Kontroversen – Kapittel 31

Kapittel 31 – Et nett av intriger

Ord som «sammensvergelse» og «intriger», som ofte brukes i denne fortelling, stammer ikke fra meg; de kommer fra offisielle kilder. Arthur D. Howden, som skrev sin biografi i samråd med den mannen han beskrev, gir kapitlets ovenstående tittel; han beskriver den prosess som House var sentrum for i årene 1914-1918 med ordene «et nett av intriger ble spunnet over Atlanteren».

I England ble Lloyd George-regjeringen og i Amerika presidenten hver for seg viklet inn. Mellom 1914 og 1917 ble disse «nett» i London og Washington spunnet sammen med transatlantiske tråder, slik Howden beskriver det. Deretter var de to regjeringene fanget i det samme nett og har aldri siden kunnet frigjøre seg fra det.

I president Wilsons Amerika var House den virkelige president («forbindelsesoffiser mellom Wilson-administrasjonen og sionistbevegelsen», ifølge rabbiner Wise). Dommer Brandeis, som hadde besluttet å «vie sitt liv» til sionismen, var presidentens «rådgiver om det jødiske spørsmål» (Weizmann); dette er den første tilsynekomst i presidentens husholdning av en autoritet, som inntil da var ukjent og nå tilsynelatende var blitt permanent. Den øverste sionistiske organisator var rabbiner Wise, som var i konstant forbindelse med de to andre menn.

House (og Bernard Baruch) valgte presidentens regjeringsmedlemmer, så en av dem måtte presentere seg for Wilson som følger: «Mitt navn er Lane, herr president, jeg tror jeg er innenriksminister.» Presidenten bodde i Det Hvite Hus i Washington, men sås ofte på besøk i en liten leilighet i East 35th Street, New York, der det bodde en herr House. Etter hvert førte det til skarpe spørsmål, og et partimedlem fikk vite: «House er mitt annet jeg; han er mitt uavhengige selv. Hans tanker og mine er ett.» House var ofte i Washington, hvor han bestyrte presidentens intervjuer og korrespondanse, og idet han stoppet ministre utenfor departementet, instruerte dem om hva de skulle si når de kom inn. Selv fra New York styrte han Amerika ved hjelp av private telefonlinjer, som forbandt ham med Washington: «Det er kun nødvendig å løfte røret, så er jeg straks i forbindelse med utenriksministeren.»

Presidentens samtykke til statlige handlinger var ikke nødvendig. House «forventet ikke bekreftende anbefalinger … hvis presidenten ikke gjorde innsigelser, visste jeg at det var i orden å gå til handling». Så Wilson uttrykke uenighet for å forsinke eller endre enhver handling (og straks etter sin innsettelse hadde han blitt tvunget til å love «ikke å handle uavhengig i framtida»).

House, som i 1900 hadde besluttet å utvide sin makt fra politikk i Texas til nasjonal politikk, forberedte seg i 1914 på å overta internasjonale anliggender: «Han ønsket å bruke sin energi på et videre felt … Fra begynnelsen av 1914 tenkte han mer og mer over det som han betraktet som den høyeste form for politikk, og som han var spesielt egnet til: internasjonale anliggender.» Faktisk kvalifiserte en texansk oppvekst ikke House til dette. I Texas hadde ordene «internasjonale anliggender» i den bredere offentlighet en klang av «å oppsøke problemer», og der, mer enn noe sted i Amerika, var det stadig «tradisjoner fra det 19. århundre blant menigmann; tradisjoner som foreskrev å holde seg helt og holdent fra politiske anliggender i Europa», som det viktigste prinsipp i amerikansk politikk (Seymour). House, som et eller annet sted i Texas hadde sugd til seg «de revolusjonære ideer fra 1848» skulle komme til å ødelegge denne tradisjon, men det beviste ikke at han var «spesielt egnet» til å blande seg inn i «internasjonale anliggender».

House var en annen type enn den blaserte Balfour, med dennes bakgrunn i skotske bakker og tåkebanker, og Lloyd George, sionismens kunstneriske lurendreier fra Wales, men han handlet som om de og han hadde tatt eksamen fra det samme okkulte akademi for politiske intriger. I 1914 begynte han å utnevne amerikanske ambassadører (som han sier) og rettet sine første henvendelser til europeiske regjeringer som «en personlig venn av presidenten».

Seymour (hans biograf) bemerker: «Det vil være vanskelig i hele historien å finne et liknende tilfelle av diplomati, likeså ukonvensjonelt og effektivt. House, en privatperson, deler alle kortene ut på bordet og planlegger sammen med en fremmed makts ambassadør, hvilke beskjeder som skal sendes til den amerikanske ambassadør og utenriksminister for den makten.» Howden, hans fortrolige, uttaler seg om dette: «House hadde tatt initiativet til det som ble gjort … Utenriksdepartementet ble rykket ned til mellomledd for hans ideer, et oppbevaringssted og nasjonalt arkiv. Mye av den mer fortrolige diplomatiske korrespondanse gikk direkte igjennom den lille leiligheten i East 35th Street. Ambassadører for de krigførende makter henvendte seg til ham når de ønsket å påvirke regjeringen eller ba om hjelp i det nettet av intriger som ble spunnet over Atlanteren.»

House: «Det liv jeg lever overgår i interesse og spenning enhver romanse … informasjoner fra alle steder på kloden strømmet inn i dette lille, beskjedne studerkammer.» Seymour igjen: «Regjeringsmedlemmer, som søker kandidater, og kandidater som søker stillinger, gjør hans studierom til et klareringskontor. Redaktører og journalister spurte om hans mening, og beskjeder til den utenlandske presse ble formulert nesten etter hans diktat. Ansatte i De Forente Staters finansdepartement, britiske diplomater … og hovedstadens finansfolk kom til hans studierom for å diskutere deres planer.»

En mann som var på vei oppover på den andre siden av Atlanteren, var også interessert i «finansfolk». Fru Beatrice Webb sier at Churchill noe tidligere ved et middagsselskap betrodde henne at «han regner med høyfinansen til å bevare freden, og av den grunn er imot et selvstendig imperium, fordi han mener at det vil ødelegge denne kosmopolitiske kapitalisme, da den kosmopolitiske finansmann er den profesjonelle fredsstifter i den moderne verden og etter hans mening høydepunktet av sivilisasjon». Senere hendelser bekreftet ikke den ideen at ledende finansfolk (metropolitiske eller kosmopolitiske) var «profesjonelle fredsstiftere».

Slik så det ut i Amerika bak kulissene i 1915 og 1916. Formålet for den herskende gruppe, nå som deres nett begynte å spennes over Atlanteren, framgår av de etterfølgende begivenheter. Asquith ble avsatt med det påskudd at hans inkompetanse brakte seieren i fare; Wilson ble gjenvalgt med det påskudd at han etter den gamle tradisjon ville «holde Amerika utenfor krigen». Så snart han var valgt, involverte han Amerika i krigen. «Diplomatens ord» og hans «handling» var forskjellige.

House «konkluderte» privat at «krig med Tyskland var uunngåelig». 30. mai 1915 og i juni 1916 tenkte han ut et valgslogan til Wilsons andre kampanje: «Han holdt oss utenfor krigen.» Før valget støttet rabbiner Stephen Wise Houses bestrebelser: I brev til presidenten «bønnfalt han ham om hans støtte til et program for å være forberedt» og fra offentlige talerstoler talte han imot krigen. Alt gikk som planlagt: House-strategien virket perfekt (Howden), og Wilson ble gjenvalgt i triumf.

Wilson syntes på dette tidspunkt å ha trodd på de ord som ble lagt ham i munnen. Straks etter valget gikk han i gang som fredsstifter og lagde et utkast til en skrivelse til de krigførende makter, i hvilket han brukte uttrykket: «Årsakene til – og målene for krigen er uklare.» Dette var en klanderverdig «uavhengig» handling fra presidentens side, og House var rasende. Den plagede president rettet det til: «Gjenstandene som statsmennene og de krigførende makter på begge sider tenker på i denne krig, er praktisk talt de samme.» Dette gjorde House enda mer rasende, og Wilsons forsøk på å avsløre arten av det «nett» han var fanget i, opphørte deretter. Han forble en kort tid i uvisshet om hva hans neste handling skulle være, og informerte House den 4. januar 1917: «Det blir ingen krig. Dette land har ikke til hensikt å bli involvert i krigen … Det ville være en forbrytelse imot sivilisasjonen hvis vi gikk inn i den.»

Maktgruppen gikk i gang med å fjerne disse illusjoner så snart Wilsons annen innsettelsesseremoni var overstått (20. januar 1917). Rabbiner Stephen Wise informerte presidenten om at man hadde ombestemt seg; han var nå overbevist om at tiden var moden for det amerikanske folk til å forstå at det kanskje er vår skjebne å delta i kampen». House (som under «ingen krig»-valget hadde notert: «Vi er på randen av en krig») betrodde 12. februar 1917 sin dagbok: «Vi glir inn i krigen så hurtig som jeg forventet» (hvilket gir ordet «glir» en ny betydning).

Den 27. mars 1917 spurte president Wilson House om «han skulle be Kongressen om å erklære krig eller om han skulle si at en tilstand av krig eksisterer», og House «tilrådde det siste», slik at det amerikanske folk den 2. april 1917 fikk vite at en tilstand av krig eksisterte.[1] Mellom november 1916 og april 1917 hadde «nettet av intriger», som spente over havet, oppnådd disse avgjørende mål: å få avsatt Asquith til fordel for Lloyd George, å forplikte den britiske hær til avstikkeren til Palestina, samt gjenvalget av en president som ville være tvunget til å støtte dette foretaket og inndragelsen av Amerika.

Erklæringen til Kongressen om en eksisterende krig, sa at formålet med krigen (som Wilson noen få uker tidligere i sitt utkast hadde erklært for «uklare») var «å etablere en ny internasjonal orden». Derfor ble et nytt formål åpent, om enn kryptisk avslørt. For de store folkemasser betydde uttrykket hva som helst eller ikke noe som helst. For de innvidde betydde det et tilsagn om å støtte planen som både sionismen og kommunismen var instrumenter for, etableringen av en «verdensføderasjon» grunnlagt på makt, og utslettelsen av nasjoner med unntak av én «nasjon», som skulle gjenskapes.

Fra dette øyeblikk arbeidet maktgruppene i Amerika og England i perfekt synkronisering, slik at de to historiene blir én historie, eller et «nett». De formelle makthavere i Washington og London samordnet deres handlinger på befaling av de innbyrdes kommuniserende sionister på begge sider av havet. Forhåndsviten om hva som skulle skje var tidligere utvist av Weizmann i London, som i mars 1915 skrev til sin forbundsfelle, Scott ved Manchester Guardian at han «forsto» at den britiske regjering var villig til å støtte sionistiske bestrebelser på den kommende fredskonferanse (en begivenhet som også hadde blitt forutsagt av Max Nordau i 1903). Dette var nøyaktig hva Asquith ikke var villig til, så i mars 1915 beskrev Weizmann allerede dem som ville erstatte Asquith i desember 1916 som «den britiske regjering».

Denne «britiske regjering», sa Weizmann, ville overlate «organisasjonen av det jødiske statsforbund» i Palestina «fullstendig i jøders varetekt». Imidlertid kunne sionistene umulig, selv i et Palestina som hadde blitt erobret til dem, ha etablert et «statsforbund» imot de innfødte beboere. Det kunne de bare gjøre under beskyttelse av en stormakt og dens hær. Derfor mente Weizmann (idet han i 1915 forutsa nøyaktig hva som ville skje i 1919 og i de to følgende tiår) at et britisk «protektorat» skulle etableres i Palestina (for å beskytte de sionistiske inntrengere). Dette ville bety, sa han, at «jødene overtar landet; hele byrden av organisasjonen faller på dem, men i de neste ti eller femten år arbeider de under et midlertidig britisk protektorat».

Weizmann tilføyer at dette var «en forventning om mandatsystemet», så en student i dag også får vite hvor begrepet «mandater» kommer fra. Ideen med å regjere erobrede områder under et «mandat» tildelt av et selvutropt «Folkeforbund» ble oppfunnet utelukkende med tanke på Palestina. (Begivenhetene har bevist dette. Alle andre «mandater» som ble tildelt etter krigen 1914-1918 for å gi et inntrykk av at det var en alminnelig praksis, har dødd bort, enten ved at området har blitt gitt tilbake til dets innbyggere, eller ved at det faktisk har blitt omdannet til erobrerens eiendom. Begrepet «mandat» ble kun opprettholdt så lenge som det var bruk for det, mens sionistene bygde opp nok våpenmakt til selv å ta Palestina i besittelse.)

Så etter opphøyelsen av Lloyd George og Wilsons gjenvalg var den formen framtida ville ta langt etter krigens slutt, fullstendig kjent av Weizmann, som satt i nettets sentrum og som gikk til aksjon. I et memorandum til den britiske regjering forlangte han at «den jødiske befolkning i Palestina … skal anerkjennes offisielt av den suverene regjering som ‘Den Jødiske Nasjon’». Den «første gallakonferansen, som førte til Balfour-erklæringen, ble avholdt. Denne komité, som trådte sammen for å lage et utkast til et britisk regjeringsdokument, møttes i et privat jødisk hus og besto av ni sionistledere og en representant for den gjeldende regjering, sir Mark Sykes (som deltok «som privatperson»). Som resultat av dette arrangerte Balfour straks å reise til Amerika for å diskutere saken.

Weizmann og hans medarbeidere måtte styre svært forsiktig mellom to vanskeligheter, og det ville kanskje ha mislyktes for dem hvis ikke «nettet» hadde satt dem i stand til å diktere hva som skulle bli sagt til Balfour av de mennene han reiste over havet for å besøke. Tross den britiske regjerings store nidkjærhet, var den skremt ved utsikten til å være eneste beskytter av sionistene, og ville ha Amerika til å delta i den væpnede besettelsen av Palestina. Sionistene visste at dette ville bringe den amerikanske offentlige mening i vilt opprør (hvis det hadde blitt til noe, ville Amerika gjennom den bitre erfaring de delte, ha vært mye vanskeligere å få til å gå med på overdragelsesdokumentet i 1948) og ønsket ikke spørsmålet om amerikansk medvirkning til besettelsen brakt på banen. Weizmanns bange anelser ble forverret da han under «en lang samtale» før sin avreise fant Balfour ivrig etter et «anglo-amerikansk protektorat».

Weizmann skrev straks til dommer Brandeis og advarte ham om at han skulle motsette seg en slik plan, men forsikre Balfour om amerikansk støtte til forslaget om et utelukkende britisk protektorat (8. april 1917), og dette brevet til Brandeis «må ha nådd ham omtrent på tidspunktet for Balfours ankomst». Brandeis, som var blitt forfremmet til dommer i De Forente Staters Høyesterett, hadde trukket seg tilbake fra den offisielle ledelse av sionismen i Amerika. I overensstemmelse med tradisjonen for den stilling han besatte, skulle han ha holdt seg utenfor alle politiske anliggender, men som Wilsons «rådgiver i det jødiske spørsmål» opplyste han presidenten om at han faktisk var «tilhenger av et britisk protektorat og helt og holdent motstander av et fellesherredømme» (det vil si felles angloamerikansk kontroll).

Da Balfour nådde Amerika (som da hadde vært i en tilstand av «eksisterende krig» i atten dager), snakket han tilsynelatende slett ikke med den amerikanske president om Palestina. Wilsons rolle var på dette stadium «begrenset til et ydmykt tilsagn til rabbiner Wise: «Når som helst tiden kommer og De og dommer Brandeis føler at tiden er moden til at jeg uttaler meg og handler, vil jeg være parat.» Da hadde rabbineren «orientert» House: «Han er vervet for vår sak; det er det ingen tvil om. Saken vil gå gjennom Washington, tror jeg, uten forsinkelse» (8. april 1917, seks dager etter at den «eksisterende krig» var proklamert).

Balfour traff Brandeis. Han kunne helt klart like gjerne ha blitt hjemme hos Weizmann, da Brandeis bare gjentok innholdet av Weizmanns brev; Balfour hadde simpelthen beveget seg fra den ene siden av «nettet av intriger» til den andre. Brandeis (som fru Dugdale bemerker) «ble mer og mer bestemt med hensyn til sionistenes ønske om å se en britisk administrasjon i Palestina». Balfours levnetsskildrer tilføyer at han «bedyret sin egen, personlige støtte til sionismen; det hadde han gjort før overfor Weizmann, men nå var han britisk utenriksminister».

En senere amerikansk kommentar til den rollen Brandeis spilte i denne saken er her på sin plass. Professor O. Beaty fra Southern Methodist University i De Forente Stater sier at den dagen da Brandeis’ utnevnelse til høyesterettsdommer ble stadfestet, var en av de mest betydningsfulle dager i amerikanske historie, for da fikk vi for første gang siden det første tiår i det 19. århundre en embetsmann i en av de høyeste plasseringer, som hadde en hjertesak som lå utenfor De Forente Stater.

Brandeis «gjorde mer enn å presse på med ideen om et jødisk Palestina under britisk protektorat» (Weizmann). Han og House utstedte (over presidentens underskrift) den berømte erklæring som avviste hemmelige traktater. Denne erklæringen var populær blant massene, som oppfattet det som om den gode nye verden irettesatte den slemme gamle. Ordene framkalte forestillinger om kappekledte diplomater som kravlet oppover i mørke baktrapper til hemmelige kansellier. Da Amerika nå var med i krigen, ville disse føydale renkespill bli stoppet og alt foregå i klart dagslys.

Akk, det var en behagelig illusjon; den edle irettesettelsen var enda et knefall for sionismen. Tyrkia skulle fortsatt erobres. De franske og britiske regjeringer (deres soldater var involvert) ønsket å vinne araberne for seg, og derfor hadde de inngått en avtale med dem, «Sykes–Picot-avtalen», som forutså en uavhengig konføderasjon av arabiske stater og blant dem en internasjonal administrasjon for Palestina. Weizmann hadde hørt om denne avtalen, og forsto at det ikke kunne bli noen sionistisk stat hvis Palestina var under internasjonal kontroll; eksklusiv britisk «proteksjon» var essensielt.  Det ble lagt på press, og president Wilsons klingende avvisning av «hemmelige traktater» var i virkeligheten rettet utelukkende mot araberne i Palestina og deres håp for framtida. Amerika insisterte på at England skulle henge seg på den.

Om denne hemmelige prestasjon skriver Balfours biograf fornøyd at det viste at «det nå fantes et jødisk nasjonalt diplomati»; ordene kan brukes som en alternativ tittel til dette kapitlet, hvis noen skulle ønske det. Det britiske utenriksdepartement «anerkjente omsider, lett sjokkert, at den britiske regjering praktisk talt var forpliktet». Amerika var, selv om de ikke var med i krigen, ikke i krig med Tyrkia, men var allikevel blitt hemmelig forpliktet (av Brandeis) til å støtte overgivelsen av tyrkisk territorium til en utenforstående part. Derfor måtte Amerikas deltakelse i intrigen forbli ukjent for offentligheten for øyeblikket, skjønt Balfour hadde blitt informert om den i bydende vendinger.

Sommeren 1917 gikk, mens Balfour-deklarasjonen ble forberedt. Amerika hadde slik hemmelig blitt involvert i det sionistiske eventyr. Den eneste tilbakeværende motstand, bortsett fra noen generaler og noen få embetsmenn i det britiske og amerikanske utenriksdepartement, kom fra de engelske og amerikanske jøder. Den var ineffektiv fordi de ledende politikerne i begge land var enda mer fiendtlige overfor deres jødiske medborgere enn sionistene. (Den ikke-jødiske rolle i alt dette var så omfattende, selv om det var i rollen som marionetter, at man konstant blir minnet om nødvendigheten av å være på vakt overfor om Protokollene utelukkende er forfattet av jødene.)

I England erklærte Den Anglojødiske Sammenslutning av 1915 gjennom sin felleskomité at «sionistene anser ikke borgerlig og politisk emansipasjon for å være en tilstrekkelig viktig faktor til å overvinne forfølgelse og undertrykkelse av jøder og tror at en slik seier bare kan vinnes ved å etablere et lovlig sikret hjem for det jødiske folk. Felleskomiteen anser sionistenes «nasjonale» påstand for å være farlig og provoserte til antisemittisme, og det samme vil gjelde særlige privilegier for jøder i Palestina. Komiteen kunne ikke diskutere spørsmålet om et britisk protektorat med en internasjonal organisasjon som omfattet forskjellige, enda farligere, elementer».

I en rasjonell tidsalder ville de britiske og amerikanske regjeringer ha uttalt seg slik, og de ville ha fått støtte av jødiske borgere. Men i 1914 hadde Weizmann skrevet at slike jøder «må forstå at vi og ikke de har kontroll over situasjonen». Felleskomiteen representerte de jøder som lenge hadde vært etablert i England, men den britiske regjering aksepterte at de revolusjonære fra Russland hevdet å ha «kontroll over» (hele) det jødiske samfunn.

I 1917, da det ugjenkallelige øyeblikk nærmet seg, erklærte felleskomiteen igjen at de ikke kunne fordre «et nasjonalt hjem», og at jødene i Palestina ikke behøvde annet enn «forsikringer om religiøs og borgerlig frihet, rimelige betingelser for emigrasjon og liknende».

På dette tidspunkt gjorde slike uttalelser de hardt pressede goyim omkring Weizmann rasende. Wickham Steed fra The Times uttrykte «likefram irritasjon» etter å ha diskutert «i en stiv time» (med Weizmann) om «hva slags leder som best ville appellere til den britiske offentlighet» og formidle «en fremragende presentasjon av den sionistiske sak».

I Amerika var Brandeis og rabbiner Stephen Wise like vaktsomme overfor jødene der. Rabbineren (fra Ungarn) spurte president Wilson: «Hva vil du gjøre når deres protester når deg?» Han nølte kun et øyeblikk. Så pekte han på en stor papirkurv ved siden av sitt skrivebord. «Er ikke denne kurven romslig nok til alle deres protester?»

I England var Weizmann rasende over «den innblandingen som kom utenfra, utelukkende fra jøder». På dette tidspunkt følte han seg som medlem av regjeringen eller kanskje det aller viktigste medlem av regjeringen, og i og med den makt han utøvde, var han det øyensynlig. Han nøyde seg ikke med å avvise de britiske jøders innvendinger som «innblanding utenfra»; han dikterte hva kabinettet skulle diskutere og forlangte å være med til kabinettmøter, slik at han kunne angripe en jødisk minister! Han forlangte at Lloyd George skulle sette spørsmålet på «krigskabinettets dagsorden for 4. oktober 1917», og 3. oktober skrev han til det britiske utenriksdepartement og protesterte mot innvendinger, som han forventet ville ha blitt brakt på bane på møtet «av en høytstående englender av den jødiske tro».

Edwin Montagu var minister og jøde. Weizmann oppfordret ubetinget til at han ikke skulle høres av sine kolleger, eller at hvis han ble hørt, skulle Weizmann ha ordet for å svare! På selve møtedagen dukket Weizmann opp hos statsministerens sekretær, Philip Kerr (enda en «venn»), på dennes kontor. Han foreslo at han ble der i tilfelle kabinettet skulle «beslutte å stille meg noen spørsmål, før de treffer vedtak om saken». Kerr sa: «I all den tid den britiske regjering har vært en regjering, er det aldri noen privatperson som har blitt lukket inn i et av dens møter,» og så gikk Weizmann.

Men Lloyd George lot dette danne presedens, for knapt hadde Weizmann gått før Lloyd George og Balfour, etter å ha lyttet til Montagu, sendte bud etter Weizmann for å be ham komme inn. Det lyktes Montagu, på tross av de ikke-jøder som sto imot ham, å oppnå mindre modifikasjoner i utkastet, og senere bebreidet Weizmann Kerr for dette ubetydelige kompromiss: «Kabinettet og du også, legger for stor vekt på de såkalte britiske jøders mening.» To dager senere (9. oktober) telegraferte Weizmann triumferende til dommer Brandeis at den britiske regjering formelt hadde påtatt seg å etablere et «nasjonalt hjem til den jødiske rase» i Palestina.

Utkastets videre godkjennelse i tidsrommet mellom den 9. oktober og fram til offentliggjørelsen den 2. november, avslørte de eventyrlige sammenhengene. Det ble sendt til Amerika, hvor det ble redigert av Brandeis, Jacob de Haas og rabbiner Wise før det ble forelagt president Wilson for dennes «endelige godkjenning». Han sendte det simpelthen til Brandeis (som allerede hadde fått det av Weizmann), som sendte det videre til rabbiner Stephen Wise «for å bli gitt til oberst House til videreformidling til den britiske regjering».

På denne måten ble et av de mest skjebnesvangre skritt som noensinne er tatt av den britiske regjering, forberedt. Utkastet, lagt til i et brev adressert av Balfour til lord Rotschild, ble «Balfour-erklæringen». Rothschild-familien var, liksom mange andre førende jødiske familier, sterkt splittet i spørsmålet om sionismen. Navnet på en vennlig stemt Rotschild som mottaker av brevet ble tydelig nok brukt til å gjøre inntrykk på de vestlige jøder generelt, og å avlede oppmerksomheten fra sionismens østjødiske opprinnelse. Den virkelige adressat var Weizmann. Han synes å ha blitt stamgjest i krigsdepartementets forværelse, og dokumentet ble overbrakt ham idet sir Mark Sykes sa til ham: «Dr. Weizmann, det ble en gutt!» (i dag kan man se omrisset av mannen).

Det har aldri blitt gitt noen rasjonell forklaring på ledende vestlige politikeres handling til støtte for dette fremmede foretaket, og da det inntil da foregikk i hemmelighet, som en sammensvergelse, kan en virkelig forklaring ikke gis. Hvis et foretak er godt, er sammensvergelse ikke nødvendig, og hemmelighetsfullhet antyder i seg selv motiver som ikke kan røpes. Hvis noen av disse mennene noensinne ga en offentlig begrunnelse, besto den vanligvis i en eller annen vag påberopelse av Det Gamle Testamente. Det har en hellig klang og kan forventes å intimidere motstandere. Lloyd George likte å si til sionistiske gjester (som rabbiner Wise ironisk skriver) «Dere skal ha Palestina fra Dan til Beersheba» og slik framstille seg selv som et redskap for guddommelig vilje. En gang ba han sir Charles og lady Henry om å sammenkalle bekymrede jødiske parlamentsmedlemmer til morgenmat «så jeg kan overbevise dem om det riktige i min sionistiske holdning». Følgelig ble en minyan (jødisk religiøst kvorum på ti) samlet i statsministerens morgen- og frokoststue, hvor Lloyd George leste en rekke tekster, som etter hans mening foreskrev forflytningen av jøder i Palestina i 1917. Så sa han: «Nå, mine herrer, dere vet hva deres bibel sier; slik er den ikke lengre.»

Ved andre leiligheter ga han andre og innbyrdes motstridende forklaringer. Han fortalte Den Kongelige Palestinske Kommisjon av 1937 at han handlet for å oppnå «støtte fra de amerikanske jøder» og at han hadde «et klart løfte» fra sionistledere om at «hvis de allierte forpliktet seg til å gi fasiliteter til å etablere et nasjonalt hjem for jøder i Palestina, ville de gjøres deres beste for å skaffe jødisk velvilje og støtte de alliertes sak over hele verden». (…)

Dette var en usminket løgn for historiens domstol. Amerika var allerede med i krigen da Balfour reiste dit for å utforme Balfour-erklæringen, og Balfours biograf avviser ideen om en slik handel med forakt. Rabbiner Elmer Berger, en jødisk kommentator, sier at sionistlederes påståtte løfte gir ham «… en uimotståelig indignasjon for på vegne av meg selv, min familie, mine jødiske venner, alle som bare er alminnelige jøder … det er en av de mest perverse bakvaskelser i hele historien. Kun avstumpethet og kynisme kunne antyde at jøder i de allierte nasjoner ikke allerede gjorde deres ytterste for krigføringen».

Lloyd Georges tredje forklaring («Acetone omvendte meg til sionisme») er den best kjente. Ifølge denne versjonen spurte Lloyd George dr. Weizmann hvordan Weizmann kunne belønnes for en nyttig kjemisk oppdagelse han hadde gjort under krigen (mens Weizmann arbeidet for regjeringen i noe av den fritid som var til overs etter hans arbeid for sionismen). Weizmann siteres for å ha sagt: «Jeg ønsker ikke noe for meg selv, men alt for mitt folk.» Hvoretter Lloyd George besluttet å gi ham Palestina! Weizmann selv gjør narr av denne historien («Historien handler ikke om Aladdins lamper. Lloyd Georges kamp for det jødiske hjemland begynte lenge før han ble statsminister»). Det er for øvrig britisk sedvane å gi kontant belønning for slike tjenester, og Weizmann, som langt fra ønsket ingenting for seg selv, fikk ti tusen pund. (Hvis kjemisk forskning alminneligvis ble betalt med jord, kunne han ha gjort krav på et lite hertugdømme fra Tyskland for et patent som han tidligere hadde solgt til det tyske Dye investeringsselskap og som sannsynligvis viste seg nyttig i krig og fred; han var naturligvis tilfreds med den inntekt han fikk for det gjennom flere år.)

Følgende konklusjon er uunngåelig: Hvis noen ærlig forklaring på hans handlinger kunne gis, ville Lloyd George ha gitt den. Til denne periode i 1916-1917 kan forfallet i parlamentarisk og representativ regjering spores både i England og Amerika. Hvis hemmelige menn kunne diktere viktige handlinger i den amerikanske stats politikk og viktige operasjoner i den britiske hær, så var fenomener som «valg» og «ansvarlig embetsførsels» uten betydning. Partiforskjellene begynte å forsvinne i begge land da denne skjulte øverste autoritet først hadde blitt akseptert av ledende vestlige politikere, og de amerikanske og britiske velgere begynte å bli snytt for ethvert virkelig valg. I dag er det tingenes generelle tilstand, og nå er det offisielt. Før valgene gjør lederne av alle partier knefall for sionismen, og velgerens valg av president, statsminister eller parti utgjør ikke noen virkelig forskjell.

I november 1917 ble den amerikanske republikk så vel som Storbritannia involvert i sionismen, som har vist seg å være en ødeleggende kraft. Men det var kun én kraft i «det ødeleggende prinsipp». Leseren vil huske at i Weizmanns russiske ungdom var flertallet av jøder der, under deres talmudiske ledere, forent i den revolusjonære målsetting og kun delt i spørsmålet om revolusjonær sionisme kontra revolusjonær kommunisme.

I den samme uka som Balfour-erklæringen ble til, nådde den andre gruppen jøder i Russland deres mål, ødeleggelsen av den russiske nasjonalstat. De vestlige politikere hadde slik skapt et tveegget uhyre, det ene hodet var den sionistiske makt i de vestlige hovedsteder, og det andre var kommunismens makt, som gikk ut fra det fangetatte Russland. Underkastelse under sionismen svekket Vestens kraft til å verge seg mot verdensrevolusjonen, for sionismen arbeidet for å holde de vestlige regjeringer underdanige, og avledet deres politikk fra nasjonale interesser. Faktisk var det nettopp da at det først ble ropt opp om at motstand mot verdensrevolusjonen også var «antisemittisme». Regjeringer som er hemmet av skjulte lojalitetsløfter kan ikke handle fast og bestemt. Londons og Washingtons forsagthet i deres omgang med verdensrevolusjonen i de følgende fire årtier stammet tydelig nok fra deres første underkastelse under «nettet av intriger», som ble spunnet over Atlanterhavet mellom 1914 og 1917.

Etter 1917 var det spørsmål som resten av det tjuende århundre skulle besvare derfor om Vesten fremdeles kunne finne styrke til å rive seg fri eller vriste sine politiske ledere løs fra denne dobbelte trelldom. Ved gjennomgangen av resten av denne beretning bør leseren ha klart for seg hva britiske og amerikanske politikere lot seg lede til å gjøre under Første Verdenskrig.

[1] Lord Sydenham tenkte kanskje på denne teksten da han skrev om «den dødelige nøyaktighet» i «Protokollene» omkring 1900 … «Vi vil gi presidenten retten til å erklære en tilstand av krig. Vi vil rettferdiggjøre denne siste rett med at presidenten som sjef for hele landets hær må ha den til disposisjon i nødstilfelle». Den situasjon som her beskrives, ble etablert i praksis i løpet av dette århundre. I 1950 sendte president Truman amerikanske tropper til Korea «for å hindre kommunistisk aggresjon» uten å rådføre seg med Kongressen. Senere ble det erklært som en «Forente Nasjoners» krig, og tropper fra sytten andre nasjoner sluttet seg til dem under en amerikansk leder, general MacArthur. Dette var det første eksperiment med en slags «verdensregjerings» krig, og dens forløp fikk i 1952 senator Taft til å spørre: «Mener vi virkelig vår anti-kommunistiske politikk?» General MacArthur ble avsatt etter at han hadde protestert mot en ordre som forbød ham å forfølge kommunistiske fly inn i deres kinesiske fristed, og i 1953 under president Eisenhower ble krigen avbrutt og etterlot halve Korea i «aggressorenes» hender. General MacArthur og andre amerikanske ledere reiste senere anklage om at ordren, som forbød forfølgelse, var blitt gjort kjent for fienden av en «spionring som var ansvarlig for å tilvende seg mine topphemmelige rapporter til Washington» (Life, 7. februar 1956), og den kinesiske kommunistleder bekreftet dette (New York Daily News, 13. februar 1956). I juni 1951 forsvant to britiske embetsmenn, Burgess og Maclean, fra utenriksdepartementet, og i september 1955 bekreftet den britiske regjering etter i fire år å ha nektet for å ha informasjon, den alminnelige oppfattelse, at de var i Moskva og «hadde spionert for Sovjetunionen over en lengre periode». General MacArthur reiste så anklage om at disse to menn hadde avslørt ordren om ikke å forfølge for kommunistiske «aggressorer» (sitert fra Life).
Den 4. april 1956 ble president Eisenhower ved dennes alminnelige nyhetskonferanse spurt av en journalist om han ville sende en amerikansk marinebataljon, som nylig var sendt til Middelhavet, i krig «uten å spørre Kongressen først» (på den tid var krig i Midtøsten en innlysende mulighet). Han svarte sint: «Jeg har sagt det igjen og igjen, jeg vil aldri være skyldig i noen handling som kan tolkes som krig uten å spørre Kongressen, som har den konstitusjonelle autoritet.» Den 3. januar 1957 var hans første handling i hans andre periode å sende et utkast av en resolusjon til Kongressen, som skulle gi ham ubegrenset, stående autoritet til å handle militært i Midtøsten «… for å avskrekke kommunistisk væpnet aggresjon».


–> Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok