Kontroversen – Kapittel 34

Kapittel 34 – Lord Northcliffes endelikt

I de tre årene som fulgte Fredskonferansen i 1919, måtte det finnes en utvei til å holde de britiske hærer i Palestina, få det til å se ut som om de oppfylte et anstendig verv; bruke dem som dekke over en handling som faktisk hadde karakter av et politisk mord. Dette problemet, som var uendelig innviklet, ble løst effektivt. Fram fra arkivene stiger et imponerende bilde som viser hemmelig manipulasjon av store regjeringer med et forbrytersk formål. Metoden med å utøve «uimotståelig press på internasjonal politikk» ble hele tiden forbedret gjennom praksis.

Etter fredskonferansens godkjennelse av sionistenes krav om å overta Palestina (hvorved det slo hånden av den store mengden emansiperte jøder i Vesten, som personifisert av M. Sylvain Lévi), ble det neste skritt tatt på San Remo-Konferansen i 1920, der de seirende makter møttes for å partere det tyrkiske imperium. Denne konferansen godkjente det snille bedrag som var funnet opp av Weizmann i 1915, og godkjente at England skulle administrere Palestina under «et mandat».

Protestene imot dette foretaket ble etter hvert høyere og høyere, fordi dets sanne natur var ved å gå opp for folk, men Balfour forsikret Weizmann om at «de ble betraktet som å være uten betydning og ville med sikkerhet ikke påvirke den førte politikk, som var endelig avgjort».

Her er den gåtefulle erklæringen, som vil bli gjentatt ofte senere, at politikken i dette ene spørsmålet ikke må, ikke kan, og aldri vil endres, slik at nasjonale interesser, ære og alle andre betraktninger er irrelevante. Jeg kjenner ikke noe annet tilfelle der et uforanderlig prinsipp i en stats politikk er blitt fastlåst på noe tidspunkt uten hensyn til statens interesser eller den offentlige mening. I San Remo var Lloyd George bekymret for at fredens «frost» skulle sette inn, før det hemmelige formål var blitt oppfylt, og han sa til Weizmann: «Det er ingen tid å spille. I dag er verden lik Østersjøen før en frost. I øyeblikket er den stadig i bevegelse. Men hvis den fryser fast, må man slå løs med hendene på isblokker og vente på tøvær igjen.» Hadde Lloyd George sagt «krig igjen», ville han hatt rett, og det var muligens også hva han mente med «tøvær». Under disse omstendigheter «bekreftet San Remo-Konferansen Balfour-erklæringen og beslutningen om å gi Mandatet til England». Deretter var det kun ett skritt tilbake mellom sionistene og deres mål; Folkeforbundet skulle oppfinne «mandater», gi seg selv rett til å utdele disse mandater og endelig «ratifisere» dette særlige Mandat.

Dette skjedde i 1922, som vi skal se, men i mellomtiden kom det protester imot dokumentet fra alle ansvarlige autoriteter og samfunn som var direkte berørt. De krefter som støttet det, var tre: de ledende sionister fra Russland, «filosemittene» i høye posisjoner, som Weizmann «hatet», alt mens han brukte dem, og blant massene den del av de sentimentale liberale, som framstilles i sarkastiske vendinger i Protokollene. Imot det reiste folket seg med autoritet og praktisk erfaring i så overveldende et antall, at hadde det dreid seg om noe som helst annet enn nettopp det spørsmål, som «administratorene» var hemmelig forpliktet til, ville det ha falt til jorden. Mengden av protester var så stor at de skal regnes opp her, for at de kan sammenholdes med det følgende referat. De kom fra seks forskjellige interessenter: 1. de palestinske arabere; 2. de palestinske jøder; 3. den viktigste sionistiske leder, så vel som de antisionistiske jøder i Amerika og England; 4. de britiske embetsmenn og soldater i Palestina; 5. britiske og amerikanske offisielle forskere; 6. en stor del av pressen, som på det tidspunkt stadig var fri for okkult kontroll i denne saken.

Ad 1: Araberne så fra starten hva som ventet dem, for de kjente Toraen. Dr. Weizmann hadde sagt til fredskonferansen at «Bibelen er vårt Mandat», og de kjente utmerket «jødenes Gud» og hans løfter om pogrom og belønning: «Når Herren din Gud fører deg til det land du skal inn og erobre, og han driver store folkeslag vekk foran deg … syv folk, som er større og mektigere enn du, og Herren din Gud overgir dem til deg og du beseirer dem, da skal du legge band på dem; da skal du fullstendig utslette dem; du må ikke slutte pakt med dem og ikke vise dem barmhjertighet» (Femte Mosebok 7, 1-3).

Sionismen, og Vestens støtte til den, betydde utslettelse for mange arabere under en 2.500 år gammel lov (og begivenhetene i 1948 beviste dette). I 1945 sa kong Ibn Saoud til president Roosevelt: «De har utkjempet to verdenskriger for å oppdage hva vi har visst i to tusen år.» I 1948 ble det bevist i gjerning at hensikten bokstavelig var å oppfylle den ovenfor siterte «lov og befaling». Det er vesentlig å bemerke, at selv antisionistiske jøder ikke kunne tro det før det fant sted, at denne bokstavelige «oppfyllelse» rent faktisk var hensikten. I 1933 siterte Bernard J. Brown helt korrekt den ovennevnte tekst som grunn til arabernes frykt, og sa: «Selvfølgelig forstår de ukultiverte arabere ikke at den moderne jøde ikke tar sin bibel bokstavelig, og ikke ville være så grusom imot sine medmennesker; men han frykter at hvis jødene baserer deres krav på Palestina på betydningen av deres historiske rettigheter til dette land, da kan de kun gjøre det i kraft av Bibelens autoritet, og araberne nekter å se bort fra noen del av Bibelen» (Brown fra Chicago kjente ikke til khazarene).

Araberne i 1920 lot seg ikke narre av Balfours offentlige løfte (i Erklæringen) om at deres «sivile og religiøse rettigheter» ville bli beskyttet, eller av Wilsons offentlige løfte (de fjorten punkter) om at de ville få «en sikkerhet for deres liv, som ikke kunne betviles» og «absolutt uavhengig mulighet for selvstyrende utvikling». Hvis de ikke visste det, så gjettet de seg til at Balfour, Lloyd George og Wilson i hemmelighet hadde lovet sionistene Palestina. Idet de kjente Toraen, trodde de heller på Winston Churchills offentlige erklæring av 1922 (da han var koloniminister): «Uautoriserte erklæringer er blitt framsatt som går ut på at formålet er å skape et fullstendig jødisk Palestina. Det er blitt brukt uttrykk som at ‘Palestina skal bli likeså jødisk som England er engelsk’ (det var en indirekte irettesettelse til Weizmann). Hans Majestets regjering anser ethvert slikt forslag for å være umulig å praktisere og har ikke noe slikt formål. Ei heller har den på noe tidspunkt overveid å få den arabiske befolkning, det arabiske språk eller kultur til å forsvinne i Palestina …» (under Andre Verdenskrig ga Churchill som statsminister, og etter krigen som opposisjonsleder, sin støtte til nettopp den prosess som her benektes).

Ad. 2: Det opprinnelige jødiske samfunn i Palestina (som aldri ble tatt i betraktning på noe stadium av alle disse forhandlinger) var voldsomt antisionistisk. Weizmann var nesten den eneste blant sine med-sionister samt de vestlige politikere som var forbundet med dem, som hadde en smule kjennskap til disse opprinnelige jøder, idet han hadde avlagt ett eller to korte besøk i Palestina; han sier om sine med-sionister fra Russland at de var «fullstendig uvitende» om dem. Først i perioden 1919-1922 hørte sionistlederne at Palestinas jøder anså dem for å være «hedninger, ugudelige, hjerteløse, uvitende og ondsinnede». Weizmann (hvis holdning er den sedvanlige, at han kunne ville dem deres eget beste: «Vi ønsket kun å gjøre forholdene litt mer moderne og behagelige for dem …») ble «ganske forferdet over å oppdage, hvor fremmede vi var og forble for dem». Han avferdiger dem som stokk konservative, som irriterende nok bombarderte de jødiske organisasjoner i Amerika med beklagelser over sionistene, «godt og vel nitti prosent» av deres brev var voldsomt fiendtlige. (Det er typisk at Weizmann fikk kjennskap til disse brevene gjennom en britisk sensor, som forsømte sin taushetsplikt og viste ham dem.) Disse protester fra de innfødte arabere og jøder i Palestina ble ignorert av politikerne i Paris og San Remo.

Ad. 3: Lous Brandeis besøkte i 1919 landet som da i tjue år hadde vært gjenstand for hans gjenoppblussende interesse for jødedommen. Han ble straks desillusjonert ved å få reelt kjennskap til det ukjente land, og besluttet at «det ville være galt å tilskynde immigrasjon». Han oppfordret til at den verdenssionistiske organisasjon skulle forminskes betydelig, om ikke helt nedlegges, og at framtidig aktivitet skulle begrenses til den beskjedne oppgave å bygge opp et «jødisk hjemland» ved hjelp av separate sionistforeninger i de forskjellige land. Faktisk ville dette kun ha vært et «kultursentrum» i Palestina, som besto av kanskje et universitet og noen akademier og litt flere landbruk, med rimelige muligheter for immigrasjon for det lille antall jøder som av deres egen fri vilje måtte ønske å dra til Palestina.

Dette var ensbetydende med å gi opp ideen om en særskilt jødisk nasjon symbolisert av en jødisk stat, og det var forræderi. Det var (som Weizmann sier) en gjenoppstandelse av det gamle skille mellom «Øst» og «Vest»; mellom «Ostjuden» og emansiperte, vestlige jøder; mellom «Washington» og «Pinsk» (navnet på oppfinneren av uttrykket «internasjonalt press» var her vesentlig, ikke tilfeldig).

Sionistene fra Russland veltet Brandeis like lett som de hadde veltet dr. Herzl i 1903-04. Brandeis stilte det ovennevnte forslag på Cleveland-kongressen for amerikanske sionister i 1921. Weizmann, som opponerte, insisterte på «et nasjonalt fond» (dvs. statsinntekter som skulle komme fra en selvutropt regjering av en jødisk nasjon gjennom tvungne tiendebetalinger fra medlemmer av sionistorganisasjonen) og «et nasjonalt budsjett». Brandeis’ svakhet var nøyaktig den samme som Herzls i 1903; de store, vestlige regjeringer var forpliktet overfor sionistene fra Russland. Kongressen som, hvis den på noen måte var «valgt», kun var valgt av omtrent en tiendedel av jødene i Amerika, holdt på Weizmann, og Brandeis styrtet ned fra sin høye posisjon.

Ad. 4: I Palestina kunne de britiske soldater og embetsmenn se at en umulig oppgave nå skulle legges på dem. De var av en rase som hadde oppnådd mer erfaring i administrasjonen av oversjøiske områder enn noen annen i historien, og erfaring så vel som instinkt advarte dem. De kunne administrere et land rettferdig på vegne av dets innfødte befolkning, og hadde ofte gjort det. Og de visste at intet land kan administreres rettferdig eller overhodet holdes i ro, hvis fremmed immigrasjon skulle påtvinges det, og den innfødte befolkning skulle tvinges til å tillate det. Også deres protester begynte å strømme inn mot London, og de ble like til slutten tretti år senere fullstendig ignorert. Araberne så helt fra starten den bitre sannhet i øynene og begynte (i 1920) å gjøre motstand ved opptøyer, oppstand og alle til rådighet stående midler; de har aldri siden holdt opp og vil helt klart heller ikke gjøre det, før det er blitt rettet opp på mishandlingen av dem, eller de alle har blitt satt i permanent fangenskap, under væpnet bevoktning.

Ad. 5: Da de viktigste politikere («front-rank politicians» var Weizmanns uttrykk) i London og Washington var fast besluttet på, for enhver pris, å plante sionistene i Palestina uten hensyn til noen protester, meninger eller rådgivning overhodet, kan den som studerer dette i dag undre seg over hvorfor president Wilson og Lloyd George sendte kommisjoner av sted for å undersøke det land de drev tuskhandel med.  Hvis de håpet å ta imot oppmuntrende rapporter (i stil med sir Henry Wilsons råd om «søle-måneder»), ble de skuffet, for disse undersøkerne bekreftet bare hva araberne, jødene og britene i Palestina alle sa. President Wilsons King-Crane Kommisjon (1919) rapporterte at «sionistene ser fram til en praktisk talt fullstendig fordrivelse av de nåværende ikke-jødiske innbyggere i Palestina». Denne kommisjon tilføyde «ved forskjellige former for oppkjøp». De mer erfarne britiske offiserer, som den spurte, informerte ganske korrekt kommisjonen om at «det sionistiske program ikke kunne gjennomføres uten ved våpenmakt». Lloyd Georges Haycraft Kommisjon (1921) rapporterte at den egentlige årsak til den uro som da var ved å oppstå i Palestina, lå i den velbegrunnede oppfatning, som araberne nærte, at sionistene hadde til hensikt å dominere i Palestina.

Ad. 6: En av de største hindringene for sionismens ambisjoner kom fra fakta-rapporter i pressen om hva som gikk for seg i Palestina, og fra ledere som var kritisk innstilt til sionismen. På et hvilket som helst tidspunkt inntil krigen 1914-18 måtte den amerikanske og britiske regjering, innen de gikk for vidt, regne med offentlighetens mening, nøye informert av avisene. Korrupsjonen av pressen (forutsagt i Protokollene) begynte med den sensur som ble innført under Første Verdenskrig; den styrende makts oppstigning bak kulissene, gikk fram av tilfellene oberst Repington, H. A. Gwynne og Robert Wilton i 1917-1918; erfarne korrespondenter ble ignorert, kvalt eller undertrykt. En redaktør som offentliggjorde den nøyaktige rapport uten å underkaste seg sensuren, ble rettsforfulgt.

I 1919-1922 opphørte sensuren, og avisene vendte som oftest helt naturlig tilbake til praksisen med å rapportere sannferdig og komme med upartiske kommentarer til de rapporterte kjensgjerninger. Dette gjenetablerte den tidligere utøvde kontroll med regjeringspolitikk, og hvis denne tilstand hadde fortsatt, ville det utvilsomt ha spent bein for det sionistiske prosjekt, som ikke kunne opprettholdes dersom det lå åpent for offentlig ransakelse. Derfor avhang framtida for sionistene på dette kritiske tidspunkt, hvor «Mandatet» stadig ikke var «ratifisert» fullstendig, helt av undertrykkelsen av ugunstige nyhetsinformasjoner og kommentarer. På dette skjebnesvangre tidspunkt skjedde det noe som gjorde utslaget i så henseende. På grunn av den store påvirkning hendelsen hadde hatt på framtida, og på grunn av hendelsens enestående art, fortjener den (som også angitt gjennom dette kapitlets overskrift) å bli beskrevet i detaljer her.

På dette stadium i sakens utvikling var England av største viktighet for de sammensvorne (jeg har påvist at Weizmann og House begge anvendte nettopp dette ordet), og i England var den energiske lord Northcliffe en mektig mann. Den tidligere Alfred Harmsworth, voluminøs og med en lite vakker napoleonsaktig pannelokk, eide de to mest leste aviser, flere andre magasiner og tidsskrifter og hadde i tillegg aksjemajoriteten i verdens mest innflytelsesrike avis på den tid, The Times i London. Han hadde på den måten adgang til millioner av mennesker hver dag, og på tross av sin forretningssans var han av natur en stor avisredaktør, modig, kampberedt og patriotisk. Han hadde noen ganger rett og andre ganger urett i de sakene han sjøsatte eller tok på seg, men han var uavhengig og kunne ikke kjøpes. Han lignet noe på Randolph Hearst og oberst McCormick i Amerika, hvilket betydde at han ville gjøre mye for å forøke sine opplag, men kun innenfor rammene av nasjonale interesser; han ville ikke slå mynt på blasfemi, uanstendigheter, bakvaskelse eller undergravende virksomhet. Han kunne ikke undertrykkes, og var en makt i landet.

Lord Northcliffe gjorde seg til motstander av sammensvergelsen fra Russland på to måter. I mai 1920 sørget han for at den før nevnte artikkel om Protokollene ble trykt i The Times. Den hadde overskriften: «Den Jødiske Fare. En rystende pamflett – Krav om undersøkelse». Den konkluderte: «En upartisk undesøkelse av denne såkalte dokumentasjonen og dens historie er svært ønskelig … skal vi avvise hele saken uten undersøkelse og la innflytelsen av en bok som denne ukontrollert?»

Så besøkte lord Northcliffe Palestina i 1922 ledet av en journalist, J. M. N. Jeffries (hans etterfølgende bok, «Palestina: Virkeligheten», er og forblir det klassiske referanseverk for perioden). Dette var en annen slags sammensetning enn den som skaptes av redaktører for The Times og Manchester Guardian, som skrev sine ledende artikler om Palestina i England og i samråd med sionisthøvdingen Weizmann. Lord Northcliffe, som nå oppholdt seg på selve stedet for undersøkelsene, kom fram til den samme konklusjon som alle andre upartiske undersøkere, og skrev: «Etter min mening har vi uten tilstrekkelig ettertanke garantert Palestina som et hjem for jøder til tross for at 700.000 arabiske muslimer lever her og eier det … Jødene synes å ha det inntrykk at hele England er hengitt til den sionistiske sak, ja, rett og slett begeistret for den; og jeg fortalte dem at slik var det ikke, og at de skal passe på at vårt folk ikke blir slitne av dem, når de hemmelig importerer våpen for å bekjempe 700.000 arabere … Det vil bli ballade i Palestina … folk tør ikke fortelle jødene sannheten her. De har fått noe av den fra meg.»

Ved å framsette denne sannheten ble lord Northcliffes fornærmelse doblet. Han hadde allerede kommet inn på forbudt område ved å kreve «undersøkelse» av opprinnelsen til Protokollene. Videre var han i stand til å utgi denne sannheten i de store aviser han eide, på en slik måte at han ble en farlig mann for de sammensvorne. Han støtte på motstand i form av Wickham Steed, som var redaktør for The Times og Weizmann skriver om hans begeistring for sionismen.

I denne kappestrid hadde lord Northcliffe en akilleshæl. Han ønsket spesielt å få sannheten om Palestina inn i The Times, men han var ikke eneeier av denne avisen, bare hovedeier. Så hans egne aviser offentliggjorde hans artikkelserier om Palestina, men The Times nektet faktisk å gjøre det. Wickham Steed nektet, selv om han hadde satt fram så store planer angående Palestina, som selv å reise dit, men han nektet å gi den antisionistiske saken spalteplass.

Disse kjensgjerninger og alt som nå følger, fortelles (igjen med forbløffende åpenhet) i den Offisielle Historie om The Times (1952). Det fortelles at Wickham Steed «unngikk» å besøke Palestina da lord Northcliffe ba ham om det; det fortelles også om Wiskham Steeds «inaktivitet» ved oppfølging av lord Northcliffes telegraferte ønske «om en ledende artikkel som angrep Balfours holdning til sionismen».

I det følgende vil leserens oppmerksomhet ledes fortrinnsvis til datoer.

I mai 1920 hadde lord Northcliffe fått offentliggjort artikkelen om Protokollene i The Times. Tidlig i 1922 besøkte han Palestina og produserte den serien av artikler som er nevnt ovenfor. Den 26. februar forlot han Palestina, etter at hans anmodning til redaktøren for The Times hadde blitt ignorert. Han var opprørt over den ulydige redaktøren, og fikk en beskjed som var sterkt kritisk mht. dennes redaksjonspolitikk, lest opp på redaksjonell konferanse den 2. mars 1922. Lord Northcliffe ønsket at Wickham Steed skulle si opp, og ble forbauset over at han allikevel ble værende i sin stilling etter denne åpne irettesettelsen. Redaktøren besluttet i stedet for å si opp, å «sikre seg en sakførers mening om hvilken grad av provokasjon som skulle til for å utgjøre en ulovlig oppsigelse». Til dette formål henvendte han seg til lord Northcliffes egen spesielle rådgiver (7. mars 1922), som opplyste Wickham Steed om at lord Northcliffe var «unormal», «ute av stand til å drive forretning» og etter hans utseende å dømme «nok ikke ville leve lenge», og han rådet redaktøren til å forbli i sin stilling! Redaktøren dro deretter til Pau i Frankrike for å besøke lord Northcliffe, og så besluttet også han at lord Northcliffe var «unormal» (31. mars 1922) og han fortalte direktøren for The Times, at lord Northcliffe holdt «på å bli sinnssyk».

Påstanden om sinnssyke var altså framsatt av en redaktør som lord Northcliffe ønsket å fjerne, og derfor er andre menneskers inntrykk innlysende relevant. Den 3. mars 1922 deltok lord Northcliffe i en avskjedsfrokost i London i anledning av at en redaktør for en av hans egne aviser skulle pensjoneres og «var i fin form» på det tidspunktet. Den 11. mai 1922 holdt han en «fremragende og effektiv tale» for Imperiets Presseunion og «de fleste som trodde at han var ‘unormal’, mente at de hadde tatt feil». Få dager senere telegraferte lord Northcliffe instruksjoner til den administrerende direktør for The Times om å ordne redaktørens avskjedigelse. Den administrerende direktør så ikke noe «unormalt» i en slik instruksjon og var ikke «på noen måte bekymret for lord Northcliffes helbred». En annen direktør, som så ham på det tidspunkt «mente at han var likeså sunn og frisk som han selv». Han «bemerket ikke noe usedvanlig ved lord Northcliffes opptreden eller utseende» (24. mai 1922).

Den 8. juni 1922 ba lord Northcliffe fra Boulogne, der han oppholdt seg, Wickham Steed om å møte ham i Paris. De møttes der den 11. juni 1922, og lord Northcliffe sa til sin gjest at han, lord Northcliffe, ville overta redaksjonen av The Times. Den 12. juni 1922 dro hele selskapet av sted til Evian-les-Bains. En lege ble i hemmelighet tatt med i toget av Wickham Steed så langt som til den sveitsiske grense. Ved ankomsten til Sveits ble «en strålende nervespesialist» (navn ikke gitt) tilkalt, og samme kveld erklærte han lord Northcliffe sinnssyk. På dette grunnlag telegraferte Wickham Steed til The Times at man skulle se bort fra og ikke offentliggjøre noe som ble mottatt fra lord Northcliffe, og den 13. juni 1922 reiste han tilbake og kom aldri mer til å se lord Northcliffe. Den 18. juni 1922 kom lord Northcliffe tilbake til London og ble faktisk fjernet fra all kontroll over og til og med kommunikasjon med samtlige av sine foretak (især The Times; hans telefonlinje ble kappet). Direktøren fikk politi plassert ved døren for å hindre ham i å komme inn i The Times’ kontor, om han skulle dukke opp der. Alt dette var ifølge Den Offisielle Historie basert på et utsagn fra et fremmed land (Sveits), avgitt av en ikke-navngitt (fransk) lege. Den 14. august 1922 døde lord Northcliffe. Den angitte dødsårsak var ulcerøs hjertehinnebetennelse, og hans alder var 57 år. Han ble begravd etter en gudstjeneste i Westminster Abbey, og ble fulgt av en stor skare sørgende redaktører.

Dette er historien, slik jeg har tatt den fra de offisielle utgivelser. Ikke noe av dette var kjent utenfor en snever krets den gang. Det kom først fram i Den Offisielle Historie etter tre tiår, og hvis alt dette hadde blitt offentliggjort i 1922, ville det utvilsomt ha reist mange spørsmål. Jeg tviler på at en liknende avsettelse av en mektig og velhavende mann kan finnes, i hvert fall ikke under så mystiske omstendigheter.

For første gang kommer jeg nå inn i denne historien som et personlig vitne til begivenhetene. I krigen 1914-1918 var jeg en av deltakerne i denne, en av de uforstående millioner, og jeg begynte først å se de virkelige omriss lenge etter. I 1922 var jeg i en kort periode innenfor, selv om jeg ikke tilhørte, den indre krets. I tilbakeblikk ser jeg meg selv sammen med lord Northcliffe (som var døende) og som fullstendig uvitende om sionismen, Palestina, Protokollene og alt det andre som han hadde uttalt seg om. Mitt vitnesbyrd kan være av en viss interesse; jeg kan ikke selv vurdere verdien av det.

I 1922 var jeg en ung mann som nettopp var kommet hjem fra krigen, som kjempet for å finne en plass i verden, og jeg var blitt ansatt som kontorist på The Times’ kontor. Jeg ble tilkalt i denne første uka av juni (da lord Northcliffe var ved å fjerne Wickham Steed, og selv ville overta posten som sjefredaktør for The Times) for å bli sekretær for lord Northcliffe, som oppholdt seg i Boulogne. Jeg ble på forhånd advart om at han var en usedvanlig mann, som måtte adlydes øyeblikkelig. Kanskje var det derfor at alt han foretok seg, for meg syntes å være et uttrykk for hans usedvanlige natur. Dette var en uke før han ble «attestert» som sinnssyk, og jeg fikk ingen mistanke om at det lå mer i det enn som så – at han rent faktisk var anbrakt på en institusjon.

Jeg var fullstendig uvitende om «unormale» tilstander, så en ekspert vil kanskje underkjenne mitt vitnesbyrd. Imidlertid var den oppførsel som jeg observerte, nettopp hva jeg hadde fått vite fra folk som hadde arbeidet for ham i mange år, som man kunne vente. Det var ett unntak. Lord Northcliffe var overbevist om at hans liv var i fare og sa det atskillige ganger. Spesielt sa han at han var blitt forgiftet. Hvis det i seg selv er sinnssykdom, så var han sinnssyk, men i så fall har mange ofre for forgiftning dødd av sinnssykdom, og ikke av hva de har fått å spise. Hvis det på den andre siden var sant, så var han ikke sinnssyk. Jeg husker at jeg tenkte at det var sannsynlig at en slik mann hadde farlige fiender, selv om jeg på det tidspunktet ikke hadde noen anelse om hvilken spesiell fiendtlighet han kunne ha pådratt seg. Hans oppfatning gjorde ham naturligvis mistenksom overfor sine omgivelser, men dersom han hadde grunn til det, så var det jo ikke sinnssykdom; hvis alt dette var skjedd i dagslys, kunne noe slikt ha vært gjennomdrøftet.

Jeg kan ikke bedømme det, og kan bare gjengi hva jeg så og tenkte den gang som en ung mann som ikke hadde mer viten om hva som egentlig gikk fore seg rundt ham, enn et spedbarn har om verdens gang. Da jeg vendte tilbake til London ble jeg spurt ut angående lord Northcliffe av hans bror, lord Rothermere, og en av hans nærmeste medarbeidere, sir George Sutton. De må på dette tidspunkt ha tenkt på sinnssykdom («attesten» var ankommet), og det har derfor ligget til grunn for deres spørsmål. Men fortsatt fikk jeg ingen mistanker, skjønt jeg hadde vært en av de siste som så ham innen han ble attestert sinnssyk og fjernet fra kontrollen over sine aviser. Jeg visste ikke noe om det da jeg snakket med dem, og heller ikke i lang tid etter. Alt dette skjedde i slik hemmelighetsfullhet, at selv om jeg fortsatte i ansettelsen på The Times i seksten år, hørte jeg først om «sinnssykdommen» og «attesten» tretti år seinere fra Den Offisielle Historie. Da var jeg i stand til å innse hvilke store konsekvenser den saken jeg var en uinnviet tilskuer til den gangen, i en alder av tjuesju, hadde hatt.

Lord Northcliffe var slik ute av bildet, og dermed uten kontroll over sine aviser i den avgjørende periode som gikk forut for Folkeforbundets ratifisering av «Mandatet», som avsluttet den palestinske transaksjon og lot virkningene av den gå i arv til den nålevende generasjon. Motstand fra en rekke tidsskrifter med en stor leserskare i denne perioden kunne ha endret hele hendelsesforløpet. Etter lord Northcliffe død forsvant muligheten for ledere i The Times som «angrep Balfours holdning til sionismen». Fra da av ble pressens underkastelse, slik det er beskrevet i Protokollene, stadig mer tydelig og nådde etter hvert den tilstand som råder i dag, der troverdige rapporter og upartiske kommentarer i dette spørsmål lenge har vært fraværende.

Lord Northcliffe ble fjernet fra kontroll over sine aviser og satt i fangenskap den 18. juni 1922; den 24. juli 1922 møttes Folkeforbundets Råd i London i sikkerhet mot enhver mulighet for høylytte, offentlige protester fra lord Northcliffe for å tildele England et «Mandat» til å bli i Palestina og gjennom våpenmakt å installere sionistene der (jeg beskriver at det hendelsesforløpet har vist, slik var kjensgjerningene; slik ble saken selvfølgelig ikke framstilt for offentligheten).

Denne handling, å «ratifisere» «Mandatet» var under slike omstendigheter en ren formalitet. Det virkelige arbeidet, som hadde bestått i å utarbeide dokumentene og sikre at de ble akseptert, hadde blitt gjort på forhånd, for det første punkts vedkommende av skrivere som var inspirert av Weizmann, og for det andre punktets vedkommende av Weizmann selv i venterommene i mange hovedsteder. Medlemmene av Houses «Undersøkelseskommisjon» (Inquiry) hadde utformet pakten med Folkeforbundet. Weizmann, Brandeis, rabbiner Stephen Wise og deres medarbeidere hadde utformet Balfour-erklæringen. Nå skulle det tredje, avgjørende dokument utformes, et dokument, hvis like historien aldri før hadde sett. Weizmann gir lord Curzon (daværende britisk utenriksminister) en formell kompliment ved å si at han var «leder av den egentlige utforming av Mandatet», men tilføyer: «På vår side hadde vi verdifull assistanse fra Ben V. Cohen … en av de dyktigste til slikt arbeid i Amerika.» Så en sionist fra Amerika (Cohen skulle komme til å spille en viktig rolle på et langt senere punkt i denne prosessen) utformet faktisk et dokument der «den nye verdensorden» skulle diktere britisk politikk, bruken av britiske tropper og Palestinas framtid.

Lord Curzons andel var kun å moderere «Mandatets» betingelser, om han kunne, og han oppnådde faktisk noen mindre modifikasjoner, skjønt disse hadde liten innflytelse på begivenhetene i det lange løp. Han var en dyktig statsmann (ikke politiker), liknet på en romersk keiser, han var «fullstendig lojal overfor den førte politikk og aktet å stå ved Balfour-erklæringen» (Weizmann), men var kjent for personlig å mislike det prosjektet som han var forpliktet til å fremme (det var kanskje grunnen til at han aldri ble statsminister, et embete han var høyt kvalifisert til). Det lyktes ham å få fjernet ett ord fra utkastet. Weizmann og Cohen ønsket denne innledning: «I erkjennelse av jødenes historiske rett til Palestina …» Lord Curzon sa: «Hvis man formulerer det slik, kan jeg se Weizmann komme til meg dag og natt og si at han har rett til å gjøre det ene og det andre i Palestina! Jeg vil ikke det.» Så «historisk rett» ble til «historisk tilknytning», en forkjært uttalelse av mindre omfang; lord Curzon, som var velutdannet, trodde så visst ikke på at khazarene fra Russland hadde noen historisk tilknytning til Den Arabiske Halvøy.

Mens utkastet slik var under utarbeidelse, dro Weizmann på enda en internasjonal rundreise for å sikre seg at alle medlemmer av Folkeforbundet ville innvie «den nye verdensorden» ved å stemme for «Mandatet». Han henvendte seg først til den italienske utenriksminister, en viss signor Schanzer, som sa at Vatikanet var bekymret for framtida under sionismen, for det værelset i Jerusalem der den siste nattverd hadde funnet sted. Weizmann snakker i den tonen han og hans likesinnede vanligvis benyttet når de snakket om ting som var hellige for andre: «Da min utdannelse i kirkehistorie er utilstrekkelig, visste jeg ikke hvorfor italienerne la så stor vekt på det værelset der den siste nattverd hadde funnet sted.»[1]

Dr. Weizmann kunne berolige signor Schanzer, og forlot Roma overbevist om Italias støtte. Deretter gikk det slag i slag, og fra da av ble «stemmene» i Folkeforbundet (og senere i «De Forente Nasjoner») alltid ordnet på forhånd på denne måten, gjennom hemmelig oppsøkningsvirksomhet, lobbyisme og «uimotståelig press» i all alminnelighet. Weizmann dro til Berlin, og fant at en berømt jødisk minister der, dr. Walter Rathenau, var sterkt imot sionismen. Han «beklaget et hvert forsøk på å gjøre de tyske jøder til en flokk fremmede på Mark Brandenburgs jord». Det var alt hva han kunne se i sionismen. Rathenau ble snart etter myrdet, slik at de emansiperte, vestlige jøders sak hadde mistet enda en markant forkjemper.

Ved sine reiser og besøk sikret Weizmann seg forut for møtet alle stemmer, unntatt to: Spanias og Brasils. Så dro han til London, til den spanske dignitar som skulle representere Spania, og sa: «Her er Spanias mulighet for delvis å tilbakebetale den gamle gjeld som det skylder jødene. Det onde, som deres forfedre gjorde seg skyldige i imot oss, kan dere delvis slette.»

Weizmann var forsiktig nok til to ganger å bruke ordet «delvis». Hans vert, som jo var pliktig overfor det nåtidige Spania, ble lokket med den forledelse som tidligere hadde fascinert Balfour; at Spania hadde en ubestemmelig «gjeld» til «jødene», som hans gjest påsto å representere, og at han ved å utslette arabernes håp i Palestina (delvis) kunne utslette denne gjeld, som det ble påstått at Spania hadde dratt på seg. Hvis man anvender alminnelig sunn fornuft på disse samtaler, ser de ut som noe fra den gale kanins teselskap i «Alice i Eventyrland». Uansett, den spanske representant lovte Spanias stemme, og for å få det hele med, også Brasils, slik at rekken av utsagn var komplett. Selv Weizmann kunne ikke si om denne lykkelige avslutning på hans besøk var resultatet av hans egen veltalenhet, eller av press som stammet høyere oppe fra (den spanske delegertes overordnede i Madrid).

I England ble det etter som tiden nærmet seg, gjort et siste forsøk på å unngå britisk innblanding i dette foretaket. Lordene Sydenham, Islingdon og Raglan førte an i et angrep på «Mandatet» i overhuset og fikk et stort flertall for et forslag om å tilbakekalle Balfour-erklæringen. Men overhuset, som hadde mistet sin tidligere makt, kunne på dette tidspunkt bare protestere, og Balfour (som snart skulle bli lord) forsikret straks Weizmann: «Hva gjør det, at noen få, fjollete lorder legger fram et slikt forslag?»

Etter alle disse hemmelige forberedelser var alt klappet og klart til Folkeforbundets møte i London 24. juli 1922, og «alt gikk glatt da Balfour introduserte saken om ratifisering av Palestina-mandatet». Uten innsigelser fikk England forært «Mandatet» til å bli i Palestina og stille væpnede styrker til rådighet for sionistene når de ankom.[2]

Slik ble den britiske framtid i 1922 belemret med et foretak som aldri hadde blitt underkastet offentlighetens søkelys, og i de neste tretti år begynte de voksende regningene å strømme inn. Tidlig i prosessen ble også Amerika igjen dratt inn, skjønt offentligheten der ikke ble klar over dette før tretti år seinere.

President Wilson var død, og hans Demokratiske Parti var ute av regjeringen. President Harding var kommet i Det Hvite Hus, og Republikanerne var igjen ved makten. De var blitt båret inn på en ny bølge av skuffelse over resultatet av krigen og et instinktivt ønske om å bli fri for oversjøiske «forviklinger». Landet følte seg vel ute av Folkeforbundet og dets mystiske aktiviteter rundt om i verden.

Så førte Det Republikanske Parti republikken tilbake inn i de forviklinger som det Demokratiske Parti opprinnelig hadde trukket dem inn i. Tilsynelatende ville partilederne, disse arkitekter av folkelig ulykke, konkurrere med det andre partiet om disse maktfulle gruppers gunst og om de «fluktuerende stemmer», som de kontrollerte, slik det er beskrevet i Houses roman. I juni 1922 og like før Folkeforbundet forærte England det palestinske «Mandat», vedtok De Forente Staters Kongress en felles resolusjon for begge hus, og ordlyden var nesten identisk med Balfour-erklæringen av 1917. Deretter var den sionistiske løkke lagt om halsen på amerikansk politikk, og selv om den amerikanske velger skulle bli klar over dette, var det heretter uten betydning for ham hvilket av partiene som vant ved valgene.

[1] I 1950 hadde sionistene åpnet en «katastrofekjeller» i underetasjen av den samme bygning som et pilgrimsted for jøder. En tekst ved inngangen sa: «Adgang forbudt for folk med svake nerver». Overrabbineren for Sør-Afrika skrev etter at han hadde inspisert stedet: «Det gjøres alt for å utvikle og fostre den nye kult, Sionfjellet; for å skape en erstatning for Gråtemuren og et følelsesmessig avløp for folket. Det syntes for meg å være noe ujødisk i det, noe som hørte under overtro, snarere enn sann religiøs tro … Jeg skjelver ved å tenke på virkningene av disse fullstendig apokryfiske historier» (om mirakuløse helbredelser) «for de enfoldige, fromme og overtroiske jøder fra Yemen. Er det i gang med å oppstå et jødisk Lourdes? Det håper jeg ikke, men tegnene er illevarslende.»

[2] «Mandatene» som England fikk for Irak og Transjordan og som Frankrike fikk for Syria, ble snart trukket tilbake, idet disse territorier ble uavhengige stater. Andre land fikk «Mandater» over forskjellige kolonier og oversjøiske territorier, som med tiden faktisk ble deres eiendom. Disse andre «Mandater» var fra starten fingerte, og tjente som fasader av legitimitet som skulle dekke over tvilsomme aktiviteter. Av hele dette fidusforetaket ble bare «Palestina-mandatet» opprettholdt, inntil sionistene var tallrike nok og hadde tilstrekkelig med våpen, deretter ble det oppgitt og landet overlatt til den inntrengende fiende som da var i stand til å ta og holde det med makt. Det senere «De Forente Nasjoner» lot av innlysende grunner ikke betegnelsen «Mandat» gjenoppstå. Man fant på et annet ord, «formynderskap» (trusteeship) for den samme idé, som gjennomskuelig går ut på å overføre territorier fra ett eierskap til et annet ved hjelp av en pseudoprosess som skal gi inntrykk av «internasjonal lov» og lovlighet.


–> Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok