesse.

Det som videre skjedde dem, beviser bedre enn deres egne ord nettopp det som de søkte å slå fast: den fortsatte eksistens av et hemmelig selskap, som arbeidet i alle land på det ødeleggende formål som de beskrev. Barruel, Robinson og Morse ble overdynget med tilsvining. På deres tid var pressen i sin spede begynnelse og ble vanligvis eid av én mann, som også var utgiver. Det må derfor ha vært svært mye vanskeligere enn i dag å få kontroll over en stor del av dem. Det konsentrerte angrep, som ble rettet mot disse tre menn fra det øyeblikk de skrev offentlig at Illuminati hadde iverksatt den franske revolusjon og stadig eksisterte, viser at selv i 1797 hadde Illuminatis medlemmer effektiv kontroll over pressen i Amerika og England.

Dette var en av de mest overraskende oppdagelser som ble gjort gjennom den etterforskning som produserte denne boka. Jeg har ved selvsyn kunnet erkjenne at denne kontroll eksisterer i min egen tid, og at en forfatter som skriver om verdensrevolusjonen etter samme retningslinjer som Edmund Burke, vil oppdage at alle veier til offentliggjørelse lukker seg for ham. Fru Nesta Webster forteller om liknende erfaringer. Da hun begynte å skrive om revolusjon, tidlig på 1920-tallet, sa en kjent London-forlegger til henne: «Husk at dersom De velger en antirevolusjonær holdning, vil De få hele den litterære verden imot Dem.» Hun sier at hun fant dette merkverdig, men gjorde den erfaringen at forleggeren hadde hatt rett, og jeg har gjort samme iakttakelse. Men jeg trodde at det var en situasjon som var oppstått i de siste tretti år, inntil jeg leste historien om Barruel, Robinson og Morse. Da så jeg at «hele den litterære verden» falt over dem som én mann i 1798, da redselsherredømmet nettopp var overstått. Ikke noe annet har vist meg så klart at forbindelsen fra Illuminati i 1789 til kommunismen i dag, er en arv. Den samme organisasjon forfølger det samme mål med de samme metoder og til og med bruker de samme ord.

Det var enda et spesielt kjennetegn ved angrepet på de tre som valgte «en antirevolusjonær holdning». Straks etter at de var kommet i offentlighetens søkelys, begynte angrepene i avisene; nesten alltid anonyme. De hadde nøyaktig det samme språkbruk (dobbelttale), som blir anvendt i liknende overfall i dag. De tre mennene ble anklaget for å starte en «heksejakt», å være fordomsfulle og svartsynte, å forfølge «meningsfrihet» og «akademisk frihet», å representere «liberale» og «progressive» tanker på feil måte, osv. Derfra gikk angrepet videre til bakvaskelse og simple hentydninger, og jeg fant ofte vendinger som ble gjentatt i kampanjen, som f.eks. førtes imot et amerikansk regjeringsmedlem, James Forrestal i 1947-49; det ble sagt at deres privatliv var umoralsk og at deres økonomiske vaner var mistenkelige; og endelig kom det velkjente forslaget om at de var «sinnssyke». Dette forslaget framsettes ofte i dag ved kulminasjonen av en kampanje imot enhver anti-revolusjonær type; det anses tydelig nok å være en svært effektiv ærekrenkelse. Denne spesielle formen for angrep har muligens sin opprinnelse i Talmud, der den brukes mot Jesus. (I Jewish Encyclopedia, i dens artikkel om Jesus, får leseren referert en jødisk skribent som «er enig i at det må ha vært unormale mentale prosesser involvert i Jesu ytringer og atferd».)

Kort fortalt så gjorde disse angrepene på Barruel, Robinson og Morse bruk av et begrenset politisk ordforråd som i dag er lett gjenkjennelig, som stammet fra revolusjonen og dens agenter, og det er nå så forslitt at det må ha vært gitt videre til alle innvidde fra et sentralt sted i organisasjonen. Kampanjen imot dem var effektiv fordi deres advarsler, liksom Burkes, ble glemt av massene. Men det hemmelige forbund (som må ha samme frykt for sannheten som djevelen har for korset) fryktet dem fortsatt, så ærekrenkelsen fortsatte lenge etter at de alle tre var døde! Så sent som i 1918 avsatte Columbia University i New York penger til et kostbart stykke forskningsarbeid for å påvise at Illuminati virkelig døde da de ble forbudt i 1786, og derfor ikke kunne ha forårsaket eller overlevd den franske revolusjon, og i denne publikasjon ble alle de forslitte frasene trukket fram og gjenbrukt, som om de tre avdøde var «heksejegere» i levende live!

I 1918 var den russiske revolusjon kun ett år gammel, og tidspunktet var tydeligvis ansett for velegnet til å gjøre enda et forsøk på å påvise at den franske revolusjon hadde vært en uavhengig foreteelse, som ikke hadde etterlatt seg røtter som kunne være brutt fram i Russland i 1917. Hvis de var i stand til å se på disse begivenhetene fra det hinsides, la Barruel, Robinson og Morse uten tvil merke til at kommunismen i 1918 og de påfølgende år, fant at Columbia University var en utmerket jaktmark. (Blant de ulykkelige unge menn som ble innfanget av saken, var også Whittaker Chambers, hvis anger og advarsel i 1939 kunne ha endret hele Annen Verdenskrigs og dette århundres forløp til det bedre dersom den var blitt lyttet til av president Franklin Roosevelt.)

De to første presidenter for Den Amerikanske Republikk var, selv om de ikke effektivt tok forholdsregler imot det hemmelige selskap, dypt foruroliget over det og visste svært godt at det som Barruel, Robinson og Morse uttrykte, var sant. En av George Washingtons siste handlinger var, i et brev til Morse, å gi uttrykk for håpet om at hans arbeide ville «nå ut til videre kretser … for det inneholdt viktig informasjon som er lite kjent utenfor en snever krets. Det ville være nyttig om den var blitt spredt ut i samfunnet» (general Washington ville nok ikke ha bedt en mann som Whittaker Chambers om å «gå og henge seg»). En stund i forveien hadde Washington informert en annen korrespondent om at han var helt på det rene med at «Illuminatis doktriner og jakobinske prinsipper» hadde «spredt seg i De Forenede Stater».

Det hadde de uten tvil, for hemmelige selskaper hadde oppstått i De Forente Stater i 1793, altså innen ti år etter republikkens fødsel, under dekke av «demokratiske klubber». Deres sanne natur ble gjort klar gjennom den stillingen den franske minister, Genet, hadde overfor dem; han viste åpen sympati for dem, som Sovjets ambassadører i vår generasjon viser overfor kommunistiske organisasjoner eller kanskje mer presist, for dem som tjener som «dekke» for kommunismen (forholdet mellom de sovjetiske ambassader og det revolusjonære parti i akkrediteringslandet ble bevist ved massiv dokumentasjon i de kanadiske og australske undersøkelser i respektive 1945-46 og 1954-55). Som president anklaget George Washington disse «selvskapte samfunn» for å ha iverksatt det opprøret som brøt ut i Pennsylvania, og som ble kjent under navnet Whiskyopprøret. Washingtons autoritet var for stor til at han kunne angripes som heksejeger, og klubbene gikk hastig under jorden, men fra da av var tilstedeværelsen på amerikansk jord av en organisasjon til verdensrevolusjon kjent av alle som ønsket å kjenne til det, og som kunne motstå pressens «hjernevask».

Den rollen som Grand Orient-frimurerne, som var gjennomsyret av Illuminati, beviselig hadde spilt i den franske revolusjon, gjorde at de amerikanske frimurere også kom under mistanke, men åpen debatt om dette ble forhindret gjennom at den store Washington selv var leder av frimurernes brorskap. De som forsvarte frimurerne la stor vekt på dette (tydelig nok etter prinsippet «uskyldig gjennom eksemplet») og ved Washingtons begravelse i 1799 gjorde de et stort nummer ut av deres samhørighet med den avdøde helt. Av respekt for ham snarere enn på grunn av tilfredsstilt nysgjerrighet, døde den offentlige debatten hen, men i det minste to prominente frimurere, Amos Stoddard og pastor Seth Payson, uttalte offentlig, slik hertugen av Brunswick i Europa hadde gjort, at Illuminati hadde infiltrert frimurerne og arbeidet under deres navn. Washingtons etterfølger, president John Adams, utstedte i 1798 en alvorlig advarsel til frimurerne:

«… frimurerordenen har oppdaget en regjeringsvitenskap eller en måte til å lede et samfunn på, som er særegen for dem og ukjent for alle andre lovgivere og filosofer i verden; jeg tenker ikke bare på deres måte å gjenkjenne hverandre på ved merker og tegn, som andre ikke kan gjette seg til, men den underfundige makt til å sette alle menn, og jeg antar alle kvinner, i stand til – å tvinge dem til – til enhver tid å holde på en hemmelighet. Hvis denne kunstart kan anvendes til å sette til side alminnelige samfunnsregler og introdusere politikk og ulydighet mot regjeringen, samtidig som det holdes på hemmeligheten, må det være innlysende at en slik vitenskap og slike sammenslutninger kan perverteres til alle de dårlige formål, som man har hatt dem mistenkt for …»

Etter denne offentlige irettesettelse kunne neppe noe annet enn nettopp Washingtons død det følgende år ha fått offentlighetens ønske om en grundig undersøkelse til å falle til ro. Som så ofte i disse sakene, dro motstanderne av en undersøkelse fordel av at uvedkommende hendelser som distraherte og avvæpnet offentlighetens oppmerksomhet. Ikke desto mindre fortsatte offentlighetens mistenksom gjennom tre årtier, og førte til dannelsen av Anti-frimurer Partiet i 1827, som ved sin statskongress i Massachusetts i 1829 erklærte: «Det er bevis for en nær forbindelse mellom frimurernes høyere grader og fransk Illuminati.» Det var omtrent undersøkelsespartiets siste sukk, for ved neste statskongress i Vermont i 1830 ble den fortsettelsen, som i vårt århundre er så kjent, nedfelt: «… ønsket om en undersøkelse … ble hurtig og uten påviselig grunn neddempet; pressen var stum som en kvalt vokter, og menneskemengden forble i uvitenhet om at det noen sinne var slått alarm om emnet: frimurerne».

Med andre ord ble kravet om en undersøkelse druknet, akkurat som i vår generasjon, med beskyldninger om «heksejakt» og liknende. Fra da av og inntil i dag er det aldri lykkes det amerikanske folk å bevege noen regjering til en undersøkelse som går å dybden, og den hemmelige infiltrasjon av regjeringen fortsatte med resultater som til dels ble avslørt i 1948 og senere. Situasjonen i England har vært tilsvarende.

I de foregående avsnitt av denne fortellingen er det hoppet noen år fram i tid for å følge forløpet av den amerikanske offentlighetens bekymring angående frimureriet til dens avslutning i 1830 (anti-frimurerpartiet døde i 1840.) Nå vender vi tilbake til tiden like etter den franske revolusjon og dens påvirkning av resten av verden.

President Adams var, som hans bok Works viser, fullt informert og overbevist om eksistensen av en universell og fortløpende sammensvergelse mot all lovlig regjering og religion. Han begikk den naturlige feilen å tro at det var en fransk plan, akkurat som folk i dag uten videre snakker om og oppfatter kommunismen som et russisk fenomen, skjønt revolusjonens internasjonale karakter har vært åpenbar.

Ved sin lov av 1798 mot opprør, forsøkte president Adams å beskytte republikkens framtid, men tiden har vist at lovgivningen mot hemmelige selskaper og sammensvergelser (skjønt de bør iverksettes for å gjøre ulovligheten av et slikt foretakende tydelig og klar) er ubrukelige til det formålet om å stanse dem, spesielt fordi den hemmelige organisasjon har århundrelang erfaring med å unnvike slike lover. Den eneste effektive framgangsmåte mot hemmelige sammensvergelser er undersøkelser, offentlig avsløring og rettslige midler, og de er aldri blitt anvendt fullt ut.

Den person i den amerikanske offentlighet som klarest så hvordan framtida tegnet seg, var president Washingtons fortrolige, Alexander Hamilton. Han etterlot blant sine papirer udaterte memoarer (sannsynligvis 1797-1800):

«… vår tid er blant de mest bemerkelsesverdige i menneskehetens historie. Gjennom lengre tid er holdninger vunnet fram, som truer selve fundamentet for religion, moral og samfunnet selv. Først kom et angrep på den kristne åpenbaring, og en naturreligion ble tilbudt i stedet … selve eksistensen av en guddom er blitt dratt i tvil og i noen tilfeller benektet. Plikten til fromhet er blitt latterliggjort, man har insistert på menneskets forgjengelige natur, og dets håp bundet til dets korte jordiske liv. Døden er blitt erklært for en evig søvn, dogmet om en udødelig sjel som bedrag, som er oppfunnet for å pine de levende til fordel for døden … Det er lagt bånd på apostlene og disiplene til fordel for anti-religion og anarki. Religion og regjering er begge blitt stigmatisert som misbruk … Den praktiske utvikling av dette skadelige systemet er sett i Frankrike. Det har tjent som en tilskyndelse til å styrte alle dette lands gamle institusjoner, borgerlige og religiøse, med alle de innebygde bremser som tjente til å mildne stive autoriteter; det har kastet landet hodekulls ut i en rekke fryktelige omveltninger, som har lagt eiendommer øde, skapt kaos innenfor kunsten, ødelagt byer, tømt provinser for mennesker, avfolket regioner, fuktet landets jord med blod og oversvømt det med kriminalitet, fattigdom og elendighet … Dette fryktelige system synes for en tid å true med å omstyrte hele sivilisasjonen og innføring av generell uorden i hele menneskeheten. Og selv om de fryktelige onder som har vært dets første og eneste frukter har bremset dets framskritt, kan man frykte at giften har spredt seg så mye rundt og er trengt så dypt ned, at den nå ikke kan utryddes. Dets aktivitet er satt i bero, men elementene er stadig der og brygger på nye muligheter for utbrudd når anledning byr seg. Det kan i høy grad fryktes at menneskeheten ikke er nær slutten på de ulykker som dette systemet er beregnet til å skape. Det er en trussel om en lang rekke omveltninger, revolusjon, blodbad, ødeleggelse og elendighet. Symptomer på en altfor stor utbredelse av dette system i De Forente Stater er alarmerende synlige. Det var på grunn av dette regimes innflytelse at et forsøk ble gjort på å kaste dette land ut i en felles sak med Frankrike tidlig i den nåværende krig; på å få vår regjering til å sanksjonere og fremme Frankrikes motbydelige prinsipper og synspunkter med våre borgeres blod og velstand. Det er ved dette systems innflytelse at hver eneste etterfølgende revolusjon er blitt akseptert og unnskyldt; at alle de redsler som er begått er blitt rettferdiggjort og sminket. Selv den seneste urettmessige maktovertakelse, som er i strid med alle akseptable prinsipper for revolusjon, er blitt betraktet med tilfredshet, og den despotiske konstitusjon den har avfødt blir snedig vist fram som en modell, som ikke er uverdig for oss å etterlikne.  Under dette system har ugudelighet og troløshet vunnet fram med stormskritt. Vi kan bevitne uhyrlige forbrytelser som inntil nå var ukjente blant oss …»

Vi på 1950-tallet er så kjente med disse forutsette resultater at vi neppe kan forstå hvilke evner det skulle til i 1790-årene å forutse dem så tydelig! Fra de Luchet før redselsherredømmet («en rekke ulykker, hvis avslutning fortaper seg i tidens mørke … en underjordisk ild, som evig ulmer og periodisk bryter fram i voldsomme og ødeleggende eksplosjoner») til Alexander Hamilton senere – («elementer er blitt tilbake, som brygger på nye utbrudd når muligheten byr seg … menneskeheten er ikke nær slutten på de ulykker som dette system er beregnet til å skape … en lang rekke omveltninger, revolusjon, blodbad, ødeleggelse og elendighet») er forløpet for vårt århundre mest rett fram og nøyaktig forutsagt.

Det endelige utbytte av all denne forutseenhet, for så vidt angår forholdsregler mot ulykkene, glimret ved sitt fravær.

Unødig, men i massiv målestokk, kom alt dette til å skje som disse menn og Burke og Barruel Robinson og Morse hadde forutsagt. Som en søvngjenger utløste Vesten alle landminene. De anti-revolusjonære profeter ble brakt til taushet, de revolusjonære talere og skribenter overtok debatten og ble hyllet.

Napoleonskrigene hjalp til med å avlede offentlighetens oppmerksomhet fra komplottet og den organisasjonen som var blitt oppdaget. Ti år etter den franske revolusjon var Illuminatis dokumenter og den franske revolusjon ved å bli glemt; de brede massene begynte å tro at det hemmelige selskap virkelig var dødt eller aldri hadde vært en del av revolusjonen, eller også var de likeglade. Tjue år etter den franske revolusjon hadde Illuminati det så travelt som noensinne. Ikke noe var forandret, bortsett fra at det hadde lyktes sektens medlemmer i England og Amerika, ved hjelp av deres makt overfor offentlig informasjon, å narre offentligheten og fjerne enhver som advarte.

Den senere viten om Illuminati er av nyere dato. Fru Nesta Websters forskning brakte den fram i dagen. Den kommer fra Napoleons politi-arkiver, som nå har blitt åpnet for studenter og historikere. Den viser at Illuminati to årtier etter revolusjonen og omtrent samtidig med Napoleons fall, var sprell levende og ufravikelig fulgte sine mål.

Francois Charles de Berckheim var politidirektør i Mayence under imperiet, og frimurer. Han rapporterte i 1810 at Illuminati hadde medlemmer over hele Europa og jobbet hardt for å få innført deres prinsipper i frimurerlosjene: «Illuminati er nær ved å bli en stor og fryktelig makt … konger og folkeslag vil komme til å lide stort på grunn av det, med mindre forutseenhet og klokskap bryter dets forferdelige mekanisme.» En senere rapport fra 1814 bekrefter fullt ut hovedpunktene hos Barruel, Robinson og Morse i 1797-99 om selskapets fortsatte eksistens:

«Det eldste og farligste selskap, det som vanligvis er kjent under navnet Illuminati og hvis grunnleggelse går tilbake til midten av forrige århundre … Illuminatis doktrine er ødeleggelsen av enhver form for monarki, ubegrenset frihet, fullstendig utjevning. Slik er sektens fundamentale dogme å bryte de bånd som binder monarken til en borger i staten, det er målet for alle deres anstrengelser.»

Tjue år etter at hertugen av Brunswick offentlig utførte botsøvelse, noterte Berckheim «at det blant lederne … er menn, som er framtredende på grunn av deres formuer, deres fødsel og de æresbevisninger som de har mottatt». Han mente at noen av dem «ikke var lydige slaver av disse demagogiske drømmer», men de «håper at de i de følelser som oppildner folk, skal finne midler til å gripe makten eller i hvert fall forøke deres rikdom og anseelse. Flertallet av de innvidde tror religiøst på det …»

Det bildet som tegnes av disse ord (som minner om de Luchets tjuefem år tidligere) er, eller burde være, velkjente i dag. For vår generasjon har vist at grådighet etter makt stadig forleder velstående eller kjente mennesker til å involvere seg i bevegelser som viser seg fiendtlig innstilt til deres velstand eller berømmelse, men i den tro at de gjennom det kan bli enda rikere eller mer berømte.

Berckheim gir så en beskrivelse av Illuminatis organisasjon og metoder som svarer til Weishaupts korrespondanse i 1786, og like gjerne kunne ha vært en beskrivelse av kommunismens arbeid i vårt århundre. De følgende utdrag viser en gruppe gjenkjennelige personer fra det tjuende århundre, som enhver oppmerksom student kunne sette navn på, og allikevel ble det skrevet i 1813:

«Da Illuminatis hovedstyrke ligger i makt over opinionen, har de fra begynnelsen satset på å få tilhengere blant dem, som via deres profesjoner utøver direkte innflytelse på sinnet, slik som litterære, lærde og framfor alt professorer. De framfører sektens prinsipper, de sistnevnte fra deres professorater, de første i deres skrifter, ved å tilsløre den giften de sprer ut på tusen måter. Disse smittekimene, som oftest er usynlige for det alminnelige øye, utvikles videre av selskapets innvidde, og de mest uforståelige uttrykk klargjøres for de mest uforstående. Det er framfor alt på universitetene at Illuminati alltid har funnet og alltid vil finne mange nye tilhengere; de professorer som er medlemmer av selskapet begynner først med å studere deres elevers karakter. Hvis en student virker livskraftig, har en livlig fantasi, får sekretærene straks fatt i ham; de lar ord som despoti, tyranni, folkets rettigheter osv., osv. lyde i hans ører. Før han overhodet kan forbinde noen mening med disse ordene, og etter hvert som han blir eldre, leser han verker som er omhyggelig valgt ut for ham, føres inn i samtaler som er nøye arrangert, og smittekilden utvikler seg i hans unge hjerne. Snart går hans forestillingsevne i gjæring … Til sist, når han er fullstendig innfanget, og når atskillige år på prøve gir selskapet sikkerhet for ubrytelig hemmelighetsfullhet og fullstendig hengivenhet, får han vite at millioner av mennesker, fordelt over alle Europas land, deler hans synspunkter og forhåpninger, at en hemmelig lenke binder alle spredte medlemmer av denne enorme familien sammen, og at de reformer han ønsker så brennende før eller senere vil bli til virkelighet. Denne propaganda gjøres lettere gjennom de eksisterende studentsammenslutninger, der man møtes for å studere litteratur, fekte, spille eller simpelthen til utskeielser. Illuminatene sniker seg inn i alle disse kretsene og gjør dem om til rugekasser for utbredelsen av deres prinsipper. Framgangsmåten fra den spede begynnelse og til nå har vært å snike giften inn fra barndommen, og gjennom det videre utdanningsløpet å gi studentene ideer, som er diametralt motsatte den tingenes orden som de skal leve under. Ved å bryte de bånd som binder dem til deres naturlige veiledere, har illuminismen rekruttert det største antall innvidde …»

På denne måten har illuminismen overlevd i det skjulte, etter at dens «innvidde» i redaksjonskontorer, professorater og prekestoler hadde kvalt offentlighetens krav om dens utryddelse. I omkring fem generasjoner har dette stått på. En rekke framtredende menn og en del yngre menn ved universitetene er i hver nye generasjon blitt lokket inn i dette nettet. Det eneste mottrekk, som ville gi de eldre en pause og åpne de yngres øyne, ville være fullstendig offentlig informasjon om verdensrevolusjonen og dens metoder, og det er blitt forhindret gjennom generasjoner, slik at den hemmelige sekt har beholdt sin makt og sitt stålgrep. Det kan bare være én forklaring på at regjeringer fra generasjon til generasjon har nektet å undersøke og avsløre, nemlig at sekten i dag, som på Weishaupts tid, har sine «innvidde» i selve regjeringene. At dette er et faktum, har vårt århundre gitt tilstrekkelig bevis på.

Hva med Weishaupt selv, tjue år eller mer etter at han var blitt avslørt og hans organisasjon forbudt? I 1808 spurte han om en detalj i et frimurerritual, og hans forespørsel nådde fram til et høytstående medlem av Grand Orient, marquis de Chefdebien, som deretter skrev i et brev til en venn at illuminismen hadde levert de menn som hadde «oppildnet til opprør, ødeleggelse og mord». Da Weishaupt døde i 1830, var hans orden sannsynligvis større enn noen sinne, men den var ved å skifte navn; den samme organisasjon med de samme mål skulle i 1840-årene komme til å framstå som kommunisme. Denne historien hører til i de neste kapitler, og på dette sted forlates den nåværende fortelling om Adam Weishaupt, mannen hvis navn for alltid vil identifiseres med oppkomsten av verdensrevolusjon som en permanent idé og ambisjon – framført av en permanent organisasjon som består av hemmelig sammensvorne i alle land, og en ting, som ikke hadde noe som helst å gjøre med å råde bot på undertrykkelse og urett; disse onder var tvert imot ønsket for å forverre tilstandene og holde kjelen i kok.

Hvem det enn var som sto bak Adam Weishaupt, og hva enn opprinnelsen måtte være til hans store kunnskap om menneskelig svakhet, så «samlet han», som Nesta Webster sier, «alle sammensvergelsers tråder i sine hender, og var i stand til å veve dem sammen til en gigantisk plan for å ødelegge Frankrike og verden». I hans hær var menn av alle klasser sveiset sammen med bånd av skjensel, som synes likeså sterke som bånd av troskap og ære: «Weishaupts beundringsverdige system av vanntette rom utelukket andre fra kjennskap til deres forskjeller, og de marsjerte alle, vitende eller uvitende, mot det samme mål.»

Hvis det hadde vært understrømninger av utilfredshet før, så smeltet Weishaupt dem sammen til én. Med ham ble «svagt undergravende teori til aktiv revolusjon»; generalstaben var dannet, slagplanen var lagt, formålet forklart. I dag, nesten to hundre år senere, er konsekvensene også klart synlige: Den altødeleggende verdensrevolusjon må enten seire over kristendommen og Vesten og redusere dem begge til ruiner, eller den må selv knuses. Det er nå ikke lenger noen tredje løsning, middelvei eller avslutning på den konflikten som ble avslørt i 1786. Både ledende menn og sektens hengivne så dette fra begynnelsen. I 1875 uttalte Mgr. Dillon kort og klart de uforanderlige kjensgjerninger:

«Hadde Weishaupt ikke levd, ville frimureriet kanskje opphørt med å være en maktfaktor etter reaksjonene på den franske revolusjon. Han ga det en form og en karakter som gjorde at det overlevde denne reaksjon, ga bevegelsen energi inntil i dag, som gjør at det må ha sitt forløp inntil dets endelige konflikt med kristendommen må avgjøre om Kristus eller Satan skal herske på jorden til slutt.»

Denne boka er et studium av «det jødiske spørsmål» som det viktigste spørsmål i verden i vår tid. Allikevel har nærværende kapittel (det lengste inntil nå) om verdensrevolusjonen slett ikke nevnt det jødiske spørsmål eller jøder. Det er en grunn til det. Femti år etter den franske revolusjon var verdensrevolusjonen under jødisk ledelse, men opprinnelig jødisk anstiftelse kan ikke påvises i dens franske fase. Derfor er den muligheten åpen at verdensrevolusjonen ikke fra starten av var et jødisk foretakende, men et foretakende hvori den regjerende jødiske sekt senere ble den største aksjonær. Det kan ikke avgjøres for øyeblikket; å dekke sine spor er det viktigste prinsipp i revolusjonstaktikk.

Tilsynelatende spiller jøder liten eller ingen rolle i mester-sammensvergelsen (Weishaupts og hans Illuminati) og hadde kun en rimelig andel, proporsjonalt med alle andre, i den franske revolusjon. Med hensyn til det første spørsmål, sier den førende autoritet på området, Nesta Webster: «Jøder synes kun i sjeldne tilfeller å ha fått adgang til ordenen.» Leopold Engel, en mystisk skikkelse som omorganiserte ordenen i 1880, går et skritt videre og sier at rekruttering av jøder var forbudt. Mot dette står at Mirabeau, en ledende illuminat og revolusjonær, selv identifiserte seg med jødiske krav og foregivender, slik at et forbud mot faktisk tilstedeværelse av jøder i ordenen kan ha vært et «dekke» av et slag Weishaupt anså for å være ytterst viktige.

Tidens beste autoriteter var enige om at det var Illuminati som antente revolusjonen, og at mennesker fra alle land var involvert. Chevalier de Malet sier: «De som startet revolusjonen er ikke mer franske enn tyske, italienske, engelske osv. De utgjør en separat nasjon, som vokste fram i mørket midt iblant siviliserte nasjoner med det formål å underkaste dem.» Det er også det bildet en student i nåtiden vil få ved å studere litteratur om den franske revolusjon; det er et helt annet bilde enn bildet av den russiske revolusjon i 1917, som disse ord ikke ville kunne anvendes på.

I selve den franske revolusjon (ikke å forveksle med den forutgående sammensvergelsen) er den rolle som jødene spiller temmelig klar, men synes å ha vært å «medvirke til uorden», som Koranen skriver om dem, snarere enn å kontrollere eller lede den. Faktisk er det ofte vanskelig å skjelne jøder som sådanne i gamle opptegnelser, for datidens skribenter skjelnet ikke. Ytterligere syntes revolusjonen i sin franske fase å være imot all religion og all nasjonalitet (i den russiske fase var dette ikke lenger tilfellet). Så pøbelen som brakte kors og alterkalk til den revolusjonære forsamling, mens Paris’ kirker ble overgitt til «fornuftsfester», inkluderte også jøder, som brakte ornamenter fra synagogen til den vanhelligende utstilling. I «Frihetstempelet» var det en borger som var «oppdratt i den jødiske tros fordommer», som gikk i gang med å bevise at «alle former for tilbedelse er bedrageri, som nedverdiger mennesket». Alexandre Lambert fils la deretter stemme til en protest imot Talmuds slaveri:

«Den dårlige tro som det jødiske folk beskyldes for, kommer ikke fra dem selv, men fra deres prester. Deres religion, som ikke engang tillater dem å låne ut til folk av deres egen nasjonalitet til 5 %, sier til dem at de må ta alt hva de kan fra katolikker; det anses til og med som en hellig skikk å be i vår morgenbønn om å kunne snyte en kristen. Det er enda mer, borgere, og det er toppen av vederstyggelighet: Hvis det blir begått en feiltakelse i handel mellom jøder, skal det betales tilbake, men hvis en kristen ut av 100 lous har betalt 25 for mye, så behøver man ikke gi ham dem tilbake. Hvilken vederstyggelighet! Hvor fryktelig! Og hvor kommer alt det fra, om ikke fra rabbinerne? Hvem har hisset opp til proskripsjoner imot oss? Våre prester! Ak, borgere, mer enn noe annet i verden må vi avsverge en religion, som … ved å underkaste oss besværlig og underdanig praksis, gjør det umulig for oss å være gode borgere.»[3]

Hvis jøder noe sted er identifisert som jøder (ikke bare som deltakere) i forbindelse med de verste handlinger i revolusjonen, så er det jødisk skryt til forskjell fra ikke-jøders anklager. For eksempel gjør en skribent som M. Leon Kahn et stort nummer ut av å sette jøder, med navns nevnelse, i forbindelse med angrepet på kongen og på religion, og hundreåret etter begivenhetene. Dette er et eksempel på de anstrengelser som kan spores i mye av jødisk litteratur, for å vise at den slags ikke kan skje i verden uten ved Jehovas hånd, dvs. ved jøders. M. Leon Kahn kunne øyensynlig ikke forestille seg den franske revolusjon i noen annen forbindelse enn den med Daniel og Belsassar.  Hadde det ikke vært for den russiske revolusjon hadde M. Leon Kahn nok vært glemt; enda en gang er det vår nåtid som gir framstillingene av de gamle hendelser deres gjenkjennelighet.

I etterdønningene av den franske revolusjon synes jødene gjennom deres ledere simpelthen å forsøke å få det beste ut av situasjonen, hvilket de var i deres gode rett til. Men sett i lyset av hva som fulgte, er det interessant at de som dro mest fordel av situasjonen, var «østjøder», og at disse ikke-semittiske konvertitter på dette tidspunkt for første gang brøt gjennom Vestens murer.

De fleste av jødene i Frankrike var sefardiske og nedstammet fra spanske og portugisiske jøder; kun med spinkle tradisjoner som forbandt dem med Palestina. Alle begrensninger som disse for lengst bosatte jøder måtte ha lidd under, endte med loven av 1790, som ga dem alle rettigheter som franske statsborgere.

I Alsace var det dukket opp en gruppe ashkenazier – slaviske jøder – og disse besøkende fra Russland var svært dårlig likt, slik at forslaget om å gi dem statsborgerskap framkalte stormfulle debatter i den revolusjonære forsamling, og et opprør blant Alsaciske bønder. Ved denne anledning lød igjen de advarslene som tidligere århundrer hadde gjort kjent for Vesten. Abbed Maury sa til de delegerte: «Jødene har reist gjennom sytten århundrer uten å blande seg med andre nasjoner … De må ikke forfølges, de skal beskyttes som enkeltpersoner og ikke som franskmenn, da de ikke kan være statsborgere … Hva man enn gjør, vil de alltid være fremmede iblant oss.» Biskopen av Nancy var enig: «De skal gis beskyttelse, sikkerhet, frihet; men skulle vi innlemme en stamme i familien som er fremmed for oss og stadig vender blikket mot et felles land; som ønsker å forlate det land som støtter den? Jødenes egen interesse gjør denne protest nødvendig.»

De sefardiske jøder protesterte også: «Vi tør tro at våre forhold i Frankrike i dag ikke ville være til diskusjon, hvis det ikke var blitt stillet visse krav fra jøder i Elsass, Lothringen og de tre bispedømmer som har forårsaket en forvirring som faller tilbake på oss … Å dømme etter de offentlige papirer er de svært spesielle, da disse jøder ønsker å leve i Frankrike under en særlig egen regjering, å ha deres egne lover og å utgjøre en klasse av borgere som er atskilt fra alle andre.»

Denne jødiske protest (en som er gjentatt gjennom tidene, like fram til våre dager, og som alltid tidligere hadde blitt ignorert av ikke-jødiske ledere) var like forgjeves som det hadde vært for de parisiske kjøpmenn tretti år tidligere å protestere imot å åpne deres sammenslutning for jøder:

«Den franske kjøpmann passer sine forretninger alene, hvert handelshus er på sitt vis isolert; mens jøder er partikler av kvikksølv, som det minste støt får til å løpe sammen i en blokk

Tross all motstand ble loven om Elsass’ jøders emansipasjon vedtatt i 1791. På den tiden da Napoleon kom til makten, var et jødisk problem av første grad blitt skapt for ham – (etter hans fiasko med å løse det) for verden.

Fra da av rettet jødedommens herskende sekt alle sine anstrengelser mot det mål å redusere de opprinnelige sefardiske jøders autoritet og forøke den for deres kompakte masse av ashkenazi-jøder østpå; fra da av begynte ashkenazi-jøder å flytte inn i Europa (og senere inn i Amerika) for å overta ledelsen av verdensrevolusjonen og for overalt å bære angrepet på all lovlig regjering, religion og nasjonalitet med seg.

Den utviklingen fulgte etter den franske revolusjon eller første fase av verdensrevolusjon, det var som å åpne en dør eller bryte hull på et dike. På det tidspunkt var alt hva man med rimelighet kunne si om jøder i forhold til revolusjonen, at de hadde vært involvert i den liksom andre mennesker og hadde trukket fordel av den, temmelig mye mer enn andre. Det følgende kastet nytt lys over alt dette og begynte å vise jødisk ledelse, ikke bare delaktighet.

For i det halve århundre som fulgte avsløringen av en operasjonsplan for verdensrevolusjon og dens utbrudd i Frankrike, var jødedommens og verdensrevolusjonens historier ikke lengre atskilte eller forskjellige; de arbeidet i samme retning. Den fortsatte sammensvergelse og «jødene» (i betydningen den dominerende sekt) ble identiske og kunne ikke lenger betraktes atskilt. Fra midten av det nittende århundre var verdensrevolusjonen under jødisk lederskap. Hva enn kjensgjerningene hadde vært tidligere, så var de nå i deres hender.

Det offisielle vitne, hvis ord (som tidligere de Luchets, Alexander Hamiltons og Edmund Burkes) fullt ut ble bekreftet av begivenhetene, var Benjamin Disraeli, statsminister i England.

Fotnoter:

[1] Whittaker Chambers, en lettpåvirkelig, temmelig sykelig ung amerikaner, ble «innfanget» av kommunister ved Columbia University, New York i 1925 og ble agent og kurér som, mens han arbeidet under dekknavn, viderebrakte stjålne dokumenter til sine kommunistiske overordnede. I 1938 hadde han blitt dødstrøtt av sitt fangenskap og forlot partiet. I 1939 forsøkte han, opprørt over alliansen mellom kommunisme og hitlerisme, å informere president Roosevelt om at regjeringen var infiltrert av kommunistagenter, og at det foregikk spionasje, men ble brutalt avvist, og en av presidentens representanter fortalte ham at han skulle «gå og henge seg». Som sikkerhetsforanstaltning hadde han skjult sine bevis (fotografier av hundrevis av hemmelige, offisielle dokumenter) i en gammel heissjakt og hadde etter hvert nesten glemt dem, for han hørte ikke mer før i 1948! Da ble hans navn nevnt i forbindelse med en undersøkelse av avsløringer som var brakt på banen av en annen tidligere kommunistagent, og han ble innkalt som vitne. Han vitnet og ble omgående saksøkt for bakvaskelse av et høytstående medlem av regjeringen, Alger Hiss, som han beskyldte for å stjele topphemmelige papirer og gi den videre til kommunistene via Chambers. For å beskytte seg, oppsøkte han deretter en av sine slektninger i New York og spurte om den pakken han hadde skjult i den gamle heissjakta for ti år siden var der fremdeles. Det var den, dekket av støv, og dens enorme innhold overrasket Chambers selv da han undersøkte den igjen ti år seinere. Han skjulte pakken i et gresskar på sitt landsted, hvor den endelig kom for dagen da han skulle forsvare seg mot anklagen for bakvaskelse. Det førte til domfellelse av hans anklager, Hiss, og til delvis avsløring av en kommunistinfiltrasjon i den amerikanske regjering, så dyp og så vidt forgreinet at den amerikanske politikk under hele Andre Verdenskrig helt klart og i høy grad hadde vært under innflytelse av verdensrevolusjonens ledere i Moskva.

[2] Moses Mendelssohn skrev dette nesten to hundre år tidligere, og det definerer nøyaktig den jødiske holdning til Kiplings «laverestående raser utenfor loven». I våre dager (1955) har det blitt fremsatt et forslag innenfor jødedommen om formelt å bringe de laverestående raser inn i folden samtidig med at deres lave stand og eksklusjon opprettholdes. Som leseren vil erindre, søkte man proselytter i førkristen tid, men fra begynnelsen av den kristne æra har jødedommen vært (til og med svært) fiendtlig stemt mot konvertitter (med unntak av masse-omvendelsen av de mongolske khazarer, hvorfra nåtidens ashkenazier stammer) og Talmud sier at «proselytter genererer Israel som skabb».

I 1955 forslo en ung reformert rabbiner, født i Tyskland, men bosatt i Amerika, at det var på tide at jødedommen begynte å misjonere blant ikke-jøder. Den begrunnelse han ga, var identisk med Moses Mendelssohns uttalelse. Denne rabbineren, Jakob Petuchowski, forslo imidlertid at man skulle finne en løsning på det som for Mendelssohn hadde virket som et uløselig problem («Ifølge min religiøse overbevisning bør jeg ikke forsøke å omvende noen som ikke er født under våre lover; … den jødiske religion er direkte imot det» – omvendelse).

Petuchowski foreslo faktisk at omvendelse som resultat av hans foreslåtte misjon, skulle gi den omvendte status i forhold til de egentlig jøder, som svarte til den som afro-amerikanere hadde under slaveriet til deres hvite herrer på plantasjene. Det skulle forlanges av de omvendte (de skulle begrenses til) å følge «Noahs sju lover» (det henvises sannsynligvis til det niende kapittel i Første Mosebok) og ikke de hundrevis av påbud og forbud som det antas skal ha kommet fra Gud gjennom den mosaiske lov. På den måten ville «de laverestående raser» fra jødedommen motta «en natur- og fornuftsreligion», som den både Adam Weishaupt og Moses Mendelssohn anbefalte. Hvis de kalte seg «jøder» ville dette svare omtrent til at afro-amerikanerne under slaveriet tok deres eieres familienavn.

Dette oppfinnsomme forslag kan ha kommet ut av den betraktning at jødenes makt i verden nå var så stor at en løsning på problemet om «de laverestående rasers» status måtte finnes, hvis Loven skulle «adlydes til punkt og prikke». Petuchowskis egne ord var: «Religiøse jøder tror at Guds plan for sitt rike på jorden påhviler dem … De ikke-jøder, som denne større frelse ligger på sinne, må gjøres bekjent med hva jødedommen har å tilby og må inviteres til å tre inn i Israels hus.»

Det som her ble «tilbudt» var faktisk «en natur- og fornuftsreligion».

[3] Den framhevede linjen i dette sitat gir passende anledning til å bemerke at da Alexandre Lambert fils snakket slik, var den rabbinske periode i jødisk historie nettopp begynt. Før 1772, da Plen ble delt, hadde det alltid vært en synlig, sentralt regjerende og ledende autoritet for hele jødedommen. I begynnelsen representert ved det levittiske presteskap i Jerusalem og Babylon. Under Rom i skikkelse av det dominerende politiske parti, fariseerne, som i praksis var regjeringen. Etter Jerusalems fall og spredningen av den talmudiske «flyttbare regjering» i Palestina, Babylon, Spania og Polen. Etter at denne forsvant av syne i 1772, begynte den «rabbinske» periode, hvor autoritet over hele den jødiske menighet, for så vidt som den ble utøvd, ble utøvd av rabbinere over alt. Blant disse var naturligvis menn av alle grader av tro og temperament, fra de mest ekstreme til de mest moderate; men inneværende århundre har vist at flertallet av dem, som i alle tidligere perioder i jødisk historie, fulgte den jødiske lov bokstavelig, noe som fra et ikke-jødisk synspunkt selvsagt representerte det ytterste i ekstremisme.


–> Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok