Kontroversen – Kapittel 36

Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle

Årene som fulgte, 1933-1939, var den perioden da Andre Verdenskrig var i anmarsj. «Prøyssisk militarisme» som man trodde man hadde gjort seg av med i 1918, reiste seg mer drabelig enn noensinne, og dette skuet la i så høy grad beslag på menneskenes oppmerksomhet at de mistet interessen for affæren i Palestina, som ikke syntes å ha noen forbindelse med de store begivenheter i Europa. Rent faktisk skulle den komme til å dominere blant de «årsaker og formål» for Andre Verdenskrig som president Wilson hadde kalt «uklare» i Den Første. Det tomrommet som i 1917 hadde blitt skapt ved sammenbruddet av myten om «forfølgelse av jøder i Russland», ble utfylt av «forfølgelsen av jødene i Tyskland», og akkurat som sionismen var «hjelpeløs og håpløs», ble sionistene i stand til med et nytt klagerop å jage redsel inn i jødene og beleire de vestlige politikere. Konsekvensene skulle vise seg i utfallet av den påfølgende krig, hvor revolusjonær sionisme og revolusjonær kommunisme ville bli de eneste vinnere.

Mine egne opplevelser gjennom disse årene skulle til slutt skape denne bok. Da årene startet i 1933, hadde jeg vokst ut av min kontorjobb i The Times til å bli korrespondent for avisen i Berlin, og jeg var godt tilfreds i den stillingen. Da årene sluttet i 1939, hadde jeg blitt fullstendig desillusjonert i stillingen, og hadde følt meg tvunget til å gi opp mitt levebrød. Fortellingen om de mellomliggende år vil vise hvorfor.

Fra 1927 og framover rapporterte jeg om Hitlers oppstigning, og ved en tilfeldighet passerte jeg Riksdagen i 1933 da den brøt ut i flammer. Denne begivenheten (som ble benyttet til å opprette et hemmelig politi- og konsentrasjonsleir-system i Tyskland etter den bolsjevikiske modell) sementerte Hitlers makt, men en forutanelse sa meg at den betydde mye mer enn det. Faktisk kan Vestens nåværende og uavsluttede lidelser regnes for å ha begynt denne natten, og ikke med den senere krig. Dens sanne betydning var at det området som var besatt av verdensrevolusjonen, ble utbredt til midten av Europa, og den faktiske overførsel til kommunistisk eierskap i 1945 bekreftet kun en eksisterende situasjon (som inntil da hadde vært holdt skjult fra massene ved hjelp av den uekte antagonisme mellom nasjonalsosialismen og kommunismen) som krigen, ved sitt utbrudd, ble sagt å skulle oppheve. Det eneste virkelige spørsmål, som framtida fremdeles må gi svar på, er om verdensrevolusjonen ville bli drevet tilbake, eller om den ville bli spredt lengre vestpå fra den posisjon den i virkeligheten hadde nådd denne natten, den 27. februar 1933.

Fra starten av Hitlers regime (denne natt) visste alle profesjonelle observatører i Berlin, diplomater så vel som journalister, at det betydde en ny krig med mindre dette ble forhindret. Å forhindre den var på det tidspunkt relativt enkelt. Winston Churchill kalte helt riktig Andre Verdenskrig for «den unødvendige krig». Den kunne ha vært unngått ved fast vestlig motstand imot Hitlers første krigslignende overfall (inn i Rhinlandet, Østerrike og Tsjekkoslovakia) på et hvilket som helst tidspunkt fram til 1938, da (som også Churchill bekrefter) de tyske generaler som hadde vært nær ved å styrte Hitler, ble sabotert gjennom den vestlige kapitulasjon overfor ham i München.

De trente observatører i Berlin var enige om at han ville starte krig dersom han fikk lov, og ga denne beskjeden til deres overordnede i regjeringen eller på redaksjonen i London. Den ledende korrespondent for The Times i Berlin, Norman Ebbutt (jeg var nummer-to-korrespondent) rapporterte tidlig i 1933 at krig måtte forventes om cirka fem år med mindre den ble forpurret innen da, og denne rapport ble trykt. Han, jeg og mange andre reportere ble de kommende år mer og mer engstelige og forvirrede over undertrykkelsen, «sminkingen» og at han ignorerte våre telegrammer, og over beskrivelsen av Hitler i Parlamentet og i avisene som en grunnleggende god mann, som ville forbli fredelig hvis bare hans rettferdige klager ble imøtekommet (på andres bekostning).

Denne perioden har blitt kjent som «appeasement» (formildelsespolitikkens) tid, men oppmuntring er det riktige ord, og politikken endret sannsynligheten for krig til sikkerhet. Anspennelsen forårsaket Ebbuts fysiske sammenbrudd. Fra 1935 var jeg ledende korrespondent i Wien, som var et annet gunstig obervasjonspunkt for så vidt angikk den tyske situasjon. Derfra meddelte jeg sent i 1937 at både Hitler og Göring hadde sagt at krigen ville starte «senest på seinåret 1939». Jeg hadde denne opplysningen fra den østerrikske kansler. Jeg var i Wien under Hitlers invasjon og ble så, etter en kortvarig arrestasjon foretatt av stormtropper på vei ut av landet, overflyttet til Budapest, hvor jeg befant meg da den endelige kapitulasjon fulgte i München i september 1938. Da jeg ble klar over at en hederlig reporter ikke kunne utrette noe imot «appeasement»-politikken, og at mine bestrebelser var uten virkning, sendte jeg min oppsigelse med et bebreidende brev, og jeg har fortsatt redaktørens vidløftige svar.

Fjorten år senere innrømmet The Times offentlig sin feiltakelse med hensyn til «appeasement»-politikken i den besynderlig åpne Offisiell historie fra 1952. Denne inneholder en motvillig henvisning til meg: «Det kom oppsigelser fra underordnede ansatte …» (jeg var 43 år gammel i 1938, ledende korrespondent for Sentral-Europa og Balkan-landene, hadde arbeidet for The Times i sytten år, og jeg mener at jeg var den eneste korrespondent som sa opp). I dette verk påtok The Times seg også at den aldri mer ville feile på den måten: «Det er ikke overilt å si at aggresjonen aldri mer vil bli møtt på den måten som «München» ble møtt fra Printing House Square.» De ledende artikler og reportasjer fra The Times om slike senere hendelser, som delingen av Europa i 1945, kommunistovertakelsen av Kina, og sionistovertakelsen av Palestina samt Korea-krigen forekommer meg å vise at deres politikk ikke endret seg det minste.

Min oppsigelse i 1938 var slik inspirert av et motiv, som lignet oberst Repingtons i 1918 (som jeg den gang ikke hadde hørt om). Det fantes en alvorlig militær fare for England, og årvåkne journalister fikk ikke lov til å gjøre dette klart for offentligheten. Resultatet ble etter min mening Andre Verdenskrig. Journalisten bør ikke ta seg selv altfor høytidelig, men hvis hans rapporter blir lagt til side i de mest betydningsfulle av tidens spørsmål, føler han at hans profesjon driver humbug, og så må han oppgi den, uansett omkostningene. Det var hva jeg gjorde, og jeg ble trøstet da jeg mange år senere leste Sir William Robertsons ord til oberst Repington: «Det avgjørende er å holde seg på rett kurs og dermed sikre at godt vil komme ut av det som nå virker ondt.»

Da jeg trakk meg tilbake i 1938 hadde jeg enda en grunn som ikke fantes i 1933, da jeg var forvirret over den måten pressen fungerte på. Også i den saken kunne jeg anta at en eller annen blind forelskelse medvirket til at et sannferdig bilde av begivenhetene ble fordreid. Utfallet av den påfølgende krigen viste imidlertid at et maktfullt motiv hadde ligget bak denne spesielle fordreining.

I spørsmålet om «forfølgelsen av jødene» i Tyskland, fant jeg ut at en upartisk beskrivelse av kjensgjerningene gradvis kom til å vike for en som var så partisk, at sannheten gikk tapt. Denne transformasjon ble foretatt i tre diskrete skritt. Først ble det rapportert om forfølgelse av «politiske motstandere og jøder»; så ble dette umerkelig endret til «jøder og politiske motstandere», og til sist fortalte pressen i alminnelighet kun om «forfølgelsen av jøder». Ved denne metoden ble et falskt bilde prentet inn i offentlighetens bevissthet, og lidelsene blant den overveldende majoritet av ofre ble tapt av sikte, ved slik å sette fokus på en enkelt gruppe. Resultatet viste seg i 1945 da, på den ene side forfølgelsen av jødene ble brukt som anledning til en formell anklage under Nürnberg-prosessen, mens på den andre siden halve Europa og alle mennesker i det store og hele ble latt i stikken, og overlatt til den selvsamme forfølgelse, hvorunder jødene altså hadde lidd, men med den lille andel som de utgjorde av befolkningene over alt.

I den perioden hadde jeg, slik det er typisk for englendere fra min generasjon, aldri tenkt på jøder som å være forskjellige fra meg selv, og jeg ville heller ikke ha vært i stand til å si hva som kunne få en jøde selv til å mene at han var forskjellig fra meg. Hvis jeg senere ble oppmerksom på noen forskjellighet eller på en mektig gruppes ønske om å hevde en slik, var dette ikke som resultat av Hitlers gjerninger, men av det nye hindret for upartisk reportasje, som jeg da begynte å observere. Da den alminnelige forfølgelse begynte, rapporterte jeg om den, slik jeg så den. Hvis jeg ble kjent med en konsentrasjonsleir som inneholdt tusen fanger, berettet jeg det; hvis jeg fant ut av at de tusen omfattet tretti eller femti jøder, så berettet jeg det. Jeg så den første terror, snakket med mange av ofrene, undersøkte deres skader og ble advart om at jeg derved pådro meg Gestapos fiendtlighet. Den altoverveiende majoritet av ofrene var tyskere, helt sikkert langt over 95 prosent, og noen få var jøder. Dette avspeilte befolkningsfordelingen i Tyskland og senere i landene som ble løpt overende av Hitler. Men den måten det ble rapportert på i verdens presse utelukket med tiden den kjempemessige mengde av lidende mennesker og lot kun tilfellet jødene telle.

Jeg vil illustrere dette med episoder og tekster fra mine egne opplevelser, og reportasjer. Rabbiner Stephen Wise ga (med det han skrev i 1949) følgende versjon av begivenheter som jeg personlig hadde rapportert om i 1933, og han leverte uten tvil den samme versjon til kretsen av mennesker omkring presidenten, som han i disse årene hadde nær forbindelse med: «forholdsreglene overfor jødene ble i systematisk grusomhet og planlagt ødeleggelse ved å overgå terroren rettet mot andre grupper. Den 29. januar 1933 ble Hitler tilkalt for å bli utnevnt til kansler … straks begynner terrorregimet med gjennombanking og fengsling av jøder … Vi planla en protestmarsj i New York den 10. mai, dagen da jødiske bøker hadde blitt beordret brent i Tyskland … Den verste del av angrepet var rettet mot jødene … konsentrasjonsleirer ble opprettet og fylt med jøder.»

Alle disse uttalelser er usanne. Forholdsreglene overfor jødene var ikke verre enn for andre grupper; terrorregimet begynte ikke den 29. januar 1933, men natten da Riksdagen brant, den 27. februar. Det ble ikke beordret noen «brenning av jødiske bøker»; jeg var til stede og rapporterte om denne brenningen, og har funnet min reportasje som ble trykt i The Times, framfor å stole på mitt minne. En stor mengde «marxistiske» bøker ble brent, heriblant bøker av mange tyske, engelske og andre ikke-jødiske forfattere (hadde mine bøker vært utgitt på det tidspunktet, ville de nok uten tvil ha vært blant dem); brenningen omfattet noen jødiske bøker. «Den verste del» av terroren var ikke rettet mot jødene, heller ikke var konsentrasjonsleirene «fylt med jøder». Antallet av jøder svarte til deres andel av befolkningen.

Ikke sto mindre kom dette falske bildet gjennom gjentakelse til å dominere offentlighetens bevissthet under Andre Verdenskrig. På tidspunktet for min oppsigelse, som rett og slett ble provosert fram av «appeasement»-politikken og den nært forestående «unødvendige krig», var denne ytterligere hindring av sannferdig journalistikk kun et sekundært, mindre irritasjonspunkt. Senere oppdaget jeg at motivet bak den var av svært stor betydning for utformingen av Andre Verdenskrigs forløp og resultatet av den. Da jeg nådde fram til å studere Robert Wiltons historie, ble jeg klar over at det også var en stor likhet mellom min erfaring og hans. Han forsøkte å beskrive karakteren av en begivenhet i Russland, og ble uunngåelig ført inn i «det jødiske spørsmål». Tjue år etter så jeg at det faktisk var umulig å trekke offentlig oppmerksomhet mot feilrapporteringen av typen den tyske forfølgelse, og å forklare at jødene kun utgjorde en liten andel av ofrene.

Dette problemet hadde ikke noe med min oppsigelse å gjøre, men jeg hadde begynt å bli oppmerksom på det rundt det tidspunktet, og denne utvidede erkjennelse er gjengitt i de to bøkene jeg utga etter å ha gitt avkall på journalistikken. Den første Insanity Fair (Galskapens Marked), var helt helliget trusselen om krig. Jeg tenkte, noe forfengelig, at en enkelt stemme enda kunne forhindre den, og leseren av i dag vil stadig kunne merke dette motiv. For å forstå dette overmål av iver i meg, vil den overbærende leser, om han er gammel nok, kanskje kunne huske den følelse av redsel som tanken om en ny verdenskrig framkalte hos dem som hadde opplevd den første. Denne følelsen vil aldri helt kunne forstås av de senere generasjoner, som er blitt vant til tanken om en serie av kriger, men den var overveldende på den tid.

Den andre boka, Disgrace Abounding (Grenseløs Skam), skrevet like før krigen, fortsatte advarsels-temaet, men i denne bok ga jeg for første gang «det jødiske spørsmål» litt oppmerksomhet. Mitt erfaringsgrunnlag vokste, og jeg hadde begynt å erkjenne den store betydningen det ville få for utformingen av forløpet og begrunnelsen for Andre Verdenskrig, som da tydeligvis var like ved å starte. Min tenkning beskjeftiget seg fra da av mye med spørsmålet; og slik førte det med tiden til at jeg skrev denne boka, og det er i det lys de resterende kapitler om opptakten til, forløpet av og ettervirkningen av Andre Verdenskrig er skrevet.


–> Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser
<– Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
<– Kapittel 34 – Lord Northcliffes rolle
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<–
 Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok