Kontroversen – Kapittel 33

Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred

På akkurat samme tidspunkt i 1917, da de to nært beslektede krefter fra Russland, revolusjonær-kommunisme og revolusjonær-sionisme, trådte helt fram i lyset, ble også den tredje hemmelige årsak til krigen avslørt. Det var prosjektet som gikk ut på å skape «en verdensomspennende føderasjon» til å overta «ledelsen av menneskenes affærer» og til å regjere med makt.

Massene ble da (på samme måte som det skjedde tjuefem år senere i Andre Verdenskrig) oppildnet til å utslette en «galning i Berlin», av nettopp den grunn at han søkte å regjere verden med makt. I England tordnet Eden Philpotts (en av mange slike orakler da og tilsvarende i neste krig):

«De forsøkte å gripe verden; men du skal kun beholde dens forbannelser som krone på din panne …» og dette var det universelle skrål. På tross av det var den hemmelige plan, som ble fremmet i Vesten, på samme vis en som skulle «gripe verden med makt» og anbringe nye «krigsherrer» over den.

Den var kun påkledd andre ord. Det som var reaksjonær prøyssisk militarisme i Tyskland, var en av Houses «avanserte ideer» i Washington. Det som var en stormannsgal ambisjon hos «der Kaiser», var et opplyst begrep om «en ny verdensorden» i London. Vestens politikere ble profesjonelle hyklere. Selv Disraeli kunne ikke forutse i 1832 («Utøvelsen av politikk i Østen kan defineres med ett ord: hykleri»), at dette ville bli definisjonen på politisk praksis i Vesten i det tjuende århundre. Men dette skjedde da vestlige politiske ledere ved å støtte sionismen og verdensrevolusjonen ga etter for asiaters press. Deres handlinger antok en asiatisk dobbelthet i stedet for den medfødte oppriktighet.

Det er besynderlig at Woodrow Wilson, den mest føyelige av dem alle, til å begynne med gjorde kraftig irritert opprør mot den hemmelige tvangstrøye. Han forsøkte, som det ble påvist, å uttale at «krigens årsaker og formål er uklare», og da dette ble nektet ham av House, bedyrte han fortsatt at de krigførende på begge sider forfulgte «de samme» mål. Han gikk endog videre helt i begynnelsen av sin presidentperiode, da han skrev: «Det er uutholdelig at ledelsen av en republikk skulle være kommet så langt ut av hendene på folket; skulle ha blitt erobret av interesser, som er spesielle og ikke allmenne. Vi vet at noe griper inn mellom De Forente Staters folk og kontrollen med dets egne forhold i Washington». Antakelig lærte han naturen av disse «interesser» og denne «kontroll» å kjenne, og den gnagende viten forårsaket kanskje hans sammenbrudd (tilsvarende Roosevelts i den følgende generasjon).

Ikke desto mindre ble han brukt til å sjøsette planen om «en verdensføderasjon», basert på makt. Tanken ble «langsomt podet inn i hans hjerne» av andre. Uttrykket anvendes i Houses biografi for å beskrive den metoden House anvendte til å drive fram andre menns handlinger (og ved hjelp av hvilke også hans egne ble drevet fram). I november 1915, mens det amerikanske folk fortsatt var ivrige tilhengere av presidenten som holdt dem ute av krigen, instruerte House ham slik:

«Vi må stille denne nasjons innflytelse bak en plan til sikring for at internasjonale forpliktelser blir overholdt og opprettholdt, og bak en plan som skal sikre at verdensfreden kan opprettholdes.»

Dette var alltid salgssnakket: at «planen» ville «sikre verdensfreden». House hadde lenge diskutert planen med Sir Edward Grey (Asquiths utenriksminister; han ble blind i 1914, men anvendte et øyeblikk av clairvoyance de ordene som siden er blitt mer og mer sanne: «Lysene er ved å slukkes i hele Europa.») Sir Edward Grey ble oppslukt av «planen» og skrev til House: «Internasjonal lov har hittil ikke hatt noen sanksjonsmulighet. Leksjonen fra denne krig er at maktene må binde seg til å gi den sanksjonsmulighet». «Sanksjonsmulighet» var omskrivningen som ble brukt av hyklerne for å unngå å uroe massene ved lyden av ordene «krig» eller «makt». Ordbokdefinisjonen er i denne sammenheng «en tvangsforanstaltning», og den eneste mulige tvangsforanstaltning overfor nasjoner er i siste ende krig: Ingen «sanksjon» kan være effektiv med mindre den bakkes opp av denne trussel. Derfor mente Sir Edward Grey at krig kunne avsluttes ved å føre krig. Han var en ubestikkelig, men tilsynelatende villedet mann. Opphavsmennene til den storslagne «idé» visste hva de mente (og i vår tid har dette ytterligere blitt avslørt).

Senest i 1916 hadde House fått instruert Wilson om dennes plikt, og i mai kunngjorde presidenten offentlig støtte til «planen» under et møte i en ny institusjon, som åpenhjertig ble kalt «Ligaen til å framtvinge fred». Wilson hadde intet kjennskap til dens karakter: «Det ser ikke ut til at Woodrow Wilson seriøst undersøkte programmet for Ligaen til å Framtvinge fred» (Houses Private Papers).

Dette var reinkarnasjonen av det tidligere «Ligaen til å framtvinge fred», der lord Robert Cecil hadde minnet House om: «… i virkeligheten ble til en liga til å opprettholde tyranni.» I 1916 avslørte navnet spillet. Den amerikanske offentlige menig var ikke på dette tidspunkt rede til å gå inn i en så åpenbar felle. Senator George Wharton Pepper husker: «En voldsomt finansiert organisasjon, som svært passende het ‘Ligaen til å framtvinge fred’ gjorde vår oppgave lettere ved å understreke, slik dens navn indikerte, at Pakten» (for Folkeforbundet) «var ment til å skulle gjøres effektiv gjennom maktanvendelse … Vår vedvarende påstand i opposisjon til deres var at det å appellere til maktanvendelse, i beste fall var nytteløst, og i verste fall farlig … Jeg satte som motsetning til den sikre ubrukelighet av en appell til internasjonale maktanvendelse det mulige håp i å benytte internasjonale konferanser, og jeg erklærte meg som tilhenger av en hvilken som helst sammenslutning av sistnevnte type, og som helt og holdent en motstander av et forbund som var basert på førstnevnte».

Hyklerne droppet snart navnet: «Ligaen til å framtvinge fred», men «planen» som frambrakte «Folkeforbundet» («League of Nations» eller «Folkeligaen») forble lett gjennomskuelig det samme: Den gikk ut på å overføre kontroll med nasjonale hærer til en eller annen overnasjonal komité, som så kunne anvende dem til «varetakelse av menneskenes affærer» på måter som tjente komiteens egne særlige formål, og dette har fortsatt vært motivet fram til i dag. Som ved det tidligere tilfellet: Sionismen, hadde Wilson forpliktet seg til lenge før det avgjørende tidspunkt (gjennom sin offentlige uttalelse i mai 1916), og straks Amerika hadde kommet med i krigen (april 1917), bekjentgjorde han at det var involvert i et forehavende som skulle resultere i opprettelsen av «en ny internasjonal orden». Denne uttalelsen falt samtidig med den første revolusjon i Russland, og samtidig med forberedelsen av Balfour-erklæringen.

Slik ble de tre store «planer» ført sammen inn i Vesten, og denne plan var prosjektet som skulle krone de to andres anstrengelser. Dens grunnleggende prinsipp var destruksjonen av nasjonalstater og nasjoner som begrep, og det var slik et moderne uttrykk for den eldgamle konflikt mellom Det Gamle Testamente og Det Nye, mellom levittisk lov og det kristne budskap. Tora-Talmud er den eneste originale kilde man kan finne til denne idé om å «ødelegge nasjoner». House fant det nærmest umulig å forfølge noen «idé» til dens kilde, men i dette tilfellet kan sporet følges tilbake gjennom århundrene til år 500 f.Kr., og den er på intet tidspunkt forsvunnet av syne i løpet av de følgende tjuefem århundrer. Dersom noen på et enda tidligere tidspunkt i den kjente verden måtte ha tilpasset dette «destruktive prinsipp» i en lov og en trosbekjennelse, er alle spor av det gått tapt. Men ideen som finnes i Tora-Talmud, er brakt videre ubrutt gjennom alle generasjonene. Det Nye Testamente avviser den og snakker om «villedelsen av nasjoner», ikke deres ødeleggelse. Johannes Åpenbaring forutsier at det kommer en dag da denne villedelsesprosess av nasjoner skal slutte. De, som søker å fortolke profetier, kunne meget vel i «Ligaen til å framtvinge fred» – i dens forskjellige utforminger i tiden – se verktøyet for denne «villedelse», som er dømt til å mislykkes til slutt.

Da House nå hadde besluttet, og Wilson hadde uttalt, at «en ny internasjonal orden» skulle etableres, opprettet House (ifølge Howden) en gruppe som ble kjent som «The Inquiry» [undersøkelsen], til å lage utkast til planen for den. Dens formann var hans svoger, Sidney Mezes (som da var president for College of the City of New York), og dens sekretær var en viss Walter Lippmann (som da skrev i The New Republic). En dr. Isaiah Bowman (på det tidspunkt direktør for American Geographical Society) ga «personlig rådgivning og assistanse».

Den gruppen av menn som ble satt i spissen for «The Inquiry» var derfor overveiende jødisk (om ikke i dette tilfelle russisk-jødisk. Dette kunne peke på den virkelig harde karakter av den øverste autoritet som ble indikert gjennom Kasteins hentydning til «en jødisk internasjonale») og jødisk inspirasjon kan derfor med rimelighet pekes på i denne planen som den frambrakte. Dette (sier Howden) var utkastet til en «Folkeforbunds-pakt», som House satte sin underskrift på i juli 1918: «President Wilson var ikke og forega aldri, å være forfatteren til Pakten». Her har vi altså opprinnelsen til Folkeforbundet.

Fredskonferansen vinket i horisonten da House forberedte utføringen av sin «nye verdensorden», og dens aller første gjerninger viste hen til identiteten av den kontrollerende gruppe bak de vestlige regjeringer. Sionisme og Palestina (emner som var ukjente for massene da 1914-1918-krigen begynte), var nå å finne høyt på lista, ja nærmest som de aller viktigste av de saker som skulle drøftes på konferansen, som avsluttet den.

Av denne grunn ser president Wilson ut til å ha opplevd øyeblikk av mystisk henrykkelse mellom lange perioder av motløshet. Rabbiner Stephen Wise ved hans side utmalte Palestina-prosjektet i slike vendinger at presidenten helt betatt mumlet for seg selv: «Å tenke seg, at jeg, en prestesønn, skulle være i stand til å hjelpe til med å gi Det Hellige Land tilbake til dets folk.» Mens han på denne måten betraktet seg selv i ettertidens speil, sammenliknet rabbineren ham med «den persiske kong Kyros, som hadde satt de landflyktige jøder fra hans land i stand til å vende tilbake til Jerusalem». Kong Kyros hadde tillatt innfødte judeere å vende tilbake til Juda hvis de ønsket det, etter ca. femti års forløp. Av president Wilson, derimot, ble det forventet å transplantere jødifiserte khazarer fra Russland til et land som var blitt forlatt av de opprinnelige jøder for omkring atten århundrer siden.

På den andre siden av Atlanteren gjorde Weizmann klart til fredskonferansen. Han var på det tidspunkt tydeligvis en av verdens mektigste menn, en potentat (eller potentaters utsending), som Vestens «første-diktatorer» adlød underdanig. På et visst tidspunkt i 1918, da Englands skjebne sto på spill på den slagne vestfront, ble en audiens hos Englands konge utsatt. Weizmann klaget så høylytt over dette, at Balfour straks brakte audiensen på plass igjen. Når det ses bort fra møtestedet, som var Buckingham Palace, later det faktisk til at det var Weizmann som ga audiens til kongen. Under Andre Verdenskrig, da de vestlige ledere oppfordret den sovjetiske diktator, Stalin, til å ta hensyn til pavens innflytelse, spurte han: «Hvor mange divisjoner har paven?» Slik lød i det minste anekdoten som ble fortalt i puber og klubber, og for alminnelige mennesker uttrykte dette tilsynelatende en dyp sannhet i få ord. Weizmanns tilfelle viser imidlertid hvor usant det dypest sett var i virkeligheten. Han rådde ikke over en eneste soldat, men han og den internasjonale, som han representerte, var i stand til å oppnå kapitulasjoner som tidligere kun var vunnet av erobrende hærer.

Han foraktet de kapitulerende like mye som skueplassen for hans triumfer. Han skrev til Lady Crewe: «Vi hater antisemitter og filosemitter like sterkt.» Balfour, Lloyd George og de andre «venner» var filosemitter av første grad i Weizmanns betydning av ordet og overgikk hverandre i underdanighet overfor den mannen som foraktet dem. Hva angår selve England, så tenkte Weizmann for seg selv to tiår seinere, mens han betraktet de ville dyrene i Krüger Nasjonalpark: «Det må være en vidunderlig ting å være et dyr i det sørafrikanske viltreservat. Mye bedre enn å være en jøde i Warszawa eller selv i London

I 1918 besluttet Weizmann å inspisere sitt utvalgte rike. Da han nådde Palestina var det tyske angrep i Frankrike begynt, den utmattede engelske hær vaklet bakover og «hovedparten av de europeiske tropper i Palestina ble trukket tilbake for å forsterke hærene i Frankrike». På et slikt tidspunkt forlangte han at grunnsteinen til et jødisk universitet skulle legges med full seremoni. Lord Allenby protesterte med at «tyskerne er nesten ved Paris’ porter!» Noe Weizmann besvarte med at «var kun en enkelt episode». Lord Allenby sto fast. Weizmann sto fast. Lord Allenby henviste under dette presset til Balfour og ble omgående pr. telegraf beordret til å adlyde. Med stort oppbud av offiserer, militærstyrker og våpenparade (kun forstyrret av lyden av britisk-tyrkisk kamp i det fjerne) avholdt Weizmann deretter sin seremoni på Scopus-fjellet.

(Jeg husker disse dagene i Frankrike. Selv en halv million ytterligere britiske soldater på dette sted, ville ha endret slaget. En mengde liv ville ha blitt spart og krigen sannsynligvis avsluttet tidligere. Den franske og britiske skjærsild i Frankrike bante vei for en sionistisk festlighet i Palestina.)

Da krigen omsider sluttet den 11. november 1918, var det ingen andre enn Weizmann som var eneste gjest til offisiell frokost hos Lloyd George, som han fant «i ferd med å lese Salmenes Bok, og på nippet til å bryte ut i tårer». Deretter sto den sionistiske høvding og betraktet begivenhetene fra det historiske Downing Street nr. 10, mens statsministeren forsvant av syne, båret i skulderhøyde av en ekstatisk mengde, av gårde til en takksigelsesgudstjeneste i Westminster Abbey.

Masser og «managers»; var det noen i mengden som la merke til dette skjeggete ansikt med den høye, hvelvede pannen og de tunge øyelokk, som betraktet sceneriet fra vinduet i Downing Street nr. 10?

Deretter anførte Weizmann en sionistisk delegasjon til fredskonferansen i 1919, hvor «den nye verdensorden» skulle innføres. Han informerte det ærverdige Timannsråd (Council of Ten) om at jødene var blitt rammet hardere av krigen enn noen annen gruppe. Politikerne gjorde ingen innsigelser overfor denne hån mot deres millioner av døde. En enkelt protesterende jøde, Sylvain Lévi fra Frankrike, forsøkte allikevel i siste øyeblikk å innskjerpe klokskap hos dem. Han sa til dem:

For det første, at Palestina var et lite, fattig land med en eksisterende befolkning på 600.000 arabere, og at jødene, som hadde en høyere levestandard enn araberne, ville ha tendens til å fordrive dem; for det andre, at de jøder som ville dra til Palestina, hovedsakelig ville være russiske jøder, som hadde eksplosive tendenser; for det tredje, at skapelsen av et jødisk nasjonalt hjem i Palestina ville innføre det farlige prinsipp om jødiske dobbel-lojaliteter.

Disse tre advarsler og forutanelser har blitt oppfylt til punkt og prikke, og de ble lyttet til med fiendtlighet av de ikke-jødiske politikere som var forsamlet under Fredskonferansen i 1919. Lansing, den amerikanske utenriksminister, ga straks M. Lévi nådestøtet. Han spurte Weizmann: «Hva mener De med et jødisk nasjonalt hjem?» Weizmann sa at han mente at Palestina etter hvert ville bli likeså jødisk som England var engelsk, alt mens ikke-jøders interesser evig ville bli sikret». Lansing sa at dette (fullstendig tåkelagte) svar var «fullstendig klart». Timannsrådet nikket samtykkende, og M. Lévi ble slått ut, akkurat som det hadde skjedd for alle jødiske protesterende gjennom tjuefem århundrer. (At han overhodet ble hørt, skyldtes kun at man ville gi det utseende av en upartisk overveielse. Rabbiner Wise, som hadde blitt foruroliget over «de vanskeligheter vi møtte i Paris», hadde allerede sikret seg president Wilsons føyelighet. Privat henvendt til presidenten sa han: «Hr. president, Verdenssamfunnet av jøder regner med Dem i dets nødens og håpets time …» – og hermed ekskommuniserte han M. Lévi og de jøder som tenkte som Lévi. Wilson «sa, med stille besluttsomhet, idet han la hånden på rabbinerens skulder: ‘Frykt ikke, Palestina vil bli deres.’»

Enda en mann forsøkte å avverge den dåd som disse menn med overlegen skjødesløshet var i ferd med å forberede. Oberst Lawrence [«Lawrence of Arabia»] elsket semitter, for han hadde levd sammen med araberne i ørkenen og hadde reist dem imot deres tyrkiske herskere. Han var like mye en venn av jødene (Weizmann sier «han er feilaktig blitt framstilt som antisionist») og han trodde på at «et jødisk hjemland» (i den betydning som uttrykket først ble anvendt: et kulturelt senter) meget vel kunne innføres i den samlede Arabiske Stat, som han hadde arbeidet for.

Lawrence så i Paris at det som var hensikten, var å plante sionistisk nasjonalisme som en tidsinnstilt bombe midt iblant en klynge av svake arabiske stater, og denne oppdagelse brøt ham ned. David Garnett, som redigerte hans Letters, sier:

«Lawrence vant sine seire uten å bringe mer enn en håndfull englenderes liv i fare, og seirene ble vunnet, ikke for å føye underlagte provinser til vårt imperium, men for at araberne, som han hadde levd sammen med og som han elsket, skulle bli et fritt folk, og slik at arabisk sivilisasjon kunne gjenfødes».

Dette var Lawrences tro under hans «Opprør i ørkenen», og det var hva de menn som hadde sendt ham, hadde fortalt ham. Da Paris-konferansen startet var han «i full kontroll av sine nerver og fullt så normal som de fleste av oss» (J. M. Keynes). Han ankom med tiltro til president Wilsons løfte (talen 8. januar 1918 med De fjorten Punkter) om at «nasjonalitetene under tyrkisk herredømme skulle garanteres en sikkerhet for deres liv, som ikke kunne betviles og en absolutt uavhengig mulighet for utvikling under selvstyre». Han kunne ikke vite at disse ord var falske, fordi Wilson hemmelig var forpliktet til sionismen gjennom mennene han omga seg med.

Etter Weizmanns svar til Lansing og godkjennelsen av dette svar fra Timannsrådet, ble forræderiet klart for Lawrence og han viste «desillusjonen, bitterheten og nederlaget som hadde blitt resultatet av Fredskonferansen. Han hadde fullstendig tiltro til at president Wilson ville sikre de arabiske folk selvbestemmelse da han dro til Fredskonferansen. Han var fullstendig desillusjonert da han vendte tilbake fra den» (Garnett). Lawrence skrev selv seinere: «Vi levde mange liv i disse virvlende felttog» (i ørkenen) «hvor vi aldri sparte oss selv for noe godt eller ondt; men allikevel – da målene ble nådd og den nye verden grydde kom de gamle menn fram igjen, tok vår seier fra oss og omformet den etter den gamle verden, de kjente … Jeg ville skape en ny nasjon, gjenskape en tapt innflytelse i verden, gi tjue millioner semitter et fundament, hvorpå de kunne bygge et inspirert drømmepalass av deres nasjonale tanker.»

Lawrence, som ble nedbrutt av denne opplevelsen, var på dette tidspunkt blant de mest berømte menn i verden. Hadde han sluttet seg til hyklerne, ville det neppe ha vært den rang eller den æresbevisning han ikke kunne få. Han oppga sin rang, kastet sine æresmedaljer vekk, og forsøkte i skam å miste sin identitet. Han meldte seg under falskt navn i den laveste rang i Royal Air Force, hvor han seinere ble oppdaget av en iherdig avismann. Denne siste fase av hans liv, og den motorsykkelulykken som avsluttet det, har et skjær av selvmord over seg (i stil med den tilsvarende avslutning for James Forrestal etter Andre Verdenskrig) og han må regnes blant denne histories martyrer.

De ledende offentlige personligheter var enige om å fremme det sionistiske eventyr gjennom den «internasjonale verdensorden», som de var i ferd med å grunnlegge, uansett omkostninger i ære og menneskelige lidelser. I så godt som alle andre spørsmål var de uenige, slik at krigen knapt var endt før renommeene i Paris begynte å eksplodere som bobler og vennskap slo revner som gips. Det oppsto et eller annet brudd mellom president Wilson og «hans andre personlighet, hans uavhengige jeg» (en liknende mystisk atskillelse fant sted mellom president Roosevelt og hans andre jeg, Harry Hopkins, ved slutten av andre krig).

House var på toppen av sin karriere. Statsministre, ministre, ambassadører og delegater beleiret ham på Hotel Crillon. På en enkelt dag ga han førtini audienser til de høye personligheter. Ved en enkelt leilighet meldte den franske statsminister, M. Clemenceau, sin ankomst mens Wilson var sammen med House. Presidenten måtte trekke seg tilbake mens de to store menn diskuterte privat. Kanskje var det ydmykelsen som til slutt brøt ned Woodrow Wilson. Han ble rammet av en dødbringende sykdom i Paris (igjen, slik det skjedde med Franklin Roosevelt på Malta, selv om Wilson overlevde noe lengre). Øyensynlig verken sås eller kommuniserte de to noensinne igjen! House skrev kun ned: «Min atskillelse fra Woodrow Wilson var og er et tragisk mysterium for meg, som nå aldri vil kunne løses, for dets forklaring ligger begravd med ham.»

Illusjonen om makt ble oppløst. Disse menn var aldri noensinne virkelig maktfulle, fordi de fungerte som verktøy for andre. De forekommer allerede spøkelsesaktige i historiebøkene, og selv om plassene og boulevardene fremdeles bærer deres navn, er det få som vet hvem de var. Wilson vendte tilbake til Amerika og døden innen kort tid. Og ikke lenge etter var House ensom og glemt i leiligheten på East 35th Street. Lloyd George befant seg snart i det politiske villnis, hvor han kun var i stand til å fullføre ødeleggelsen av et en gang store liberalt parti. Innen det var gått ti år fant han seg selv som leder av fire partimedlemmer. Balfour hjemsøkte en distre vandrer i Saint James’ Park i enda noen år.

De var ikke i stand til å fullføre alt det deres læremestere ønsket av dem. Rystet av amerikanske innsigelser «nektet Wilson absolutt å akseptere det franske krav om dannelse av en internasjonal styrke som skulle operere under ledelse av Forbundet». Den amerikanske forfatning – husket presidenten plutselig – tillot ikke en slik overgivelse av suverenitet.

Slik ble det verste avverget i den generasjon. De hemmelige personer som fortsatte med å være maktfulle etter at disse «øverst-diktatorer» og føyelige «administratorer» hadde blitt ribbet for deres tilsynelatende makt, måtte avvente Andre Verdenskrigs komme for å få sikret deres grep om nasjonalstatenes militærstyrker. Da lykkes det dem å få deres «Liga til å fremtvinge fred» nesten helt (men fortsatt ikke fullstendig) så despotisk som de hadde ønsket seg. I 1919 måtte de nøye seg med et ydmykt første eksperiment: Folkeforbundet.

De Forente Stater ville ikke være med i det. Folkemassene i Amerika, som hadde blitt utrygge ved krigens resultater og som instinktivt strevet etter å gjenvinne den trygge havn med «ikke-innblanding i fremmede forhold», ville ikke ha noe med det å gjøre. Storbritannia gikk med, men ville under andre statsministre enn Lloyd George ikke gi fra seg kontrollen med dets væpnede styrker. Veien fram mot den slags «ny verdensorden», som House og hans bakmenn hadde hatt i tankene, var for øyeblikket blokkert. Ikke desto mindre lyktes det, gjennom Folkeforbundet, å finne en måte til å skape et enkelt skjebnesvangert om muligens fatalt inngrep i britisk suverenitet.

Dette «Folkeforbund»s autoritet, hva den nå enn måtte være verdt, ble anvendt som skalkeskjul for bruken av britiske tropper som livvakter for sionistene i deres bestrebelser på å gripe Palestina. Kunstgrepet, som ble anvendt for å gi handlingen et skinn av legalitet, het «mandatet», og jeg har tidligere påvist hvor det ble født. Ved hjelp av dette lyktes det Folkeforbundet å installere sionistene fra Russland i Arabia, der de avslørte de «eksplosive tendenser» som var blitt forutsagt av M. Sylvain Lévi i 1919, og som er tydelige for enhver i dag (1956). Dette var den eneste varige bedrift for «den nye verdensorden» som ble opprettet i 1919 og ved hjelp av den eldgamle test Cui bono kan kilden til denne «idé» bedømmes.

Historien om dette «mandat» (og om den mann som forsøkte å avverge det) fortelles derfor i det følgende kapittel av denne beretning.


–> Kapittel 34 – Lord Northcliffes endelikt
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok